Ingunn Østgaard

Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften..

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 21. november 2017

“Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften for forming av omgivelsene til stimulans av menneskets aktiviteter – fysiske som åndelige – alene og i samfunn.” sitat hentet fra oppgaven “Et sted for stillhet” gitt av Bente Moe 12.05.1988, privatarkiv A-0383

Berent Andreas Moe, (30.07.1923 Kristiansand – 23.12.2008 Trondheim) brukte gjerne kallenavnet Bente, som han fikk i 3-årsalderen, i sitt arkitektyrke, som visesanger, viseforfatter, akvarellmaler, TV-skuespiller og kostymetegner. Bente Moe var sønn av tobakksfabrikant Peter Johan Moe fra den kunstneriske militærslekten Brun, og Lilly Samuelsen som kom fra Bergen og slekten Friele. Lilly var også kunstnerisk anlagt og en bror av henne hadde utdannet seg til arkitekt. Bentes far var offiser og idrettsmann og en fetter av Bente, Ferdinand Bie, tok olympisk gull i 10-kamp i 1912.

Bente startet på folkeskolen fjorten dager etter at han fylte seks år. Her gikk han bla i klasse med Halvard Rieber Mohn. Etter middelskolen, latinskolen i Kristiansand og artium i 1942 ble det ingen russetid for vennene satt i konsentrasjonsleir. Bente var i denne perioden formann i gymnasiesamfunnet Idun og teatersjef og hovedrolleinnehaver i Idun Teater. I “krigssemesteret” 1942/43, da NTH og Akademiet i Kbh var stengt, ble det et venteår med handelsgym. Bente fikk konstatert Narkolepsi i løpet av dette året, noe som gjorde det vanskelig å lese mer enn noen sider av gangen og som er uhelbredelig, men fullførte handelsgym, og fra 1944 til 1946 ble det bygglinjen ved Statens Håndtverks- og kunstindustriskole i Oslo, med et avbrudd våren 1945 da Bente satt på Grini. Fredsvåren deltok Bente som hjemmefrontsoldat i vaktstyrkene for Ilebu og på Fornebu og fikk senere krigsmedalje.

Etter først å ha tatt 1-avdeling, “10-kampen”, på ett år kunne Bente starte i 2. klasse ved NTH, i samme kull som sin venn Helge Abrahamsen, Per Andersen og Thor Skjånes, senere Asplan. Da flere viktige lærerstillinger var ubesatt, Sverre Pedersen hadde permisjon bla ble faget til Erling Gjone “Eldre Norsk Byggekunst” og hans ekskusjoner viktige.Gjennom Steener-Lenschows legat ble det seminar i Helsingør hvor Sten Eiler Rasmussen betydde mye for studiet videre. I sitt 4. studieår ble Bente vit. ass hos prof. Odd Brochmann i faget Byggekunst II sammen med Herman Krag. Bente Moe deltok på UKA tre ganger som skuespiller på revyene Fandango, Domino og Akk-a-mei, hvor han også var instruktør.

Etter endt utdannelse ble Bente ansatt hos arkitekt Nils Holter og, etter et halvt år, som overlærer for første arkitektstudieår ved SHKS i 1953. Målet var opprettelsen av AHO (1966) som arkitektskole i Oslo med høyskolestatus. Bente fikk her professorkompetanse ved søknad Forskningsrådet med tema: “Den særegne arkitektur som preger Agderfylkene,- hvordan bevare denne egenart.”

Fra 1968 underviste Bente Moe ved Ås i frihåndstegning, teknisk tegning, byggekunst på landsbygda og totalprosjektering av gårdsanlegg. Han hadde også veiledning for diplomkandidater. Bente praktiserte gjennom alle år som arkitekt, parallelt med å undervise ved NTH, SHKS, NLH og tilbake til NTH. Han ville tegne og prosjektere selv og ikke bare administrere. Av større prosjekt er svømmehall/folkebad i Kristiansand i 1971, forsøksgård i Fana for Sildeolje- og sildemelindustriens Forskningsinstitutt i 1970/73 og samfunnshus i Melbu 1978/80.

