Kari Anne Bye

Universitetsbibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, Bibliotekseksjon for kultur- og vitenskapshistorie, Dorabiblioteket. Arbeidsoppgaver knyttet til privatarkiv. Utdannet historiker ved NTNU, lektor i historie, undervisningskompetanse i drama, teater og norsk.

Kategorier
kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Allehelgensdag i primstavarkivet

Alle helgener. Alle sjeler. Alle sammen i samme båt

Primstaven

Den 1. november feires allehelgensdag i Den katolske kirke, og første søndag i november markeres dagen i Den norske kirke. Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse). Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

Den eldste, daterte billedprimstaven vi har bevart er fra 1457, men det har også eksistert eldre former for trekalendere og tellestaver før dette. Noen av primstavene er fra 1500-tallet, både før og etter reformasjonen, og mange av de originale primstavene er fra 1600-tallet. I følge Audun Dybdahl finnes det tilfeller av bruk av primstaver til langt ut på 1800-tallet. Innen den tid har man imidlertid gått over til gregoriansk kalender, men primstavene ville fremdeles kunne si noe om omtrentlig plassering av gjentagende, sykliske hendelser. Primstavene har slett ikke forsvunnet i dag heller. Mange eier fremdeles en eller annen form for primstav, kanskje som dekorasjon på hytta? Her illustrert med moderne en primstav som til daglig henger på veggen i Dorabibliotekets kontorlokaler (ukjent opprinnelse).

Allehelgensdag og alle sjelers dag

Men hvordan ble allehelgensdag markert på primstavene?  For å svare på dette vil det først være nyttig å gjøre greie for hva allehelgensdag, eller helgemesse var. Som navnet indikerer var dagen opprinnelig en katolsk helligdag for alle helgener. Helgener var mennesker som gjennom sitt liv og død hadde vist tegn på at de var utvalgt av Gud. Dette kunne vises gjennom martyrium, forbilledlig fromhet, og mirakler og helbredelse. Etter sin død ble de regnet som hellige, og i Guds gunst om nærhet. På grunn av denne nærheten til kunne helgenene gå i forbønn for menneskene hos Gud. De første helgenene var martyrer som døde for sin tro, men etter hvert som kristendommen ble mer etablert kom også bekjennerne inn blant helgenene. Dette ble totalt sett en svært stor skare av hellige og salige, som dessuten bare ville vokse mens nye helgener kom til. De mest sentrale helgenene hadde egne minnedager, vanligvis dødsdagen, da de skulle æres, men det ville slett ikke være mulig å gjøre dette for alle.  Allehelgensdag var, og er, en minnedag for alle himmelens hellige og salige (salig er lavere grad av hellig). Dette vil være en dag for å minnes alle, og dermed glemme ingen. Allehelgensaften har mange steder, og til mange tider, blitt sett på som ei tid da sløret mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. Helgenene i seg selv er grenseoverskridende i så måte. De er både tilstede hos Gud, i deres hellighet, men også tilstede i levningene sine på jorda. Historikeren Peter Brown har, poetisk nok, kalt hvilestedene for helgenenes relikvier for steder der himmelen og jorden møtes. Allehelgensdag var altså en feiring av de døde hellige. Men også «vanlige dødelige» fikk sin minnedag. 2 november, altså dagen etter allehelgensdag, er alle sjelers dag. Slik allehelgensdag ble innstiftet som en felles minnedag for alle helgener, ble alle sjelers dag innstiftet som en felles minnedag for alle sjeler. Minnedagen skulle være for alle sjeler som hadde levd, helt fra verdens begynnelse, i følge St. Odilo av Cluny (962 – 1048).

