Kulturarv ved landets eldste vitenskapelige bibliotek
Alexander Lyngsnes
Alexander Lyngsnes, Universitetsbibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket. Midlertidig fagansvar for arkeologi. Jobber med bibliotekets historiske samlinger. Utdannet latinist ved NTNU
«Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto» fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse.
Nå står den glade høytid for dør, og i bibliotekets spesialsamlinger tenkte vi å skrive en aldri så liten juleblogg, som en gave fra oss til dere for året som har vært. Mens samlingene våre bugner over i materiale som diskuterer de teologiske aspektene ved Jesu fødsel, hvilke historiske begivenheter som skjedde samtidig, og utredninger om jule-evangeliet så ønsket vi å finne noe som fanget selve juleånden.
Forside av «Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi», Petrus Fossius, 1698. Foto: NTNU UB.
Etterhvert kom vi over et skjønt lite manuskript av Petrus Fossius , trolig en latinisert form av Peder Foss. Dette ser ut til å peke mot Peder Laurids Foss (1637-1703), en lege og skoleforstander som levde i Sorø i 1698, hvilket samsvarer med sted og tidspunkt for når manuskriptet ble skrevet. Stykket er sirlig pyntet med en flott forside, og et bilde av en veldig kjent kjernefamilie, samt en inskripsjon på hebraisk,
Foto: NTNU UB
Manuskriptet inneholder mange av de sedvanlige scenene vi er vant med fra juleevangeliet; manntallet, Maria og Josefs ankomst til Betlehem, engelen som møter sauegjeterne ute på jordene, og de tre vise menns gaver. Det er usikkert hva intensjonen til Fossius for manuskriptet var. Teksten ser ikke ut til å ha vært trykket, og dekorasjonene tyder på at det var en verdsatt tekst. Dersom dette er skrevet av skoleforstander Foss kan det hende teksten var ment å oppføres ved skolen, eller at den ble lest opp høyt for elever.
Forfatterens hyllest til Musen som inspirerte ham. Foto: NTNU UB.
En riktig god jul fra oss i spesialsamlingene.
Kilder:
Fossius, Petrus. Comoedia in Nativitatem Salvatoris Christi. Sorae, 1698.
Bilde av katedralskolen omkring 1930, fotograf ukjent. Bilde hentet fra spesialsamlingene.
Nylig var to av våre kolleger fra spesialsamlingene på besøk hos Oslo Katedralskole for å se på skolens gamle samlinger. Der gjemmer det seg en unik kobling til vårt eget universitetsbibliotek. Et eksemplar av vår egen Johan Ernst Gunnerus sin tekst Flora Norvegica fra 1766 er utstilt i sin prakt, komplett med Gunnerus sine egne planteprøver som er lagt i press. Blant flere tekster og unike utstillingsobjekter finner man originale tresnitt fra Asbjørnsens folkeeventyr, samt karakterene til Henrik Wergeland som var student ved skolen.
En utgave av Johan Gunnerus Flora Norvegica (1766) med planteprøver fra hans reiser. Står utstilt i Oslo katedralskoles gamle samlinger.
Mens vi undersøkte samlingene og utstillingene deres begynte vi tenke på at vår egen katedralskole måtte en gang i tiden hatt en slik samling. Hva har skjedd med denne samlingen? Joda, den er oppbevart ved våre egne spesialsamlinger, søkbar gjennom universitetsbibliotekets systemer, og tilgjengelig for lesesalslån ved vår spesiallesesal. Hvordan havnet denne, kjent som Kleist-samlingen, hos biblioteket? For å finne svaret på det må vi ta en nærmere titt på en av katedralskolens rektorer som samlingen har fått sitt navn fra.
Bilde av katedralskolen omkring 1930, fotograf ukjent. Bilde hentet fra gunnerus.no.
Søren Peder Kleist (1732-1781) var rektor ved katedralskolen mellom 1765 og 1781. Han var en ivrig boksamler og testamenterte sin samling på 963 bøker til skolen. Dette var utgangspunktet for skolens bibliotek, og den vokste senere gjennom ulike kjøp og gaver. Den var i en periode oppbevart i samme bygning som vitenskapsselskapets bibliotek, og noen bøker som har tilhørt Benjamin Dass og Gerhard Schøning kom dermed til samlingen også. Omkring 1980 bestod samlingen av 1407 bøker med flere unike og sjeldne tekster. Dette året brøt noen ukjente inntrengere seg inn i katedralskolen, tok seg inn i fjerde etasje og skrudde på brannslangene, hvilket oversvømte deler av skolen. Innbruddet ble først lagt merke til neste morgen og innen da hadde vannet trukket gjennom etasjene ned til Kleist-samlingen, som da var gjennomvåt. I all hast kontaktet skolen Gunnerusbiblioteket som hjalp til med å plassere samlingen i fryselager for å hindre at ytterlige skade skulle skje. Hell i uhell var at bøkene hadde stått tett på hyllene, hvilket hjalp bøkene å beholde formen, og hindret dem fra å sprekke opp ytterligere. Dermed ble hyllene med bøker lastet på paller og satt rett på fryselager.