Som sine viktigste inspirasjonskilder har Bente nevnt alle stipend han fikk som ga mange internasjonale kontakter slik som British Council Legat 1952-1953, Finsk Statsstipendium 1958, Blom Kunstnerstipendium 1964, Oslo By’s Stipendium 1965, CIAM 1951, NAVF 1967 og Blom 2. gang i 1979, Kunstnerforeningen, reisestipend 1994 og CIGR til Ungarn, USA og Mexico. I tillegg foredrag i norden i Åbo ved Porthaninstituttet om byers egenart, på Fyn om regulering og overalt i Norge om arkitektur i landbruksmiljø. Som reiseleder for mange ekskusjoner til Italia, USA, Canada og Østerrike og som deltager til Sibir og Moskva, Kina, Egypt og Malta. Bente var og innom institutt for form og farge på NTH, som lærer for 1. studieårs arkitektstudenter.

Arkitektur i landbruksmiljø ble tema da Bente i 1983 (-1993) begynte som professor ved Byggekunstinstituttet på arkitekturfakultetet ved NTH. Dette skulle omfatte “komplekse bygg” som gårdsanlegg, hytter, grendehus og reguleringsplaner og bygge på tverrfaglige erfaringer. Bente publiserte utallige artikler bla i “Byggekunst”, “Bonytt”, “Hytteliv”, “Fortidsvern” og “Arkitektnytt” og hadde mange innlegg i og omtaler i pressen og i bøker. Hans egne publikasjoner: “Stolpe, stav og laft” NLH 1968, “Landskap og menneskeverk”, “Kosmos eller kaos, Bergen som bymedium” 1970, “Vern og Vøling av gamle hus” A-vernåret 1975, “Arkitekturvern på bygdene” 1975, “Byggeskikk” 1984, “Bevaringsplan for Drøbak” 1976 og “MOLT” 1997, et miljøundervisningsopplegg om landbruket i Trondheim har alle blitt mye brukt i undervisning.

Bente mottok alene og i team minst tolv arkitekturpriser og venstres upolitiske miljøvernpris i 1980, for 25-års arbeid for å bevare gamle og tradisjonsrike bygninger og byggeskikker i by- og bygdemiljøer. Det omfattet bla den gamle bebyggelsen på sørlandet. Han var formann i foreningen Visens venner hvor han både skrev og illustrerte sanger i nært samarbeid med Otto Nielsen. I TV-serien “På tokt med Mathilde” fra 1962, var han sjørøver, tegner, forfatter og kaptein.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0383 Berent Andreas (Bente) Moe

Studentersamfundets Interne Teater: http://skrift.no/sit/index.asp?medlem=moe_berent_andreas

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Berent_Andreas_Moe

Stikkord Arkitektur, arkiv, Vitenskapshistorie

Privatarkiv UBrss Ukategorisert

Arkitekt Martin Enger og bolignøden, privatarkiv A-0404, 1907-1946

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 25. april 2017
2 kommentarer til Arkitekt Martin Enger og bolignøden, privatarkiv A-0404, 1907-1946

«Jeg maa tilstaa, at jeg ofte har set pessimistisk paa livet, ikke alene paa egne vegne, men ogsaa som følge av alt, jeg har hat anledning til at se i mit liv og i mit virke særlig paa boligsakens omraade, dog har mit eget familieliv, som har bragt mig saa megen glæde og tilfredshet, git mig den livserfaring, at hovedsaken her i livet er et godt hjem, og at det er den solideste grundvold for samfundet, samt git mig den livsopfatning, at en bedring av hjemmene, -dvs den enkelte families bolig -er en opgave av den allerstørste betydning til fremme av befolkningens kultur og trivsel. « -Martin Enger i Studentene fra 1899 (Kristiania 1924)

Martin Oscar Enger (27.05.1880 Hamar – 03.11.1946) tok sin avgangseksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalts arkitektavdeling i 1902. I årene fram til 1908 arbeidet han som arkitektassistent hos forskjellige privatarkitekter i Danmark, i København og i Horsens, og i Norge bla i Ålesund etter bybrannen i 1904, hos Kaas & Roald. Fra 1908-1910 var Enger ansatt som arkitekt hos M. Thams & Co i Thamshavn. Her tegnet han bla interiøret i Hans Hagerups gate 10 i Trondheim, som ble bygget i 1910. Dette året giftet han seg med Helga Paus og de fikk etter hvert fire barn fra 1911-1917, Torleif, Else, Helge Marius og Kirsten Hedvig.