Kristendommen utviklet seg i Romerriket, hvor man hadde lang tradisjon i å hedre og minnes sine avdøde slektninger. Det å be for de avdøde og markere dødsdagene deres var fra tidlig av del av kristen praksis. Dette manifesterer seg både i helgenkulten, som handler om å ære hellige, avdøde mennesker, men også i praksisen med å be for sjelene til de avdøde. Disse gikk igjen over i hverandre, for man ba til helgenene, spesielt til Jomfru Maria, om at de skulle gå i forbønn for de avdødes sjeler. Helgenene var det selvsagt ikke noen vits i å be for, de var allerede hos Gud, men alle andre kunne nok trenge litt hjelp.  Dette ser man ikke minst etter hvert som tanken om skjærsilden ble tydeligere etablert utover middelalderen. Skjærsilden var det stedet sjelen ble renset for synd før man kunne komme til himmelen. Hvor lenge, eller kort dette oppholdet skulle vare, (opplevd eller reelt, derom stred de lærde), ville jo avhenge av mange faktorer i det levde livet, men i døden måtte man feste sitt håp til at bønn kunne påvirke situasjonen. Etter hvert ble bønnen for de døde profesjonalisert, og man ga gaver til kirker eller klostre for at de skulle holde sjelemesser for en selv eller ens slektninger. Rike mennesker kunne gi svært store donasjoner til kirka, for eksempel jordeiendom, mot at kirka skulle holde årlige messer for deres sjeler «i evig tid». Disse årlige messene ble vanligvis holt på den avdødes dødsdag eller på minnedagen til dennes skytshelgen. I følge Bernard Hamilton så ville også svært fattige mennesker betalt for messer på dødsdagen til nær familie. Mennesker helt uten midler og familie måtte satse på at messene som ble holdt på alle sjelers dag kunne hjelpe dem i skjærsilden. Det å ha en felles minnedag med messer for alle sjeler, både de som hadde dødd nylig og ved tidenes morgen, var en mulighet for å la alle mennesker, uansett, bli omfattet av bønnen om å få komme til Gud.

Disse to minnedagene, allehelgensdag og alle sjelers dag, har svært store likheter. Sammenhengen ser man jo allerede i beslutningen om å i sin tid legge feiringen av alle sjeler til dagen etter allehelgensdag. Alle sjelers dag kan sånn sett ses på som en slags «forlengelse» av allehelgensdag. Allehelgensdag har vært en av de største helligdagene i kirka, feiret med høyeste festgrad. Alle sjelers dag derimot har vært en mindre betydningsfull dag i så måte. Det man i praksis har sett mange steder i verden, også i Norge, er at disse dagene på mange måter gled over i hverandre. Innholdet i alle sjelers dag ble absorbert inn i allehelgensdag, som til sammen ble til en dag for å minnes de døde, både de hellige, og de man hadde mistet. Allehelgensdag er en av de store helgendagene som ble beholdt som helligdag også etter reformasjonen (helligdag frem til 1770/1, men markeres fortsatt). Helgenene og helgendagene hadde da ikke lenger samme funksjon, og man hadde gått bort fra tanken om skjærsilden, men helgener kunne fremdeles bli sett på som gode eksempler. Allehelgensdag, eller helgemesse, forble en minnedag over de døde, og på primstavene er, naturlig nok, allehelgensdag en sentral merkedag. Alle sjelers dag er imidlertid liten grad markert. Funksjonen som minnedag over de døde er noe vi også ser i dag i Den norske kirke, hvor man mange steder holder minnegudstjenester på allehelgenssøndag og leser opp navnene til de i menigheten som har gått bort i året som var, og i skikken med å tenne lys på gravene til sine avdøde slektninger denne dagen.  