Illustrasjon av Søren Kleist fra en av bøkene i Kleist-samlingen. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.
Takket være rask handling ble samlingen reddet, og over de neste årene ble bøkene omhyggelig restaurert i samarbeid mellom katedralskolens bibliotekar Inger Marie M. Stang og Gunnerusbibliotekets konservator Søren Ibsen, blant annet gjennom frysetørking og ved å legges i press. Først lå bøkene et år på fryselager, og ble deretter fraktet porsjonsvis til Vitenskapsmuseets arkeologiske avdeling for mer inngripende restaurering. I 1986 inngikk biblioteket en avtale med skolen om å overta bøkene for å ivareta dem og gjøre dem tilgjengelig for et større publikum i bytte mot en symbolsk sum på 100.000 kr.
En hebraisk-latinsk ordbok fra Kleistsamlingen med tydelige tegn på restaurering. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.
I dag har mange av bøkene merker, små og store, av enten kontakt med vannet fra oversvømmelsen eller restaureringsarbeidet i etterkant. Noen av bøkene, slik som den hebraisk-latinske ordboken avbildet ovenfor, har hatt ganske betydelig skader. Om disse skadene er et resultat av vann som har trengt inn i materialet, eller om det kommer av århundrer med bruk og lagring er usikkert, men gjennom bruk av rispapir har konservator sikret teksten mot ytterligere forringelse. Nedenfor er avbildet en annen tekst med merker hvor vann har trukket inn i papiret, men hvor tørkeprosessen har blitt iverksatt tidlig nok til å bevare materialet.
Bilde av Ausonius Popmas «De Differentiis Verborum» med tydelige merker av hvor boken har vært i kontakt med vann. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.
Takket være rask tenking og årevis med restaurering er heldigvis denne viktige delen av trondheims historie bevart i våre spesialsamlinger, og i dag kan man selv søke blant tekstene gjennom universitetsbibliotekets søkemotor og lese dem ved vår spesiallesesal.
Kilder:
Bilde av Oslo katedralskoles eksemplar av Flora Norvegica. 1766. Foto av Alexander Haraldsvik-Lyngsnes
Foto av Trondheim katedralskole. NTNU UB Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.
Spor: Fortidsnytt fra Midtnorge. Utgitt av Muséet. Utgave nr 1, 1990.
Nordisk Papperhistorisk Tidsskrift. Utgitt av Föreningen Nordiska Pappershistoriker. Utgave nr 3, 1999, årgang 29.
Til Opplysning – Universitetsbiblioteket i Trondheim, 1768-1993. Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap – Skrifter 1. Tapir Forlag, Trondheim, 1993.
Det er riktignok enda en stund til oktober, småtroll, hekser og utkledde superhelter inntar gatene våre på jakt etter smågodt, men i våre samlinger er det ikke langt å gå for å finne tekster som omtaler både hekser, magi og demoner. Førstebibliotekar Ellen Alm ved våre spesialsamlinger har tidligere laget utstilling om demonologi og hekseprosesser, og har publisert artikler og bøker som omhandler disse temaene, spesielt rettet mot norsk kultur og historie. Denne ukens blogg vil se litt på hva fremstående tenkere i på 1500-tallet tenkte og skrev om disse temaene.
I vår tid er det lett å fnyse av tekster fra tidligere århundre som omhandler djeveldyrkelse og trolldom, men på 1500- og 1600-tallet var dette seriøse tema som ble diskutert av viktige vitenskapsmenn. For dem gikk debatter om medisin, biologi, fysikk og kjemi hånd i hånd med debatten om eksistensen av både demoner og engler i en tid hvor reformasjonens dype spor fremdeles var godt synlig. Denne debatten hadde også skjebnesvangre konsekvenser, da den i noen tilfeller hadde direkte innflytelse på hvordan rettsvesenet behandlet de som var tiltalt for trolldom. En del bøker fra våre samlinger har vært tatt frem ved tidligere anledninger for å presentere hekser og trolldom; Martin Del Rios Disquisitionum Magicarum, og Trondheims Lagtingprotokoll fra 1671-1676.
Portrett av den franske juristen Jean Bodin.
