Sølvi Løchen

Sølvi Løchen. Universitetsbibliotekar ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Ansvarlig for lokal- og slektshistorie og jobber med formidling av bibliotekets historiske kilder.

Kategorier
Lokalhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Nordens lys er slukt». Biskop Gunnerus siste reise

2018 er det store 300 års-jubileet for biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fødsel, og Gunnerusbiblioteket er blant byens institusjoner som har markert jubileet. Biskopen døde den 25. september 1773. Det er kjent for mange at biskopen døde på en visitasreise til Møre og Romsdal, men under hvilke omstendigheter? Vi har førstehånds kunnskap om denne reisen takket være hans gode venn gjennom mange år, historikeren og medstifteren av DKNVS, Gerhard Schøning (1722-1780). – Og hvem bodde i Gunnerus hus i Dronningens gate, og hvordan gikk det med dem?

Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)

 

Lungebetennelse og avbrutt reise

Gerhard Schøning hadde forlatt Trondhjem i 1765 for å tiltre en professorstilling ved Sorø Akademi. I begynnelsen av 1773 fikk han en bevilgning på 500 riksdaler av kongen i København for å foreta en studiereise til Norge og lete opp fortidsminner og oldsaker. I juni 1773 ankom Schøning sammen med sin kone til Trondhjem. Samtidig forberedte biskopen seg til en visitas-reise. Reisen ble forsinket på grunn av et selebert besøk i Trondhjem av prinsesse Lovise og prins Carl av Hessen, stattholder i Norge fra 1772.

Biskopen var i 1773 en nedslått mann, som tenkte på å flytte tilbake til Christiania. Han hadde mistet sine støttespillere i København og fikk verken iverksette reformasjonsarbeidet ved Københavns universitet eller utvikle planene om et norsk universitet.

Den 11.august 1773, tidlig om morgenen, seilte selskapet ut fra Nidelvens munning med Gunnerus i spissen. Schøning skriver at han gledet seg over å kunne «nyde så brave og ypperlige Mands Selskab». En tredje vi kjenner i reisegruppen var biskopens unge famulus (kontorist), student Esten Steen, som bodde i biskopens hus.

Reisen foregikk for det meste til sjøs og i dårlig vær. Biskopens plikter styrte til enhver tid hvor og når reisen gikk, og Schøning skriver at hans undersøkelser ofte kom i annen rekke. Før ankomst til Kvernes ble biskopen syk med forkjølelse og mageonde. Han ble litt bedre, og reiste videre til Kristiansund. Schøning skriver i brev til Suhm at Gunnerus måtte holde sengen fra lørdag til onsdag, og sykdommen fortsatte fra onsdag til lørdag. Til Schønings og «det øvrige Selskabs største Bedrøvelse» avgikk biskopen ved døden, antagelig av lungebetennelse, natt til lørdag 25.september, kl.03.00.

Etterspill

Gerhard Schønings kart over Kristiansunds-området 1773. «Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning.» 1968.

Biskopen ville sørge for sin søster og hennes barn på beste måte og ga Schøning og Steen instrukser i tilfelle han skulle dø. Søsteren drev husholdningen til Gunnerus i Dronningens gate. Senere viste det seg at gjelden var på hele 9000 riksdaler, og det var lite eller ingenting igjen. Gunnerus boksamling og andre gjenstander ble solgt på auksjon.

Schøning måtte avbryte både reisen og forskningen, og dro fra Kristiansund samme dag som Gunnerus døde. Han var tilbake i Trondhjem den 27.september, der han måtte fortelle den triste nyheten og ordne opp for biskopens husholdning på beste måte.

Hvordan gikk det med de som bodde hos Gunnerus i Dronningens gate?

Samtidig noterte domsognets klokker og biskopens famulus, Daniel Hveding, i sitt manntall og sjeleregister, at biskopen døde 25.september 1773 i Kristiansund, og ble begravet i Trondhjem 19.oktober. I manntallet, som ble ført i perioden 1768-1775, kan vi få overblikk over Gunnerus husholdning i Dronningens gate gjennom de siste 5 årene av hans liv.

Søsteren, enkefrue Christina Gunnerus etter skipper Brohier, og hennes to døtre, Anne Agatha og Elisabeth Benedicta  flytter til Apotekerveita. Her er de oppført uten tjenerskap. Schøning forsøkte å skaffe henne samme vilkår som et reskript fastsatte for biskopers enker.

Listen over biskopens husholdning i Dronningens gate 1773 omfatter 16 personer, deriblant tjenere, en kusk og en budeie. Flere av biskopens medhjelpere bodde hjemme hos ham, i 1773 Jacob von der Lippe Parelius og student Esten Steen. Gunnerus underholdt andre unge studenter, blant andre en brorsønn, Niels Dorph Gunnerus, som fra han var 12 år bodde i huset (fra 1763). Han skrev senere en biografi over Gunnerus på latin. Personene ble spredt for alle vinder etter Gunnerus død, og Hveding noterer nye arbeidsgiver og boligadresser. Gjertru Hansdatter «Budeye» er tjener hos kjøpmann Oluf Tangen og kone Anna Karre i Dronningens gate. Henrich Joensen Kusk var tjener i Munke-Gaden hos stiftsamtmann Johan Wiibe von der Osten og Frue Wilhelmina Carolina. Enkemann Hans Olsen Skow tjente før hos Cammerråd R. Waager, flyttet til Baklandet og er nå hos Commandant Lerche.

I et gammelt manuskript ser vi hvem det var som bodde i Dronningens gate og hvordan det gikk med dem. Hvedings «Registratur over Domsognets Mandtal 1773-1775.» Se gunnerus.no.

Til slutt

Biskopen ble bare 55 år gammel, og hans for tidlige død skapte sorg i Trondhjem. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gikk inn i en lengre periode med lavere aktivitet, og biskopens humør, kraft og arbeidskapasitet må ha blitt sterkt savnet. Mye av boksamlingen og annet materiale ble senere donert til Selskabet av de som hadde kjøpt det på auksjonen, og finnes i henholdsvis Gunnerusbiblioteket og Vitenskapsmuseet.

Som senere biskop Nordahl Brun sa i sin sang: «Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.»

Biskop Gunnerus hus i Dronningens gate. Foto: NTNU UB

 

Referanser:

Hveding, Daniel. Registratur over Domsognets Mandtal 1768-1770, 1771-1773, 1773-1775. Manuskript i Gunnerusbiblioteket. Lest 2018-09-07. https://ntnu.tind.io/search?ln=no&p=mandtal&action_search=

Nordhagen, Rolf. Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné. S. 63-93. I: DKNVS Forhandlinger. (1960) b.33.

Schøning skrev brev til Suhm allerede 2.oktober 1773, der han forteller om omstendighetene rundt Gunnerus død. Nyerup. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter 1798.

Nyerup, Rasmus. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter. Kjøb. 1798.

Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Utg. av DKNVS. Første Bind. Trondhjem Adresseavisens bogtrykkeri, 1910.

Wille, Hans Jacob : Samling af Minde-Taler. Kjøb. 1805.

Schøning holdt minnetale over biskop Gunnerus 1774. Wille: Samling af Minde-Taler 1805.
Kategorier
Kart Lokalhistorie Manuskript UBrss

Fortellinger om Armfeldt, Tordenskjold og Stor-Ingvald – det er 300 år siden den store nordiske krig

Carl Gustaf Armfeldt
Carl Gustav Armfeldt. Foto: Wikipedia Commons

Det var mot slutten av krigen at grensen mellom Norge og Sverige ble utfordret av svenskene. Norge ble angrepet av Sverige i 1716 og 1718. Trønderhelten Peter Wessel Tordenskjold forsvarte Danmark-Norge nord for Strømstad i 1716, og svenske Carl Gustaf Armfeldt invaderte Trøndelag i 1718. Stor-Ingvald var soldaten fra Verdal som kjempet mot Armfeldts hær.

 

Den store nordiske krig 1700-1721: Krig mellom stormakter i nord

For 300 år siden kjempet de militære styrkene til kong Fredrik 4. mot kong Karl 12. for å bli Nord-Europas stormakter. Den dansk-norske kong Fredrik 4. ville sammen med Russland og Polen utnytte det de trodde var et svakere Sverige med den unge kong Karl 12. på tronen. Svenskene forsøkte først å erstatte tapet av land i øst ved å ta Norge gjennom beleiringen av Christiania i 1716, men uten å lykkes. Den dansk-norske hæren sto langs grensen mot Sverige i Østfold, klare til å forsvare landet. I Dynekilen nord for Strømstad sto så Norges største sjøslag. Peter Wessel (1690-1720) slåss tappert med sine 7 skip mot 29 svenske skip og vant.

På Gunnerusbiblioteket finnes Tordenskjolds journal over hvilke ordre han mottok og hvordan han utførte dem 1712-1714, og dessuten protokoller og journaler ført på skipene hans. Se Tordenskjolds ordre her.

Peter Wessel Tordenskjold med Hvide ørn i bakgrunnen. Foto: NTNU UB

Karl 12. forsøkte igjen å angripe Norge i 1718 med 40 000 mann. Han sendte styrkene til Østfold og Trøndelag. Da kongen falt for en kule på Fredriksten festning 11.desember 1718 var krigen mot Danmark-Norge tapt.

De svenske troppene i Trondheim måtte avbryte invasjonen og startet tilbaketoget over Tydalsfjellene midt på vinteren. Historien gjenfortelles hvert år i forestillingen «Elden» på Røros. Karolinernes anfører, general Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) mistet 3000 svenske soldater. Tilbake sto utallige ødelagte trøndergårder, nedbrent og frarøvet husdyr, mat og verdier.  Trønderne sto fattige tilbake og led mye nød. Krigen hadde rammet dem hardt, og de hadde mistet alt. Sverige på sin side mistet omfattende landområder, og sin stormaktposisjon i Nord-Europa ved freden i Nystad 1721.

Tordenskjolds skip: «Kattegats skrekk»

Trønderen Peter Wessel ble adlet i 1716 med navnet Tordenskjold, og er blant Norges største helteskikkelser. Blant Gunnerusbibliotekets skatter fra den store nordiske krig er journalene og protokollene fra Tordenskjolds skip. Det var en stor del hans fortjeneste at svenskene ble jaget på flukt fra Dynekilen i 1716. Tordenskjolds skip som biblioteket har journalene til:

Snauen Ormen bygd i 1711, med en besetning på 46 mann og 5 kanoner.

Fregatten Hvide Ørn, bygget i 1711 med en besetning på 170 mann. Erobret fra svenskene 1715.

Ebenezer, sjøsatt 1709, det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte, med 64 kanoner.

Løvendal, (Kattegats skrekk) en fregatt med årer bygd i 1712.

Laaland, som Tordenskjold førte til Norge 1718. Flaggskipet hadde en besetning på 350 mann.

Tordenskjolds signatur 1719 på brev i Gunnerusbiblioteket. Foto: NTNU UB

 

Armfeldt i Trondheim 1718: «.. vemodige sukk og tårer»

På kartet ser vi fiendens stillinger i Trondheim under svenskenes beleiring av byen 1718. Studer kartet bedre her

Magistratspresident og lagmann i Trondhjem Hans Jensen Collin (1682-1742) var invasjonens øyenvitne, og skrev et brev til sin «gunstige velynder» om forsvaret av Trondhjem by, datert 8.desember 1718. Omslaget på brevet har tittelen «Trondhiems Fortification og Ingenieur vesen 1718 – under krigen».  Her får general Bugge sitt pass påskrevet. Collin beskriver hvordan fienden gjorde rent bord i Strindens prestegjeld og fogderi på den østre side av byen, «og det som mere forunderlig er, ja mistrøsteligt, passeret Bye-elven Nider-Aae kaldet, havende sitt utløp fra Selboe-Søen». Han kritiserer blant annet det norske forsvareret, som unnlot å rekognosere etter fienden langs byens elv på grunn av «Elvens storhed og hæftige Strøm paa denne Aarsens Tid», og forklarer at det ble anholdt i brev etter brev om forsterkninger av folk og kanoner, noe som aldri nådde fram. Det ble ytret anklager og hårde ord, og

Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914. Foto: NTNU UB 

de mange falne og sårede frambrakte «vemodige sukk og tårer». Collin ga general Bugge skylden. Han hadde god grunn til å klage, da svenskene plyndret og ødela hans gårder i Strinda, samt brygger og naust i Trondhjem.  Se Collins brev her

Stor-Ingvald på Levring gård: «.. inntil han døde»

Mens senere kilder bare gir en oppsummering om Ingvalds heltemodige innsats, så går offiser og antikvar Lorentz Diderich Klüver (1790-1825) mer detaljert til verks. Han kom fra gården Bunes i Verdal som var i hans yrkesmilitære slekts eie. Vi kan derfor regne med at han var nært tilknyttet fortellertradisjonen i Verdal. Han skrev ned sin «Antiqvariske Reiser» i 1818, nesten hundre år etter at Armfeldt måtte gjøre retrett.

Klüver forteller at det var en trefning ved Levring gård i Verdal mellom Værdalens Dragon-Compagnie og et svensk Corps på omtrent 500 mann. Klüver skriver videre (omsatt til bokmål): «Her skal det lenge ha stått et trekors der Stor-Ingvald falt. Etter at han ved forskjellige skudd i begynnelsen av trefningen hadde mistet begge føttene, krøp han lenge omkring og stakk folk og hester i hjel inntil han døde. Denne kjekke mannen var født husmanns-sønn under gården Levringen.» Krigen kommer oss nærmere inn på livet, og vi kan forestille oss den grusomme skjebnen til Stor-Ingvald (hvis historien er sann).

