Denne uken har vi fordypet oss i brevene fra Ibsen om og til Emil Jonas og hans tyske oversettelse av Samfundets støtter. Vi har både sett på bokhistorie og brevenes fysiske utseende, samt brevenes innhold. Ibsen er forbannet på Jonas, og bruker skarpe ord når han beskriver hans litterære tyveri.
Vi var heldige å finne bilder av Ibsens brev ved Det Kongelige Bibliotek i København og nærmere beskrivelser av brevet på nettside “Henrik Ibsens Skrifter” (HIS). Da Henrik Ibsen skrev til Emil Jonas brukte han foransidene av tre gulaktige ark. I følge HIS måler papiret 145 x 225 mm og “er misfarget, har flekker og andre skader” i tillegg til at den ble brettet i midten. Likevel er skriften lett å lese, ikke minst fordi Ibsen brukte mørkt blekk på lys papir. Helt øverst på den første siden ble Ibsens monogram trykket med blått blekk. Hele teksten er venstrehellende og hvert nytt avsnitt begynner med innrykk slik at teksten får en klar struktur.
kilde: Det Kongelige Biblioteks Fotoatelier
Innholdet i brevet fra Ibsen til Jonas tydeliggjør at Ibsen er både fornærmet og forbannet over det Jonas har gjort med stykket hans. Ibsen påpeker at det allerede eksisterer to tyske oversettelser, og mener da at Jonas sin oversettelse er “således ganske overflødig(…)”, og han vil frabe seg denne utgivelsen av denne utgaven. Videre mener Ibsen at Jonas har misforstått verket fullstendig, og at de strykninger (som vi nevnte i forrige blogginnlegg) som er gjort er helt meningsløse. Stykket forandrer mening. Han kaller Jonas en “simpel litterær fusker”. I følge Ibsen kan “ingen roller udelades og ikke en eneste replikk stryges”, men som vi allerede har sett flere eksempler på overser Jonas fullstendig denne anmodningen fra Ibsen. Den tyske versjonen blir dermed et nytt stykke, som Ibsen tar avstand fra. Ibsen truer med å gå til pressen, og vi forstår av dette at pressen har makt og innflytelse i de litterære og kulturelle kretsene på den tiden. Fraværet av copyrightlover gjør at Ibsen ikke har noe annet valg enn å offentliggjøre hva Jonas har gjort mot stykket. På den måten viser Ibsen det skandinaviske og tyske publikummet at han ikke står inne for Jonas sin oversettelse. Han ønsker ikke å bli assosiert med denne. De to autoriserte tyske oversettelsene vil også bli oppsatt, og vil gi publikum en mulighet til å sammenligne Jonas sitt stykke med de godkjente versjonene. Til sist ønsker Ibsen “æresoppreisning” fra Jonas, ved å la Stadttheateret trykke plakater med “verstümmelt von Emil Jonas” over navnet til stykket, altså “lemlestet av Emil Jonas”. Brevet bærer preg av en svært opprørt Ibsen, som ikke sparer på kruttet i sin beskrivelse av Jonas og det “makkværket” han har prestert å skrive.
Oversettelsen til Jonas blir videre omtalt i flere brev sendt fra Ibsen til ulike personer i det litterære miljøet. I et brev til Lorentz Dietrichson fra april 1877 kan det virke som at Dietrichsons stykke “En arbejder” også har blitt uautorisert oversatt av Jonas. Ibsen advarer om at Jonas vil få all ære for stykket, og at Dietrichson ikke vil få noe, og anbefaler han om å reise en offentlig påtale mot Jonas “af den nu bestående lovløse og beskyttelsesløse tilstand, hvorunder vi norske litterater lider.”. Copyrightproblematikken er et tydelig problem i de litterære kretsene i Norge på denne tiden.
I januar 1878, i et brev til Fredrik Hegel blir Jonas omtalt som en “skrækkelig literær bandit”. Oversettelsen til Jonas har da Stadttheater i Berlin, samtidig som at stykket spilles i Ibsens versjon ved Nationaltheateret og Bellealliancetheateret. Også i et brev fra mai 1878 til C. K. F. Molbech blir Jonas omtalt som en banditt. Ibsen sier at han foreløpig har klart å hindre en oppsetning av Jonas sin versjon i München der Ibsen for tiden bor, men at han ikke råde over hva som skjer andre steder i Tyskland.
Dette er det vi har funnet ut til nå, vi vil neste uke fortsette med å se på oversettelsen av Samfundets støtter, det rakk vi ikke denne uken da vi manglet Thea. I tillegg vil vi prøve å finne ut hva Emil Jonas svarte på kritikken han fikk for sin oversettelse av stykket, og for å finne ut av det må vi på en eller annen måte få tak i avisen Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning fra 1878, nr. 43, 54 og 60. Om vi klarer dette får vi endelig se litt av Jonas egne tanker om stykket, og kanskje vil det gi oss en forståelse av hva han egentlig ville frem til med sin utgave. Har han en god unnskyldning for de kvinnelige rollene han har sløyfet? Hvordan forsvarer han det vulgære språket? Vi vil også se på to anmeldelser av Emil Jonas sin versjon av stykket fra premien i Berlin i 1878.
Nora og Linnea (Thea var med oss i tankene fra København) 🙂