Jean Bodin (1530-1596) var en fransk jurist og innflytelsesrik professor i jus. Han hadde et meget strengt syn på trolldom og hekser, og argumenterte sterkt for at de som ble dømt for slike anklager måtte få lovens strengeste straff. Det er lett, gjennom moderne fremstillinger av inkvisisjonen, å tro at alle som ble anklaget for trolldom eller hekseri ble dømt nærmest uten rettsak, men mange steder var man nødt til å følge lovens prosedyrer for å unngå å straffe uskyldige. Den anklagende part måtte kunne presentere fysiske bevis, troverdige vitner, eller en tilståelse. Det er viktig å merke seg at en slik tilståelse ofte ble regnet som ugyldig dersom den hadde blitt frembrakt gjennom tortur, hvilket Bodin var uenig i. I hans verk De Magorum Demonomania (Om Trollmenns Demon-mani) fra 1581 presenterte han argumenter for hvordan han mente mennesker kontaktet djevelske makter, hvordan man kunne gjenkjenne dem, og hvorfor en var nødt til å dømme mulige trollmen og hekser så snart som mulig. Han var redd for at trollmenn hadde makten til å påvirke dommere, og på den måten bli frikjent. Noen rettslige prosedyrer måtte man følge, men spesielt bruken av tortur for å få en tilståelse måtte retten tillate, mente Bodin. Hans verk ble meget populært og gjentrykket i flere opplag.
Første side av Bodins verk som gir hans definisjon av en trollmann. «Magus est, qui sciens prudens diabolicis modis ad aliquid conat per venire» (En trollmann er en som vitende og erfaren forsøker å oppnå noe med djevelske måter).
Portrett av Johann Weyer i hans verk «De Praestigiis Daemonum»
Der Bodin fremstår som en meget kompromissløs skikkelse i debatten, går vi over til den mer moderat personlighet. Johann Weyer (1515-1588), en lege fra Nederland som hadde gått i lære hos Heinrich Cornelius Agrippa (1486-1535), en annen kjent skikkelse innen okkultisme og teologi. Weyer var overbevist om at menn som Bodin tok feil når det angikk demoners påvirkning av mennesker. Han argumenterte ikke mot eksistensen av demoner, hvilket fort kunne vendt mistanke mot ham, men mente at demoner ikke hadde noen reel makt over mennesker i lys av guds beskyttelse. I hans verk De Praestigiis Daemonum, & incantantibus ac venificiis (Om demoners illusjoner, samt besvergelser og gifter) redegjør han for hvordan et menneske som tilstår hekseri måtte være mentalt syk, da den påståtte magien ofte var umulig å bevise eller gjenskape. Derfor var han en forkjemper for at juridiske prosedyrer måtte opprettholdes, da dette ville hjelpe å finne de som virkelig var skyldige.
Tittelside til Weyers verk «De Praestigiis Daemonum» fra 1577, opprinnelig trykket i 1563.
Weyer og Bodin representerer her to sider av en debatt som varte gjennom store deler av 1500- og 1600-tallet, og som i noen tilfeller kunne ha alvorlige konsekvenser for de som sto anklaget for å trolldom eller hekseri. Det var dog ikke bare jurister og leger som hadde en mening om dette. I overraskende mange akademiske fag (deriblant medisin, biologi, fysikk og kjemi) mente man å kunne spore et element av guds kraft, hvilket åpnet muligheten for at også djevelen kunne ha påvirkning. Demonologi ble dermed et slags akademisk fagfelt i sin egen rett, en kamparena hvor lærde kunne argumentere for og imot eksistensen av demoniske krefter.
En av Hector Gotfried Masius doktoravhandlinger, kalt «Om Eksistensen av Demoner», ved universitetet i Kjøbenhavn, trykket i 1699.
*Alle oversettelser er forfatterens egne*
Kilder:
Bodin, Jean. De Magorum Demonomania. 1581.
Summers, Montague. The History of Witchcraft and Demonology. Routledge, 1996.
Masius, Hector Gottfried. De Existentia Dæmonis. 1682.
Weyer, Johann. De Praestigiis Daemonorum. 1577.
Portrettr av Jean Bodin og Johann Weyer. Hentet fra wikimedia commons.
2017 og reformasjonsmarkeringen er snart ferdig, men her på Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger holder vi oss i 1500-tallet en liten stund til. Vi har tidligere hatt innslag av forfattere som levde samtidig som Martin Luther. Denne uken ønsker vi å rette fokus mot en slik forfatter, dog ikke på grunn av hans tilknytning til reformasjonen, men på grunn av hans bevisste valg å holde seg unna spørsmål som angikk den store spliden i kirken. Mens andre holdt med enten den katolske kirken eller den nye refomasjonen foreslo Erasmus at reform var mulig fra innsiden av kirken, og ville helst bare engasjere seg i teologisk debatt utenom reformasjonsstriden.
Desiderius Erasmus Roterodamus (1466-1536)
Det er noe usikkerhet rundt Erasmus tidlige liv, men flere kilder tyder på at Erasmus Roterodamus ble født i Rotterdam i 1466. Han ble gitt en meget god utdannelse med fokus på klassiske forfattere, hvilket kom til å påvirke store deler av hans tankegods. Når han ikke skrev om teologiske eller filosofiske emner, engasjerte han seg i humanistiske tema og var en sentral figur i renessansens humanisme som tok inspirasjon fra klassiske forfattere.
En kommentar av Senecas filosofi, utgitt i 1515.
Som nevnt tidligere tok Erasmus avstand fra Luther, men han var også enig med Luther i at det var behov for en reformasjon i kirken og prøvde gjennom sine tekster å få gjennomslag for nye tanker innad i kirken. I Gunnerusbibliotekets eldre samlinger har vi flere verk skrevet av Erasmus, både fra hans egen livstid og andre trykket etter hans død. For å gi leseren et bilde av hans litterære produksjon har vi inkludert noen bilder av et samleverk av Erasmus sine tekster.
Samleverk av Erasmus sine tekster. Består av 10 bind i folio-format. NTNU Gunnerusbiblioteket
Universitetsbibliotekar Per-Olav viser størrelsen på ett bind av samleverket.
Selv om Erasmus ikke er så kjent i vår tid, var han en av sin samtids store forfattere og hadde en voldsom produksjon. Salg av nye bøker på denne tiden baserte seg på både faste bokmesser hvor forfattere og trykkere kunne vise frem bøkene deres, og dermed spre tekster til store deler av europa. Erasmus hadde en dyp forståelse av hvordan man kunne bruke bokmessene mest mulig effektivt, blant annet ved å planlegge sine tekster slik at de kunne vises frem «rykende ferske». Denne forståelsen og planleggingen gjorde at Erasmus oppnådde en voldsom popularitet og etterspørsel. Anslagsvis 10-20% av hele europas bokproduksjon på begynnelsen av 1500-tallet bestod av tekster skrevet av Erasmus. Han skrev ofte på latin for å nå ut til et lærd publikum, og bøkene hans ble ofte oversatt for å nå ut til større deler av folket. Nedenfor er tittelbladet fra en dansk oversettelse av Erasmus’ tekst Enchiridion Militis Christiani, en håndbok for en kristen soldat. Boken var en bestselger over flere tiår etter Erasmus skrev den.
Dansk oversettelse fra 1534 av Erasmus’ «Enchiridion Militis Christiani». Tittelbladet inneholder et notis av en tidligere eier ved navn «Christen Jenssøn».
Fra venstre: "Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, Verneüwert und gebessert" av Johannes Agricola, 1534; En visitas-bok av Melanchthon, 1538; og hans "Loci Communes Theologici", 1538.
Denne uken fortsetter vi å feire Reformasjonsjubiléet med et blogginnlegg om personer som var viktige for reformasjonens vekst og fremgang. Luther selv var en formidabel drivkraft, men for å få frem sine tanker måtte han bero seg på et støtteapparat som kunne hjelpe ham. Det finnes flere bøker som utforsker dette apparatet i detalj (se blant annet Brand Luther av Andrew Pettegree). Dette innlegget vil ta utgangspunkt i Gunnerusbibliotekets historiske samlinger for å få et inntrykk av hvor synlige Luthers støttespillere var for norden.
«Loci Communes Theologici» – «Hovedemner ved Teologi». Denne utgaven ble utgitt i 1538, og var en summering av en rekke teologiske punkter; deriblant guds eksistens, spørsmålet om synd, lov, forutbestemt skjebne, og relikvier.
Philipp Melanchthon var en meget intelligent mann. Allerede før han hadde fylt 20 år hadde han studert både filosofi, retorikk, rettvitenskap, astrologi, matematikk, medisin, gresk og latin. Da han var bare 21 år gammel, i 1518, ble han professor i gresk ved universitetet i Wittenberg. Han hadde tidlig utmerket seg som en tilhenger av reform, hvilket gjorde ham meget upopulær i visse kretser, til tross for hans akademiske bragder, og han ble fort en nær venn av Luther. De to kunne derimot være svært forskjellige; der Luther var karakterisert som en sta debattant som var rask til handling, var Melanchthon en tenker som tok seg god tid til å overveie argumenter og var åpen for diskusjon. Dette var spesielt nyttig da han ved flere anledninger skrev tekster som ønsket samle tankene som utgjorde Lutherismen og gjøre dem tilgjengelig for folket. Mange av disse tekstene bar nogenlunde samme navn: Loci Communes Theologici (Hovedemner ved teologi). Melanchthon var ikke alltid enig med Luther om hvilke tanker som skulle ligge til grunne i Lutherismen, men å lage disse oversiktene gjorde Luthers tanker mer tilgjengelig for andre. Han skrev også tekster som var ment for undervisning i skolen, og ønsket å spre reformasjones tanker så bredt som mulig.
Melanchthon var et verdifullt medlem av reformasjonen, men han manglet Luthers vilje og manglende evne til å inngå kompromiss. Dette skulle vise seg å bli et problem etter Luthers død i 1546. Andre reformasjonstenkere så opp til Melanchthon og utnevnte ham til reformasjonens teologiske leder, men han hadde ikke de samme lederevnene som Luther.
Johann Bugenhagen ble i sin livstid kjent som reformasjonens organisator.
Kirkeordinansen, opprinnelig utgitt på latin i 1537. Denne utgaven er oversatt til dansk, og utgitt 1562, og nevner Bugenhagen ved navn som en inspirasjon for ordinansen.
Til tross for en tidlig motstand mot Lutherske tanker, da disse først begynte å spre seg, tok det ikke lang tid før han ble overbevist om at Luther hadde rett om reform i kirken. I 1523 ble Bugenhagen valgt til sogneprest ved Wittenberg, og kom i kontakt med Luther. Som prest tak han blant annet imot syndsbekjennelse fra Luther, hvilket gav ham stor innflytelse. Luther fikk også hjelp av Bugenhagen til å oversette bibelen til tysk (se tidligere blogginnlegg Martin Luthers Forfatterskap). Etterhvert vokste hans berømmelse og innflytelse til den grad at han ble bedt om å skrive kirkeordinanser for flere hertugdømmer: deriblant Hamburg, Lübeck, og Pomerania. Kirkeordinanser var nye lover og regler for områder som aksepterte reformasjonen som den nye kirkeordningen. Bugenhagen var en svært viktig skikkelse for å innføre reformasjonen i Norge, da han var i kontakt med Christian den tredje om oppdraget, og var en av mentorene for Peder Palladius. Mer om Bugenhagen, Palladius, og Kirkeordinansen vil følge neste uke!
Trykkere
Det var ikke bare intellektuelle støttespillere som var viktige for reformasjonen. En viktig grunn til at Luthers tanker spredte seg så fort som de gjorde var trykkeriet og dets evne til å trykke store opplag med tekster som raskt kunne spres til befolkningen. Wittenberg lå meget avsidesliggende til i forhold til de store bokbyene Leipzig og Lübeck. Noen få trykkere hadde forsøkt å få gjennomslag i Wittenberg, men det var korte affærer. Så kom Luther. Folk ønsket å være oppdatert på hans kontroversielle meninger, og etterspørselen var så stor at den skapte en ny form for trykket bok: Flygebladet, eller pamfletten. Dette var en liten samling med ark, ofte bare ett eller to, som inneholdt en kort tekst av forfatteren. Dermed var man ikke nødt til å vente på at en forfatter skulle bli ferdig med en hel bok. Dersom man ønsket å spre et budskap fort, kunne man levere en liten tekst til en trykker, som kunne trykke det opp i et stort opplag og spre det fort. Dette var en essensiell grunn til at reformasjonen spredte seg så fort som den gjorde. Illustratører, slik som Lukas Cranach, kunne tegne sirlige tittelblad til Luthers tekster (for eksempel, se tittelbladet til Loci Communes ovenfor). Disse tittelbladene ble ofte gjenbrukt, slik at tekstene fikk et kjent utseende for leseren, og det ble lettere for lesere å kjenne igjen trykkere og forfattere. På denne måten skapte man en merkevare av Luther, Wittenberg og reformasjonen, en vare det var stor etterspørsel på.
Fra venstre: «Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, Verneüwert und gebessert» av Johannes Agricola, 1534; En visitas-bok av Melanchthon, 1538; og hans «Loci Communes Theologici», 1538.
Kilder:
Agricola, Johannes. Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, verneüwert und gebessert. Hagenau, 1534.
Bugenhagen, Johannes. Der XXIX Psalm Ausgelegt, durch Johan Bugenhagen/Pomern; Darinnen auch von der Kinder Tauffe […] . Wittemberg, 1542.
–Den Rette Ordinants som paa Herre dagen i Ottense bleff offverseet oc Beseglet […] . Kiøbenhaffn, 1562.
Melanchthon, Philip. Scholia in Epistolam Pauli ad Colossenses: Iterum ab Autore Recognita. Vitebergae, 1534.
–Instructio Visitationis Saxonice, ad Ecclesiarum Pastores, de doctrina Christiana, Translata a doctore Pomerano in latinum, propter Ecclesias Danicas […] . Roschildie, 1538.
–Loci Communes Theologici: Recens Collecti et Recogniti. Vitebergae, 1538.
Pettegree, Andrew. Book in the Renaissance, The. Cornwall, Yale University Press, 2011.
Store Norske Leksikon, Det. Johannes Bugenhagen. <snl.no/Johannes_Bugenhagen>
Tre av bøkene biblioteket har av Luthers tekster: et samleverk av Luthers tekster mellom 1520 og 1526 (LibR Fol 492), en tysk oversettelse av det nye testamentet av Luther (LibR Oct 55), og en håndbok med bønner og illustrert kalender (LibR Oct 4621).
Martin Luthers forfatterskap
Den 31 Oktober 2017 er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser mot kirkens avlatshandel på kirkedøren i Wittenberg. Luther og hans medspillere satte i gang en bevegelse som formet verdenshistorien. Det er fristende å se på reformasjonen som en bevegelse som spredte seg over europa i voldsom fart, som noe ustanselig. Selv om Luther fikk en stor tilhengerskare blant folket, tok det likevel flere tiår før den lutherske reformasjonen ble akseptert som religion; offisielt i 1555 i tyskland. Som en del av 500 års-jubiléet kommer bloggen for spesialsamlingene til å ha flere blogginnlegg i månedene fremover om Luthers bidrag til Reformasjonen, og andre sentrale temaer. Fra begynnelsen av juni og til september kommer biblioteket også til å ha en utstilling om reformasjonen ved resepsjonen. Denne uken er det Lutherske tekster fra samlingene som står i fokus.
Portrett av Martin Luther (1529) av Lukas Cranach den eldre. Står i dag i Herzogliches Museum Gotha. Overskriften lyder «I Stillhet og Håp vil deres Styrke være».
Martin Luther var en meget produktiv forfatter som benyttet enhver anledning til å få sine tanker og meninger ut; både i form av bøker med lange avhandlinger, mindre bøker med hans korrespondanse eller monologer, og tynne pamfletter som kunne distribueres kjapt til folk. Hans litterære produksjon var intet mindre enn voldsom, derfor bør man være oppmerksom på at det er et lite utvalg med bøker som presenteres her. Helt siden Luthers egen samtid har det vært behov for å samle hans tekster og få et overblikk over hans litterære produksjon. Det største foretaket av dette slag er den tyske D. Martin Luthers Werke: Kritische Gesammtausgabe som ble påbegynt i 1883 og endelig avsluttet i 2009; samlingen består av 121 bind.
Tre av bøkene biblioteket har av Luthers tekster: et samleverk av Luthers tekster mellom 1520 og 1526 (LibR Fol 492), en tysk oversettelse av det nye testamentet av Luther (LibR Oct 55), og en håndbok med bønner og illustrert kalender (LibR Oct 4621).
I Gunnerusbibliotekets samlinger har man bl.a. en beskjeden bok fra 1551 som inneholder Luthers skrifter i tidsperioden 1520-1526. Denne boken er intet mindre enn en foliant; et format som ofte var forbeholdt bibler i middelalderen. Boken inneholder store mengder av Luthers korrespondanse til andre fremstående teologer; flere brev til og fra pave Leo den 10 hvor Luther fordømmer den katolske kirkens oppbygning og praksiser; og tekster som er myntet på å utdype Luthers teologiske standpunkt. Denne boken gir en unik mulighet til å observere hvordan Luthers holdning og stil endrer seg etterhvert som hans reformatoriske tanker får grobunn i folket, og motstand blant andre geistlige. En av de siste tekstene i boken, som best kan beskrives som et propaganda-stykke, forsøker Luther og hans støttespiller Philip Melanchton å sverte pavemakten, og overbevise leseren om dens urettmessige kraft. Som kjent oversatte Luther også bibelen til tysk; ikke den første oversettelsen som var gjort, men hans utgave ble veldig populær på grunn av sin folkelige sjarm og stil. Biblioteket har flere av hans oversettelser, samt hans kommentarer av bibeltekster.
Forsvarstale av Martin Luther, fremført under riksdagen i Worms 18 April 1521
Man har også bevart en utgave av Luthers egen forsvarstale som han presenterte under Riksdagen i Worm, den 18 April 1521, hvor Luther ble stemplet som kjetter, og kontroversen mellom den katolske kirke og de nye reformatorene var et faktum. Teksten er kort og primært skrevet på latin, myntet på de lærde som deltok på riksdagen; men der er også innslag av tysk. Luthers evne til å rette seg mot forskjellige klasser av samfunnet, med tanke på språk, var én grunn til at han fikk en så bred tilhengerskare. Han kunne argumentere med lærde på latin, og skrive tekster på folkespråket så hans tanker og argumenter kunne oppfattes av alle deler av samfunnet. Generelt sett kan man si at Luther gjorde det populært å skrive og lese på folkespråket, selv om han ikke var den eneste. Trykkekunsten hadde allerede vært i bruk i 70 år, men tidligere var det vanskelig å holde liv i et trykkeri i mer enn noen år av gangen. Den store etterspørselen etter Luthers tekster, samt hans enestående produksjon, gjorde at han nærmest egenhendig kunne holde liv i boktrykkere i Wittenberg, som tidligere hadde vært en by i utkanten av det kulturlitterære Tyskland.
Reformatoriske tanker var det nok av i 1500-tallets europa, men uten en drivkraft som Martin Luther er det vanskelig å si om Reformasjonen hadde kunnet få det momentet det gjorde. Allsidigheten han viste i sine tekster, samt hans iver etter å nå ut til folket på deres eget språk viser en troende mann som virker besatt av å lede kirken inn på den rette sti, til tross for at den stien ville lede til splittelse i kirken noen tiår senere.
Kilder:
-The Book in the Renaissance. Andrew Pettegree. Yale University Press, 2011.
–Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. Martin Luther. Wittenberg. 1529. En håndbok over bønner, med kalender over året.
-Adversus falso nominatum ordinem episcoporum. Martin Luther. Wittenberg. 1520. Et angrep på den falske navneordningen på prester og biskoper.
–Dat nye Testament düdesch Martin Luther. Martin Luther. Wittenberg. 1530. Oversettelse av det nye testamentet til tysk.
-Condemnatio doctrinalis librorum Martini Lutheri per quosdam magistros: Responsio Lutheriana ad eandem condemnationem. Martin Luther. Schlettstadt. 1520. Luthers svar på kritikk fra andre teologer og lærde.
–Doctores Martini Lutheri oratio coram Caesare Carolo, Plectoribus Princibus ¤ Statibus Imperii. Martin Luther. 1521. Luthers forsvarstale fra riksdagen i Worms.
-Epistola Lutheriana ad Leonem Decimum summum pontificem. Martin Luther. Wittenberg. 1521. Brev til pave Leo den 10 fra Luther.
–Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
Januar 2017 markerer 600-årsjubiléet for gjenoppdagelsen av verket De Rerum Natura («Om Tingenes Natur»), skrevet av Titus Lucretius Carus (ca. 99-55 f.Kr). Verket er et læredikt om epikureisk filosofi skrevet på det rytmiske meteret heksameter, et meter som er vanlig å finne i episke verk som Iliaden, Odyséen og Aeniden. Læredikt, også kalt didaktiske dikt, var ment å både undervise en leser. De Rerum Natura var ment å gi den romerske leser, eller lytter, en helhetlig innføring i i epikureisk filosofi, hvilket hadde innen Lukrets’ tid fått et dårlig rykte. Verketbestår av omtrent 7.400 verselinjer, og er fordelt over seks bøker som tar opp hvert sitt tema. I løpet av kort tid ble I år 54 f.Kr. skrev den romerske statsmannen Cicero i et brev til sin bror: Lucretii poemata, ut scribis, ita sunt: multis luminibus ingenii, multae etiam artis («Diktene til Lukrets er, som du skrev: de har mange glimt av talent, og mye kunstferdighet»). Lukrets hadde også påvirkning på senere latinske poeter; både Vergils Aeniden og Georgika viser tegn på lukretisk innflytelse.
Utgave av De Rerum Natura fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger. Trykket i 1564
Lukrets var en tilhenger av epikureisk filosofi, som omfattet både fysikk og etikk. For Epikur (341-270 f.Kr.) var det menneskets høyeste mål å ha mest mulig «nytelse»; men da i den forstand at man skulle være fri fra kroppslig harme, og oppnå sjelero (antaraksia). Dette ble ofte misforstått av både tilhengere og motstandere; det var lett for hans tilhengere å søke kroppslig behag, og det var lett for hans motstandere å fordømme det. Epikureisk filosofi fikk rykte på seg for å oppmuntre til hedonisme. Lukrets argumenterte i sitt verk for at en sann epikuréer ikke var en nytelsesgrådig hedonist, men en behersket og moderat tenker.
For å oppnå dette måtte man leve uten frykt og overtro. Overtro ledet folk til å tro at lunefulle guder sto bak ulykker og dårlige avlinger. For å oppnå det epikureiske ideal om sjelero måtte man forkaste troen på at gudene hadde noen effekt på dødelige mennesker. Bare ved å opplyse om hvordan verden fungerte, kunne man håpe å frigjøre mennesker fra overtro og frykt. Til dette formål lånte Epikur trekk fra Demokrits atomteori og videreutviklet den. Med en dypere forståelse av verden ville en følger av epikureisk tanke kunne kvitte seg med bekymringer og være lykkelig. Det er viktig å merke seg at Epikur ikke var noen ateist, han fornektet aldri gudenes eksistens. På Olympos hadde derimot gudene alt de kunne ønske seg, og trengte ikke bry seg om menneskene. De var tross alt guder.
Byste av Epikur (ca 2. årh. f.Kr) utstilt ved det britiske museum i London
Etterhvert som den kristne kirke ble den offisielle religionen i det romerske emperiet, oppstod det konflikt med filosofiske retninger som epikureanismen. Kirkefedrene Augustin (354-430) og Hieronymus (347-420) fordømte den, og sistnevnte var visstnok opphavsmann til et rykte om at Lukrets selv hadde begått selvmord etter han ble gal av en kjærlighetsdrikk. Kirken var den største drivkraften for videreføring av manuskripter gjennom middelalderen, og denne motstanden mot epikureanismen førte til at DRN ofte ble oversett av skribenter som var ansvarlige for å kopiere tekster. I dag består fremdeles to manuskripter av verket fra 800-tallet, et tegn på hvor nært man var å miste en av de store klassiske forfatterne.
I januar 1417 var den kristne humanisten Poggio Bracchiolini på reise gjennom det sørlige Tyskland på bokjakt. De fleste klostre hadde egne bibliotek som kunne inneholde meget gamle manuskripter, og det var også klostrenes oppgave å passe på at disse manuskriptene ble videreført til ettertiden ved å kopiere dem. Ulempen med dette var at manuskriptene forble innenfor klostrenes lukkede kretser, kopiering tok lang tid, og papir var en verdifull ressurs som man helst brukte på verdige tekster. Humanistene var en lærd bevegelse som mente man måtte bevare klassisk kultur og litteratur, og brukte ofte betydelige summer for å skaffe seg gamle manuskripter, kopiere dem og spre dem. Det var i dette ærend at Poggio oppdaget et manuskript av DRN, nesten glemt. Han fikk teksten kopiert av munkene, og sendte dette manuskriptet til bekjente humanister, bl.a. Niccolo Niccoli, for å spre manuskriptet. Da kopiering av tekster på denne tiden fortsatt foregikk for hånd tok det tid å få verket i sirkulasjon, men snart fant det fotfeste blant europas lærde.
Primavera («Våren») av Botticelli (ca.1482).
Tankene som Lukrets presenterte fikk større innpass i 1500-tallets vitenskapelige miljø enn hva de gjorde i den tidlige middelalder. Den plutselige populariteten tvang nesten den katolske kirken til å ty til harde tiltak; i 1549 ble det foreslått å inkludere DRN på Index Librorum Prohibitorum, vatikanets liste over forbudte tekster, men både en høytstående kardinal og kommisærgeneralen for inkvisisjonen var overbevist om at boken burde bevares for sin kunstneriske verdi. Epikurs’ tanker om atomer og begrep om fysikk hjalp tenkere på 1600-tallet, slik som Pierre Gassendi, å utvikle det vi kjenner vi dag som tidlig moderne atomteori. Andre viktige personer som var tilhengere av epikureisk tanke var bl.a. den franske filosofen Michel de Montaigne, og den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson. Lukrets kunstneriske fremstilling av epikureisk filosofi, farget med billedspråk som tydelig gjenspeilet klassisk mytologi og temaer, appellerte også til kunstnere. Botticellis’ Primavera avbilder Venus omringet av andre guddommelige skikkelser som symboliserte vår og vekst, tema som er inspirert av DRN. John Dryden, Lord Byron og Percy Bysshe Shelley studerte også Lukrets nøye.
Påvirkningen Lucretius og hans dikt har hatt på moderne tenkning, spesielt med tanke på renessansen, er et tema som enda debatteres. Stephen Greenblatts bok The Swerve (2011), samt The Cambridge Companion to Lucretius er noen nye bidrag i denne diskusjonen. Lukrets’ bidrag til verdenslitteraturen og vitenskapelig forskning har vært merkbar helt siden hans gjenoppdagelse; mange lærde gjennom renessansen skrev egne verk som etterlignet Lukrets i tittel, tema eller stil. Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger inneholder flere forskjellige utgaver av DRN, deriblant en tekstkritisk utgave av den tyske filologen Karl Lachmann som revolusjonerte tekstkritisk filologi ved å studere hvordan DRN var blitt overlevert gjennom forskjellige manuskripter for å finne den versjonen som lå nærmest det originale verket.
Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura (først trykket i 1850) fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.
Kilder:
Poggio Bracchiolini. https://snl.no/Poggio
Epikur. https://snl.no/Epikur
Pierre Gassendi. https://snl.no/Pierre_Gassendi
Karl Lachmann. https://snl.no/Karl_Konrad_Friedrich_Wilhelm_Lachmann
Lukrets. https://snl.no/Lukrets
https://plato.stanford.edu/entries/lucretius/#Inf
Om Tingenes Natur. https://snl.no/Om_tingenes_natur
Stephen Greenblatt. The Swerve – How the Renaissance Began. Random House. 2011.
Stuart Gillespie, ed., & Philip Hardie, ed.. The Cambridge Companion to Lucretius. Cambridge University Press. 2007.
Bilder:
Byste av Epikur. https://en.wikipedia.org/wiki/Epicurus#/media/File:Epicurus_bust2.jpg
Primavera av Sandro Botticelli. https://en.wikipedia.org/wiki/Primavera_(painting)#/media/File:Botticelli-primavera.jpg
#/media/File:Botticelli-primavera.jpg)