 

Lorents Diderich Klüvers håndskrift med historien om Stor-Ingvald befinner seg på Gunnerusbiblioteket og ble trykt i 1823. Foto: NTNU UB
Noen bøker du kan låne på Gunnerusbiblioteket om Armfeldt og karolinerne. Foto: S.Løchen

Litteratur:

Tordenskjolds skip. Wikipedia. Lest 2018-06-04

Carl Gustav Armfeldt. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Norsk forsvarshistorie. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Pollen, Geir. Armfeldts arme. Oslo, Gyldendal, 2014.

Øverland, A.O. Presten Thomas Jenssøn Collins opptegnelser om svenskene i Værdalen 1718. I: Fra en svunden tid: Sagn og optegnelser. S. 87-101. Kra 1888.

Klüver, J.V. Beskrivelse over den svenske Armees Tog 12.Sept. 1718. Særtrykk av Ny Minerva.  april 1806. Kbh.

Løøv, Anders: General Armfelts felttog mot Trøndelag 1718-1719: En bibliografi. Særtryck ur Karolinska Förbundets Årsbok 1984.

Dybdahl, Audun og Ida Bull. Fra pest til poteter 1350 til 1850. Trh, Tapir, 2005.

Kategorier
Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Bøndene holder meget av slike brev siden de mener de betyr lykke.» Om DKNVS samling av gamle håndskrifter – hvem samlet dem og hvorfor?

Hvordan skapes en samling? Gamle håndskrifter regnes som viktige kilder for forskerne. Det var derfor et hell at bøndene tok så godt vare på dem og anså dem som lykkebringende. Da Aagot Daae gikk i gang med å lage katalog over diplomsamlingen med sammendrag i 1916, noterte hun også proveniens for hvert brev. I det første hundreåret av DKNVS historie ga en rekke prester, historikere og andre lærde diplomer og gamle brev som gave. Hvem var disse, og hvorfor ga de brevene til DKNVS?

 

Et lærd miljø i Trondheim

I opplysningstiden på 1700-tallet var det et mål å samle inn og skrive ned kunnskap for forskning og opplysning for allmennheten. Trondheim hadde fra 1760 et aktivt, lærd miljø i Det

Diplom om to gamle gårder i Romsdalen, Roald og Synes

Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Medlemmene var aktive samlere av gamle håndskrifter, for slik å finne historisk kontekst for egen forskning. Mens biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)  fokuserte på naturhistorien, var Gerhard Schøning (1722-1780) mest opptatt av Norges historiske beskrivelse. Hans Jacob Wille (1756-1808) ga ut en topografisk beskrivelse av et sogn i Telemark og var en foregangsmann for lokalhistoriefaget. I DKNVS arkiv finnes brev fra giverne som fulgte samlingene. Allerede i 1808 hadde Selskabet 131 håndskrifter i folio, 278 i qvart og 37 i oktav. De gjenspeiler interessen for kirkelige temaer, natur- og topografiske beskrivelser, og vi finner allerede her eksempler på gamle skjøter og dommer (diplomer) helt tilbake til 1400-tallet. Manuskriptsamlingene er registrert i oria.no, og diplomsamlingen på ca 450 gamle brev blir i løpet av året skannet og tilgjengelige i gunnerus.no.

 

 

 

 

Gerhard Schøning (1722-1780)

I Nyerups Catalog (1808) er det ført inn under «Manuscripter i Octav»:

Gerhard Schøning (1722-1780)
  • 39 Pergaments-Breve og Papirer; forærede det norske Videnskabers Selskab af G. Schøning; det ældste af Aaret 1429, det yngste af 1658.

I biblioteket finnes Schønings egne håndskrevne oversikter over brevene. Han noterte seg også hvem han fikk brevene fra. Gerhard Schøning var medstifter av DKNVS og regnes som Norges første moderne historieskriver. Han ga ut sitt 3-bindsverk «Norges Riiges Historie» 1771-81 og oversatte Snorre til dansk og latin. For å komme til bunns i historiske spørsmål reiste han ut og samle dokumenter om lokale forhold. Schøning foretok flere studiereiser og fikk overlevert dokumenter fra embetsmenn, prester og gårdeiere.

 

 

 

 

 

 

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Selve grunnstammen i diplomsamlingen fikk biblioteket etter stiftsprost i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Willes død. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fungerte dessuten som Selskabets bibliotekar og sekretær 1793-97.

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Hans Jacob Wille døde for 210 år siden. Han var en typisk representant for opplysningstiden, og er spesielt kjent for «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge» utgitt i København 1786.

Han ble i 1786 personalkapellan for Hans Strøm, en kjent naturforsker og topograf, som da var prest i Eiker, og som 1762 og 1769 ga ut to store bind: «Søndmørs Beskrivelse». Verket ble et forbilde for senere topografiske verker i Norge.

Willes banebrytende arbeid bygde på studier av gamle håndskrifter og diplomer, muntlig tradisjon og arkivstudier i København. I 1792 ble arbeidet hans anbefalt av Det Topographiske Selskab for Norge som mønster for bygdebeskrivelser.

 

 

 

 

Christopher Hammer (1720-1804)

Christopher Hammer (1720-1804)

Hammers manuskriptsamling er listet i Nyerups Catalog (1808). Selskabet fikk et betydelig tilskudd  til sin manuskriptsamling som testamentarisk gave fra Hammer. I tillegg til de tidligere nevnte manuskripter i Nyerups Catalog fikk DKNVS 68 in folio, 87 i qvart og mindre format fra Hammer. Disse hadde et tematisk sett vidt spekter, som for eksempel avskrevne lovbøker fra middelalderen, svarteboken og beskrivelser over forskjellige prestegjeld, amt og byer i Norge. Hammer var generalkonduktør og odelsbonde på Hadeland, og ble medlem av Selskabet i 1772.

 

 

 

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Rønnau var prest og visesamler, og han ga i 1822 Selskabet et gammelt brev om et stort kongelig gods i det nordenfjeldske fra 1663, og et brev fra 1619 om klage på prest i Oppdal, Erik Knudzen. Han var sogneprest i Oppdal 1802-1822 og en ivrig folkeopplysningsmann. I 1817 publiserte DKNVS hans topografiske beskrivelse, «Om Opdals Præstegjeld» i Skrifter, bd. 2.  Rønnau var medlem av DKNVS fra 1804.

 

 

 

 

 

 

Svend Busch Brun (1774-1826)

Gavebrev 1812 fra Svend Busch Brun (1774-1826)
Svend Busck Brun

I brev til DKNVS 1812 tilbød sogneprest i Snåsa, Svend Busch Brun, Selskabet gamle dokumenter om Sandnes gård i samme sogn.  Han listet opp «tvende meget gamle pergamentsbrev» og flere andre brev datert mellom 1535 og 1600. Nåværende gårdeier Jon Sandnes hadde lånt ham brevene og deretter gitt tillatelse til å gi dem videre til DKNVS. Det var Brun som skrev om de gamle brevenes lykkebringende virkning for gårdene.

