I forbindelse med denne høstens UKE, Vivillé, vil vi belyse noen nylig publiserte bilder fra Ukerevyens tidligste år. Flere av disse bildene er fra før Studentersamfundet flyttet til dagens hus, og befant seg i Cirkus, som lå ved siden av Prinsen kino.
Vi har nylig digitalisert flere bilder av den kjente fotografen Hilfling-Ramussen. NTNU UB har en stor samling fotografier tatt av Hilfing-Rasmussen. Bildene som vises her er fra hans mangeårige arbeid for Studentersamfundet i Trondheim. Hilfling-Rasmussen var fast fotograf for Samfundet, og sies å ha vært spesielt populær blant studentene. Hilfling-Rasmussen tok også bilder for Trøndelag Teater. Han var opprinnelig dansk, og arbeidet i Trondheim i en årrekke. Arkivet etter han oppbevares i sin helhet hos NTNU UB. Dette er et såkalt privatarkiv, som er et arkiv knyttet til virksomheten til en person eller en bedrift.
Samfundets studentrevy representerte noe annerledes i teatertradisjonen i Trondheim, og de ulike revyene stod blant annet for mange politiske kommentarer. Uke-revyen Næmesis fra 1933 trekkes frem som en særs politisk revy, og var regnet som banebrytende i så måte. I Næmesis får NTH en student som diktator, og flere storpolitiske observasjoner settes inn i lokal kontekst. Her er diktatoren Hansemann i seng med sin kommende kone.
Fra reyen Næmesis hvor diktatoren Hansemann er i seng med sin kommende kone. FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0470
Alle NTNU UB sine bilder fra de tidligste UKE-revyene er tatt av Hilfling-Rasmussen. Dette gjelder i kronologisk rekkefølge revyene Huttetu, Baccarat, Jazz, Rah-ta-tah, Charivari, Bing Bang, Merry Go Round, Cassa Rossa, Mammon Ra, Næmesis, Dek-e-du, Vær-i-tass og Tempora.
Bildene viser, da som nå, at det er det livlig skuespilloppsetning med kostymer og mye sminkebruk, slik det også er i dag. På noen av bildene vises en utkledningsteknikk som ikke ville vært gangbar i dag, nemlig blackface. Opptil flere av de tidlige revyene hadde blackface på scenen, inkludert Uke-revyen Cassa Rossa i 1929. Bildene som finnes i arkivet viser gjerne rollefigurer fra «sydhavsstrøk», med hjemmelagde palmeblader, bastskjørt og svartsminkede ansikter.
Det var en overvekt av mannlige studenter på NTH før krigen. Det vises også på scenen under Uke-revyene. Menn spilte altså kvinnelige roller, og det er ikke før helt på slutten av 1930-tallet at det skal ha opptrådt en kvinnelig student for første gang med Uke-revyen Vær-i-tass i 1937, men ingen av bildene i NTNU UB sin samling dokumenterer dette. Derimot finnes dette bildet fra Vær-i-tass av en mann som opptrer som en kvinnelig magedanser.
En mannlig magedanser fra Uke-revyen Vær-i-tass i 1937 FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0496
Det meste av fotosamlingen til Hilfling-Rasmussen er registrert som glass, det vil si at det ikke er et negativ i moderne forstand, men at negativet er en glassplate. Alle bildene fra UKE-revyene før krigen er på glassmateriale. Hilfling-Rasmussen anses for å være en av de større personlighetene innen norsk fotografi fra århundreskiftet og frem hans død under annen verdenskrig. Hilfling-Rasmussen spesialiserte seg på portrettfotografier, som også disse bildene viser.
Negativarkivet etter J.C.F. Hilfling-Rasmussen og sønnen Skjold finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, arkivreferanse / FA-0035 Hilfling.
Kilder:
Solbak,
Ragnhild Lian (red.) 100 år og like leken. 1910-2010. Studentersamfundets Interne
Teater.
Ødegården,
Torgeir Bryge. Uka i Trondheim 1917-2017. Museumsforlaget.
Øisang,
Ole. Teater i Trondheim. F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim 1941.
