Kategorier
Bokhistorie Boksamling Litteraturhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

Gerhard Schønings boksamling

Gunnerusbiblioteket feirer i år 250 år. Bakgrunnen for jubileet er at «Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab» (DKNVS) ansatte den første bibliotekaren i 1768, noe som medførte at selskapets samling av bøker også ble tilgjengelig for publikum. På denne tiden var ikke boksamlingen spesielt stor og besto i 1770 av rundt 600 bind. I 1780, bare ti år senere, fikk biblioteket inn over 11 000 bind som en del av testamentet til avdøde Gerhard Schøning (1722–1780), en av selskapets grunnleggere. Schønings boksamling gjorde det mulig for selskapets bibliotek å tilby et bredt spekter av bøker tilbake til 1500-tallet.

Utsnitt av Gunnerusbibliotekets eldste samling. Blant disse bøkene finner vi Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

Gerhard Schøning ble født i Buksnes i Lofoten i 1722 til foreldrene Anders Schøning og Maren Ursin. Hans farbror Elias Schøning var residerende kapellan til Buksnes og senere sokneprest til Vågan i Lofoten. Schøning fikk som tiåring utdanning og opphold hos Elias mens han var sokneprest i Vågan. Ved onkelens død i 1739 flyttet han og moren til Trondheim hvor Schøning begynte på katedralskolen. Rektor ved katedralskolen, Benjamin Dass (1706–1775), fikk et godt og nært forhold til Schøning. Han var brorsønn av presten og dikteren Petter Dass fra Alstahaug på Helgeland og hadde en av Trondheims største boksamlinger. Schøning overtok i 1751 som rektor ved katedralskolen etter Benjamin Dass og drev en svært aktiv tilstedeværelse i byen.

Benjamin Dass (1706-1775). Foto: Ukjent/NTNU UB
Gerhard Schøning (1722-1780). Foto: Karl Erik Refsnæs/NTNU UB

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Schøning hadde mange jern i ilden ved siden av arbeidet ved katedralskolen. Han begynte å skrive på en samlet norgeshistorie, ga jevnlig ut skrifter gjennom selskapet og fikk publisert en beskrivelse over Nidarosdomen. Utgivelsen om Nidarosdomen er i dag ansett som vår viktigste kilde til kunnskap før restaureringen av katedralen tok til på slutten av 1800-tallet. Schøning må ha hatt tilgang til en stor mengde litteratur og hadde nok skaffet seg en betydelig privat boksamling i forbindelse med disse arbeidene. Han regnes ofte som Norges første profesjonelle historiker og som en pioner innen historiefaget. Flere av verkene Schøning ga ut anses i dag som unike og banebrytende. I 1765 ble Schøning utnevnt til professor i historie og veltalenhet ved Sorø akademi i Danmark, og forlot dermed Trondheim og selskapet han hadde vært med på å stifte. Han beholdt imidlertid kontakten med de andre grunnleggerne av selskapet, Peter Frederik Suhm og Johan Ernst Gunnerus, og var ved flere anledninger på besøk i byen.

 

«Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majesteets Kongens Bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning». Utgivelsen er en unik samling av tekst og tegninger fra Schønings norgesreise i årene 1773-75. Boken ble utgitt i 1778 i København og et originaleksemplar oppbevares i dag på Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

 

I Danmark kom Schøning nærmere sin tidligere lærer Benjamin Dass, som hadde flyttet til København da Schøning overtok som rektor. Ved Dass sin død i 1775 ble det meste av boksamlingen testamentert til Schøning. Få år senere døde Schøning, som i mellomtiden var blitt utnevnt til riksarkivar i Danmark, og da utgjorde boksamlingen hans i overkant av 11 000 bind. Året etter ankom boksamlingen Trondheim i 28 store kasser og finnes i dag som en del av Gunnerusbibliotekets eldste boksamling. Her finner vi mange sjeldne bøker innenfor teologi, naturhistorie, mekanikk, estetikk og historie tilbake til 1500-tallet. Dessverre har vi ikke en komplett oversikt over hele boksamlingen, men mange av bøkene til Dass og Schøning lar seg identifisere gjennom deres signatur på tittelbladet.

Gerhard Schønings signatur er i mange av bøkene som stammer fra hans boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB
Benjamin Dass sin signatur finnes også i flere av bøkene i Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Schønings boksamling markerer på mange måter starten på bibliotekets store samling av bøker og har bidratt til videre vekst og anerkjennelse. Ser en tilbake på Gunnerusbibliotekets 250 år lange historie er det bare ved en anledning det er mottatt en større samling enn den Schøning ga ved sin død i 1780. I dag lever Schøning og de andre grunnleggernes navn videre på Kalvskinnet i Trondheim. Biskop Gunnerus gjennom både Gunnerusbiblioteket og Gunnerushuset, mens Suhm og Schøning har fått henholdsvis Suhmhuset og Schøninghuset oppkalt etter seg.

 

Kilder:

«Til Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993», Tapir Forlag, Trondheim 1993.

«Gerhard Schøning», Norsk Biografisk Leksikon, sist aksessert 31. mai 2018: https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning

«Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning», Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo 1968

«Gunnerusbibliotekets historie», sist aksessert 31. mai 2018: https://www.ntnu.no/ub/bibliotek/gunnerus/historie

 

Kategorier
Bokhistorie Konservering UBrss

Handtag, famntag, klapp eller kyss – spår efter den medeltida läsaren

I det senaste blogginlägget från konserveringsverkstaden i NTNU Gunnerusbiblioteket pratade vi om smuts i äldre boksamlingar. Smuts i form av lösa partiklar, fingeravtryck eller missfärgade partier av ett ark eller omslag kan, som vi har konstaterat, orsaka omfattande skador i och på en bok: t. ex. i samband med hantering när smutspartiklarna slipas mot bokens ytor eller när smutsen absorberar fukt vilket kan leda till mögelutbrott, mer missfärgning, blödande pigmenter, korrosion eller skadedjursangrepp. Förutom att ha en direkt nedbrytande effekt på bokens material och struktur kan smuts också försvåra tolkningen av en bild, tydningen av en text och analysen av ett material. Smuts utgör, med andra ord, en stor risk för böcker. Det finns dock tillfällen när historisk smuts kan ge oss en inblick i den medeltida läsarens tankevärld; när smutsen kan avslöja information om hur en bok användes, hanterades och förvaltades, vilka avsnitt som väckte särskilt starka känslor och vilka sidor som ansågs mindre viktiga av den som läste och den som lyssnade. Kanske kan vi rent av få veta om vår läsare hade bruna ögon eller led av acne! Detta ska vi se närmare på i veckans blogginlägg.

Kathryn Rudy, professor vid St. Andrews University i Skottland, forskar bl a på historisk användning av senmedeltida pergamentmanuskript. I 2010 publicerade Rudy en artikel där hon beskriver hur man med hjälp av en densitometer (ett instrument som registrerar tätheten i en reflekterande yta) kan analysera smutsiga marginaler och andra områden i medeltida manuskript, och på så vis få ledtrådar till hur den medeltida människan interagerade fysiskt med boken och dess text och vilka sidor och avsnitt som favoriserades eller ignorerades. Och SOM det interagerades: med läppar, nästippar, pannor och, förstås, händer! Ett exempel på direktkontakt i form av en kyss, dokumenterat av samtiden, ser vi i Savoy Hours från 1300-talet.