Brun var fra Trondheim, og sønn av en skipper. Han ble sokneprest i Snåsa i perioden 1806-1817, og fra 1817 sokneprest i Frosta, der han døde. Han var 1. representant fra Nordre Trondhjems amt på det overordentlige Storting i 1814, og medlem av protokollkomiteen. Brun var medlem av DKNVS fra 1811.

 

 

 

 

 

 

 

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

«Jeg anskaffet mig 3 Pergaments Breve og 41 gamle Documenter.» Gavebrevet til DKNVS fra Peter Schnitler Krag datert 1811.

Peter Schnitler Krag sendte DKNVS tilbud om 3 pergamentsbrev og 41 gamle dokumenter i 1811, med håp om at i hvert fall noen kunne

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

brukes som «oldsager».  Krag ble i 1797 sogneprest på Røros. Fra 1805 var Krag residerende kapellan ved Domkirken i Trondheim, hvor han døde. Han var medlem av DKNVS.

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilder:

Til opplysning 1993. Wilhelm Støren. Bibliotekets ledere 1768-1993.

Aanderaa, Dag. (2009, 13. februar). Hans Jacob Wille. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 23. februar 2018 fra https://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Wille.

Diverse oppslag i Store Norske Leksikon (nettversjon) og Strindawiki

 

 

 

Kategorier
Manuskript UBrss

Prosjektstart for middelalderbrevene (Diplomsamlingen) på Gunnerusbiblioteket

Gunnerusbiblioteket starter 2018 med skanning av middelalderbrevene i Diplomsamlingen. Samlingen blir skannet i høy oppløsning med sammendrag og transkripsjoner i bibliotekets database, gunnerus.no. Den inneholder dokumenter fra 1329 og framover og er blant de eldste håndskrevne dokumentene vi har. De ca. 450 brev og andre dokumenter er skrevet på papir eller pergament og er av stor verdi for historikeren.

Sjeldne dokumenter som forteller om middelalderens mennesker og samfunn

Skjøte fra Borgund 3.mai 1592. Semund Sjurdsøn på Myklebust i Borgund skjøter til Pål Helgesen 2 mellags leie i Synes for 11 gamle daler og 1 skje på 2 lodd. På sin salig hustrus og sine barns vegne er Pål Helgesen neste odelsbårne til å kjøpe. Pergamentsbrev med 6 segl.

I diplomene finnes det mye lokal- og slektshistorisk informasjon. Dette er viktig kildemateriale for våre brukere når det gjelder gårds-, steds- og personforskning. Dessuten kan seglene, som ble festet til diplomer eller trykt på dem for å gjøre dem rettskraftige, være av interesse. En del segl er fremdeles bevart, men de er svær skjøre.

Innholdet er ofte rettslig, her kommer noen eksempler på innhold:

  • arv eller salg/leie av gårder og gårdparter, gridsbrev, pilegrimspass, vitnesaker, drapssaker, kvitteringer for kjøp, privilegier, jordskifte, etc.

Vi finner brev om både historiske personer og steder (fra sammendragene):

  • 24. august 1353 i Nidaros: «Fehirden i Nidaros Arne Andorsen anbefaler sin tjener Bjørn Vesterlidsen som en god og tro mann.»
  • 3. september 1440 i Oppdal: «Erkebiskop Aslak Bolt kunngjør, at sist han var i Danmark hos Kong Erik, hadde han med seg fra allmuen i Oppdal det brevet som Kongen og Norges Riksråd hadde gitt Oppdølingene om frihet for alle nevnder og utfareledning på grunn av den store bekostning allmuen hadde med skyss over Dovrefjell, veiarbeid, gjesting og andre byrder.»
  • 15. juli 1547 på Austrått: «Inger Ottesdatter Rømer, Hr. Nils Henriksens enke, gir med Jens Tillufsen Bjelkes og sin datter Lucies samtykke gården Borg i Skogn til mester Henrik Nilsen, kannike i Trondheim, og dennes ekte barn.»
  • 12. april 1655 i Trondheim: «Marette Mikkelsdatter, enke, selger på egne og medarvingers vegne den tomt i Trondheim, hvor hun og hennes mann bodde, men gården brant for 4 år siden, til forrige borgermester her i Trondheim Jens Nilsen Friis, nåværende stiftskriver.»
  • 1.juli-31.juli 1513 i København: «Den kongelige kanslers opptegnelse på kong Christian II.s foreløpige svar på det Norske riksråds andragelser, av hvilke han inngår på noen og nærmere vil forhandle om andre, mens han med hensyn til den foreslåtte utelukkelse av andre enn innfødte som riksråder, lensmenn og fogder erklærer å ville betrakte danske menn som innfødte.»

Diplomene gir på denne måten svært sjelden informasjon om mennesker, samfunn og historien i middelalderen. En av våre mest kjente forskere, Oluf Rygh, benyttet diplomene i Diplomatarium Norvegicum for å bestemme opprinnelig form og betydning av gårdsnavn i sitt store verk Norske gaardnavne (utgitt 1897-1924). Diplomer er også av interesse for språkforskere, og slektsforskere finner informasjon om slektsgården eller slekten.

Språket i brevene er uforståelig for de fleste av oss, og selv de ordrette transkripsjonene (avskrift) av teksten er vanskelige å forstå. Derfor ble det laget sammendrag i 1916 med de viktigste gårds- og personnavnene og brevenes tema. Eksperten kan i basen benytte sammendrag, transkripsjoner og bilder for verifisering. Bildene kan lastes ned gratis, og benyttes i artikler og bøker uten vederlag. Husk akkreditering. Man kan også gi tilbakemeldinger dersom det oppdages feil eller mangler.

Hvordan vite hva som finnes i Diplomsamlingen?

Diplomsamlingen ble først registrert i Rasmus Nyerups Catalog over DKNVS samlinger, utgitt 1818. Det gikk nesten 100 år før det ble laget en kronologisk ordnet seddelkatalog med navne- og stedsregister (1916). Andre diplomer og tidlige brev finnes i dag i bibliotekets manuskriptsamling. Brevene i Diplomsamlingen er heller ikke registrert i bibliotekets elektroniske katalog, Alma. De ca. 230 brevene som er datert mellom 1329 til 1570, er transkribert og publisert av Riksarkivet i Diplomatarium Norvegicum. Brevene som er datert 1570-1670 finnes heller ikke her.

Hans Jacob Wille (1756-1808). Foto: Wiki common

Når biblioteket nå skanner og gjør diplomene og brevene med seglene søkbare med transkripsjoner og sammendrag, kommer forskerne til å få et mye bedre verktøy til bruk i sin middelalderforskning og forskning på tidlig nytid, og andre kan oppspore slektsgårdens opprinnelse og beboere.