I 1940 blir trondhjemmeren Thor Bach (1918-2000) tatt opp på sterkstrømslinja ved den elektrotekniske avdelingen på NTH. Før studiene skal han utføre militærtjeneste, og fra februar 1940 er han stasjonert som flymekaniker på Værnes. Her opplever han krigens første dager på nært hold før han vender tilbake til foreldrenes hjem og et okkupert Trondheim den 13. april. Hans foreldre og to brødre er gjennom flere år medlemmer av Nasjonal Samling. Thor begynner sine studier ved NTH på høsten som planlagt, og mot slutten av 1941 flytter Thor hjemmefra og inn i et studentkollektiv i Eidsvolls gate 5. Gjennom kollektivet blir han i 1942 del av motstandsbevegelsen, blant annet som fotograf. Som student har han tilgang på fotolaboratoriet på høyskolen. I mai året etter må han flykte til Sverige; en kurér er drept og Thor og andres liv er i fare. I Sverige får han etter hvert jobb som fotograf ved legasjonen i Stockholm.
Thor vender hjem til Trondheim i mai 1945, og gjenopptar studiene igjen på høsten. Etter avlagt eksamen ved NTH i 1947 flytter han og kona Aud til Sverige, først til Ludvika og senere Västerås, hvor firmaet ASEA har behov for ingeniører. De slår seg ned der, og får to døtre. Kona Aud dør i 1975, kun 51 år gammel. Thor jobber i ASEA helt til han blir pensjonist i 1983, og blir boende i Västerås frem til sin død i 2000.
Universitetsbiblioteket mottok denne uka Thor Bachs arkiv. Arkivet består av materiale fra krigsårene: tre dagbøker, brev mellom han og hans senere kone Aud, fire fotoalbum og andre løse bilder. Bildematerialet består blant annet av Thor Bachs fotografering for motstandsbevegelsen, flukten til Sverige og opphold i Sverige under krigen. I tillegg noen bilder fra NTH etter krigen, og kullavisen Ohmega-sus/Omega-suus som han og hans kullkamerater skrev og sirkulerte i årene etter krigen. Fotoalbumene blir digitalisert i løpet av høsten.
Fra Thor Bachs fotoalbum
Hele historien til Thor Bach kan leses i boka Den gömda historien. En berättelse om faror, flykt, svek og längtan i krigets skugga av Lars-Göran Dybeck som ble utgitt i 2016, og som i stor grad bygger på Thor Bachs etterlatte materiale.
Biblioteket takker Brit Bach Fehne, Thor Bachs eldste datter, for gaven.
I 1889 eller 1890 hadde handelsmann Peter Edvard Evensen (2.6.1853-6.4.1932) gått til anskaffelse av et «detektivkamera». Han tok bilder av sin egen familie, bedrift og bosted. I tillegg tok han bilder fra bylivet i Trondheim, med bilder fra blant annet Torvet, St. Olavs gate, Kongens gate og Prinsens gate. Samlet gir bildene et lite innblikk i hverdagslivet i Trondheim mot slutten av det 19. århundret. Seks runde glassnegativer med plass til seks bilder på hvert glass ble gjenfunnet i arkivet etter Evensens datter, Gunvor Evensen, og er de eneste bildene vi har i våre samlinger fra denne typen kamera. I tillegg ble det funnet en del papirbilder som er tatt med samme kamera, men glassnegativene til en del av disse har gått tapt. Blant disse er det også et par bilder fra Levanger kirke og fra et landsted som vi ikke vet hvor er. Kanskje er det fra samme reise i Nord-Trøndelag? Alle bildene er i dag gjort tilgjengelig i gunnerus.no, og vi har stedfestet de fleste av bildene.
Én av de seks glassplatene som ble funnet. To bilder viser Evensens jernvareforretning i St. Olavs gate 7. De fire øvrige er gatebilder fra nærområdet. Se gunnerus.no for mer om de enkelte bildene.