 

Savoy Hours, c.a 1334 – 40
Foto: Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University
https://brbl-dl.library.yale.edu/vufind/Record/3520209

Den upprepade direktkontakten lämnade förstås sina spår på pergamentsidorna; något samtidens manuskriptmakare var väl medvetna om. I ett försök att minimera slitaget målade man då och då in en sk. beröringsplakett på en strategisk plats i eller i närheten av arkets nedre kant. Avsaknaden av beröringsplakett hindrade dock inte den medeltida läsaren från att placera en fuktig kyss eller nästipp på en särskilt favoriserad bild eller text – något Rudy också konstaterar i sin forskning.

Gunnerus MS Fol. 724, ett liturgiskt manuskript från 1400-talet.
På första sidans nedre kant finner vi en cirkelformad illustration av jungfru Maria som visar spår av slitage. Kanske har slitaget på bilden – liksom det i nedre, höger hörn – uppstått på grund av upprepad beröring från en eller flera läsare?
Foto: Nils Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Densitometern är ett exempel på en icke-destruktiv metod som gör det möjligt att analysera ett föremål utan att skära, klippa eller på annat vis avlägsna material från originalet. Densitometeranalys säger oss dock ingenting om förekomsten av mänsklig DNA eller bakterier. För den informationen behöver vi ta hjälp av modern genetisk och molykelärbiologisk forskning och PMF (Peptide Mass Fingerprinting). PMF baserar sig på en av de mest grundläggande rengöringsteknikerna inom papper- och bokkonservering: nämligen torr-rengöring med ett radergummi. Provmaterial samlas helt enkelt upp genom den elektrostatiska laddning som uppstår när konservatorn försiktigt för radergummit över en pergamentyta som inte innehåller text eller illustrationer. Detta material analyseras sedan med hjälp av masspektrometri. Idag används PMF framförallt för att hämta in information om pergamentets ursprung och för att hjälpa föremålskonservatorer att identifiera vissa bakterier som är skadliga för just pergament, men metoden kan också användas på fingeravtryck eller andra smutsiga partier av ett ark för att upptäcka DNA från mänsklig arvsmassa och bakterier med särskild anknytning till mänsklig hud och specifika kroppsdelar. Det är spännande att tänka att PMF inom en snar framtid kanske kan ge oss information om ögonfärgen, hårfärgen, hälsotillståndet och härstamningen till den ursprungliga användaren av ett medeltida manuskript!

I nästa bloggpost från konserveringsverkstaden ställer vi oss bl a följande frågor: varför luktar en del gamla böcker choklad medan andra luktar gamla sockor? Kan doften från gamla böcker kartläggas och i så fall, kan vi dokumentera och arkivera böckernas doft till kommande generationer? Det och mer lite längre fram i sommar!

 

Källor:

Fiddyment, S. et al (2015), Animal origin of 13-th century uterine vellum revealed using noninvasive peptide fingerprinting. Tillgänglig via: http://www.pnas.org/content/112/49/15066

Gibbons, A. (2017), Goats, bookworms, a monk’s kiss: Biologists reveal the hidden history of ancient gospels. Tillgänglig via: http://www.sciencemag.org/news/2017/07/goats-bookworms-monk-s-kiss-biologists-reveal-hidden-history-ancient-gospels

Rudy, K. (2010), Dirty Books: Quantifying patterns of use in medieval manuscripts using a densitometer. Tillgänglig via: https://jhna.org/articles/dirty-books-quantifying-patterns-of-use-medieval-manuscripts-using-a-densitometer/

Rudy, K. (2013), The secret lives of medieval manuscripts: Kathryn Rudy at TED x University of St Andrews. Tillgänglig via: https://www.youtube.com/watch?v=zjZAdPX6ek0

Teasdale, M. et al (2017), The York Gospels: a one thousand year biological palimpsest. Tillgänglig via: https://www.biorxiv.org/content/early/2017/07/24/146324

 

Kategorier
Bokhistorie Litteraturhistorie UBrss vitenskapshistorie

Magi og demoner på Gunnerusbiblioteket

Det er riktignok enda en stund til oktober, småtroll, hekser og utkledde superhelter inntar gatene våre på jakt etter smågodt, men i våre samlinger er det ikke langt å gå for å finne tekster som omtaler både hekser, magi og demoner. Førstebibliotekar Ellen Alm ved våre spesialsamlinger har tidligere laget utstilling om demonologi og hekseprosesser, og har publisert artikler og bøker som omhandler disse temaene, spesielt rettet mot norsk kultur og historie. Denne ukens blogg vil se litt på hva fremstående tenkere i på 1500-tallet tenkte og skrev om disse temaene.

 

I vår tid er det lett å fnyse av tekster fra tidligere århundre som omhandler djeveldyrkelse og trolldom, men på 1500- og 1600-tallet var dette seriøse tema som ble diskutert av viktige vitenskapsmenn. For dem gikk debatter om medisin, biologi, fysikk og kjemi hånd i hånd med debatten om eksistensen av både demoner og engler i en tid hvor reformasjonens dype spor fremdeles var godt synlig. Denne debatten hadde også skjebnesvangre konsekvenser, da den i noen tilfeller hadde direkte innflytelse på hvordan rettsvesenet behandlet de som var tiltalt for trolldom. En del bøker fra våre samlinger har vært tatt frem ved tidligere anledninger for å presentere hekser og trolldom; Martin Del Rios Disquisitionum Magicarum, og Trondheims Lagtingprotokoll fra 1671-1676.

Portrett av den franske juristen Jean Bodin.

Jean Bodin (1530-1596) var en fransk jurist og innflytelsesrik professor i jus. Han hadde et meget strengt syn på trolldom og hekser, og argumenterte sterkt for at de som ble dømt for slike anklager måtte få lovens strengeste straff. Det er lett, gjennom moderne fremstillinger av inkvisisjonen, å tro at alle som ble anklaget for trolldom eller hekseri ble dømt nærmest uten rettsak, men mange steder var man nødt til å følge lovens prosedyrer for å unngå å straffe uskyldige. Den anklagende part måtte kunne presentere fysiske bevis, troverdige vitner, eller en tilståelse. Det er viktig å merke seg at en slik tilståelse ofte ble regnet som ugyldig dersom den hadde blitt frembrakt gjennom tortur, hvilket Bodin var uenig i. I hans verk De Magorum Demonomania (Om Trollmenns Demon-mani) fra 1581 presenterte han argumenter for hvordan han mente mennesker kontaktet djevelske makter, hvordan man kunne gjenkjenne dem, og hvorfor en var nødt til å dømme mulige trollmen og hekser så snart som mulig. Han var redd for at trollmenn hadde makten til å påvirke dommere, og på den måten bli frikjent. Noen rettslige prosedyrer måtte man følge, men spesielt bruken av tortur for å få en tilståelse måtte retten tillate, mente Bodin. Hans verk ble meget populært og gjentrykket i flere opplag.