Hvor kommer diplomene fra?

Det finnes lite informasjon om proveniens i de gamle registrene (hvordan diplomene er anskaffet og hvor de kommer fra), men noe informasjon har vi likevel. Gerhard Schøning (1722-1780) samlet gamle brev på sine studiereiser, og ga DKNVS samlingen i sin testamentariske gave. Selve grunnstammen i Diplomsamlingen fikk biblioteket av sogneprest i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Wille (1756-1808). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab , og dessuten bibliotekar og sekretær 1793-97 samme sted .

Bevaring og bruk av diplomene

Vi kaller vitenskapen som vurderer diplomer som historiske kilder for «diplomatikk» (studier av formelverk, blekk, papir/pergament, skrift og dokumenttyper).

Ved starten av prosjektet blir samlingen ompakket i bedre emballasje og oppbevares med streng sikkerhet. Etter skanning av samlingen vil det ikke lenger være mulig å hente fram diplomene, unntatt i sjeldne anledninger.

Et adelsbrev i Diplomsamlingen, datert København 15. august 1526. Dette er adelsbrevet til Jørgen Kock, borgermester og myntmester i Malmø med våpenskjold og segl. Foto: NTNU UB

Mens prosjektet pågår vil vi heller ikke kunne hente fram diplomene. Vi har avfotografert diplomene som ikke finnes i Diplomatarium Norvegicum og disse kan bestilles kopier av. Det er uvisst når prosjektet er ferdig, men det kan ta flere måneder.

 

Kategorier
Kart kirkehistorie Manuskript UBrss

Liksteinene i Nidarosdomen – 700 år gamle kunstverk som skulle sikre evig frelse

Ved siden av å være vakre kunstverk beregnet til å imponere tilskueren og Gud, så forteller liksteinene i domkirken oss om middelalderens trøndere.

Fotografi av grotesk fra Domkirken. Evig pine for de usalige. Foto: Ukjent/NTNU UB

Steinene er samlet i en egen utstilling i Nidarosdomens kjeller. Domkirkens steinsamling er en av Europas største. Historisk dokumentasjon og gamle tegninger av liksteinene finnes i Gunnerusbiblioteket.

Hvordan sikre seg evig frelse?

På 1200-tallet ble frelse et personlig ansvar. Kirken lærte folk at de kom til himmel eller helvete etter døden alt etter som hvordan de oppførte seg i livet. For å få en lettere vei til himmelen kunne man betale kirken for å lese sjelemesser. Kannikene hadde lister som de brukte for å holde oversikten over når og hvem det skulle leses og synges for.

Det gjeveste var å bli gravlagt inne i selve kirken eller umiddelbart utenfor på kirkegården. Det var bare geistlige, konglige og adelige som kunne gravlegges i domkirken, andre ble gravlagt ved de små sognekirkene i byen. Vi finner derfor flere erkebiskopers graver her. Liksteinene var hugget i den kostbareste marmor, og det var Nidarosdomens steinhoggere som hogg steinene.

De eldste kistene er barnegraver fra 1100-tallet. Disse ble funnet i kirkemurene ved restaureringen og må være kongelige barn. Liksteinene ble formet etter menneskekroppen, avsmalnende mot beina. På kirkegården lå steinene på bakken med oppreiste steiner i begge kortendene. Motivene på liksteinene er i romansk og gotisk stil med gjengivelser av stiliserte riddere, fornemme fruer og geistlige. Enkelte har vakkert utformede kors med bladverk, og det finnes religiøse motiver.

Hva slags avtaler kunne man inngå med kirken?

Teksten på liksteinene er kort. Det står oftest navnet på den døde og en påminnelse om å utføre sjelemesser for ham eller henne. Blant de skriftlige kildene til middelalderen er gamle skinn- eller papirbrevene (også kalt diplomer), der vi finner avtaler om gaver til kirken mot faste sjelemesser.

I et diplom fra 1343 velger Gunnhild Sigurdsdatter seg ut et gravsted på Kristkirkegården (domkirken), der hennes mor, Brynhild også var gravlagt.

I 1349 ga erkebiskop Arne Vade den store gården By på Byneset til domkirken for å bli gravlagt i kirken. Han «bestilte» dessuten sjelemesser mot flere andre testamentariske gaver.

Lorents Diderich Klüwers grunnplan over Nidarosdomen med gravene inntegnet. «Antiqvariske reise..» Tegnet 1817. Foto: NTNU UB Zoom inn på kartet her.

Baron Bjarne Ellingsson til Bjarkøy ble gravlagt inne i Nidarosdomen 1313. Han ville ha graven inne i kirken i et spesielt hjørne, og mot pengegaver til mat og utstyr ville han ha sunget sjelemesser over alle kristne sjeler og seg selv og hustruen Margrette hver eneste dag med vokslys og klokkeringing. Dessuten ville han at det skulle utdeles almisser til fattige med mat og drikke.

Fru Sigrids likstein fra 1200-tallet har denne vakre teksten (oppr. latin):

«Døden bankar på denne bustad:

Du blomst på jord, gi etter for meg.

Ei kvinne ven

Ei frue edelbåren

Sigrid var hennar namn

Må ho vere sæl og velsigna

Samla med dei heilage

og nyte ævelig fred.»     (Ekroll 2001, s.36.)

Hvem fikk i oppdrag å beskrive og måle opp Nidarosdomen?

Det er mer enn 250 år siden Gerhard Schøning (1722-1780) fikk i oppdrag fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) å beskrive Nidarosdomen. Hans velkjente bok om domkirken kom ut i 1762. Den har et eget kapittel om liksteinene. Schøning skrev av tekstene men beskrev ikke bilder, tegninger eller dekor.

Lorentz Diderich Klüwer  (1790-1825) samlet sine manuskripter til «Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge» for 200 år siden og overleverte dem til DKNVS i 1815-1817. I 1818 målte han opp og tegnet domkirken, og senere utga han «Norske Mindesmærker» i 1823.  Manuskriptene er bevart med unike plansjer og tilføyelser av forfatteren. Sammenligner vi tegningene hans med liksteinene ser vi at motivene er fortegnet og de gjengir ikke helt riktig originalene.

Trolig bruddstykke av liksteinen til baron Bjarne Ellingsson, han døde 1313. I 1762 ble steinen undersøkt av Gerhard Schøning, og den lå i skipet. Dette stemmer med baronens ønske i 1309 da han valgte gravsted i søndre vestfrontkapell. Tegnet av Henrik Mathiesen 1888. Foto: NTNU UB

DKNVS sørget for at Nidarosdomen ble beskrevet; – og kildene finnes på Gunnerusbiblioteket

Utallige liksteiner og andre skulpturer er slitt ned, ødelagt av brann eller rett og slett knust. Da man startet nedriving av de gamle murene under restaureringen fra 1869 ville man fjerne alle sporene etter nyere endringer etter middelalderen. Da ble det heldigvis funnet flere gamle liksteiner som var blitt brukt som fyllmasse.