I 1909 fikk Enger 1.premie ved Polyteknisk Forenings Nationaløkonomiske Gruppes arkitektkonkurranse om arbeiderboliger. Polyteknisk Forening, stiftet i 1852, var en forening for ingeniører og andre tekniske fag, herunder arkitekter. Med konkurransen “Plan for arbeiderboliger i bystrøk” ville foreningen hjelpe folk med å planlegge sin egen bolig. «Egne hjem» var i disse årene utviklet til en bevegelse som preget den norske småhusbebyggelsen og Enger tegner forslag til boligtyper for «Egne hjem» flere ganger i løpet av de neste tiårene.

I 1912 fikk Enger 1. premie i en konkurranse hos Norsk Husflids Venner om småbrukerhjem. I 1915, innkjøp i Landbrukshusholdningsselskapets konkurranse om bondegård av Trøndertype.

Fra 1910-1913 var Martin Enger bestyrer og lærer i fagtegning ved Bodø Tekniske Aftenskole. Enger var samtidig privatpraktiserende arkitekt i Nordland, og tegnet bla pleiehjem for tuberkuløse på Brønnøy (14 senger), Meløy (10 senger), Mosjøen (10 senger) og Vardø (14 senger) og han tegnet Bodø folkebad. For Trondhjems legeforening tegnet han, i 1913, et tuberkulosehjem for barn (20 senger), første utbygging på Vikan i Stjørdal. For Bjerkvik i Ofoten tegnet han en kombinert skole og kapell (som ifølge de som har sett det ble meget vakkert).

Skole og forsamlingshus i Bjerkvik, tegnet i 1913

I 1913 ble Enger ansatt som bygningsinspektør i Trondheim og fungerte i denne stillingen fram til 1916. Han var i denne perioden sekretær for en komité, nedsatt av Nordenfjeldske arkitektforening og Trondhjems tekniske forening, som skulle undersøke boligforholdene i Trondheim. Undersøkelsen av ca. 2000 leiligheter i byens forskjellige strøk, konstaterte en overbefolkning i 31% av de undersøkte leilighetene. Engers mente, i 1914, at boligmangelen kunne avhjelpes gjennom en kommunal bank med en boligskatt på eldre eiendommer til fordel for nybygde leiligheter. De eldre eiendommene kunne til gjengjeld kreve en noe høyere husleie mot at deres boligskatt gjorde lånene i den kommunale banken rente og avdragsfrie. Litt etter litt ville antallet leiligheter stige.

Enger leverte, i 1916, tegningene til boligkomplekset Klostergata 33-35 og Erik Jarls gate 2-4 i Trondheim, et kompleks som var beregnet til å skulle koste 500 000,- kr den gangen.

Fom 15.02.1916, etter brannen i Bergen, ble Enger ansatt som sekretær ved Bergen Boligråd og som sjef for dets arkitektkontor, hvor han utførte kontroller av en rekke byggeselskaper med kommunal garanti og var utførende arkitekt for boligrådets provisoriske og permanente bygninger bla 200 leiligheter på Gyldenpris, 1916, og en murbebyggelse med 150 leiligheter på Møhlenpris. Årene 1917-1919 bygget Enger boliger i tre for Haugesund kommune på Risøya og Hauge i Haugesund.

I 1920 fratrådte han sekretærstillingen og bygget for Sporveiens Reparatørers Byggeselskap komplekset ved Krohnsminde i Bergen, ferdig i 1923. I 1922 fikk Martin Enger statens teknikerstipend og reiste til England, Frankrike, Belgia og Nederland for å studere boligkooperation og boligbygging.