Første side av Bodins verk som gir hans definisjon av en trollmann. «Magus est, qui sciens prudens diabolicis modis ad aliquid conat per venire» (En trollmann er en som vitende og erfaren forsøker å oppnå noe med djevelske måter).
Portrett av Johann Weyer i hans verk «De Praestigiis Daemonum»

Der Bodin fremstår som en meget kompromissløs skikkelse i debatten, går vi over til den mer moderat personlighet. Johann Weyer (1515-1588), en lege fra Nederland som hadde gått i lære hos Heinrich Cornelius Agrippa (1486-1535), en annen kjent skikkelse innen okkultisme og teologi. Weyer var overbevist om at menn som Bodin tok feil når det angikk demoners påvirkning av mennesker. Han argumenterte ikke mot eksistensen av demoner, hvilket fort kunne vendt mistanke mot ham, men mente at demoner ikke hadde noen reel makt over mennesker i lys av guds beskyttelse. I hans verk De Praestigiis Daemonum, & incantantibus ac venificiis (Om demoners illusjoner, samt besvergelser og gifter) redegjør han for hvordan et menneske som tilstår hekseri måtte være mentalt syk, da den påståtte magien ofte var umulig å bevise eller gjenskape. Derfor var han en forkjemper for at juridiske prosedyrer måtte opprettholdes, da dette ville hjelpe å finne de som virkelig var skyldige.

Tittelside til Weyers verk «De Praestigiis Daemonum» fra 1577, opprinnelig trykket i 1563.

Weyer og Bodin representerer her to sider av en debatt som varte gjennom store deler av 1500- og 1600-tallet, og som i noen tilfeller kunne ha alvorlige konsekvenser for de som sto anklaget for å trolldom eller hekseri. Det var dog ikke bare jurister og leger som hadde en mening om dette. I overraskende mange akademiske fag (deriblant medisin, biologi, fysikk og kjemi) mente man å kunne spore et element av guds kraft, hvilket åpnet muligheten for at også djevelen kunne ha påvirkning. Demonologi ble dermed et slags akademisk fagfelt i sin egen rett, en kamparena hvor lærde kunne argumentere for og imot eksistensen av demoniske krefter.

En av Hector Gotfried Masius doktoravhandlinger, kalt «Om Eksistensen av Demoner», ved universitetet i Kjøbenhavn, trykket i 1699.

*Alle oversettelser er forfatterens egne*

Kilder:

Bodin, Jean. De Magorum Demonomania. 1581.

Summers, Montague. The History of Witchcraft and Demonology. Routledge, 1996.

Masius, Hector Gottfried. De Existentia Dæmonis. 1682.

Weyer, Johann. De Praestigiis Daemonorum. 1577.

Portrettr av Jean Bodin og Johann Weyer. Hentet fra wikimedia commons.

Kategorier
Bokhistorie Manuskript UBrss Ukategorisert

Vinje på to målformer

I 2018 markerer vi 200-årsdagen for journalisten, poeten og språkaktivisten Aasmund Olavsson Vinje. Husmannsguten frå Vinje i Telemark utmerka seg på skulen, og gjennom lærarseminar og studiar i språk og filosofi, havna han på Heltbergs studentfabrikk i lag med både Ibsen og Bjørnson. Vinje tok artium, og seinare juridisk embetseksamen ved universitetet; ei utruleg  klassereise som framleis var uvanleg for ein husmansgut på den tida. Men som vi veit, blei det ikkje jussen Vinje skulle engasjere seg i. Allereie i studietida blei han ein aktiv skribent i ei rekke blad; avisa Morgenbladet, tidsskriftet Andhrimner, Folkets Røst (-som skifta namn til Tiden), og var ei tid fast korrespondent i Christiania-Posten, samt i Illustreret  Nyhedsblad. I denne tida bygde Vinje opp eit omfattande nettverk av kontaktar innan kultur og journalistikk.

 

  Portrett av Vinje med hatt.                  Aasmund Olavsson Vinje, sittende     

Foto:  Nasjonalbiblioteket (eier). Public Domain.

 

Les gjerne:

A.O. Vinje. Skrifter i samling B. 1: bladstykke i Morgenbladet, Andhrimner, Drammens Tidende, Den Norske tilskuer, Christiania-posten, Illustreret nyhedsblad og Dølen.

 

Frå 1858 gav Vinje ut sitt eige blad, Dølen, som han fortsatte å gje ut heilt til han døydde i 1870. Som journalist hadde Vinje eit breitt interessefelt, og skreiv like gjerne om utanriks- som innanrikssaker. Han tok for seg emner som kultur, økonomi, teknologi og eksempelvis framgangar i jordbruket. Vinje var opptatt av å belyse saker frå fleire sider, slik at lesaren kunne ta ei vurdering på breiast muleg grunnlag. Journalisten skulle vere rettleiar og opplysar, meinte Vinje som sjølv var ein nyskapande journalist. Atle Christiansen skriv i sin artikkel at Vinje  utvikla nye skriveformer som det norske essayet og den norske kommentarartikkelen. Han arbeidde mykje med å utvikle eit skriftspråk basert på norsk aleine, og ikkje dansk-norsk. Ivar Aasens dialektstudier var ein viktig inspirasjon for Vinje, men han gjekk likevel sin eigen, språklege veg, og likte ikkje at språket hans blei samanlikna med Aasen sitt. Vinjes penn kunne vere krass, og han gjekk ikkje av vegen for ironi og latterleggjering. Det skaffa han motstandarar, særleg blant borgerskapet.

                 Karikatur av Vinje i bladet Vikingen

Forsida av første utgåve av «Dølen: eit vikublad».                         A.O. Vinje karikert i bladet «Vikingen». (Public Domain.)

 

I 1863 hadde Vinje eit studieopphald i England og Skottland. Han finansierte opphaldet med pengar blant anna frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gunnerusbiblioteket har tre brev der Aasmund Olavsson Vinje skriv til DKNVS. I breva går det fram at han ved fleire høve fekk pengar frå Selskapet. Foruten å be om – eller takke for pengar – fortel Vinje om kva pengane skal brukast til, og greier ut om planane framover. I eit av breva skriv Vinje at han ynskjer å reise til Nord-Amerika, mellom anna for å vitje dei norske immigrantane der. Blant anna tenkjer han å lage ei rettleiing for nordmenn som ynskjer å emigrere til Amerika. Eit resultat av Vinjes «engelske reise» var boka «A Norseman’s views of Britain and the British». I eit brev som er datert 20.08. 1863, skriv Vinje at han har sendt eit eksemplar til Selskapet. Denne proveniens-opplysninga finn vi igjen i Gunnerusbiblioteket sitt eksemplar av denne boka:

 

  

Gunnerusbiblioteket si førsteutgåve av «A Norseman’s Views of Britain & the British» av A.O. Vinje – med ei helsing frå forfattaren.

 

Alle dei tre breva til DKNVS er digitaliserte, men førebels er kun eit av dei tilgjengeleg i www.gunnerus.no.