I 1888, for snart 130 år siden, utkom den første systematiske og vitenskapelige beskrivelsen av Nidarosdomens steinsamling; Ingvald Undsets (1853-1893) «Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke», illustrert av Henrik Mathiesen (1847-1927). Undset bygde sin forskning på Schøning og Klüwer, og dessuten tidligere historikere og samtidige språkforskere. Fotokunsten var ny og ikke utviklet nok som vitenskapelig verktøy. Mathiesens nøyaktige strektegninger fungerte godt til formålet.

Undsets interesse lå også først og fremst i teksten. Takket være Mathiesens tegneferdigheter og troskap til originalene, vises steinene i boka slik de fremsto i 1888. Enkelte tegninger er laget på grunnlag av Undsets fotografier og «gnidebilder», som han antagelig lagde ved hjelp av kalkerpapir.

Da Øystein Ekroll skrev boka si om Nidarosdomens gravsteinsutstilling i 2001, og Martin Syrett skrev sin om romerske innskrifter i 2002, kunne de anvende fotografier og ulike gamle tegninger av liksteinene som kilder. De sammenlignet tegningene til Klüwer og Mathiesen og kunne undersøke hvordan forvitringen hadde utviklet seg fra 1817 til 1888. Både bruddstykker og tekst som var tydelige i 1818 var tapt i 1888.

Lorents D. Klüwers tegning av ridder Bjørn Finnssons likstein. Litt mer av teksten var bevart: «Her hviler Bjørn Finnsson ridder.» Plansje i «Antiqvarisk reise» ca. 1817. Foto: NTNU UB.
Ridder Bjørn Finnsson. I 1888 var flere bruddstykker tapt. Datering 1250-1300. Tegningen var tro mot originalen. Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB

Se flere liksteiner i Nidarosdomen som er tegnet av Henrik Mathiesen.

 

Kilder:

Ekroll, Øystein. «Her hvilir..» Nidarosdomens gravsteinsutstilling. Trondheim, NDRs forlag, 2001.

Ekroll, Øystein. Døden i norsk mellomalder. I: Fortidsforeningens Årbok 2014. S.165-178.

Henrik Mathiesens privatarkiv. Privatarkiv 1. NTNU Gunnerusbiblioteket.

Klüwer, Lorents Diderich. Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge. 1818. Les det skannete manuskriptet her.

Schøning, Gerhard. Domkirken i Throndhjem. Faksimil-utgave. Trondheim 1959.

Syrett, Martin. The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 13. Trondheim, Tapir, 2002.

Undset, Ingvald. Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke. Chra Videnskabs-Selskabs Forhandlinger 1888 No.4.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

145 nye gatenavn i 1915: «Stor forestaaende gatedåb i Trondhjem»

Darres gate fikk navn av Henrik Mathiesen. Foto: Dag Nilsen/NTNU UB

For litt over 100 år siden annonserte Adresseavisen «Stor forestaaende gatedåb i Trondhjem». Deler av Strinda var blitt innlemmet i byen 1893 på grunn av stor befolkningsøkning rundt århundreskiftet. Til tross for stor spedbarnsdødelighet og emigrasjon til Amerika, økte Trondheims innbyggertall fra ca. 20.000 i 1860 til ca. 50.000 i 1920. En rivende utvikling med økonomisk vekst og nye arbeidsplasser gjorde det mulig for mange flere å finne et utkomme i byen.

Gater uten navn

Det ble utlyst en skandinavisk konkurranse, og byplanen fikk sin endelige form i 1912 etter tilrettelegging av avdelingsarkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen. Navnegivningen av de nye gatene i Trondheim og Strinda var sterkt forsinket. Dette skapte vanskeligheter for postvesenet og andre som skulle finne fram. Hvordan skulle man finne fram til «Første tverrgate», «Nyregulerte gate» eller gater som bare hadde numre? Det fantes for eksempel fire Aas-veier som skapte forvirring: Gamle, Øvre, Nedre og Nye Aasvei.

Hvor håpløs situasjonen var kommer fram i Adresseavisen 22.10.1914, der det gjengis et brev fra Huseierforeningen til Trondhjems magistrat og formandskap. Foreningens medlemmer mente det var på tide å sørge for gateskilt og for å navngi nye gater. Det var altfor vanskelig å finne innbyggerne som bodde i de navnløse gatene, og å finne gater når de hadde uleselige skilt.

Henrik Mathiesen (1847-1927). Foto: NTNU UB

Gatenavnkomiteen, som ble nedsatt allerede 1909, hadde disse medlemmene: bankdirektør og jurist Karl Emil Bryn (1923-1925), journalist i Ny Tid Olav Scheflo (1883-1943), arkivar Kristian Koren (1863-1938) og bibliotekar ved DKNVS og arkeolog Theodor Petersen (1875-1952). Formann var borgermester Hans Jørgen Bauck (1861-1926).

Særlig i Østbyen var det mange navnløse gater. I følge mandatet skulle komiteen døpe delvis bebygde gater i Østbyen og gateløp som var stukket ut og ennå ikke bebygd. Noen «gamle» gater skulle få nye navn. Endelig behandling skulle skje i bystyret.

 Oppgaven gikk til Henrik Mathiesen

Borgermesteren skrev så et brev i 1913 til Henrik Mathiesen (1847-1927):

«Det gjælder at skaffe en del nye gatenavn i gamle Nidaros. Jeg tænker mig, man vil begynde at lete efter navn som har tilknyt.til vor historie, specielt Nidaros. Og da du kjender denne bedre ende nogen annen, vil jeg be dig skjænke mig en del navn av nævnte beskaffenhed. Av veien vil det vist ikke være, om du tilføier de data som retfærdiggjør navnet. — Pøblikum er utlålmodig efter navningen. Med hilsen Bauck.»

Henrik Mathiesen var lokalhistoriker og en aktet mann i byen. Han hadde en livslang interesse for Trondheims topografi og historie. I sin innledning anvender han disse kriteriene for gatenavnene:

«1. Efter motiv fra byen og bygdens tidligste tid. 2. Efter overlevninger fra sagatiden. 3. Efter mænd fra det nye Norge 1830 til 1900».

Kart over Trondheim 1893

Etter Mathiesens ønske skulle byens gatenavn være «som et galleri» som befolkningen kunne peke på og gjenkjenne med glede og stolthet. Han ønsket å hedre et navn i hver kjent og betydelig slekt fram til 1900. På denne måten har vi fått Bugges gate, som er oppkalt etter Peter Olivarus Bugge (1764-1849), biskop i Trondhjem og stortingsmann. Essendrops gate er oppkalt etter stiftsprost og sogneprest i Strinda og Domkirken, Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891). Falsens gate er oppkalt etter rådstueskriver Carl Valentin Falsen (1787-1852), som førte pennen da Trondheimsborgernes brev om selvstendighet og egen grunnlov ble skrevet til prins Christian Fredrik februar 1814.

