I forbindelse med denne høstens UKE, Vivillé, vil vi belyse noen nylig publiserte bilder fra Ukerevyens tidligste år. Flere av disse bildene er fra før Studentersamfundet flyttet til dagens hus, og befant seg i Cirkus, som lå ved siden av Prinsen kino.
Vi har nylig digitalisert flere bilder av den kjente fotografen Hilfling-Ramussen. NTNU UB har en stor samling fotografier tatt av Hilfing-Rasmussen. Bildene som vises her er fra hans mangeårige arbeid for Studentersamfundet i Trondheim. Hilfling-Rasmussen var fast fotograf for Samfundet, og sies å ha vært spesielt populær blant studentene. Hilfling-Rasmussen tok også bilder for Trøndelag Teater. Han var opprinnelig dansk, og arbeidet i Trondheim i en årrekke. Arkivet etter han oppbevares i sin helhet hos NTNU UB. Dette er et såkalt privatarkiv, som er et arkiv knyttet til virksomheten til en person eller en bedrift.
Samfundets studentrevy representerte noe annerledes i teatertradisjonen i Trondheim, og de ulike revyene stod blant annet for mange politiske kommentarer. Uke-revyen Næmesis fra 1933 trekkes frem som en særs politisk revy, og var regnet som banebrytende i så måte. I Næmesis får NTH en student som diktator, og flere storpolitiske observasjoner settes inn i lokal kontekst. Her er diktatoren Hansemann i seng med sin kommende kone.
Fra reyen Næmesis hvor diktatoren Hansemann er i seng med sin kommende kone. FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0470
Alle NTNU UB sine bilder fra de tidligste UKE-revyene er tatt av Hilfling-Rasmussen. Dette gjelder i kronologisk rekkefølge revyene Huttetu, Baccarat, Jazz, Rah-ta-tah, Charivari, Bing Bang, Merry Go Round, Cassa Rossa, Mammon Ra, Næmesis, Dek-e-du, Vær-i-tass og Tempora.
Bildene viser, da som nå, at det er det livlig skuespilloppsetning med kostymer og mye sminkebruk, slik det også er i dag. På noen av bildene vises en utkledningsteknikk som ikke ville vært gangbar i dag, nemlig blackface. Opptil flere av de tidlige revyene hadde blackface på scenen, inkludert Uke-revyen Cassa Rossa i 1929. Bildene som finnes i arkivet viser gjerne rollefigurer fra «sydhavsstrøk», med hjemmelagde palmeblader, bastskjørt og svartsminkede ansikter.
Det var en overvekt av mannlige studenter på NTH før krigen. Det vises også på scenen under Uke-revyene. Menn spilte altså kvinnelige roller, og det er ikke før helt på slutten av 1930-tallet at det skal ha opptrådt en kvinnelig student for første gang med Uke-revyen Vær-i-tass i 1937, men ingen av bildene i NTNU UB sin samling dokumenterer dette. Derimot finnes dette bildet fra Vær-i-tass av en mann som opptrer som en kvinnelig magedanser.
En mannlig magedanser fra Uke-revyen Vær-i-tass i 1937 FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0496
Det meste av fotosamlingen til Hilfling-Rasmussen er registrert som glass, det vil si at det ikke er et negativ i moderne forstand, men at negativet er en glassplate. Alle bildene fra UKE-revyene før krigen er på glassmateriale. Hilfling-Rasmussen anses for å være en av de større personlighetene innen norsk fotografi fra århundreskiftet og frem hans død under annen verdenskrig. Hilfling-Rasmussen spesialiserte seg på portrettfotografier, som også disse bildene viser.
Negativarkivet etter J.C.F. Hilfling-Rasmussen og sønnen Skjold finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, arkivreferanse / FA-0035 Hilfling.
Kilder:
Solbak,
Ragnhild Lian (red.) 100 år og like leken. 1910-2010. Studentersamfundets Interne
Teater.
Ødegården,
Torgeir Bryge. Uka i Trondheim 1917-2017. Museumsforlaget.