Ein kunne kanskje vente at ein språkaktivist som Aasmund Olavsson Vinje ville nytte eit kvart høve til å skriva landsmål, men det er ikkje tilfellet. Vinje vekslar mellom datidas dansk-norske språk og landsmålet; både når han skriv brev, og når han publiserer artikler og dikt i ulike samanhang. Dei tre breva til DKNVS er alle skreve på dansk-norsk, medan han byter på å skrive på dei to målformene når han skriv til kollegaen Paul Botten-Hansen.

Bjørnstjerne Bjørnson og Vinje hadde eit komplisert forhold til kvarandre;  nokre gonger samarbeidde dei godt, medan forholdet var kjøleg i andre perioder. I eit av breva til Botten-Hansen,  datert 11. juni 1863, nemner Vinje Bjørnson si diktarløn i nedlatande ordelag og kallar Bjørnson for «ein uvitande stakkar». Diktarløn for Vinje kom opp som forslag til Stortinget i 1869, men forslaget blei ikkje vedteke.

Gunnerusbiblioteket har til saman 19 manuskripter som er skrevne av Aasmund Olavsson Vinje. Seks av manuskripta er dikt; «Professor P.A. Munch, «Da jeg ikke kunde være med paa Studentferden», «Til den nye salen min», «Eit liv» og «Faderen til den heimanfarende Sonen».  Diktet «Da jeg ikke kunne være med paa Studenterferden» vart publisert først i 1925. -Eit anna manuskript er ei forteljing, med tittelen «Fjellstaven min». Med unnatak for breva til DKNVS, er dei fleste manuskripta av Aasmund Olavsson Vinje komen til Gunnerusbiblioteket som ein del av Thorvald Boecks samling, som det tidlegare DKNVS-biblioteket kjøpte i 1899.

Gunnerusbiblioteket har sjølvsagt bøker av Vinje, samt avisene Dølen, Andhrimner og Illustreret Nyhedsblad. Christiania-posten finnes i spredte nummer både hos Dorabiblioteket og Gunnerusbiblioteket. Dessutan har Gunnerusbiblioteket nokre småskrifter som er forfatta av A.O. Vinje; til eksempel desse:

«En ballade om kongen og kongehuset», «Ved Maler Gørbitz’s Jordefærd», «Vore Vande og Dalstrøg».

 

«Til ein folkefest paa Modum», «Haandværkernes Sangforening paa Pinsetouren til Hamar» – med meir!

For den som er interessert, har Nasjonalbiblioteket  fleire manuskript av Vinje, og dei kan søkast fram i basen www.nb.no/hanske . Mange av manuskripta er også digitale.

Kjelder:

Christiansen, Atle. Essay: Seriegründaren, innovatøren og stilskaparen frå Vinje. Aftenposten 06.04.2018

Stegane, Idar. Aasmund Olavsson Vinje. Norsk biografisk leksikon.

Til Opplysning: universitetsbiblioteket i Trondheim 1769-1993. Harald Nissen og Monica Aase, red. Trondheim, Tapir, 1993

Vesaas, Olav. A.O. Vinje: ein tankens hærmann. Oslo, Cappelen, 2001.

www.gunnerus.no

Kategorier
Bokhistorie Boksamling Forebyggende konservering Hantering Konservering UBrss

Oh you dirty, dirty books!

En bok är som en trädgård som kan bäras i fickan

-Arabiskt ordspråk

I veckans blogginlägg från konserveringsverkstaden kavlar vi upp skjortärmarna, tar på oss beskyttelseutstyr och gör en djupdykning bland mikrober, pigmenter, rester av fjäderpennor och brödsmulor när vi går på ny upptäcksfärd i bokens smutsiga värld!

Äldre boksamlingar innehåller som regel en mängd lösa, torra partiklar som strängt taget inte hör hemma i samlingen men som, över tid, har ackumulerats på och i böckerna. De flesta av oss känner dessa partiklar som damm eller støv. Det damm vi finner i boksamlingar – och i våra hem – innehåller bl a pollen, mögelsporer, virus, bakterier, dött växt- och djurmaterial, tygfibrer, byggnadsmaterial, hudceller, hår, sot, luftföroreningar, sandkorn och en mängd andra partiklar från omgivningen. I boksamlingar finner vi också damm från bokens beståndsdelar: papper, pergament, skinn, textilier, klister, varmlim och annat. De här materialen är organiska vilket betyder att de – och boken – har en begränsad levnadslängd. Vissa faktorer som hög luftfuktighet, värme och hantering skyndar på nedbrytningen och vill det sig illa återstår det till slut bara damm av det som en gång var en bok.

En del av de partiklar vi finner i och på böcker är synliga med blotta ögat medan andra kräver mikroskop för att kunna identifieras. Vissa partiklar är lätta och färdas i luften och genom ventilationssystem medan andra är tyngre och blir liggande på en och samma plats i lång tid. Gemensamt för all sorts damm är att det utgör en hälsorisk.

Vid rengöring av böcker är det viktigt att arbeta i en välventilerad lokal. Skador på slemhinnor och respirationsorgan kan undvikas genom att använda en ansiktsmask med partikelfilter, och kontaktallergier och hudirritationer kan förhindras med hjälp av nitrilhandskar. Det rekommenderas också att alltid tvätta händerna både före och efter hantering av gamla böcker – vilket låter som en bra idé nu när vi vet vad damm innehåller! Vi kan alltså skydda oss själva mot damm med relativt små medel. Böcker skyddas bäst genom förebyggande åtgärder: god rengöring av magasinslokaler, ventilationssystem med partikelfilter, kartläggning av magasinlokalernas användning, bruk av inneskor, packningsmaterial av hög kvalitet och rengöring av nyinkomna samlingar innan de sätts på plats i magasin är bara några förhållningsregler som kan förhindra att det samlas – och sprids – onödigt damm i samlingarna. Ibland är dock skadan framme och vi står inför ett mycket dammigt föremål eller samling. Vad bör man tänka på i en sådan situation?

Vid hantering eller mekanisk rengöring med hjälp av en klut eller borste kan partiklarna på och i en dammig bok slita på underlaget. Överdriven rengöring, bruk av fel redskap eller teknik kan förvärra slitaget och skapa fåror i materialets yta. I de här fårorna kan det samlas damm och mikrober (t ex mögelsporer och bakterier). Damm absorberar gärna fukt, och med den förhöjda fuktnivån som kan uppstå ökar också risken för skadedjur och aktivering av mögelsporer. Mögel i sin tur livnär sig på organiskt material i fingeravtryck, matfläckar – och damm. Och så sluts cirkeln. Förhöjd fukt ökar för övrigt risken för att metallkomponenter börjar rosta. Metaller och spår av metaller finner vi bl a i järngallusbläck, pigment, metallstift – till och med i själva pappret.