Evensen hadde kjøpt et Geheim-Camera produsert av C. P. Stirn. Kameraet var i produksjon fra 1886 til 1892. Et lite album i arkivet bekrefter at det var denne typen kamera Evensen eide. Kameraet var konstruert slik at man kunne bære det med en snor rundt halsen hengende på brystet med kameralinsen stikkende ut av frakken og med snor ned i bukselomma som utløsermekanisme. Bildene til Evensen er av variabel kvalitet, med enkelte feileksponeringer. Vi kjenner til få bilder tatt med denne typen kamera i Norge, men Carl M. Størmers snikfotografering på Karl Johans gate i Christiania tatt fra 1893 og utover, er kanskje kjent for en del. Størmers bilder oppbevares av Norsk Folkemuseum og er tilgjengelig via digitaltmuseum.no.
Forside av fotoalbum C. P. Stirn. Albumet består av seks sider med plass til seks bilder på hver side, totalt 36 bilder.
Jens Peter Evensen (1886-1909) på trappa utenfor Kongens gt. 66.
Det er med stor sikkerhet vi kan si at fotografen må være handelsmann Evensen og at mange av bildene trolig er tatt i 1889 eller 1890. Eksempelvis ser vi på flere av bildene en liten gutt som kan være rundt tre-fire år gammel. Dette stemmer godt med Evensens sønn Jens Peter som ble født 1. oktober 1886. Sønnen reiste senere til sjøs og døde 22 år gammel da han i 1909 falt overbord fra skipet Ivanhoe og druknet i Grimsby, England. De to jentene er trolig storesøstrene Hjørdis (f. 1882) og Hildur (f. 1883). Evensens forretning i St. Olavs gate 7 eksisterte også bare i få år rundt 1890, og de bodde i 1890 i Kongens gate 66 som er fotografert flere ganger.
Mann i Prinsens gate sett mot nord med Arbeiderforeningen (Kongens gate 19) på venstre side.
To kvinner og to jenter stående i samtale på Torvet. Til høyre ses Stiftsgården (Munkegata 23), Munkegata 21 og J. M. Dørums manufakturforretning i Kongens gate 18.
Den nye jernvareforretningen, leiligheten i Kongens gate 66 og hans nyinnkjøpte detektivkamera gir et bilde av en mann på vei opp og frem i verden, men allerede i 1892 er Evensen og familien oppført i adressebøkene med Kirkegata 58 som bostedsadresse og forretningen ser ut til å være borte. Evensen har altså måtte avvikle sin jernvarehandel og flytte til en rimeligere leilighet i arbeiderstrøket i østbyen, og familien flyttet flere ganger de påfølgende årene. Han ser ut til å ha jobbet seg som bokholder for en jern- og malervareforretning mesteparten av sin yrkeskarriere etter dette. Da han døde i 1932 bodde familien i Elgesetergate 13. Evensen var for øvrig en nær venn av Adolf Øien. Da Evensen giftet seg var Øien forlover, og senere var han gudfar til flere av Evensens barn. Øien var gift med Evensens søster, Karen Emilie.
Kvinne og tre barn på trappa utenfor Kongens gate 66. Trolig Jette Evensen med barna Hjørdis (f. 1882), Hildur (f. 1883) og Jens Peter (f. 1886).
Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…
Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters
Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.
Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.
Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .
I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.
Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.
I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.
Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.
Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.
Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)
Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen
Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.
Rosevinduet i Nidarosdomen
Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.
Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).
Nidaros-rosen
Gud satte på himmelen en rose ved kveld.
Over staden og landet den rinner.
Fra himmelens porter et strålende vell
Som i natten og dypet hensvinner.
På Nidaros-Domen vi satte mot vest
En rose, som luer og gløder
En regnbuebro til den himmelske fest.
De bedende hjerter den møter.
Men rosen i Domen har felt sitt blad.
I flammer den sank og ble borte.
Men Rosen har levd i sagn og i kvad
Og i drømmer om himmelens porter.
Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,
Og atter fra himmelens rike
Skal Rosen gi lys til de hellige ord
Og til sinn som mot himmelen higer.
Vi fant den igjen i mark og i skog.
Den strålte på barnekinn,
I gyldengrått korn, der gror etter plog,
I alt edelt på jorden, vi finner.
Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,
Vi bærer den frem til Guds ære.
Og rosen som blomstret i drømmende sinn
Vi atter til Domen vil bære.
Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923
Gabriel Kielland (1871-1960)
Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.
Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.
Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.
Kilder
Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.
Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.
I Henrik Mathiesens omfattende arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket finnes størstedelen av hans kunstneriske produksjon. Se lenke: gunnerus.no. Han skrev og illustrerte norgeshistorien i artikler og bøker. Hans fine tegninger fra Trondhjem og Trøndelag er tidstypiske og karakteristiske. Han reiste rundt på Østlandet og i Trøndelag med arkeolog Ingvald Undset og tegnet oldsaker og fortidsminner.
«Austraat efter solnedgang» Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB
Henrik Mathiesen (1847-1927) var ufør og derfor sterkt knyttet til hjemmet i sin barndom. Han vokste opp på Loholt Søndre i Strinda og måtte ha privatlærer de første årene. Allerede som 6-åring lærte han landmåling og tegning av sin far, proprietær og landmåler Iver Mathias Mathiesen (1815-1872). Han fikk derfor tidlig interesse for kart og topografi. Hans hovedinteresse var innenfor by- og lokalhistorie, og det betød først og fremst Trondhjem by og Strinda. Han fikk senere opplæring i tegning og fotografering på Trondhjems borgerlige realskole. Fotoalbumene hans viser folk i Strinda fra 1860-årene og framover.
Slavesmia i Danielsveita. Henrik Mathiesen 1897. Foto: NTNU UB
Mathiesens interesse for middelalderhistorie ble tidlig vekket gjennom historielesing og utforsking av Nidarosdomen og historien om hellige Olav. Helgenkongen ble for Mathiesen bekreftelsen på Trondhjems viktige betydning for norgeshistorien. Mot slutten av 1800-tallet vokste interessen for lokalhistorie i Norge. Vi fikk en del lokalhistorikere som ikke hadde formell utdanning, men som la ned betydelig granskingsarbeid om lokale forhold. Artikler om dette ble publisert i lokalhistoriske skrifter og aviser. Det som skiller Mathiesen fra andre lokalhistorikere er nettopp hans illustrasjoner med sirlige tegninger og akvareller.
Karriere
Mathiesen flyttet til Christiania i 1870-årene for å arbeide innenfor handel, men snart bestemte han seg for heller å satse på tegnekunsten, lokalhistorien og journalistikken.
Mens han bodde i Christiania gikk han på kunstskolen til von Hanno. Han illustrerte flere arkeologiske verker, blant annet skrevet av arkeolog Ingvald Undset.
Øverland. Illustreret Norges historie. Ill. av Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB/S.Løchen
Dette medførte studiereiser på Østlandet og i Trøndelag. 1885-86 fikk han undervisning i perspektivlære i København. Han ble ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo, for å tegne av oldsaker i samlingene 1886. Tegningene er fremdeles bevart på Kulturhistorisk Museum.
«Trønderen som tegnet Norge»
Jacob Breda Bull fikk ideen til å utgi den aller første utførlige norgeshistorien. Da O.A. Øverland som følge av dette ga ut sin store Illustreret Norges historie i 12 bind (utg. 1885-1900) var det Mathiesen som fikk billedredaktøransvaret, og han leverte selv en rekke fine tegninger til verket. Han var medarbeider i Folkebladet i 1890-årene. Fortidsminnesforeningen mottok tegninger av gamle middelalderkirker, oldsaker og fortidsminner, hvorav noen ble trykt i Årsberetning. Han skrev et flerbinds verk om Trondhjem i middelalderen utgitt av Folkebladet, som han illustrerte selv.
Tegner og lokalhistoriker i Trøndelag
Han regnes som den første byhistoriker i Trøndelag og skrev og illustrerte den første byhistorien om Trondhjem i middelalderen.
Domkirken. Likstein over Paal Finnson. Tegning 1888. Foto: NTNU UB
Siden Mathiesen tidlig hadde fått opplæring og kunnskaper om kart og landmåling var han spesielt interessert i gamle kart. På studiereiser til København og Flensburg satt han i arkiver og bibliotek og tegnet av kart over Trondhjem i riktig målestokk. Originalene var glemte kunstverk og viktige bidrag til forståelsen av Trondhjems tidlige historie. Mathiesen kopierte og fargela oppmålinger av Erkebispegården og Munkholmen, og var spesielt opptatt av å gjenfinne middelalderbyens topografi med veiter og gater. Han kalte seg selv litterat og tegner, og publiserte ny viten om byen i avisene.