Øisang,
Ole. Teater i Trondheim. F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim 1941.
Odd Even Gjørv, ble født 5 februar 1935 og døde 16 februar i 2016.
Utdannelse
Odd E. Gjørv ble i 1958 uteksaminert som sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH og fullførte sin lisensiatgrad samme sted tre år etter og ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. I sine første akademiske år som forsker var han knyttet til prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) og sto dermed i spissen for undersøkelser av levetid og nedbrytning av betong i kaier langs hele norskekysten. Disse undersøkelsene ble publisert i en rapport som ble utgitt i 1968 og skrevet på engelsk. Dette arbeidet dannet også grunnlaget og resulterte i en dr.techn.-avhandling i 1971. Arkivet etter NUFBIS ble i 2014 opptatt i Den norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. I begrunnelsen heter det: «Arkivet har høg samfunnsrelevans som teknisk-vitskapleg forskingsarkiv og er ei unik kjelde til forståing av kvifor Noreg har fått ein framståande internasjonal posisjon innan olje- og gassutvinning. Feltundersøkingane frå 1960-åra var også med på å danne det tekniske grunnlaget for eit nytt internasjonalt regelverk for offshore betongkonstruksjonar i 1973».
Odd E. Gjørv har skrevet mer enn 400 vitenskapelige artikler/publikasjoner og bøker innen fagfeltet betongteknologi. Hans siste bok. «Durability design of concrete structures in severe environments» ble oversatt til kinesisk i 2010 og til portugisisk i 2015. Han var engasjert i mange internasjonale vitenskapelige organisasjoner innen betongteknologi og han har undervist og inspirert studenter fra mange land innen dette fagfeltet.
Odd E. Gjørvs privatarkiv Tek-0059 er ordnet og ligger tilgjengelig fra Arkivportalen.no
Arkivmaterialet er ordnet hierarkisk i seriene personlig, prosjekter, undervisning, konferanser og manuskripter slik listen under viser:
Noen av Odd E. Gjørvs arkivbokser slik de står på hylla og noe av det arkivmateriale som finnes i dem.
Serie F-Personlig
Denne serien inneholder to bokser med materiale som omfatter årene fra 1971 til 2005. Her er diverse personlige dokumenter, blant annet Odd E. Gjørv sin prøveforelesning som han holdt ved doktordisputasen ved NTH i 1971, flere medlemskap, og noe forelesningsmateriale fra oppholdet ved University of California, Berkley i 1983.
Serie G-Prosjekter
Serie G inneholder prosjekter som Odd E. Gjørv var involvert i på en eller annen måte. Prosjektene er ordnet kronologisk i hver sin mappe og starter i 1971 da Odd E. Gjørv ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU og frem til 2013. Prosjektene fyller i alt 26 arkivbokser med et varierende antall mapper i hver boks. Det er nasjonale og internasjonale prosjekter innen betongteknologi, alt fra bruer, kaier, oljeplattformer og rørledninger. Det siste prosjektet som er med i arkivet er prosjektet: Underwater city/DCI, et utviklingsproskelt for Singapore City.
Ekofisktanken på vei ut.
Første boks og første mappe starter med prosjektet Ekofisk i 1971. Da det ble det funnet olje i Norge i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. På bakgrunn av prosjektrapporten som ble skrevet på engelsk fra prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) som Odd E. Gjørv var prosjektleder for ble det besluttet å satse på oljeplattformer i betong. Det var på denne bakgrunn at dette arkivet også ble opptatt i Den Norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the world-register i 2014. Noe dokumentasjon om dette prosjektet ligger i serie manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag i boks 8 i mappe 10. Dette arkivmaterialet hadde Odd E. Gjørv ordnet og avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket tidligere og finnes som et eget arkiv. Les mer om NUFBiS her på blogg for spesialsamlinger.