Akvarell av en dansk Skovridderbolig med detaljer

Da det ble mindre byggevirksomhet i Bergen i 1923, søkte Enger stillingen og ble ansatt, som bygningsinspektør i Halden kommune. Stilling omfattet bygningssjefsarbeidet, byarkitektarbeidet, sekretærarbeidet for boligrådet, styre og vedlikehold av kommunens bygninger og leiegårder og drift av boligfondet, opprettet i 1919. Han var arkitekt for Halden kooperative Boligselskaps boligbygging og lærer i frihåndstegning ved Haldens Tekniske Aftenskole. Han tegnet mange mur og trebygninger og Røed skofabrikk. I 1925 ble det en diskusjon bla i Smaalenenes Amtstidende om Engers habilitet i det at han både tegnet hus og hadde kontrollen for kommunen. På dette svarer Enger at slike overfall vil bli ubesvart fra hans side. Martin Enger tegnet to gravkapell i Halden, ett i Tistedalen for Halden kommune, i 1928, og ett i Os i 1929, utsmykket av Per Vigeland og innviet i 1931. I 1929 ble stillingen som bygningssjef i Halden inndratt av sparehensyn, og Enger startet privat praksis i Trondheim. Her ble han ansatt som assistent i Husbygning for ingeniører ved NTH og som lærer i frihåndstegning for viderekomne ved Trondheim tekniske aftenskole.

Fra 1933-1937 var Martin Enger byggeleder ved Ringvoll Sanatorium og fra 1937-1943 byggeleder ved Trondhjems Fagskole samtidig som han ble byggeleder for Trondheim Tinghus fra 1937 og som han var til sin død i 1946. Han var medlem av rettsutvalget i Trondheim fra 1936-1937, medlem av Trondheim Arkitektforenings styre, 1938,1940-1941 og medlem av komiteen for revisjon av bygningsloven.

Privatarkivet etter arkitekt Martin Enger omfatter hans yrkesaktive periode fra 1907-1946, en periode preget av boligmangel med to verdenskriger og en voksende befolkning i byene. Boligmangelen opptok derfor Enger sterkt og han deltok i den offentlige debatten med mange artikler og foredrag. I 1937 konkluderte han i en artikkel med at for Trondheims vedkommende, som han selv undersøkte i 1914: -» er mye forsømt da det bare er bygget 2900 av et behov på 5500 leiligheter. Det er nødvendig nok en gang å klargjøre boligbehovet og deretter kommer byregulering med sanering og nybebyggelse!»

Kilder:

Arkiv A-0404, Martin Enger

Gunnerus.no

Husbanken: Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger, Kurt Jørgensen

Norsk Kunstnerleksikon

Riksarkivet: Handels- og industridepartementet, Industrikontoret A, I – RA/S-1260/E/Eg/L0012/0004

Studentene fra 1899 (Kristiania 1924)

Trondhjemsteknikernes matrikel 1870-1915 (Trondheim 1916), Alstad, O. (red)

WikiStrinda

Boksamling Digitalisering Sjakk UBrss Ukategorisert

En ikke ubetydelig samling sjakklitteratur

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 26. desember 2016

Olav R. Oversand skjenket ved testamente av 13. januar 1971 sin samling av litteratur om sjakk og filateli og en del av sin øvrige boksamling til Universitetet i Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. «Olav R. Oversands fond» hadde også en grunnkapital på kr 48 969, 69, hvorav: Den årlige avkastning brukes til «[…]å vedlikeholde de bøker som er skjenket av testator og å foreta nyinnkjøp og vedlikehold av bøker om sjakk og frimerker. Fortsettelse av abonnement på tidsskrifter om sjakk og frimerker skal også kunne bekostes av fondets midler[…]».

ar-5560-1_small_redigert — Oversand 21 år gammel i 1911. Foto: Anton Røske/NTNU UB

Olav Ragnvald Oversand var født 12. november 1890 på Skogn. Oversand var døvelærer men ble i 1949 ansatt ved DKNVS Biblioteket som betjent, hvor han arbeidet helt til sin død 20. januar 1971, 80 år gammel. Han var en aktiv sjakkspiller i Trondhjems Schakklub, 1923-1941 og Arbeidernes Schakklub, men spilte og korrespondansesjakk, sjakk spilt ved hjelp av korrespondanse med lang tenketid.

sjakk_revyen_002 — Eksempel på korrespondansesjakk fra Oversands etterlatte korrespondanse/NTNU UB

Oversand oversatte to sjakkverk:

-Referat av v.d. Lasa: Zur Geschichte und Literatur des Schachspiels, og anmerkninger til J. Fredrik Sparr: Schackspelets historia från äldsta til nuvarande tid av Tassilo von Heydebrand und der Lasa, som var en tysk diplomat, sjakkmester, sjakkhistoriker og sjakkteoretiker og medlem av Berlin sjakk-klubb og en av de syv tyske sjakkspillerne som ble kalt die Plejaden,

– Metsjen Flohr-Botvinnik : metsj-partiene med forord av N.V. Krylenko av M. M. Botvinnik.