Forslaget ble vedtatt 1915

Magistrat og formannskap mottok «Motiveret forslag til 145 gadenavne i Trondhjem» mars 1914. Den 5.januar 1915 ble forslaget vedtatt med mindre endringer. Områdene som fikk nye gatenavn var den vestlige bydel til Elgeseter gate, Innherredsveien til Lade, Elgeseter gate til Blussuvollsbakken, fra Blussuvollsbakken til Innherredsveien og «hovedbyen». Med i «hovedbyen» regnes Museumspladsen, Schirmers gate, Vilhelm Storms gate, E.C. Dahls gate, Hans Hagerups gate og Bernhard Getz’ gate. De fire «Aas-veier» ble omdøpt til Gamle Åsvei (som før), Byåsveien (før Nye Åsvei), Bryns vei (før Nedre Åsvei) og Dyrborgveien (før Øvre Åsvei).

Fra arkivet: Innledningen til Henrik Mathiesen forslag til gatenavn

Folketidende kunne 23.01.1915 kunngjøre at formannskapet hadde vedtatt følgende nye gatenavn:

«I Østbyen: Ladebækken, Vanvikens gt., Leksvikens gt., Mosvikens gt., Tautras gt., Bernhard Getz gt. (i Getzlien), Eilert Sundts gt., Asbjørnsens gt., Landstads vei, Tidemands gt. og Casparis gt. I «Sydbyen»: Schwachs gt., Mauritz Hansens gt., og «over Hermansens have» Helmer Lundgreens gt. (øst – vest).»

Strinda fulgte etter

I Dagsposten 09.05.1917 skrev man at Strindens formandskap holdt møte 8.mai 1917 for å finne nye gatenavn til Strinda.

«Formandskapet besluttet at Komiteen for gatenavne i Strinden skulde tilkalde litterat Henrik Mathiesen som sakkyndig».

Dermed fikk Mathiesen også oppgaven med å finne nye gatenavn til Strinda.

Det var ikke tilfeldig at Mathiesen, vår første byhistoriker, fikk disse oppdragene. Han hadde tidligere gjort seg bemerket gjennom en viktig artikkel i Historisk Tidsskrift om byens

Henrik Mathiesens vei på Rosenborgsletta. Foto: NTNU UB

middelaldergater og -veiter, og gjennom en serie artikler i Dagsposten 1903 om gatenettets historie i Trondhjem; «Ældre og nyere Gader og Veiter i Trondhjem».  Han fikk sin egen gate oppkalt etter seg på Rosenborgsletta.

Kilder:

Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen. NTNU Universitetsbiblioteket.

www.gunnerus.no

Kategorier
Bilder Kart Privatarkiv UBrss

Henrik Mathiesen. Trønderen som tegnet Norge – nå i gunnerus.no

I Henrik Mathiesens omfattende arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket finnes størstedelen av hans kunstneriske produksjon. Se lenke: gunnerus.no. Han skrev og illustrerte norgeshistorien i artikler og bøker. Hans fine tegninger fra Trondhjem og Trøndelag er tidstypiske og karakteristiske. Han reiste rundt på Østlandet og i Trøndelag med arkeolog Ingvald Undset og tegnet oldsaker og fortidsminner.

«Austraat efter solnedgang» Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Henrik Mathiesen (1847-1927) var ufør og derfor sterkt knyttet til hjemmet i sin barndom. Han vokste opp på Loholt Søndre i Strinda og måtte ha privatlærer de første årene. Allerede som 6-åring lærte han landmåling og tegning av sin far, proprietær og landmåler Iver Mathias Mathiesen (1815-1872). Han fikk derfor tidlig interesse for kart og topografi. Hans hovedinteresse var innenfor by- og lokalhistorie, og det betød først og fremst Trondhjem by og Strinda. Han fikk senere opplæring i tegning og fotografering på Trondhjems borgerlige realskole. Fotoalbumene hans viser folk i Strinda fra 1860-årene og framover.

Slavesmia i Danielsveita. Henrik Mathiesen 1897. Foto: NTNU UB

Mathiesens interesse for middelalderhistorie ble tidlig vekket gjennom historielesing og utforsking av Nidarosdomen og historien om hellige Olav. Helgenkongen ble for Mathiesen bekreftelsen på Trondhjems viktige betydning for norgeshistorien. Mot slutten av 1800-tallet vokste interessen for lokalhistorie i Norge. Vi fikk en del lokalhistorikere som ikke hadde formell utdanning, men som la ned betydelig granskingsarbeid om lokale forhold. Artikler om dette ble publisert i lokalhistoriske skrifter og aviser. Det som skiller Mathiesen fra andre lokalhistorikere er nettopp hans illustrasjoner med sirlige tegninger og akvareller.

 

Karriere

Mathiesen flyttet til Christiania i 1870-årene for å arbeide innenfor handel, men snart bestemte han seg for heller å satse på tegnekunsten, lokalhistorien og journalistikken.

Mens han bodde i Christiania gikk han på kunstskolen til von Hanno. Han illustrerte flere arkeologiske verker, blant annet skrevet av arkeolog Ingvald Undset.

Øverland. Illustreret Norges historie. Ill. av Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB/S.Løchen

Dette medførte studiereiser på Østlandet og i Trøndelag. 1885-86 fikk han undervisning i perspektivlære i København. Han ble ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo, for å tegne av oldsaker i samlingene 1886. Tegningene er fremdeles bevart på Kulturhistorisk Museum.

 

 «Trønderen som tegnet Norge»

Jacob Breda Bull fikk ideen til å utgi den aller første utførlige norgeshistorien. Da O.A. Øverland som følge av dette ga ut sin store Illustreret Norges historie i 12 bind (utg. 1885-1900) var det Mathiesen som fikk billedredaktøransvaret, og han leverte selv en rekke fine tegninger til verket. Han var medarbeider i Folkebladet i 1890-årene. Fortidsminnesforeningen mottok tegninger av gamle middelalderkirker, oldsaker og fortidsminner, hvorav noen ble trykt i Årsberetning. Han skrev et flerbinds verk om Trondhjem i middelalderen utgitt av Folkebladet, som han illustrerte selv.

Tegner og lokalhistoriker i Trøndelag

Han regnes som den første byhistoriker i Trøndelag og skrev og illustrerte den første byhistorien om Trondhjem i middelalderen.

Domkirken. Likstein over Paal Finnson. Tegning 1888. Foto: NTNU UB

Siden Mathiesen tidlig hadde fått opplæring og kunnskaper om kart og landmåling var han spesielt interessert i gamle kart. På studiereiser til København og Flensburg satt han i arkiver og bibliotek og tegnet av kart over Trondhjem i riktig målestokk. Originalene var glemte kunstverk og viktige bidrag til forståelsen av Trondhjems tidlige historie. Mathiesen kopierte og fargela oppmålinger av Erkebispegården og Munkholmen, og var spesielt opptatt av å gjenfinne middelalderbyens topografi med veiter og gater. Han kalte seg selv litterat og tegner, og publiserte ny viten om byen i avisene.