Mange prosjekter som Odd E. Gjørv arbeidet med gjennom sin akademiske karriere er relatert til norsk oljevirksomhet i Norge, Nordsjøen og andre deler av verden. En FIP konferanse i 1972 i Tbilisi, USSR ble også avgjørende i beslutningen om å bruke betong i oljeplattformer til havs. Her presenterte Odd E. Gjørv sin rapport på en internasjonal arena og dermed ble dette avgjørende for utforming av internasjonale standarder for oljeplattformer, se Odd E. Gjørv konferanser, boks 2 mappe 3 og Odd E. Gjørvs egne notater om dette i konferansematerialet.
Odd E. Gjørv var en betongens mann gjennom hele sin akademiske karriere og alle prosjekter som er med i dette arkivet understøtter dette. Betongteknologi som var Odd E. Gjørv sitt fagfelt er et internasjonalt fagfelt. Prosjektene viser ar Odd E. Gjørv ble involvert i mange ulike prosjekter i Nordsjøen og andre offshoreprosjekt, broer og kaier både nasjonalt og internasjonalt fra Canada i nord til Kreta og Singapore lengre sør. Odd E. Gjørv var også engasjert i utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo. Det siste prosjektet som er med i dette arkivet er prosjektet: Underwater City i Singapore.
Odd E. Gjørvs sin fagkunnskap rakk langt utover landets grenser, noe som hans deltagelse i de ulike prosjekter viser.
H-Undervisning, forelesninger og veiledning
Odd E. Gjørv delte sin kunnskap med mange. Han underviste ved NTH/NTNU i ulike fagemner innenfor materialteknologistudiet. Denne serien i arkivet inneholder undervisningsmateriale fra hans undervisning for årene 1969 og frem til 2005. Undervisningsmaterialet omfatter ulike emner innen betongteknologi, noe materiale som faglærer på prosjektoppgaver, og som faglærer og veileder til flere masteroppgaver og doktorgrader.
I-Konferanser, seminarer, møter og workshops
Denne serien omfatter materiale fra Odd E. Gjørv sin deltagelse på konferanser, seminarer ulike møter og workshops i Norge og rundt omkring i hele verden for årene fra 1962 til 2012. Materialet er ordnet kronologisk med en mappe for hvert arrangement og inneholder alt av materiale tilhørende dette arrangementet. Hver mappe kan inneholde program, foredrag og artikler som er blitt presentert på eller annen måte tilhørende til denne arrangementdeltagelsen. Nesten uten unntak er all deltagelse kombinert med presentasjon av artikler, fordrag eller publikasjoner. Disse er tatt med i arkivet og plassert under den konferansen de ble presentert i. Manuskripter og andre arbeider som ikke lå ved konferansen er ellers samlet i serie J-manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag.
Serie I omfatter i alt 18 arkivbokser med materiale. Det er et stort spenn i dette materialet som viser Odd E. Gjørv sin fra deltagelse på nasjonale mindre lokale arrangement i Norge til store internasjonale konferanser verden rundt. Nevnes kan Nordisk betong forskningskongresser, Norske Betongdager, FIP symposium og FIP konferanser, NIF-kurs, Nordiske betongkongresser, CONSEC workshops, PIANC seminarer og RILEM workshops. Det er et verdensomspennende materialet som viser hvor sterk Odd E. Gjørv sin faglige deltagelse internasjonalt var.
J-Manuskripter, publikasjoner, artikler og foredrag
Denne serien omfatter særtrykk, løse publikasjoner og artikler som ikke lå sammen med noen deltagelse i det som er ordnet i serie I under konferanser, seminarer, møter og workshops. Materialet omfatter årene 1960 til 2012, totalt 112 ulike publikasjoner fordelt på 11 arkivbokser.
Tittelblad på boken: «Durability design of concrete structures in severe environments» på engelsk, kinesisk og portugisisk.