Oversand var også ansvarlig redaktør for Norsk Sjakkblad fra 1927-1928 og fra 1932-1939, og han var redaktør for Sjakk-Revyen som utkom med bare 12 nummer i 1925. Her fra dens aller siste nummer:

sjakk_revyen_001 — Redigert og utgitt av Oversand/NTNU UB

Biblioteket startet med en mer systematisk anskaffelse av sjakklitteratur i 1982 og tegnet fra 1986 og utover flere tidsskriftabonnementer og kjøpte inn flere nye monografier. I 1993 bestod sjakksamlingen av ca. 1400 titler. I 2009 har den fem hovedområder og noen underområder: 1) standardverker, 2) sjakkteori:-i åpningsspillet, -i midtspillet og i sluttspillet, 3) sjakkhistorie (store mestre, forbund, klubber osv), 4) problemsjakk og sjakkoppgaver, 5) sjakkparti-samlinger, på flere språk.

dsc_0005_serie_small — Šahovski informator

dsc_0003_2russiske_small — Russiske sjakkbøker

I dag er sjakksamlingen på ca 1600 titler, 3500 inklusive tidsskrift og småtrykk. Av eldre sjakklitteratur, har biblioteket i samarbeid med Trondheim Sjakkforening, digitalisert 11 titler som er publisert i vår løsning for digitalisert materiale, Gunnerus.no.

Kilder:

-Gunnerus.no

-Vedtekter for Oversands sjakkfond

-Wikipedia

-Årsberetning 1983: Fellesberetning for det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet og Norges Lærerhøgskole

Privatarkiv UBrss Ukategorisert

Jomar Hagen Brun, professor i teknisk elektrokjemi, «Just for the fun of it»!

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 20. desember 2016
1 kommentar til Jomar Hagen Brun, professor i teknisk elektrokjemi, «Just for the fun of it»!

Jomar Hagen Brun (18.06.1904-26.08.1993) var født i Trondheim som sønn av tollinspektør Lorens Brun (privatarkiv A-0063) og Ingrid Lysholm Hagen Brun, og han var sønnesønn av apoteker Johan Christopher Brun som eide Svaneapoteket i Trondheim (privatarkiv A-0035). Jomar vokste opp dels i Hammerfest, dels i Kristiansund og Trondheim, hvor han fra 1922 studerte til kjemiingeniør ved NTH, på linjen for uorganisk kjemi og elektrokjemi. Blant hans medstudenter og gode venner var senere nobelprisvinner Lars Onsager (privatarkiv Tek-0005) og etter hvert Leif Tronstad (privatarkiv Tek-0018).

Etter at Jomar ble uteksaminert i 1926, arbeidet han to år som privatassistent, med vannstoff som spesialitet, hos hhv professorene Ræder og J. H. L. Vogt og deretter hos dosent Carstens, og ble av Ræder erklært som en autoritet på vannelektrolysens område, dvs framstilling av hydrogen, oxygen og tungtvann (deuterium oxyd) ved elektrolyse. Han var muligens også driftsingeniør ved Klem Hansen & Co i Trondheim en kort periode.

I 1928 ble Jomar ansatt som driftskjemiker ved Norsk Hydros vannstoff-fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark, der elektrisk kraft var billig og rikelig. Den gang var dette den ledende teknologien for hydrogenproduksjon for ammoniakkfremstilling. Han ble i 1933 sjef for samme fabrikk, og fra 1934 også sjef for tungtvannsanlegget, verdens første og etter hvert største, som han tok intiativ til, planla og bygget i samarbeid med Leif Tronstad, hans gode venn også ansatt ved Hydro etter NTH. Tungtvannet trodde man den gang kunne brukes i sammenheng med medisinsk/biologisk forskning bla i forbindelse med kreft. Jomar ble i 1938 overingeniør ved Vemork, og i mars 1940 leverer han 185 kg tungtvann til professor Joliot-Curie i Paris.

