Peggy Fürtig er universitetsbibliotekar ved Gunnerusbiblioteket.
De siste månedene har vi skrevet en del artikler om reformasjonen på Bloggen for Spesialsamlinger i anledning 500 årsjubileet for reformasjonen. Denne kunnskapen og noen av kildene finnes nå utstilt i Gunnerusbiblioteket. Utstillingen «Reformasjonen: 500 år» er plassert i Gunnerusbiblioteket og vil være tilgjengelig til 29. September 2017.
Denne ukens blogginnlegg fortsetter temaet om reformasjonen. Mens artikkelen forrige uke fokuserte på Martin Luthers støttespillere, vil dette innlegget se nærmere på hvordan reformasjonen fant veien til Norge med hjelp av Peder Palladius (1503-1560) og Johannes Bugenhagen (1485-1558).
Denne ukens blogginnlegg fortsetter temaet om reformasjonen på Bloggen for spesialsamlinger. Mens artikkelen i siste uke fokuserte på lutherske tekster fra samlingene, vil dette innlegget se nærmere på illustrasjonene og bruken av dem i bøkene under reformasjonstiden.
Ikke bare Martin Luthers (1483-1546) oversettelse av Bibelen til tysk, men også illustrasjonene, gjorde at hans tanker ble lest og forstått av folk flest. Fra kirkene var man allerede kjent med bibelske bilder og deres betydning. Mesteparten av befolkningen kunne tolke religiøse bilder, men ikke lese tekster. Å ha en illustrasjon i hånden betydde nå å komme nærmere på bildet; at betrakteren fikk et nærmere og mer personlig forhold til bildet, boken og dermed til innholdet. Illustrasjonene i bøkene ble brukt som propaganda, for å spre reformasjonens tanker. Luther så bilder som et pedagogisk virkemiddel. For han var bildene ikke bare pynt men skulle brukes til å illustrere tekstene og innholdet.
En viktig kunstner i denne sammenhengen var Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Han produserte ved sitt verksted mange bilder, tresnitt og maleri. Cranachs bilder tjente reformasjonens interesser uten at de brukte ord. Gjennom bildet alene ble betrakter tatt nærmere mot reformasjonens ideer. Cranach og Luther bodde begge i Lutherstadt Wittenberg, ble kjent med hverandre og var nære venner allerede før 1520, dog det er vanskelig å si nøyaktig når de ble kjent. Cranach malte mange av Luthers portretter og illustrerte også hans bøker.
Ved siden av Lucas Cranach var det også andre kunstnere som Hans Holbein d.y. (1497-1543) og Albrecht Dürrer (1471-1528) som ble brukt til å illustrere bøker på begynnelsen av 1500-tallet. Disse skulle gi bøkene, for eksempel, vignettbilder og innramminger av tittelbladene. Hvem som var kunstner bak en illustrasjon kunne være vanskelig å si, fordi signaturer ble sjelden brukt. På grunn av denne kunsten ble bøkene mer utsmykket og appellerende, noe som bidro til å øke leselysten og lysten til å eie bøkene. Bildene ble en slags bekreftelse på teksten, fordi de illustrerte og forklarte innholdet av det skriftlige.
I skriftene og tankene sine så Luther på paven og hans metoder som djevelens maske. Med illustrasjonene i bøkene ble meningen bekreftet og billedlig presentert. To eksempler er paveeselet og munkekalven i et samlebind fra 1551 av Luthers tekster mellom 1520 og 1526. Her blir bildene brukt som verktøy for å illustrere hvordan Luther fordømmer den katolske kirkens oppbygning og praksiser. Misfostrene ble brukt som guddommelig tegn for å angripe paven og kirken. Illustrasjonene i denne boken, mest sannsynlig laget av Cranach, begynner allerede med tittelbladet. Der er det Martin Luther og Philip Melanchthon (1497-1560) som ber til Jesus som henger på korset. Rundt tittelen er de fire evangeliesymbolene plassert og viser Matteus som menneske med vinger, Markus som løve med vinger, Lukas som okse med vinger og Johannes som ørn.
I Gunnerusbibliotekets samling finnes også en illustrert kalender. Den lille boken har et format som tillater å ha den i lommen og ta den med ut av huset. Denne ble sikkert brukt som kalender i hverdagen. Boken er et fint eksempel på samspill mellom tekst og bilde. Boken er todelt. I andredelen, som er innbundet bakerst, er det fine tresnitt som blir brukt til å illustrere akkurat det som står i teksten ved siden av. Dette kan ses som eksempel på å ta betrakteren nærmere inn i innholdet selv om leseevnen kanskje ikke kan holde følge. Slik ser vi tydelig at det var viktig for Luther at bildene viste innholdet av tekstene hans.