U-Video
Tittel på Odd E. Gjørvs videoforedrag om prosjektet: «Forskning på norske betongkaier»
Her finner vi et video-opptak av et foredrag Odd E. Gjørv holdt om prosjektet Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann NUFBIS for NTNU. Her forteller han om prosjektets betydning for Norges valg av betong i oljeplattformer i Nordsjøen og dets betydning for norsk oljealder, som han selv sier i presentasjonen så fikk dette prosjektet om undersøkelser av betongkaier langs norskekysten en mye større betydning enn man kunne tenkt seg. Video-opptaket varer i 45 minutter. Les mer om arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/TEK-0060 på Arkivportalen.
Kilder:
Arkiv TEK: 0059 Odd E. Gjørv
Arkiv TEK: 0060 Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann
Kulturrådet. no: om Arkivet etter Norsk utvalg for betong i sjøvann 1962-2001
Dette er historien om prosjektet fra 1960-årene hvor tilstanden til mer enn 200 marine betongkonstruksjoner langs hele norskekysten ble undersøkt i løpet av årene 1962 til 1968. De marine betongkonstruksjonene ble undersøkt over og under vann, prøver ble tatt og de ble fotografert. All denne dokumentasjonen ligger nå bevart i arkivet «Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann».
Prosjektleder Odd E. Gjørv og kollega kledd i dykkerutstyr. De omfattende undersøkelsene av betongkaiene langs Norskekysten omfattet også undersøkelser av kaiene fra undersiden. Dette medførte at dykkerutstyr måtte tas i bruk. (se side 18 i boken: «Durability Design of Concrete Structures in Severe Environments, second edition 2014).
Prosjektet førte frem til en sluttrapport som ble skrevet på engelsk. Dette fikk avgjørende betydning for at resultatene fra prosjektet ble lest og forstått også i utlandet.
Til venstre: Forsiden til rapporten («Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours») som ble utgitt på engelsk I 1968 og som fikk så stor betydning i valg av betong offshore, og slik også for Norges oljealder.
Konklusjonene fra prosjektet førte frem til beslutning om å benytte betong som byggemateriale nasjonalt og internasjonalt i oljeplattformer offshore.
Konklusjonene og anbefalingene fra de norske feltundersøkelsene var også med på å danne det tekniske grunnlaget for det nye internasjonale regelverket for offshore betongkonstruksjoner som ble utarbeidet av FIP i 1973 og som senere ble adoptert både av Det Norske Oljedirektorat og Det norske Veritas i 1976.
Den første betongplattformen («Ekofisktanken») på norsk sokkel sto ferdig i 1973. Dette var et pionerarbeid som ledet frem til at et konsortium av norske selskaper umiddelbart etterpå fikk den første bestilling på en «Condeep» fra Mobil. Senere er det bygget 27 betongplattformer som alle har bidratt til en teknisk-økonomisk utvinning av gass og olje på norsk sokkel. Dette var ifølge Norsk oljemuseum tidenes største eksportkontrakt for norske selskap.
Den første offshore betongplattformen, Ekofisktanken, på vei ut fra Stavanger i 1973. Dette representerte et vendepunkt i bruken av betong offshore under røffe forhold.
Erfaringene fra bruk av betong i utsatte miljø har senere har også vært med på gi Norge en særstilling når det gjelder kompetanse på bruk av betong i utsatte miljø.
Den norske Unesco-kommisjonen for opptak til Norges dokumentarv la til grunn at dette arkivet har høy samfunnsrelevans som teknisk-vitenskapelig forskningsarkiv, er en unik kilde for å studere tidlig norsk offshore- og betongindustri, og med det starten på det norske oljeeventyret. Videre er det et viktig bidrag når norsk oljehistorie skal skrives.
Diplomet som ble delt ut i Oslo 2. desember 2014 i anledning lanseringen av nye opptatte dokumenter til Norges dokumentarv.
Slik prosjektleder fra den gang professor Odd E. Gjørv sa: «Resultatene av dette forskningsprosjektet skulle senere vise seg å få langt større betydning enn det som den gang var mulig å forestille seg»
Portrett av prosjektleder professor em. Odd E. Gjørv. Født 5. februar 1935 død 16. februar 2016, Trondheim.