To år senere ble han beordret til Berlin, tyskerne ville ha mer tungtvann, men var uvillige til å si hva de skulle bruke det til. Den norske forsvarssjefen beordret da Jomar til Storbritannia. Jomar og konen Tomy flyktet høsten 1942, via Sverige, til London. Leif Tronstad, som hadde rømt fra Norge året før, trengte hjelp i arbeidet med å sabotere tungtvannsproduksjonen på Vemork. Dette ville de prøve å gjøre uten tap av menneskeliv. Aksjon «Gunnerside» mot Vemork ble gjennomført 27-28.02.1943 og var svært vellykket. Jomar brukte i denne tiden pseudonymet «Sverre Hagen». Hagen var morens pikenavn og Jomars mellomnavn.

patentene2_mobil — Fra brev til fru Tronstad 04.11.1945

Jomar arbeidet ved British Department of Scientific and Industrial Research i Billington til han i 1944 ble overført til den norske industrikomité i London hvor han samarbeidet med bla professor Fredrik Vogt. Han tok patent på «fremgangsmåte ved fremstilling av vannstoff, tungt vann og metaller», i samarbeid med Leif Tronstad, patentet ble søkt i Storbritannia, USA og Canada. Han tok også patent på «fremgangsmåte og apparat for elektrolytisk fremstilling eller konsentrasjon av tungt vann», i samarbeid med Leif Tronstad. Etter freden returnerte Jomar og Tomy til Norge og stillingen som overingeniør på Vemork. Av utmerkelser fikk han bla: The Order of the British Empire, Offiser av den franske Æreslegionen og Croix de Guerre med palmer.

Jomar ble utnevnt til professor i teknisk elektrokjemi 20.04.1951, og tiltrådte stilling som første og eneste ansatte i elektrokjemi da dette ble selvstendig lærefag ved NTH, 01.07.1951. Elektrokjemisk industri ble ansett som et satsningsområde og det var samtidig viktig å modernisere kjemiavdelingens studieplan og gi studentene et innblikk i industriell virksomhet, hvor Jomar Brun hadde mange kontakter. Han tok bla opp arbeidet med elektrolytisk fremstilling av niob, zirkon og titan. I 1954 hjalp han til med å planlegge en indisk nitrogengjødsel- og tungtvannsfabrikk i Bhakra-Nangal. Fra 1962 til 1965 var han avdelingsformann ved kjemiavdelingen på NTH. Han ble pensjonert emeritus fra 1974 men arbeidet hele resten av livet med kjemiske problemstillinger, og i de siste årene bla med aluminiumselektrolyse og korrosjonsforskning.

jomar-_brun_just_001 — Jomar 83 år gammel i 1987

Kilder:

-Arkivet etter Jomar Hagen Brun (privatarkiv A-0349)

-Erindringer fra 2. Verdenskrig av Tomy Johanne Brun (Jomars kone)

-In Memoriam – Jomar Brun, Int J. of Hydrogen Energy, Vol 20 nr 4

-Vi fra NTH. De neste ti kull 1920-1929. O. Delphin Amundsen. Dreyers forlag – Oslo 1950

-NTNU klipparkiv (privatarkiv A-0276)