Allehelgensdag på primstavene

Hvordan ble så allehelgensdag markert på primstavene? På Dorabiblioteket er vi så heldige å ha ei svært detaljert samling av primstavtegninger. Disse er etter Kaare Hovind (1910 – 2008), som har gjort et enormt arbeid med å tegne av norske primstaver. Materialet har blitt brukt av Audun Dybdahl i hans primstavforskning, og senere avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket. Med små, detaljerte tegninger på ruteark har Hovind blant annet nedtegnet symbolene funnet på primstaver for allehelgensdag, eller helgemesse.  Blant symbolene her kan man finne ulike former for kors, solkors, kors med flere armer og flere kors sammen. Kors i seg selv er et relativt hyppig brukt primstavmerke, men her kan det og, kanskje spesielt med tanke på forekomsten av mange kors sammen, minne om martyrene og skaren av de døde. Ellers er kirkebygninger svært hyppig brukt. Dette kan tolkes helt konkret som en viktig kirkedag, men også ses på som et symbol på Kirka som et stort felleskap både for de levende og de døde. Disse kirketegningene er dessuten ofte utstyrt med svært mange kors. Et annet svært interessant symbol er båten, eller skipet. Det finnes mange bibelske fortellinger båter og om havet, om skipsnød og om frelse, om Jesus som stiller stormen, om befalinga om å bli menneskefiskere, om arken og Guds pakt med Noa. Også helgenlegendene har mange historier om potensielt farefulle seilas uten ror og årer, hvor helgenene, men Guds hjelp, likevel kommer vel i land. Den kristne begrepsverdenen er full av skip- og havsymbolikk, tenk bare på kirkeskipet, den delen av kirka som rommer menigheten, eller det lille kirkeskipet, det vesle skipet som henger oppe ved taket i mange kirker. Denne symbolikken ser man også i begrepene om «livets seilas», det å til slutt komme trygt i havn hos Gud. Skipet kan ses på som noe felles, noe som favner hele menigheten, favner hele det kirkelige felleskapet, favner alle sjeler, både de som er med oss og de som har seilt videre.

(Hovinds tegninger under, kilder til slutt)

Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 1 av 3. Her ser vi flere skip og et mangold av kors. Noe kan også se ut som kroner, noe som kan gi assosiasjoner til helgen- og bispekroner.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 2 av 3. Her ser vi noen skip, mange typer kors, og noen kirkebygg med kors på tak og sider.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 3 av 3. Også her ser vi flere kirker, kors og noen skipsbauger.

Kilder

Arkiv:

  • Kaare Hovinds primstavarkiv, arkivnummer A-0407, NTNU UB, Dora

Litteratur:

  • Brown, Peter Robert Lamont. The Cult of the Saints : Its Rise and Function in Latin Christianity. University of Chicago Press, 1981
  • Bye, Kari Anne, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for historie og klassiske fag. Å Drepe Dragen : En Undersøkelse Av Dragedrepende Helgener i Middelalderen, masteroppgave 2011, kapittel 2, «Helgener»
  • Dybdahl, Audun. Primstaven i Lys Av Helgenkulten : Opphav, Form, Funksjon Og Symbolikk. Tapir Akademisk Forl, 2011
  • Hamilton, Bernard. Religion in the Medieval West. 2nd ed., Arnold, 2003
  • Swanson, R. N., Religion and Devotion in Europe, c. 1215 – c. 1515. Cambridge University Press, 2000

Nettkilder:

Kategorier
Forfattere Litteraturhistorie Manuskriptsamling Oversettelse Privatarkiv UBrss

130-årsjubileum for Aslaug Vaa (1889 – 1965)

Frå Telemark til Wisconsin – Om å omsette ord om kjærleik

På tide med eit lite Aslaug Vaa-jubileum! 25. august er det 130 år sidan forfattaren Aslaug Vaa vart fødd i 1889 i Rauland i Telemark.
I høve dagen feirar vi med eit dikt frå spesialsamlingane våre.
Vaa er mest kjend som lyrikar, men ho skreiv og skodespel, essay, avisartiklar og omsettingar. Den fyrste diktsamlinga hennar, Nord i leite, kom i 1934. I dikta sine skriv Vaa om dei nære, handfaste tinga, om furua og kornet, om stiar og om steinar, men og om dei store, om draumar, om lengt, om kjærleik. Ho skriv så nært på naturen, og så nært på naturen i menneske. Skrivemålet til Vaa liknar telemarksmålet hennar, og ho bruka lokale ord og uttrykk. Men korleis omsett ein dette? Kva ord skal ein bruke om naturen, om kjærleiken, om hugen? Døme på dette kan vi sjå i Gunnerusbiblioteket si manuskriptsamling. Her har vi fleire av dikta til Vaa omsett av Einar Haugen. Einar Haugen (1906-1994) var ein kjend norskamerikansk språkforskar, mellom anna kjend for Haugens norsk-engelske ordbøker og forskinga si på Oppdalsmålet. Desse dikta er trykka på brevpapir frå The University of Wisconsin, der Haugen var fram til 1964. Da vart han professor ved Harvard University. I denne vesle manuskriptsamlinga kan ein sjå ulike versjonar av Vaas dikt, og ein kan sjå noko av den prosessen Haugen har vore i og kva slags val han har tatt, og endra på, i omsettingsarbeidet.