 

Till vänster: efter torr-rengöring av en bok. Till höger, en smutsig marginal och rostskador. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

 

Lösa partiklar som ligger på ytan av ett bokomslag eller ett ark kan för det mesta tas bort med hjälp av kontrollerad dammsugning/støvsuging eller torr-rengöring med en ren borste i naturhår. Om partiklarna är torra är det oftast inte något problem att avlägsna dem, men om de är fuktiga eller om luftfuktigheten kring föremålet är hög kan ytan de ligger på missfärgas under processen. Har partiklarna trängt ned i det underliggande materialets fibrer blir det svårt – ibland omöjligt –  att få bort de fläckar som uppstått. Ett sådant exempel ser vi i bilden ovan till höger. Men: är det alltid önskvärt att försöka avlägsna denna typ av smutsfläckar från arksidor och bokomslag? Kan dessa fläckar möjligen ge oss en direkt inblick i den ursprungliga ägarens inre tankevärld och tillhandahålla värdefull information för forskare? Detta och mer ska vi se närmare på i nästa bloggpost från konserveringen vid NTNU Gunnerusbiblioteket!

 

Litteraturtips:

Kwakkel, E. (2016) Dirty Old Books [www] https://medievalbooks.nl/2016/02/26/dirty-old-books/

Lloyd, H., Bendix, C., et al (2007) Dust in Historic Libraries [www] http://www.english-heritage.org.uk/content/learn/conservation/2543455/2543024/Musmicdustpaper.pdf

 

 

 

 

Kategorier
Bokhistorie Litteraturhistorie UBrss

Markens grøde 100 år – og et ukjent Ex Libris

Knut Hamsun, foto av Anders Beer Wilse
Knut Hamsun, foto av Anders Beer Wilse, 1914. Public Domain.

I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut Markens grøde, og mange seminarer, symposier og foredrag har vært holdt og skal holdes igjennom jubileumsåret. Denne romanen kom ut under 1. verdenskrig (1917) og ble raskt en suksess. Publikum og anmeldere så romanen som en hyllest til  jorddyrkningen, og det jevne, enkle strevet som bærer frukt, som Hamsun løfter opp som en idealtilstand. Poul Levin, redaktøren av det danske tidsskriftet «Tilskueren» skrev om Markens grøde i 1918, og hyller romanen og forfatteren for å ha framtryllet en naturdrøm hos leseren. Levin er begeistret for Hamsuns språklige dyktighet og mener at Hamsun sjarmerer leserne inn i fortellingen og inn i romanens karakterer.  I 1920 fikk Knut Hamsun Nobelprisen i litteratur for «Markens grøde».

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Hallers medisinske illustrasjoner

Albrecht von Haller, portrett
Professor Albrecht von Haller (1708-1777). Wikipedia – Public Domain

Albrecht von Haller (1708-1777) regnes av mange som den moderne fysiologiens far. Han ble født i Bern i Sveits. Etter at faren hans døde, ble han boende noen år hos en legefamilie og Albrecht begynte å interessere seg for medisin mens han bodde der.  Han fikk etterhvert studere ved universitetet i Leiden. Der fulgte han undervisningen til Herman Boerhaave (1668-1738); datidas største kjendis innen medisin.

Haller sjøl opparbeidet seg et stort navn i medisinsk forskning, og foretok mange disseksjoner og eksperimenter med studenter til stede. I oppslagverk kalles han for anatomist; en tittel som ikke lenger er relevant i medisin, men den antyder hvilken del av 1700-tallets medisinske forskning han jobbet med. Hans viktigste bidrag var forståelsen av nerve- og muskelaktivitet. Han var også den første som kartla respirasjonsmekanismene og hjertets autonome funksjoner. Han oppdaget at galle hjelper til å fordøye fett, og han beskrev fosterets utvikling. Han gjorde systematiske anatomiske studier av kjønnsorganer, hjernen, og det kardiovaskulære systemet. Haller-celler er et medisinsk begrep som ennå brukes. I årene 1757-1766 utga Albrecht von Haller det verket han er mest kjent for i ettertiden; «Elementa Physiologiae Corporis Humani» i 8 bind. Gunnerusbiblioteket har dette verket.

Haller var, som mange vitenskapsmenn på 1700-tallet, aktiv på flere fagfelt. Han leverte viktige bidrag både i anatomi, embryologi og botanikk, men gikk også grundig inn for vitenskapelig bibliografi, og var en betydelig poet. Diktet hans «Die Alpen», utgitt i 1732, brakte naturens skjønnhet inn i tysk poesi, og dette var nytt i samtiden. Universitetsbiblioteket har et opptrykk av diktsamlingen «Die Alpen und andere gedichte».

Et annet verk av Albrecht von Haller som også finnes ved Gunnerusbiblioteket, er verket med den lange tittelen «Iconum anatomicarum, quibus pracipuae corporis humani exquisita cura delineatae continentur».  Det er utgitt i samme tidsrom som «Elementa physiologiae…», men er først og fremst et plansjeverk. Det inneholder 43 plansjer, og så langt som vi kan tyde den latinske teksten, ser det ut til at Haller sjøl står for tegningene. Han skriver at arbeidet med tegningene i dette verket har vært svært ressurskrevende, og at han har brukt over én måned på å ferdigstille hver tegning. Teksten i verket er for det meste kommentarer til plansjene, og noen opplysninger vil virke litt aparte for nåtidas mennesker. For eksempel kan Haller opplyse at noen av kroppene han har dissekert er av hengte kvinner! Noe av teksten er en blanding av kommentarer og medisinske diskusjoner – andre deler er dedikasjoner til konger, deres hoffleger, eller andre av samtidas kjente medisinere.

I 1768 ble Albrecht von Haller medlem av Det Kongelige norske Videnskabers Selskab, og ble en av Selskabets faste utenlandske kontakter. En av Hallers studenter var Robert Stephan Henrici (1715-1781), som kom til Trondheim som stadsfysikus i 1749. Han var den første stadsfysikus i byen som hadde vitenskapelig bakgrunn, og etter en forespørsel fra biskop Gunnerus, begynte han også å undervise i botanikk ved Katedralskolen.

tre tegninger; hodeskalle, barnetorso, bekken med arterier
Fra venstre: arterier i hode, arterier i barnetorso og i bekken. Fra: Iconum anatomicarum….., Bd. 8, Gøttingen, 1743-1756.

 

Kilde:
  • Andersen, Eystein. Paradishaven. Trondheim, 2014
  • Encyclopedia Britannica: Albrecht von Haller
  • Haller, Albrecht von. Elementa physiologiae corporis humani. 8 b.  Lausanne, 1757-1756. (Kleist C 11)
  • Haller, Albrecht von. Iconum anatomicarum, quibus praecipuae partes corporis humani exquisita cura delineatae continentur. Gottingae, 1743-1756. Bd. 8. (fGO 611(08) H14 Hal)
  • Margotta, Paul. Medisinens historie. Oslo, 1996
  • Thaulow, Chr. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn. Trondhjem, 1919
  • Wikipedia: Albrecht von Haller
Takk til Alexander F. Lyngsnes for hjelp med oversettelse fra latin til norsk.

 

 

Kategorier
Bokhistorie Klassisk Litteratur UBrss

600 år siden gjenoppdagelsen av Lukrets’ De Rerum Natura

Januar 2017 markerer 600-årsjubiléet for gjenoppdagelsen av verket De Rerum Natura («Om Tingenes Natur»), skrevet av Titus Lucretius Carus (ca. 99-55 f.Kr). Verket er et læredikt om epikureisk filosofi skrevet på det rytmiske meteret heksameter, et meter som er vanlig å finne i episke verk som Iliaden, Odyséen og Aeniden. Læredikt, også kalt didaktiske dikt, var ment å både undervise en leser. De Rerum Natura var ment å gi den romerske leser, eller lytter, en helhetlig innføring i i epikureisk filosofi, hvilket hadde innen Lukrets’ tid fått et dårlig rykte. Verket består av omtrent 7.400 verselinjer, og er fordelt over seks bøker som tar opp hvert sitt tema. I løpet av kort tid ble  I år 54 f.Kr. skrev den romerske statsmannen Cicero i et brev til sin bror: Lucretii poemata, ut scribis, ita sunt: multis luminibus ingenii, multae etiam artis («Diktene til Lukrets er, som du skrev: de har mange glimt av talent, og mye kunstferdighet»). Lukrets hadde også påvirkning på senere latinske poeter; både Vergils Aeniden og Georgika viser tegn på lukretisk innflytelse.

Utgave av De Rerum Natura fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger. Trykket i 1564

Lukrets var en tilhenger av epikureisk filosofi, som omfattet både fysikk og etikk. For Epikur (341-270 f.Kr.) var det menneskets høyeste mål å ha mest mulig «nytelse»; men da i den forstand at man skulle være fri fra kroppslig harme, og oppnå sjelero (antaraksia). Dette ble ofte misforstått av både tilhengere og motstandere; det var lett for hans tilhengere å søke kroppslig behag, og det var lett for hans motstandere å fordømme det. Epikureisk filosofi fikk rykte på seg for å oppmuntre til hedonisme. Lukrets argumenterte i sitt verk for at en sann epikuréer ikke var en nytelsesgrådig hedonist, men en behersket og moderat tenker.

For å oppnå dette måtte man leve uten frykt og overtro. Overtro ledet folk til å tro at lunefulle guder sto bak ulykker og dårlige avlinger. For å oppnå det epikureiske ideal om sjelero måtte man forkaste troen på at gudene hadde noen effekt på dødelige mennesker. Bare ved å opplyse om hvordan verden fungerte, kunne man håpe å frigjøre mennesker fra overtro og frykt. Til dette formål lånte Epikur trekk fra Demokrits atomteori og videreutviklet den. Med en dypere forståelse av verden ville en følger av epikureisk tanke kunne kvitte seg med bekymringer og være lykkelig. Det er viktig å merke seg at Epikur ikke var noen ateist, han fornektet aldri gudenes eksistens. På Olympos hadde derimot gudene alt de kunne ønske seg, og trengte ikke bry seg om menneskene. De var tross alt guder.

Byste av Epikur (ca. 2. årh. f.Kr.)
Byste av Epikur (ca 2. årh. f.Kr) utstilt ved det britiske museum i London

Etterhvert som den kristne kirke ble den offisielle religionen i det romerske emperiet, oppstod det konflikt med filosofiske retninger som epikureanismen. Kirkefedrene Augustin (354-430) og Hieronymus (347-420) fordømte den, og sistnevnte var visstnok opphavsmann til et rykte om at Lukrets selv hadde begått selvmord etter han ble gal av en kjærlighetsdrikk. Kirken var den største drivkraften for videreføring av manuskripter gjennom middelalderen, og denne motstanden mot epikureanismen førte til at DRN ofte ble oversett av skribenter som var ansvarlige for å kopiere tekster. I dag består fremdeles to manuskripter av verket fra 800-tallet, et tegn på hvor nært man var å miste en av de store klassiske forfatterne.

I januar 1417 var den kristne humanisten Poggio Bracchiolini på reise gjennom det sørlige Tyskland på bokjakt. De fleste klostre hadde egne bibliotek som kunne inneholde meget gamle manuskripter, og det var også klostrenes oppgave å passe på at disse manuskriptene ble videreført til ettertiden ved å kopiere dem. Ulempen med dette var at manuskriptene forble innenfor klostrenes lukkede kretser, kopiering tok lang tid, og papir var en verdifull ressurs som man helst brukte på verdige tekster. Humanistene var en lærd bevegelse som mente man måtte bevare klassisk kultur og litteratur, og brukte ofte betydelige summer for å skaffe seg gamle manuskripter, kopiere dem og spre dem. Det var i dette ærend at Poggio oppdaget et manuskript av DRN, nesten glemt. Han fikk teksten kopiert av munkene, og sendte dette manuskriptet til bekjente humanister, bl.a. Niccolo Niccoli, for å spre manuskriptet. Da kopiering av tekster på denne tiden fortsatt foregikk for hånd tok det tid å få verket i sirkulasjon, men snart fant det fotfeste blant europas lærde.

Botticelli's Primavera (c.1482)
Primavera («Våren») av Botticelli (ca.1482).

Tankene som Lukrets presenterte fikk større innpass i 1500-tallets vitenskapelige miljø enn hva de gjorde i den tidlige middelalder. Den plutselige populariteten tvang nesten den katolske kirken til å ty til harde tiltak; i 1549 ble det foreslått å inkludere DRNIndex Librorum Prohibitorum, vatikanets liste over forbudte tekster, men både en høytstående kardinal og kommisærgeneralen for inkvisisjonen var overbevist om at boken burde bevares for sin kunstneriske verdi. Epikurs’ tanker om atomer og begrep om fysikk hjalp tenkere på 1600-tallet, slik som Pierre Gassendi, å utvikle det vi kjenner vi dag som tidlig moderne atomteori. Andre viktige personer som var tilhengere av epikureisk tanke var bl.a. den franske filosofen Michel de Montaigne, og den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson. Lukrets kunstneriske fremstilling av epikureisk filosofi, farget med billedspråk som tydelig gjenspeilet klassisk mytologi og temaer, appellerte også til kunstnere. Botticellis’ Primavera avbilder Venus omringet av andre guddommelige skikkelser som symboliserte vår og vekst, tema som er inspirert av DRN. John Dryden, Lord Byron og Percy Bysshe Shelley studerte også Lukrets nøye.

Påvirkningen Lucretius og hans dikt har hatt på moderne tenkning, spesielt med tanke på renessansen, er et tema som enda debatteres. Stephen Greenblatts bok The Swerve (2011), samt The Cambridge Companion to Lucretius er noen nye bidrag i denne diskusjonen. Lukrets’ bidrag til verdenslitteraturen og vitenskapelig forskning har vært merkbar helt siden hans gjenoppdagelse; mange lærde gjennom renessansen skrev egne verk som etterlignet Lukrets i tittel, tema eller stil. Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger inneholder flere forskjellige utgaver av DRN, deriblant en tekstkritisk utgave av den tyske filologen Karl Lachmann som revolusjonerte tekstkritisk filologi ved å studere hvordan DRN var blitt overlevert gjennom forskjellige manuskripter for å finne den versjonen som lå nærmest det originale verket.

Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura
Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura (først trykket i 1850) fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.

Kilder:

Poggio Bracchiolini. https://snl.no/Poggio

Epikur. https://snl.no/Epikur

Pierre Gassendi. https://snl.no/Pierre_Gassendi

Karl Lachmann. https://snl.no/Karl_Konrad_Friedrich_Wilhelm_Lachmann

Lukrets. https://snl.no/Lukrets

https://plato.stanford.edu/entries/lucretius/#Inf

Om Tingenes Natur. https://snl.no/Om_tingenes_natur

Stephen Greenblatt. The Swerve – How the Renaissance Began. Random House. 2011.

Stuart Gillespie, ed., & Philip Hardie, ed.. The Cambridge Companion to Lucretius. Cambridge University Press. 2007

 

Bilder:

Byste av Epikur. https://en.wikipedia.org/wiki/Epicurus#/media/File:Epicurus_bust2.jpg

Primavera av Sandro Botticelli. https://en.wikipedia.org/wiki/Primavera_(painting)#/media/File:Botticelli-primavera.jpg

Bilder av DRN: NTNU UB.

Kategorier
Bilder Bokhistorie Manuskript Privatarkiv UBrss

Klimahistorier i bibliotek og arkiv

Det norske meteorologiske institutt feirer 150 år i 2016. Meteorologiske og klimatiske data har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for systematisk innsamling og analyse i Norge. I Trondheim ble det imidlertid utført meteorologiske observasjon allerede 100 år før da Johan Daniel Berlin målte temperatur og lufttrykk i perioden 1761-1771. Utforskning av klimaet i tiden før 1800-tallet må imidlertid baseres seg på såkalte proxydata, som indirekte beskriver vær og klima. Dagboksnotater og andre arkiver med nedtegnelser om været, årringer i trær, isotoper avsatt i isbreer, pollenkorn i myrer og tjern er noen eksempler på slike proxykilder. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes en rekke brev, manuskripter, skillingsviser, bondedagbøker og andre manuskripter samt bøker og tidsskriftartikler som forteller historier om tidligere tiders vær og klima i Trøndelag og Norge for øvrig.

hasselvika
Slåttonn i Hasselvika, foto: ca. 1910, Adam Chr. Hassel, Trondhjem. Bildet er tatt ca. 1900-1910, NTNU Universitetsbiblioteket. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes også arkivet “Optegnelse over Veiret og Aarsvæxten Nordenfjelds fra Slutningen af det 17de Aarhundrede : noteret paa Gaarden Hassel i Ritsen til 1854 [manuskript]» Gunnerus XA Oct. 180.
 Det er et møysommelig arbeid å samle, gjennomgå, vurdere og sammenstille tidligere tiders klimahistoriske manuskripter og publikasjoner. For Trøndelag har vi flere slike samlende historiske framstillinger av vær og klima gjennom flere århundrer: Rektor ved Trondheim Katedralskole Gerhard Schøning (1722–1780) utgav i 1761 «Kort Beretning om en deel Uaar og Misvæxt særdeles i Trondhiems Stift i Norge». Denne ble oversatt til moderne norsk av spesialbibliotekar Tore Moen og utgitt på nytt i 2010. Schøning beskriver små og store klimarelaterte hendelser gjennom mer enn 1000 år. Mange av de kildene som Schøning benytter i sin publikasjon, og som i dag er vanskelig tilgjengelige, finnes ved Gunnerusbiblioteket som mottok hans boksamling i 1781. I 1920 utgav Ole Nordgaard en artikkel i bygdebok for Stod; «Årringerne i Trøndelag». Årringerne i denne sammenheng har ingenting med trær å gjøre, men med klimavariasjonene fra år til år. Han var godt kjent med Schønnings arbeide og utfyller dette. Nordgaard (1862–1931) var konservator i zoologi fra 1906 ved NTNU Vitenskapsmuseet (Fig. 2) og han var også bestyrer av Trondhjems biologiske stasjon, som i dag er en del av NTNU. De to publikasjonene gir en rekke interessante opplysninger om værforholdene gjennom tusen år og en interessant bakgrunn for å forstå variasjonene i det typiske værmønsteret – i klimaet.

vaerdalsraset
Verdalsraset i 1893, foto; E. Olsens arkiv, NTNU Universitetsbiblioteket

Med akselererende menneskeskapte klimaendringer er det økende bekymring for global oppvarming, nedsmelting av is ved polene og milde vintre. Schøning og Nordgaard forteller også om uvanlig milde og snøfrie vintre og varme og tørre somre og om for eksempel trær som bar frukt 2 ganger og knopper ved juletider. Til forskjell fra nå var varmeperiodene i tidligere historiske tider knyttet til naturlige, langskala klimavariasjoner. Imidlertid er kalde, snørike vintre med frost og hungersnød hyppigere i de historiske beretningene: For Trøndelag er det interessant å merke seg at det har forekommet is mellom Byneset og Børsa, som i 1670 og at det flere år på 1600- og 1700-tallet lå snøen svært lenge i Trøndelag, helt til sankthans (24. juni). Deler av Trondheimsfjorden var tilfrosset i januar–februar 1881 og i vinteren som fulgte, 1881/1882, som ble kalt storsnøvinteren. Isen i fjordarmene var da kjørbar til langt utpå våren. I 1918 oppstod en tilsvarende situasjon, hvor nesten hele Trondheimsfjorden var dekket av tynn is. Bildet av dårlig vær og strengt klima på slutten av 1800-tallet styrkes av arkiv- og dagboksopplysninger om orkaner og stormer, med forlis og tap av liv blant fiskere på både Folla og Frohavet og inne i Strindfjorden. Nedbørsrike perioder førte den gang som nå til økt frekvens av skred, særlig i områder av Trøndelag med leirgrunn. Skred var det også ved Trondheims bygrenser; det nevnes for både Bakklandet (1625) og Ila (1722). Leirras i Rissa kjenner vi ikke bare fra moderne tid, i 1978, men også i 1760. Ved siden av Gauldalsraset og flommen i 1345 var det nok leirskredet i Verdal i mai 1893 som var det verste.

 

arvedalsbanensno
Store snømengder 1870-1880-årene, Arvedalsbanen, sidebane til Rørosbanen. Foto; M. W. Noodt, NTNU Universitetsbiblioteket

Høsten 2016 ble Audun Dybdahls bok «Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år» utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Dybdahl er professor emeritus i historie ved NTNU. Boken er en etterlengtet profesjonell vurdering av og syntese basert på en rekke kilder og tidligere klimahistoriske arbeider fra bibliotek og arkiv. Dybdahls bok bør være «pensum» for alle som er interessert i klimahistorie og global oppvarming.