-visitvemork.com

-Wikipedia

-WikiStrinda

Stikkord kjemihistorie

Privatarkiv UBrss

Privatarkiv etter arkitekt Nic Stabell, endelig ordnet og registrert

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 2. november 2016

Nicolai Fredrik Krohg Stabell (1920-2002) vokste opp på Munkvold gård som sønn av Ruth Steen Nilsen og arkitekt Gunnar Stabell. Nic Stabell ble selv ferdig utdannet arkitekt ved NTH høsten 1947. Han fortsatte da til Bergen som reguleringsarkitekt fram til 1949 og så hos Frölich og Frölich fram til 1950. Siste stoppested i Bergen ble som daglig leder ved generalplankontoret for Bergenshalvøya og Askøy, da ut 1951. Fra 1952 til 1956 var han ansatt som reguleringsarkitekt ved Trondheim byplankontor. Han fikk i desember 1956 stilling som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Institutt for By- og Regionplanlegging ved NTH, i 1958 som instituttarkitekt, i 1965 som dosent og fra 01.01.1986 som professor. På 1960-tallet var han med i et nordisk utvalg for videreutdanning i samfunnsplanlegging som resulterte i NORDPLAN. Fra 1968 var han med og startet Miljøfag ved NTH og faget Miljøkunnskap. Han ble emeritus fom 01.01.1990.

Som emeritus ble Stabell høsten 1990 oppfordret av Institutt for By- og Regionplanlegging til å registrere og systematisere det arkivmaterialet som finnes av prosjekter/oppdrag fra firmaet «Langdalen, Stabell og Øyasæter», -senere «Arkitekt Nic Stabells kontor» og «Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L». Materialet skulle legges til rette for forskningsarbeid innenfor by- og regionplanlegging for 1960- og 70 tallet, og var tenkt som en supplering av Sverre Pedersens store arkiv.

På 1950-tallet hadde «Nic» Stabell hjemmekontor, men fra sommeren 1960, kontorfellesskap med arkitektene Erik Langdalen og Jarle Øyasæter. Fra høsten 1965 Arkitekt MNAL Nic Stabells kontor som 01.01.1979 ble omorganisert til Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L. Han forlot dette firmaet i 1999. Kontoret hadde et samarbeid, fra 1966 til 1969, organisert som Økoplan med ansvar for befolknings og næringsmessige spørsmål i den første tiden med lovpålagt kommunal planlegging. Kontoret hadde oppdrag om ulike planspørsmål i rundt 40 kommuner.

I privatarkivet etter Nic Stabell er oppdragene beskrevet med oppdragsnr., oppdragsgiver, plantype og navn på det geografiske området materialet gjelder. I bilag med underlagsmateriale finnes kartutsnitt, lysbilder og tegningsruller. Arkivet har ca 10 000 lysbilder og negativer, her også avfotograferte terrengmodeller og flyfotogrammer. De endelige rapportene og noe forelesningsmateriale er også representert. De ulike formene for planlegging Stabell var med på kan inndeles i lands, region, general og detaljplan, herunder byplaner og reguleringsplaner.

Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune

Nic Stabell var medlem av Trondheim bystyre og byplanråd fra 01.01.1968 til 31.12.1971. Han var formann i Trondhjems arkitektforening fra 1956 til 1958.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, Tek-0006 Nic Stabell

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0022 Gunnar Stabell

Helge Fiskaa: Med lov skal land byggjast, vedlegg 2: Om Nic Stabell

Stikkord Arkitektur, Byplanlegging

Privatarkiv UBrss

Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 26. september 2016

Teknisk tegning av et kraftverk — Utsnitt av tegning i Faanes' arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB

Fire «professorarkiv», som nå er ordnet og katalogisert, viser «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling.

Elektroteknisk avdeling var en av NTHs første syv avdelinger ved oppstarten i 1910. Studiet ble bygget opp av Ole Sivert Bragstad (1868-1927) og bestod først bare av en linje uten spesialisering. «Man setter sig derfor som mål at den ferdig utdannede ingeniør skal besitte den almentekniske viden og den spesielle faginsikt som må ansees for nødvendig under de forhold som en elektroingeniør spesielt i vårt land kan tenkes å komme til å arbeide under.» Oppdraget var elektrisitetsutbygging og industrireising. Bragstad hadde diplomeksamen fra Dresden og professorutnevnelse fra Karlsruhe med hovedfag i elektrisk jernbanedrift. Han foreleste også i vekselstrømteori. Bragstad ble som en av de fire første utnevnt til professor ved høyskolen i 1909 og satt som formann i professorrådet ved NTHs åpning i 1910, i realiteten som rektor. Bragstad var medlem av DKNVS fra 1926. Arkivet etter Bragstad inneholder forelesninger, korrespondanse, forskningsprosjekt og forarbeider til manuskripter.

