Klimahistorier i bibliotek og arkiv

Det norske meteorologiske institutt feirer 150 år i 2016. Meteorologiske og klimatiske data har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for systematisk innsamling og analyse i Norge. I Trondheim ble det imidlertid utført meteorologiske observasjon allerede 100 år før da Johan Daniel Berlin målte temperatur og lufttrykk i perioden 1761-1771. Utforskning av klimaet i tiden før 1800-tallet må imidlertid baseres seg på såkalte proxydata, som indirekte beskriver vær og klima. Dagboksnotater og andre arkiver med nedtegnelser om været, årringer i trær, isotoper avsatt i isbreer, pollenkorn i myrer og tjern er noen eksempler på slike proxykilder. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes en rekke brev, manuskripter, skillingsviser, bondedagbøker og andre manuskripter samt bøker og tidsskriftartikler som forteller historier om tidligere tiders vær og klima i Trøndelag og Norge for øvrig.

 Det er et møysommelig arbeid å samle, gjennomgå, vurdere og sammenstille tidligere tiders klimahistoriske manuskripter og publikasjoner. For Trøndelag har vi flere slike samlende historiske framstillinger av vær og klima gjennom flere århundrer: Rektor ved Trondheim Katedralskole Gerhard Schøning (1722–1780) utgav i 1761 «Kort Beretning om en deel Uaar og Misvæxt særdeles i Trondhiems Stift i Norge». Denne ble oversatt til moderne norsk av spesialbibliotekar Tore Moen og utgitt på nytt i 2010. Schøning beskriver små og store klimarelaterte hendelser gjennom mer enn 1000 år. Mange av de kildene som Schøning benytter i sin publikasjon, og som i dag er vanskelig tilgjengelige, finnes ved Gunnerusbiblioteket som mottok hans boksamling i 1781. I 1920 utgav Ole Nordgaard en artikkel i bygdebok for Stod; «Årringerne i Trøndelag». Årringerne i denne sammenheng har ingenting med trær å gjøre, men med klimavariasjonene fra år til år. Han var godt kjent med Schønnings arbeide og utfyller dette. Nordgaard (1862–1931) var konservator i zoologi fra 1906 ved NTNU Vitenskapsmuseet (Fig. 2) og han var også bestyrer av Trondhjems biologiske stasjon, som i dag er en del av NTNU. De to publikasjonene gir en rekke interessante opplysninger om værforholdene gjennom tusen år og en interessant bakgrunn for å forstå variasjonene i det typiske værmønsteret – i klimaet.

Med akselererende menneskeskapte klimaendringer er det økende bekymring for global oppvarming, nedsmelting av is ved polene og milde vintre. Schøning og Nordgaard forteller også om uvanlig milde og snøfrie vintre og varme og tørre somre og om for eksempel trær som bar frukt 2 ganger og knopper ved juletider. Til forskjell fra nå var varmeperiodene i tidligere historiske tider knyttet til naturlige, langskala klimavariasjoner. Imidlertid er kalde, snørike vintre med frost og hungersnød hyppigere i de historiske beretningene: For Trøndelag er det interessant å merke seg at det har forekommet is mellom Byneset og Børsa, som i 1670 og at det flere år på 1600- og 1700-tallet lå snøen svært lenge i Trøndelag, helt til sankthans (24. juni). Deler av Trondheimsfjorden var tilfrosset i januar–februar 1881 og i vinteren som fulgte, 1881/1882, som ble kalt storsnøvinteren. Isen i fjordarmene var da kjørbar til langt utpå våren. I 1918 oppstod en tilsvarende situasjon, hvor nesten hele Trondheimsfjorden var dekket av tynn is. Bildet av dårlig vær og strengt klima på slutten av 1800-tallet styrkes av arkiv- og dagboksopplysninger om orkaner og stormer, med forlis og tap av liv blant fiskere på både Folla og Frohavet og inne i Strindfjorden. Nedbørsrike perioder førte den gang som nå til økt frekvens av skred, særlig i områder av Trøndelag med leirgrunn. Skred var det også ved Trondheims bygrenser; det nevnes for både Bakklandet (1625) og Ila (1722). Leirras i Rissa kjenner vi ikke bare fra moderne tid, i 1978, men også i 1760. Ved siden av Gauldalsraset og flommen i 1345 var det nok leirskredet i Verdal i mai 1893 som var det verste.

 

Høsten 2016 ble Audun Dybdahls bok «Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år» utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Dybdahl er professor emeritus i historie ved NTNU. Boken er en etterlengtet profesjonell vurdering av og syntese basert på en rekke kilder og tidligere klimahistoriske arbeider fra bibliotek og arkiv. Dybdahls bok bør være «pensum» for alle som er interessert i klimahistorie og global oppvarming.

Mange av de historiske beskrivelsene av klimakonsekvensene kan ha relevans for studier av hvordan framtidige endringer vil påvirke menneskers livsgrunnlag, blant annet med hensyn til matproduksjon og sult, sosiale forhold, folkevandringer, krig, utviklingen av fysisk og psykisk sykdom og oppfatning av meningen med tilværelsen. Historiske kilder enten det er arkiver, fotografier, bøker og tidsskriftartikler gir kunnskap om og perspektiv på hvordan menneskenes liv og naturen i Trøndelag og Norge for øvrig påvirkes av regionale og globale skiftninger i vær og klima. Utforskningen av klimaendringer, både de menneskeskapte og de naturlige svingningene, er avhengig av historiske skriftlige kilder og andre proxydata for å kunne rekonstruere fortiden for å forstå framtiden.