Mange av de historiske beskrivelsene av klimakonsekvensene kan ha relevans for studier av hvordan framtidige endringer vil påvirke menneskers livsgrunnlag, blant annet med hensyn til matproduksjon og sult, sosiale forhold, folkevandringer, krig, utviklingen av fysisk og psykisk sykdom og oppfatning av meningen med tilværelsen. Historiske kilder enten det er arkiver, fotografier, bøker og tidsskriftartikler gir kunnskap om og perspektiv på hvordan menneskenes liv og naturen i Trøndelag og Norge for øvrig påvirkes av regionale og globale skiftninger i vær og klima. Utforskningen av klimaendringer, både de menneskeskapte og de naturlige svingningene, er avhengig av historiske skriftlige kilder og andre proxydata for å kunne rekonstruere fortiden for å forstå framtiden.

bb
Eksempel på et manuskript med (ubenyttet?) klimahistorisk informasjon; biskop Marcus Fredrik Bangs (1711-1789) «Antegnelser i Sær over Veyrliget» fra 176, [64] s., 21 cm. Gunnerus XA Qv. 233

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Aristoteles – og hva er lykken? UNESCOs jubileumsår 2016

Artikkelen er skrevet av Alexandra Angeletaki:

I år har Unesco feiret at det 2400 år siden Aristoteles sin fødsel, og i forbindelse med dette har mange store konferanser og kongresser blitt organisert med Aristoteles’ arv som tema. Den opprinnelige ideen for feiringen av dette store jubileet går tilbake til 2013, da «Tverrfaglig Senter for Aristoteliske studier» ved Aristoteles-universitetet i Thessaloniki i Hellas, tok initiativ til å arrangere en kongress om Aristoteles. I januar 2015 ble initiativet varmt mottatt av den hellenske UNESCO-kommisjonen, og UNESCO erklærte 2016 som jubileumsåret for Aristoteles.

aristoteles-kvadratiskI UNESCO’s erklæring hedres både Aristoteles’ personlighet og den store betydningen av Aristoteles’ verker. I mai 2016 arrangerte universitetet i Thessaloniki verdenskongress for Aristoteles, og initiativet har inspirert flere vitenskapelige fora rundt i verden til å organisere store konferanser om Aristoteles for å diskutere hans verker og fordype seg i hans filosofi.

Aristoteles var født i Stageira i Nord-Hellas i 384 f.Kr. Han var sønn av Nicomachus, som var livlege for kongen av Makedonia i Nord-Hellas, Amyntas II. Hans mor var Faistis, og hennes familie kom fra Halkida i Hellas. Aristoteles kan ha arvet sin interesse for biologi fra sin far; vi vet at han i unge år hjalp faren sin mye. I 367 f.Kr., i en alder av sytten, flyttet han til Athen for å studere ved Platons Akademi, hvor han ble i 20 år inntil læreren døde i 347 f.Kr.  Aristoteles forlot Aten da og kom til Lilleasia byen motsatt Lesbos, nær Atarneas. Noen år seinere, dro Aristoteles, etter invitasjon fra kong Filip av Makedonia, til Pella og ble lærer for Filips 13-årige sønn, Alexander – seinere kjent som Aleksander den Store. I opplæringen av Alexander inngikk homeriske epos og andre verk av gresk litteratur. I 336 f.Kr. ble kong Filip myrdet, og Alexander besteg tronen.  I 335 f.Kr. grunnla Aristoteles sin egen skole, Lykeum i Athen. I hans «peripatetiske» skole vandret studentene rundt og diskuterte filosofi, etikk og andre spørsmål som angikk dem. Der fortsatte han med sin vitenskapelige forskning og undervisning. I 323 f.Kr. døde Alexander den store, og det ble vanskelig for Aristoteles å bo i Athen, så han flyktet til Halkida. Aristoteles ble syk og døde i Halkida i 322 f. Kr., i en alder av 62 år.

Aristoteles viet livet sitt til å arbeide med filosofi, retorikk, poesi og vitenskap, han hadde sterk moralsk samvittighet og understreket viktigheten av vitenskapelig integritet. Han regnes i dag som en av de største filosofene i vår etiske tenkningshistorie (Rabbås 1998).  Av hans arbeider er rundt 30 bevart i dag. Ifølge Aristoteles kan den teoretisk kunnskap deles inn i tre typer; matematisk, naturvitenskapelig og teologisk. Hans bok om politikk regnes som hans  viktigste verk. Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvitenskap. Han brukte mange år til å observere, og var overbevist om all kunnskap begynner med det.

Det store problemet med bøkene til Aristoteles, er at originaler ikke har overlevd. Det finnes en del ruller som er avskrifter av undervisningsnotater eller verk av andre forfattere på gresk og latin som refererer til hans ideer og filosofi, men ikke noe som kan regnes som originale, og dette diskuteres av alle som beskjeftiger seg med hans verk. Allerede i seinantikken var denne diskusjonen i gang;  Strabon ( 64 f.Kr. -24 e.Kr.) for eksempel, refererer til noen ruller som kommer fra Apellikons sin bibliotek fra Athen. Apellikon var boksamler som levde i det 1. århundre f. Kr.  Han hadde restaurert og skrevet av noen ruller som ble med til Roma da generalen Sulla erobret Athen i 84 f. Kr. I Roma bodde og virket to greske filosofer, Tyrranio og Adronikus fra Rhodos, som i ca. 60 f.Kr. ga ut de verkene av Aristoteles vi kjenner til i dag, og som er overlevert til oss av Plutark (46-120 e. Kr.).

aristoteles-bildeDet et er en slik utgave av den nikomakiske etikken som Gunnerusbiblioteket eier i dag, og som ble presentert for Dr. Karen Margrethe Nielsen, professor ved universitetet i Oxford. Hun besøkte nylig Gunnerusbiblioteket sammen med  førsteamanuensis ved NTNU, Thea Selliaas  Thorsen. Denne boka ble gitt ut i Leyden av Daniel Heinsius (1580-1655), en nederlandsk professor i statsvitenskap, gresk og historie ved Leyden Universitet i 1605. Dr. Karen Margrethe Nielsen, forteller om en gresk parafrase som har blitt tilskrevet Adronicus av Rhodos, som var peripatetisk filosof og underviste i Roma rundt 60 f. Kr. i latinske oversettelser og utlegning. Det samme sier J. S. Brewer i sin bok om den nikomakiske etikk. -Og da er det en gåte som vedkommende gjerne vil undersøke videre: hvilken gresk tekst er dette basert på? Det blir spennende å se på resultatene og få høre mer om dette.

Selv om jubileumsåret snart er forbi, fortsetter Aristoteles og hans kunnskapsunivers å inspirere til videre diskusjoner om etikk, politikk og andre begreper, for fortsatt er de spørsmålene som han stilte veldig tidsaktuelle og diakroniske. «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit.

Hva er lykken? Hvordan kan man oppnå det gode liv? «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit. Kanskje vi må ta oss tid og gå tilbake til antikkens store forfattere og fundere på etiske og filosofiske spørsmål for å kjenne at det er viktig med riktig innsikt i menneskets idehistorie. Det kan hjelpe oss til å få et større perspektiv i dag også.

Kilder:
Bilder:
  1. Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre). Utsnitt av fresken Skolen i Athen av Rafael, 1509. Falt i det fri (Public domain)
  2. fra http://www.e-rara.ch/zuz/periodical/pageview/11969856 visited 18112016
  3. By Daniel Heinsius (1580–1655) – Google books, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32331823