Alf Olsen Hals (1894-1983) arbeidet privat for professor Bragstad i årene 1920-1922 med flere felles publikasjoner som resultat. Hals var utdannet fra NTH i 1915. Han fikk stilling som assistent der i elektriske anlegg ved elektroteknisk laboratorium i 1918, og fra 1926 som laboratorieingeniør. Hals var medlem av NIFs jernbanekomite og NEFs varmekomite, noe som arkivet bærer preg av i form av korrespondanse og store mengder innsamlede data rundt elektrisk oppvarming av boliger og offentlige bygg. Arkivet inneholder også forelesninger, manuskript og foredragsutkast.

Linjedeling og spesialisering av elektronikkstudiet kom med bevilgning til et professorat i svakstrømsteknikk. Ragnar Sigvald Skancke (1890-1948) ble utnevnt i 1923. Han hadde som Bragstad også bakgrunn fra Karlsruhe og hadde vært assistent ved NTH i 1913 og lærer samme sted i elektroteknikk i 1914. Han var regnet som en dyktig foreleser og utga flere lærebøker. Han var også innehaver av flere patenter og medlem av DKNVS fra 1927. Skancke meldte seg inn i NS i 1933 og ble Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering. Skancke ble henrettet for landsforræderi i 1948, og er den siste som er blitt henrettet ved dom i Norge. Noen av hans tidligere studenter støttet hans søknad om benådning. Arkivet etter Skancke inneholder forelesninger, øvinger og utkast til manuskripter.

Haakon Faanes (1884-1966) ble Bragstads etterfølger i 1929 som avdelingens første NTH-utdannede professor. Han tok eksamen i 1914 og var deretter assistent i elektronikk fram til 1916. Faanes satt som professor med fagområde vekselstrømteknikk fram til 1959, til etter fylte 75 år. Som konsulent og rådgiver bidro han over hele landet ved elektrifiseringen før og etter andre verdenskrig. I arkivet er dette beskrevet gjennom korrespondanse, kart og tekniske beskrivelser over svært mange kraftanlegg. Faanes var medlem av DKNVS fra 1932.

Kilder

Norges Tekniske Høiskole 1910-1920, 1920-1925 og 1925-1930
http://www.ntnu.no/ime/om/elektrotrappegangen
Johansen, Inge. (2009, 13. februar). Ole Sivert Bragstad. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 15. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Ole_Sivert_Bragstad
http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Alf_O._Hals
Bratberg, Terje. (2009, 13. februar). Ragnar Skancke. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 15. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Ragnar_Skancke
http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Haakon_Faanes

Stikkord Vitenskapshistorie

Manuskript Privatarkiv UBrss

Halfdan Bryns korrespondanse digitalisert

Innleggsforfatter Av Ingunn Østgaard
Publiseringsdato 26. april 2016

Bilde av et håndskrevet brev — Brev fra «en far». A-0037 Halfdan Bryn, D L0008 0091.

826 brev, i hovedsak adressert til Halfdan Bryn, kan nå leses i Arkivportalen. Halfdan Bryn (1864-1933) var født i Trondheim som sønn av stadsfysikus Thomas Bryn (1813-1902) og Kristine Emilie Karoline Richter (1826-1869). Han giftet seg i 1892 med Wilhelmine Marie Thrane (1873-1929).

Halfdan Bryn var ferdig utdannet cand. med. i 1889, hvorpå han tilbragte et år i USA. Tilbake i Norge ble han reservelege ved det kommunale sykehuset i Trondheim fra 1891-1892 og drev deretter privatpraksis frem til 1924.

Bryn er særlig kjent for sine arbeider innen fysisk antropologi og fysiognomi, og han studerte særtrekk (fysiske og psykiske) hos befolkningen over store deler av Norge. Han interesserte seg også for samenes antropologi, blant annet i samarbeid med Kristian Emil Schreiner.

Bryn skrev en rekke avhandlinger om hygieniske forhold i Trondheim og var medlem av Trondheim bystyre fra 1898-1914, som representant for Venstre, og satt i formannskapet fra 1905-1911. Bryn var preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i perioden 1926-1933.

Kilder:

Store Norske Leksikon, Per Holck: Halfdan Bryn. Norsk Biografisk Leksikon.