«Letter on a Bat’s Wing» or «Winged letter»?
Dømet valt her er «Skinnvengbrev» frå Nord i leite (skinnveng = flaggermus). Her er to versjonar frå Einar Haugen, «Letter On a Bat’s Wing», og «Winged Letter». Vaas originaldikt ligg nedanfor. I «Skinnvengbrev« kan ein sjå frykta for å bli forlaten, smerta i tanken på at den ein vil ha ikkje vil ha ein, og den store gleda i å sjå at han vil. Alt dette spegla i naturbilete. I «Letter on a Bat’s Wing» ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten. Det ser ut til at «Winged Letter» er ein seinare versjon, da den har fleire av dei endringane Haugen har notert i «Letter on a Bat’s Wing». Utfordringa her er å finne dei rette orda for å skildre stemning og innhald, men på same tid ta omsyn til rim og rytme i originaldiktet.

    «Letter on a Bat’s Wing». Her ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten.
    (Vaa omsett av Haugen)

    «Winged Letter» ser ut til å vere ein seinare versjon enn «Letter on a Bat’s Wing».
    (Vaa omsett av Haugen)
    Aslaug Vaas originaltekst, «Skinnvengbrev», henta frå fyrsteutgåva av Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934.

    Om ein samanliknar desse to versjonane er sjølvsagt endringa i tittel noko ein legg merke til. Vaas tittel, «Skinnvengbrev», er så kort, berre eitt (samansett) ord, berre tre stavingar. Men om ein vil få med heile meininga på engelsk må ein bruke fleire ord, som i versjonen med «Letter on a Bat’s Wing». Ein ser at versjonen med «Winged letter» er lettare, og på den måten likare originaltittelen, men på same tid får ein med fokuset på vengane, men mister dimensjonen med sjølve dyret, skinnvengen. Elles kan ein sjå mykje av Haugens arbeid med å få rim, rytme og flyt til å gå opp. Eit grep han gjer for å få rima til å gå opp kan vi sjå i fyrste og andre linje, andre vers. Der Vaa rimar på «venta» og «henta», har Haugen lagt inn eit «that we’d go riding» for å få det til å rime på «biding». Elles kan ein sjå at han prøver ut ulike ordval. Til dømes i siste del, kor Vaa skriv «- det var så stilt og det brusa i liv» har han både bruka «- so quiet here, and such pulsing life» og «–So still it was, and such throbbing life». Dokumenta viser og at Haugen har skrive to ulike titlar på sjølve diktsamlinga Nord i leite: Hills to the North og In northern hills.


    Dette er berre eit lite døme på korleis ein kan sjå prosessen til ein omsettar eller gjendiktar i papira han etterlet seg. Gunnerusbiblioteket har manuskriptsamlingar og boksamlingar etter fleire norske forfattarar, som kan vere interessante kjelder i undersøkingar av forfattarskap, forfattarar, og prosessen deira. Dorabiblioteket har arkivet etter Einar Haugen, og fleire hundre andre privatarkiv. Desse kan brukast som kjelder for undersøkingar i mange ulike fagretningar.

    Og heilt til slutt: Ei hjarteleg anbefaling om å lese Aslaug Vaa! (Bøkene hennar finn ein nemleg og hos universitetsbiblioteka).

    Kjelder:
    Nytt norsk forfatterleksikon, Vaa, Aslaug, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1971
    Gulliksen, Øyvind T.. (2009, 13. februar). Einar Haugen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Einar_Haugen
    Rottem, Øystein. (2009, 13. februar). Aslaug Vaa. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Aslaug_Vaa
    Vaa, Aslaug, Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934
    Vaa, Aslaug, 1889-1965, [Dikt] [manuskript]. 1935. – [11] bl., Dikter fra Nord i leite, oversatt til engelsk av Einar Haugen. 1 05a079925- kat 2005-08-29 GUNNERUS XA Fol. 787