Utviklingen med bruk av betong i sjøvann går videre.
Odd E. Gjørv var involvert i mange internasjonale prosjekter, fikk en rekke internasjonale priser og var komitemedlem i de mest anerkjente faglie foreninger.
Noe av det siste han var involvert i som kan nevnes er utvidelse av byen Singapore på påler av betong.
Kilder:
Odd E. Gjørv pers. med.
Arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/Tek-0060
Arkivet: Odd E. Gjørv – Tek-0059 Odd E. Gjørv
Gjørv, Odd E.: «Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours (1968) Ingeniørforlaget A/S Oslo 1968.
Kulturrådet: Arkivet etter Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann, http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-norsk-utvalg-for-betong-i-sjovann-1962-2001
Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…
Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters
Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.
Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.
Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .
I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.
Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.
I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.
Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.
Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.
Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)
Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen
Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.
Rosevinduet i Nidarosdomen
Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.
Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).
Nidaros-rosen
Gud satte på himmelen en rose ved kveld.
Over staden og landet den rinner.
Fra himmelens porter et strålende vell
Som i natten og dypet hensvinner.
På Nidaros-Domen vi satte mot vest
En rose, som luer og gløder
En regnbuebro til den himmelske fest.
De bedende hjerter den møter.
Men rosen i Domen har felt sitt blad.
I flammer den sank og ble borte.
Men Rosen har levd i sagn og i kvad
Og i drømmer om himmelens porter.
Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,
Og atter fra himmelens rike
Skal Rosen gi lys til de hellige ord
Og til sinn som mot himmelen higer.
Vi fant den igjen i mark og i skog.
Den strålte på barnekinn,
I gyldengrått korn, der gror etter plog,
I alt edelt på jorden, vi finner.
Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,
Vi bærer den frem til Guds ære.
Og rosen som blomstret i drømmende sinn
Vi atter til Domen vil bære.
Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923
Gabriel Kielland (1871-1960)
Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.
Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.
Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.
Kilder
Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.
Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.
Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.
Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.
Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.
En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».
Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.
Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun
Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.
28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.
Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen
Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.
Lorens forteller fra dagboken:
Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v.
Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.
Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.
Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.
Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.
Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.
Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.
Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip, dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.
Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York. Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien i dagboken sin.
9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk . Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.
10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen, og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.
I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:
18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.
Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.
Turen gikk videre til Lisboa med ny last.
Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.
På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:
5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.
6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.
Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.
Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.
Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune
Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.
Lorens Brun døde i 1944.
Kilde:
Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.
Mikael Heggelund Foslie sin botaniske brevsamling fra årene 1884 til 1909 innen kalkalgeforskning er nå digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på nettet via Gunnerus.no.Dette eren samling som består av nesten 2000 brev. Mikael Heggelund Foslie var en avde viktigste internasjonale forskere på systematikk til ikke-geniculate rødalger på begynnelsen av det19. århundre (Woelkerling & Lamy 1998). I løpet av sin karriere som algolog, førte Foslie en omfattende internasjonal korrespondanses med forskere fra Australia, Japan, USA og Europa.
Fra før, i 2005, er de nesten 2000 brevene analysert og informasjonen i dem kategorisert og publisert i en katalog: «The collection of botanical letters to Mikael H. Foslie in the Gunnerus Library: a catalouge», Gunneria 78. Denne trykte katalogen er også tilgjengelig i en webbasert versjon fra NTNU UB. Katalogen gir en presentasjon av alle botaniske brev som Foslie mottok i tiden 1884-1909 og antas å være tilnærmet komplett for Foslie’s tid som kalkalgeforsker ved DKNVS Museet. Brevene er håndskrevne brev på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk og italiensk. Foslie fikk tilsendt kalkalger for identifikasjon fra alle deler av verden, inkludert kalkalger fra flere store ekspedisjoner, for eksempel Albatross ekspedisjonen til Stillehavet, Siboga Expedition til den Indio-Pacific-regionenog The German Deep-Sea Expedition Valdivia til det sørlige Atlanterhavet.