«Munk-Holm : opmaalt … Aar 1760 af J. N. Eckleff». Kopiert 1890. Foto: NTNU UB
Mathiesen flyttet tilbake til Strinda litt før 1900 og bosatte seg på eiendommen på Ranheim som han kalte Fagrabrekka. Her skrev han utallige lokal- og personhistoriske artikler i Dagsposten, Adresseavisen, Nidaros og andre aviser, alt illustrert av ham selv. Originalene finnes på Gunnerusbiblioteket, og hans eget klipparkiv er bevart.
Utsikt fra Fagrabrekka mot Strindfjorden. «Ideelt» bilde. Tegnet av Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB
Mathiesen var svært opptatt av det «forsvundne Trondhjem». Tegningene og akvarellene viser da også ofte gamle bygninger, bystrøk og eiendommer som senere er revet eller blitt borte på grunn av brann. Det er derfor av stor betydning at disse nå er publisert i bibliotekets database, gunnerus.no, til fri benyttelse for alle historieinteresserte.
Gramgården, senere revet og flyttet til Sverresborg. Foto: NTNU UB/S.Løchen
«Fra det Trondhjemske» Tegnet 1892. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Foto: NTNU UB/S.Løchen
Kilder:
Henrik Mathiesen. Privatarkiv nr.1. NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.
Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.
Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Universitetsforlaget, Oslo, 1986.
Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.
Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.
Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.
En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».
Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.
Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun
Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.
28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.
Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen
Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.
Lorens forteller fra dagboken:
Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v.
Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.
Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.
Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.
Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.
Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.
Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.
Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip, dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.
Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York. Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien i dagboken sin.
9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk . Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.
10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen, og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.
I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:
18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.
Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.
Turen gikk videre til Lisboa med ny last.
Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.
På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:
5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.
6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.
Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.
Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.
Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune
Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.
Lorens Brun døde i 1944.
Kilde:
Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.
Dette er sannsynligvis ikke Petter Dass. Foto: Wiki commons
Slekten Dass regjerte på Alstahaug i tre generasjoner. Den første var Petter Dass, den folkekjære dikteren. Hans mor var av slekten Falch som også er godt kjent. Han har stor etterslekt i Norge.
De store godsene på Tjøtta og Dønnes var viktige forutsetninger for den historiske utviklingen på Helgeland. I godsarkivene finnes på Gunnerusbiblioteket finnes en rekke dokumenter helt tilbake til 1600-tallet. De forteller om godseiere, leilendinger og husmenn, og det er bevart jordebøker, tiendemanntall, husmannskontrakter, bygselbrev og skjøter på mange gårder. Dette er også genealogisk interessant materiale om godseierne, deres familier, tjenestefolk og andre.
Foredrag
Tirsdag 28.mars kl.18.30 ønsker vi velkommen til foredrag om «Godseier og husmenn på Helgeland» med utgangspunkt i to godsarkiver på Gunnerusbiblioteket.
Sterke og velstående slekter på Helgeland
Petter Dass og hans slekt dominerte deler av området på 16- og 1700-tallet. De var både velstående handelsmenn og geistlige. På samme måte var slekten Falch en velstående slekt som eide store eiendommer og mange gårder. De kom fra Trondhjems handelsstand. Fogden Petter Jacobsen Falch og kona Anne Jonsdatter holdt til på storgården Tjøtta. Da han sluttet som fogd rundt 1640 ble han forvalter av Dønnesgodset, som var en av de største godssamlingene nordpå. Han hadde over 80 leilendinger.