«Munk-Holm : opmaalt … Aar 1760 af J. N. Eckleff». Kopiert 1890. Foto: NTNU UB

Mathiesen flyttet tilbake til Strinda litt før 1900 og bosatte seg på eiendommen på Ranheim som han kalte Fagrabrekka. Her skrev han utallige lokal- og personhistoriske artikler i Dagsposten, Adresseavisen, Nidaros og andre aviser, alt illustrert av ham selv. Originalene finnes på Gunnerusbiblioteket, og hans eget klipparkiv er bevart.

Utsikt fra Fagrabrekka mot Strindfjorden. «Ideelt» bilde. Tegnet av Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Mathiesen var svært opptatt av det «forsvundne Trondhjem».  Tegningene og akvarellene viser da også ofte gamle bygninger, bystrøk og eiendommer som senere er revet eller blitt borte på grunn av brann. Det er derfor av stor betydning at disse nå er publisert i bibliotekets database, gunnerus.no, til fri benyttelse for alle historieinteresserte.

Gramgården, senere revet og flyttet til Sverresborg. Foto: NTNU UB/S.Løchen

«Fra det Trondhjemske» Tegnet 1892. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Foto: NTNU UB/S.Løchen

 

 

Kilder:

Henrik Mathiesen. Privatarkiv nr.1. NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Universitetsforlaget, Oslo, 1986.

Kategorier
Bilder Kart Manuskript Privatarkiv UBrss

Godseiere og husmenn på Helgeland. Arkivene som slektshistoriske kilder.

Petter Dass, portrett
Dette er sannsynligvis ikke Petter Dass. Foto: Wiki commons

Slekten Dass regjerte på Alstahaug i tre generasjoner. Den første var Petter Dass, den folkekjære dikteren. Hans mor var av slekten Falch som også er godt kjent. Han har stor etterslekt i Norge.

De store godsene på Tjøtta og Dønnes var viktige forutsetninger for den historiske utviklingen på Helgeland. I godsarkivene finnes på Gunnerusbiblioteket finnes en rekke dokumenter helt tilbake til 1600-tallet. De forteller om godseiere, leilendinger og husmenn, og det er bevart jordebøker, tiendemanntall, husmannskontrakter, bygselbrev og skjøter på mange gårder. Dette er også genealogisk interessant materiale om godseierne, deres familier, tjenestefolk og andre.

Foredrag

Tirsdag 28.mars kl.18.30 ønsker vi velkommen til foredrag om «Godseier og husmenn på Helgeland» med utgangspunkt i to godsarkiver på Gunnerusbiblioteket.

Sterke og velstående slekter på Helgeland

Petter Dass og hans slekt dominerte deler av området på 16- og 1700-tallet. De var både velstående handelsmenn og geistlige. På samme måte var slekten Falch en velstående slekt som eide store eiendommer og mange gårder. De kom fra Trondhjems handelsstand. Fogden Petter Jacobsen Falch og kona Anne Jonsdatter holdt til på storgården Tjøtta. Da han sluttet som fogd rundt 1640 ble han forvalter av Dønnesgodset, som var en av de største godssamlingene nordpå. Han hadde over 80 leilendinger.

Det fantes en livlig handelsforbindelse mellom Skottland og Norge på 1600-tallet. Peiter Pettersen Dundas var en skotsk handelsmann som ble borger i Bergen 1631. Da han reiste nordover til Helgeland for drive handel med fisk, fantes det allerede skotske handelsmenn før ham i området. Peiter ble kjent med fogdens familie på Tjøtta, og giftet seg med datteren hans, Maren Pettersdatter Falch. Da fogden døde i 1644/45 ble Anna igjen på Tjøtta i mange år. Peiter ga en verdifull lysekrone til kirken, men den forsvant i en brann på 1800-tallet. Peiter og Maren fikk sønnen Petter Dass i 1647, kjent som Nordlands dikterprest. Han reiste til Bergen for å gå på Katedralskolen og bodde hos sin skotske tante Maria gift Fasmer, og utdannet seg deretter til prest i København.

Markedsplassen på Bjørn, Dønna. Foto: NTNU UB.

Petter Dass giftet seg med Margrethe Andersdatter og fikk 3 barn som vokste opp. Etter hvert ble han mektig sogneprest på Alstahaug. Sønnen Anders Dass giftet seg med

Prestegården på Alstahaug. Foto: Wiki commons

Rebecca Angell, datteren til den rike Trondhjems-kjøpmannen Lorenz Mortensen Angell (bror til den enda rikere Thomas Angell). Anders ble som sin far sogneprest på Alstahaug, og etterlot seg en anselig formue på 31 000 riksdaler.

Fiskeressursene ga levebrød til mange

Helgelandskysten har i mange hundre år tiltrukket seg handelsmenn, og de har høstet av havets eventyrlige rikdommer. Fisken ble hentet opp av lokale fiskere, overtatt av handelsmenn og utliggerborgere og fraktet på jekter til Bergen. Her tok oppkjøpere over, og de fraktet varene videre til England, Danmark, Nederland. Tilbake fraktet de det livsnødvendige kornet. Det var store inntjeningsmuligheter for oppkjøpere, og mange ble rike og velstående. Dun fra ærfugl har også vært handelsvare i flere hundre år. De lokale fiskerne var ofte husmenn. Inntektene deres var avhengige av fangsten, og mange fikk vanskeligheter med å betale lån i dårlige tider.

Skjøtebrev på Kilvær på Tjøtta. Foto: NTNU UB

De måtte ta opp lån eller kjøpe korn på kreditt med fremtidige fiskefangster som garanti. Prester, embetsmenn og godseiere krevde dessuten husmennene for tiender og skatt. Dette kunne være vanskelig for fiskerne og husmennene å betale.

Tre godsarkiver i Gunnerusbiblioteket

Ved siden av kirkebøker og ministerialbøker kan godsarkivene være gode primærkilder til slektshistorisk forskning.

NTNU Gunnerusbiblioteket mottok tre viktige godsarkiv på 1900-tallet. Først ble det Brodtkorbske godsarkiv for Tjøtta gitt som gave fra Trondhjems Rotary Club i 1929. I 1980 fulgte Dønnesgodset fra Axel Coldevin. Til sammen gir de to arkivene et samlet bilde av de viktigste godsene på Helgeland gjennom 300 år. De ble brukt i «Helgeland historie» b.III, utgitt i 2011.

Biblioteket fikk deponert Reins klosters arkiv av familien Hornemann i 1983. Dette arkivet er klausulert.

Tegning av Dønna gård og kirke. Foto: NTNU UB
Kart over Helgeland av Albert Dass, sønnesønnen til Petter Dass. Foto: NTNU UB