Kalkalger ble opprinnelig plassert i dyreriket sammen med stalakitt-lignende former. I 1837 viste Philippi at kalkalger uten porer virkelig var planter. Kalk utfelles i eller mellom cellene. Kalkalger finnes hyppigst blant rødalger, og teller ca. 1600 arter innen familien Corallinaceae.
Mikael Heggelund Foslie, ble født 1855 i Borge, Lofoten, og døde 1909 i Trondheim. Han var utdannet og arbeidet først som telegrafist i Lofoten 1874-1879. Ble ansatt som konservator ved Tromsø Museum i årene 1886-1891, med ansvar for botanisk samling og pattedyrsamlingen. 1892 ble han ansatt som annenkonservator for den botaniske og zoologiske samlingen ved DKNVS Museet i Trondheim, og jobbet der frem til han døde i 1909.
Universitetsbiblioteket har i sin besittelse to koiebøker gitt av idrettslaget NTNUI. En koiebok er om Nico-koia og en om Iglbu. Begge koiebøkene er skannet og ligger digitalt tilgjengelig fra nettstedet arkivportalen hvor du kan lese dem i sin helhet.
Koiebøkene forteller om en dugnadsånd i glede over friluftsliv, natur og stillhet.
Koiebøkene gir oss lesere et historisk tilbakeblikk inn i en del av NTNUs sosiale historie, om samhold og vennskap. Her er: brudepar på bryllupstur, studiner på avslappingstur etter eksamen, gutteturer av ymse slag, påsketurer i sol og blæst, fisking, soling og bading. Kortspill og annen lek. Alle årstider er representert og koiene er benyttet til jule og nyttårsfeiring, i påske, pinse, sommer og høst. Alle koiebesøk er signert med navn.
Fra koieboka om Iglbu – skiluftslivets ymse gleder
NICO-KOIA
Koieboka starter med historien om Nico-koias tilblivelse og frem til påsken 1953. Bokbinder Hermann Ott laget hytteboka og Ketil Motzfeldt tegnet illustrasjonene på første side og tok med boka opp til koia.
Tegnet tittelblad fra Nico-koia
Nico-koia har fått sitt navn etter student Nicolay Sejersted Selmer; NTHI’er og friluftsmann som falt i krigen. Hans foreldre ga våren 1946 vel 3000 kr. til NTHI. Det var penger Nicolay hadde tilgode for sitt arbeid med radiosendinger fra Bymarka i krigens første år. I samråd med foreldrene ble det besluttet å bygge ei koie. Esten Langeland ga tomt ved siden av setra i Brungmarka, og høsten 1947 sto koia ferdig. Et eventyr var begynt.
IGLBU
Iglbu ble til i 1964 gjennom en kjempedugnad som omtales som DEN DIGRE DUGNADEN. I alt 200 studenter bar koia, stokk for stokk, seks kilometer innover fjellet. All datering i koieboka ble deretter bestemt skulle skje etter D.D.D. i antall dager og år.
Iglbu ligger ved Ilfjellet i fjellområdet mellom Soknedal og MeldaI. Terrenget omtales i koieboka som småkupert og lett å gå i, sommer som vinter.
På første side i Iglbus koiebok står det skrevet: «et prektig terreng for den som vil flykte fra studier, levestandard og mas. Et håp om at koia må bli hyppig benyttet, få lang levetid og at det må gå meget lenge før veier og hyttebyer ødelegger det vakre terrenget rundt Iglfjell, Gynnelfjell og Hulsjøn».
Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.
Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.
Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.
Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.
Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.
Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.
Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.
I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.
Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.
Kilde:
NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen
Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003
Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015
Nidarø er en halvøy dannet av Nidelvas andre slynge. Nidarø har en mangfoldig historie å se tilbake på. Denne bildekavalkaden starter i 1858 og viser et bilde da det var gårddrift på Nidarø og avslutter med et bilde fra 1987. Gårddriften ble etter hvert nedlagt og etterfulgt av sagbruk, idrettsanlegg og park. I dag ligger Øya stadion og Trondheim Spektrum her. Nidareid bru til Ila og Gangbrua over til Kalvskinnet forbinder området til midtbyen.