Det fantes en livlig handelsforbindelse mellom Skottland og Norge på 1600-tallet. Peiter Pettersen Dundas var en skotsk handelsmann som ble borger i Bergen 1631. Da han reiste nordover til Helgeland for drive handel med fisk, fantes det allerede skotske handelsmenn før ham i området. Peiter ble kjent med fogdens familie på Tjøtta, og giftet seg med datteren hans, Maren Pettersdatter Falch. Da fogden døde i 1644/45 ble Anna igjen på Tjøtta i mange år. Peiter ga en verdifull lysekrone til kirken, men den forsvant i en brann på 1800-tallet. Peiter og Maren fikk sønnen Petter Dass i 1647, kjent som Nordlands dikterprest. Han reiste til Bergen for å gå på Katedralskolen og bodde hos sin skotske tante Maria gift Fasmer, og utdannet seg deretter til prest i København.
Markedsplassen på Bjørn, Dønna. Foto: NTNU UB.
Petter Dass giftet seg med Margrethe Andersdatter og fikk 3 barn som vokste opp. Etter hvert ble han mektig sogneprest på Alstahaug. Sønnen Anders Dass giftet seg med
Prestegården på Alstahaug. Foto: Wiki commons
Rebecca Angell, datteren til den rike Trondhjems-kjøpmannen Lorenz Mortensen Angell (bror til den enda rikere Thomas Angell). Anders ble som sin far sogneprest på Alstahaug, og etterlot seg en anselig formue på 31 000 riksdaler.
Fiskeressursene ga levebrød til mange
Helgelandskysten har i mange hundre år tiltrukket seg handelsmenn, og de har høstet av havets eventyrlige rikdommer. Fisken ble hentet opp av lokale fiskere, overtatt av handelsmenn og utliggerborgere og fraktet på jekter til Bergen. Her tok oppkjøpere over, og de fraktet varene videre til England, Danmark, Nederland. Tilbake fraktet de det livsnødvendige kornet. Det var store inntjeningsmuligheter for oppkjøpere, og mange ble rike og velstående. Dun fra ærfugl har også vært handelsvare i flere hundre år. De lokale fiskerne var ofte husmenn. Inntektene deres var avhengige av fangsten, og mange fikk vanskeligheter med å betale lån i dårlige tider.
Skjøtebrev på Kilvær på Tjøtta. Foto: NTNU UB
De måtte ta opp lån eller kjøpe korn på kreditt med fremtidige fiskefangster som garanti. Prester, embetsmenn og godseiere krevde dessuten husmennene for tiender og skatt. Dette kunne være vanskelig for fiskerne og husmennene å betale.
Tre godsarkiver i Gunnerusbiblioteket
Ved siden av kirkebøker og ministerialbøker kan godsarkivene være gode primærkilder til slektshistorisk forskning.
NTNU Gunnerusbiblioteket mottok tre viktige godsarkiv på 1900-tallet. Først ble det Brodtkorbske godsarkiv for Tjøtta gitt som gave fra Trondhjems Rotary Club i 1929. I 1980 fulgte Dønnesgodset fra Axel Coldevin. Til sammen gir de to arkivene et samlet bilde av de viktigste godsene på Helgeland gjennom 300 år. De ble brukt i «Helgeland historie» b.III, utgitt i 2011.
Biblioteket fikk deponert Reins klosters arkiv av familien Hornemann i 1983. Dette arkivet er klausulert.
Tegning av Dønna gård og kirke. Foto: NTNU UB
Kart over Helgeland av Albert Dass, sønnesønnen til Petter Dass. Foto: NTNU UB
Denne ukens blogginnlegg fortsetter temaet om reformasjonen på Bloggen for spesialsamlinger. Mens artikkelen i siste uke fokuserte på lutherske tekster fra samlingene, vil dette innlegget se nærmere på illustrasjonene og bruken av dem i bøkene under reformasjonstiden.
Vitae patrum in usum ministrorum verbi. Denne biografien om Martin Luther har Luthers portrett på tittelbladet.
Ikke bare Martin Luthers (1483-1546) oversettelse av Bibelen til tysk, men også illustrasjonene, gjorde at hans tanker ble lest og forstått av folk flest. Fra kirkene var man allerede kjent med bibelske bilder og deres betydning. Mesteparten av befolkningen kunne tolke religiøse bilder, men ikke lese tekster. Å ha en illustrasjon i hånden betydde nå å komme nærmere på bildet; at betrakteren fikk et nærmere og mer personlig forhold til bildet, boken og dermed til innholdet. Illustrasjonene i bøkene ble brukt som propaganda, for å spre reformasjonens tanker. Luther så bilder som et pedagogisk virkemiddel. For han var bildene ikke bare pynt men skulle brukes til å illustrere tekstene og innholdet.