Ved siden av disse to eksempler finnes det mange flere i Gunnerusbibliotekets samling, og i andre samlinger. Illustrasjonene viser tydelig hvor viktig Luther mente det billedlige språket var i en tid da lesekunsten var lite utbredt. Alle kunne få noe ut av et bilde, og dermed få iallfall litt innblikk i reformasjonens tanker og ideer.
Kilder:
Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716), døde på denne dag for 300 år siden, den 14. november 1716. Han er best kjent som filosof og for den berømte formuleringen «vi lever i den beste av alle mulige verdener». Han trodde på en allmektig skaper, som ville innrette alt til det beste for oss. Leibniz utga aldri de filosofiske tankene og teoriene sine i et stort verk men i mindre utgaver. Bare en liten del av hans store produksjon ble utgitt mens han levde.
Men Gottfried Wilhelm Leibniz var mer enn bare filosof. Han var en begavet vitenskapsmann, en god representant for opplysningstiden (stort sett 1700-tallet), en intellektuell bevegelse som ville løfte fornuften som retningslinje i tilværelsens forhold. I mange forskjellige fag, som for eksempel matematikk, diplomati, historie, teologi og biblioteksvesen etterlot han seg varige spor. Han la grunnsteinen i logisk tegnspråk, oppfant regnemaskinen «Instrumentum Arithmeticum», var i kontakt med Newton og var pioner innen differensial- og integralregning, for å nevne bare noen av hans forskningsområder.
Leibnizbøker i Gunnerusbibliotekts samlinger
At han var mer enn bare filosof, gjenspeiles i Gunnerusbibliotekets samlinger. De gamle samlingene i biblioteket er oppstilt og inndelt etter emne. De fleste bøkene av og om Leibniz er riktignok å finne under filosofi, men han er også representert i jus-, teologi- og historiesamlinger og under temaet matematiske vitenskaper. Gunnerusbibliotekets samlinger fra denne tiden består stort sett av bøker fra Det Kongelige norske videnskabers selskab (DKNVS). Selskabets medlemmer donerte bøker og samlinger til biblioteket.
Hvem som donerte bøkene kan ofte sees av et proveniensnotat. Dette betyr at der finnes en signatur på tittelbladet eller et Ex libris, et eiermerke som er limt på baksiden av omslaget til en bok. I Oria ser vi at Gunnerusbibliotekets eldre samling inneholder rundt 25 bøker av og om Gottfried Wilhelm Leibniz. Noen av disse bøkene har et proveniensnotat. Notatene illustrerer at DKNVS medlemmene, som for eksempel Gerhard Schøning (1722-1780), Christopher Hammer (1720-1804), Jon Erichsen (1728-1787), Benjamin Dass (1705-1775), Simon Wolff (1710-1778) og Henrik August Angell (1781-1837) eide disse bøker før de ble del av bibliotekets samling. Også Thorvald Boeck (1835-1901), som solgte den store samlingen sin til DKNVS i 1899, eide noen bøker av Leibniz. At vitenskapsmenn og opplyste borgere i Norge eide bøker om eller av Leibniz viser betydningen hans. Selskapets medlemmer var interesserte lesere, og Leibniz’s ideer var viktige innenfor forskjellige fag.
Biografi
Gottfried Wilhelm Leibniz ble født i Leipzig. Han studerte i Leipzig, Jena og Altendorf i Tyskland, hvor han fikk doktorgraden sin i jus da han var 20 år gammel. Etter å ha reist mye og levd noen år i Paris, begynte han 1676 å jobbe som bibliotekar for hertugen av Braunschweig i Hannover. Denne byen ble midtpunkt i livet hans, selv om han fortsatt var mye på reise i Europa og fikk andre verv, for eksempel ledelsen av Hertug August bibliotek Wolfenbüttel (1691-1716). Der opprettet han blant annet en alfabetisk katalog for samlingen, noe som var nytt i dette biblioteket. Leibniz var interessert i språk og samlet mange forskjellige språkprøver. Samtidig ville han fremme tysk. Dette til tross, publiserte han bøkene sine først og fremst på latin og fransk og bare en liten del på tysk. Dette gjenspeiles også i bøkene som finnes i Gunnerusbibliotekets samling. Ved sin død etterlot Leibniz seg en stor del skrifter og bøker inkludert ca. 20 000 brev. Brevene ble del av UNESCO programmet «Memory of the World». Arven gikk til biblioteket i Hannover, som i dag heter Gottfried Wilhelm Leibniz Bibliotek og selv om mye allerede er utgitt etter hans død, er fremdeles mye utrykt.
Kilder: