Den sterke befolkningsveksten i Trondheim rundt forrige århundreskifte skapte et prekært behov for nye boliger til arbeiderbefolkningen. Det tok likevel tid før kommunen fikk løst «boligsaken», og frem til 1910 var det kun private utbyggere som stod for boligutbyggingen. Byplankonkurransen for sør- og østbyen i 1910 markerte starten på den kommunale boligbyggingen. Kommunen kom da i gang med oppkjøp av jordeiendommer til dette formålet. Arkitekt Sverre Pedersen hadde jobbet i det kommunale bygningsvesenet fra 1905, fra 1908 som avdelingsarkitekt, og i 1914 ble han utnevnt til stadsarkitekt. Pedersen hadde under hele sin tid som ansatt i Trondheim kommune vært opptatt av arbeiderklassens boforhold, og under hans ledelse ble det igangsatt arbeiderbolig- og leiegårdsprosjekter på Ulstadløkken, Marinevold, Lillegården, Solhaugen og Pappenheim.
Den påbegynte oppføringen av leiegårder var ikke tilstrekkelig for å møte det akutte boligbehovet. På bolignødkomiteens initiativ ble det derfor bevilget penger til oppførelsen av midlertidige hus. De første nødhusene på Kristianstensletta ble påbegynt i november 1916, og stod klare til innflytting i januar 1917. De siste husene på Pappenheim stod ferdig i 1920.
Pedersen slo tidlig fast at «Bolignødhusene paa Kristianstensletten blev straks godt likt av leieboerne som foretrak dem fremfor de stabile leiligheter paa Ulstadløkken. De var ialfald det første aar hverken kolde eller trækfulde. Haveflekken blev dyrket med en interesse som indbragte flere leieboere præmier ved smaahavekonkurrancen høsten 1917 (fra Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917, s. 41-43).
De enkle byggematerialene gjorde at husene i utgangspunktet kun skulle stå i fem år, men dette ble senere utvidet til 10-15 år. Etter arkitekt Pedersens planer ble det oppført småhus med to, tre og fire leiligheter i stedet for lengre barakker. Trolig var dette valget avgjørende for at husene ble permanente. Valget førte til at man fikk egne boenheter for den enkelte familie, i stedet for et større midlertidig oppbevaringssystem. Området på Kristianstensletta ble etter hvert omtalt som Pappenheim, noe som trolig var et ordspill på husenes enkle byggematerialer hvor papp var benyttet til isolasjon og taktekke.
De kommunale leiegårdene og småhusene ble fra 1917 administrert av en leiegårdskomité, men etter andre verdenskrig begynte kommunen å selge leilighetene til de som bodde i dem. Dette var også tilfelle for småhusene på Pappenheim. Nødhusene hadde gradvis blitt forbedret og de ble med tiden fullverdige boliger. Pappenheim frenstår i dag som et svært attraktivt boligområde, liggende i kort avstand til sentrum og omkranset av Bakklandet, Møllenberg, Singsaker og festningen.
Sverre Pedersens arkiv er en god kilde til byens boligbyggeprosjekter i første del av 1900-tallet. Vi kan også anbefale Helga Stave Tvinnereims bok om Sverre Pedersens liv «Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging» som ble utgitt i 2015.
Kilder:
Sverre Pedersen (1917): Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917
Knut Einar Larsen (1972): Lemmehusene på Kristianstensletta, Solhaug og Marinevold
Helga Stave Tvinnereim (2015): Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging
Summary in English:
At the turn of the 20th century Trondheim faced a serious housing shortage for the city’s working class population. The city of Trondheim started a public housing project led by architect Sverre Pedersen (1882-1971). From 1916, temporary (5-15 years), low-cost homes were established in areas like Pappenheim. During the next few decades they were gradually turned into proper, permanent houses and eventually sold to the residents. Located near the city centre, Bakklandet, Møllenberg and the Kristiansten Fortress, Pappenheim is today one of the most popular residential areas in Trondheim.
Erlend Lund, universitetsbibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket med ansvar for bibliotekets privatarkiver. Utdannet historiker ved NTNU.