En viktig kunstner i denne sammenhengen var Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Han produserte ved sitt verksted mange bilder, tresnitt og maleri. Cranachs bilder tjente reformasjonens interesser uten at de brukte ord. Gjennom bildet alene ble betrakter tatt nærmere mot reformasjonens ideer. Cranach og Luther bodde begge i Lutherstadt Wittenberg, ble kjent med hverandre og var nære venner allerede før 1520, dog det er vanskelig å si nøyaktig når de ble kjent. Cranach malte mange av Luthers portretter og illustrerte også hans bøker.
Ved siden av Lucas Cranach var det også andre kunstnere som Hans Holbein d.y. (1497-1543) og Albrecht Dürrer (1471-1528) som ble brukt til å illustrere bøker på begynnelsen av 1500-tallet. Disse skulle gi bøkene, for eksempel, vignettbilder og innramminger av tittelbladene. Hvem som var kunstner bak en illustrasjon kunne være vanskelig å si, fordi signaturer ble sjelden brukt. På grunn av denne kunsten ble bøkene mer utsmykket og appellerende, noe som bidro til å øke leselysten og lysten til å eie bøkene. Bildene ble en slags bekreftelse på teksten, fordi de illustrerte og forklarte innholdet av det skriftlige.
Paveesel, munkekalv og tittelblad fra boken Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
I skriftene og tankene sine så Luther på paven og hans metoder som djevelens maske. Med illustrasjonene i bøkene ble meningen bekreftet og billedlig presentert. To eksempler er paveeselet og munkekalven i et samlebind fra 1551 av Luthers tekster mellom 1520 og 1526. Her blir bildene brukt som verktøy for å illustrere hvordan Luther fordømmer den katolske kirkens oppbygning og praksiser. Misfostrene ble brukt som guddommelig tegn for å angripe paven og kirken. Illustrasjonene i denne boken, mest sannsynlig laget av Cranach, begynner allerede med tittelbladet. Der er det Martin Luther og Philip Melanchthon (1497-1560) som ber til Jesus som henger på korset. Rundt tittelen er de fire evangeliesymbolene plassert og viser Matteus som menneske med vinger, Markus som løve med vinger, Lukas som okse med vinger og Johannes som ørn.
Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, (Genesis 1.) og han så alt som han hadde laget, & de var veldig gode. Og Gud hvilte på den syvende dagen fra alt sitt arbeide, som han hadde gjort. (Genesis 2.)»
I Gunnerusbibliotekets samling finnes også en illustrert kalender. Den lille boken har et format som tillater å ha den i lommen og ta den med ut av huset. Denne ble sikkert brukt som kalender i hverdagen. Boken er et fint eksempel på samspill mellom tekst og bilde. Boken er todelt. I andredelen, som er innbundet bakerst, er det fine tresnitt som blir brukt til å illustrere akkurat det som står i teksten ved siden av. Dette kan ses som eksempel på å ta betrakteren nærmere inn i innholdet selv om leseevnen kanskje ikke kan holde følge. Slik ser vi tydelig at det var viktig for Luther at bildene viste innholdet av tekstene hans.
Ved siden av disse to eksempler finnes det mange flere i Gunnerusbibliotekets samling, og i andre samlinger. Illustrasjonene viser tydelig hvor viktig Luther mente det billedlige språket var i en tid da lesekunsten var lite utbredt. Alle kunne få noe ut av et bilde, og dermed få iallfall litt innblikk i reformasjonens tanker og ideer.
Kilder:
Reformasjonen i bilder : reformasjonsmaleren Lucas Cranach som didaktiker. Ruth Danielsen. Høgskolen I Østfold, 2004.
Reformatorische Bildpropaganda. Robert W. Scribner. In: Historische Bildkunde : Probleme, Wege, Beispiele. Zeitschrift für historische Forschung. Beiheft 12. 1991. s. 83-107.