Nidarø is a peninsula. Nidarø has a diverse history to look back on.This presentation of pictures starts in 1858 and displays an image when it was farming on Nidarø and ends in 1987. The farming was eventually closed down and followed by sawmill, sports facilities and parks. Two bridges, one to Ila and one to Kalvskinnetlinks the areatothe centercity.
Nidarø 1858
Kolorert litografi: NTNU UB/Bildesamlingen
Trondheim by med halvøya Nidarø i forgrunnen. Vi ser et grønt kulturlandskap, jorder og skog langs Nidelva. Midt på Nidarø ligger en husklynge som er Nidarø gård.
Trondheim city with the peninsula Nidarø encircled by the river Nidelva. In the middle of Nidarøisa clusterthat isNidarøfarm.
Nidarø sagbruk
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Sagbruket ble anlagt i 1894 da Thomas Angells stiftelser kjøpte eiendommen Nidarø. Sagbruket ble anlagt på nordenden av eiendommen mot Nidelva. Sagbruket var dampdrevet inntil 1906 da det gikk over til elektrisk drift. I 1928 ble sagbruket nedlagt. Bygningene ble revet i 1929 da eiendommen ble leid ut til Trøndelagsutstillingen 1930.
Nidarø sawmill was built in 1894 when Thomas Angell foundations acquired the property Nidarø. The sawmill wassteam powered until 1906 whenitswitched to electricity. In 1928 the sawmillclosed and the buildings demolished when the property was rented to Trøndelagsutstillingen 1930.
Trøndelagutstillingen 1930
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Trøndelagutstillingen i 1930 var en nasjonal næringslivs- og kulturmønstring som ble avholdt på vestre del av Nidarø, ved Ilen kirke og på Skansen i forbindelse med feiringen av 900 årsminnet for slaget på Stiklestad. Over Nidelva ble det bygd ei midlertidig gangbru til Ila kirke og fiskeriutstillingen på Skansen der polarskuta Fram lå.
Trøndelagutstillingen 1930 was a national corporate and was held in celebration in memory of 900 year since the battle on Stiklestad.
Skøytebanen på Nidarø
Foto: NTNU UB/Bildesamlingen
Bildet er fra et skøytestevne på Øya Stadion i 1901. Banen ble anlagt som «Øen stadion» i 1900, som en kombinert friideretts- og skøytebane. Trondhjems skøyteklubb hadde sin virksomhet her fra åpningen i 1900 og var en av landets hovedarenaer for hurtigløp på skøyter frem til 1945 da Leangen overtok som skøytearena. Etter Landbruksutstillingen i 1902 ble idrettsanlegget gjort permanent og tribuner ble oppført.
The picture is from a skating event at Øya Stadium in 1901.
Tyskerbrakker 1953
Foto: NTNU UB/Fjellanger Widerøe
Tyskerne bygde en stor militær forlegning på Nidarø under 2ndre verdenskrig. Etter krigen i 1946 ble området regulert til park. Brakkene ble imidlertid benyttet av kommunen til undervisning og tekninske formål frem til 1960-årene da de ble revet.
The Germans built a large military camp on Nidarø during 2nd World War. The barracks were, however, used by the municipality for teaching and technically purposes until the 1960s when they were demolished.
Nidarø idrettshall 1987
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Nidarøhallen ble oppført i tre byggetrinn, trinn en og to ble oppført i årene 1963 og 1971 og trinn tre i 1988. Hallen, i dag kalt Trondheim Spektrum er en flerbrukshall. Foruten breddeidrett benyttes hallen i dag til kurs, seminarer, kongresser, eksamenslokale og ulike messer.
Nidarøhallen was constructed in three phases, from 1963 and 1971 to step three in 1988. The hall, today called Trondheim Spektrum is a multipurpose hall today used for sports, seminars, conferences, examination facilities and various events.