Steven Ozment. The Serpent and the Lamb: Cranach, Luther, and the Making of the Reformation. K. Moxey. The American Historical Review, 12/01/2012, Vol.117(5), s. 1678-1678.
Verdens litteraturhistorie : 3 : Renessansen : (1500-tallet). Gustaf Fredén et al.. Bokklubben nye bøker, 1978.
Die Bilderfrage in der Reformation. Margarete Stirm. Quellen und Forschungen zur Reformationsgeschichte Bd. 45. 1977.
Die reformatorische Volksbewegung im Bilderkampf. Konrad Hoffmann. I: Martin Luther und die Reformation in Deutschland : Ausstellung zum 500. Geburtstag Martin Luthers Kataloge des Germanischen Nationalmuseums. S. 219 f. 1983.
Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. Martin Luther. Wittenberg. 1529. En håndbok over bønner, med kalender over året.
Vitae patrum in usum ministrorum verbi : quo ad eius fieri potuit repurgatae. Georg Maior. 1562. VVitebergae.
I dag feirer vi samenes nasjonaldag. I år markerer også dagen 100-årsdagen for det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim 6.-9. februar 1917. Fire viktige saker sto på landsmøtets agenda: reinbeitesaken, lappeloven, skolegang og organisering. Initiativet til møtet ble tatt av Brurskanken samiske kvindeforening som ble ledet av Elsa Laula Renberg. Samene tok initiativet til møtet for å få innflytelse på sin egen situasjon og for å nå fram i det norske samfunnet. Landsmøtet samlet over 150 deltakere, de fleste fra Norge, men også svenske samer var representert. Møtet ble holdt i Metodistkirken ved Lilletorvet, hvor bildet nedenfor er tatt. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström.
Gruppebilde av Brurskanken Samiske Kvinneforening, den første samiske kvinneorganisasjonen i Norge, etablert i 1910. Foreningen deltok på det første samelandsmøtet som var i Trondheim 6. februar 1917. Alle på bildet, unntatt tre, er kledd i sørsamisk drakt.
Bak fra venstre: Lisa Barrock, Brita Brantfjord, Sofie Mathiasen, Malla Vesterfjeld, Kristine Stinnerbom. Sittende fra venstre: Elsa Laula Renberg, Ellen Lie, Ellen Olsen, Gunhild Granefjeld. Foran fra venstre: Anna Andersen, Maria Pedersen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Portrett av Anna Løfwander Jarwson (foran), Ellen Lie (bak til venstre) og Elsa Laula (bak til høyre, i lulesamebunad). Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
I fjor åpnet vi Gunnerus.no, en søketjeneste for vårt digitaliserte spesialsamlingsmateriale. Her kan man finne historiske bilder og dokumenter som finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, se dem på nært hold og laste ned filer til videre bruk.
I løpet av denne helgen vil antallet som har tatt turen innom sidene passere 20 000. Til sammen har de besøkende utført 169 053 søk og gjennomsnittlig tilbragt i overkant av 8 minutter per besøk.
Utvikling i antall besøk siden 1. januar 2017
33% av de besøkende har brukt mobile enheter som telefon eller nettbrett for å se på sidene. Vi og vår leverandør Tind jobber stadig med å forbedre hvordan sidene oppleves både på mobil og pc. I løpet av årets første måneder vil bl.a. visningsteknologien som man ser på dokumentene i oppdateres og legge bedre til rette for mobilbruk.
Vi publiserer ukentlig nye bilder og dokumenter, og får daglig nye opplysninger og andre tilbakemeldinger fra publikum via kommentarfeltet som finnes under hvert dokument. Ukjente steder blir gjenkjent, personer blir identifiserte og mysterier blir løst. I kommentarfeltet kan man enten kommentere som gjest uten å opprette konto, eller f.eks. bruke sin Facebookkonto for å gi sine tilbakemeldinger hvis man ønsker det.
Vi ønsker å takke for besøket og samarbeidet så langt og gleder oss til fortsettelsen!
Dette bildet ble nylig stedplassert av en Gunnerus.no-bruker. Klikk på bildet for å ta en nærmere titt.
