Hvordan fremstilte datidens presse bondelivet i sine spalter, og hvordan kan vi se dette i sammenheng med tynsetingen Nikolai Ramm Østgaards bok En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen fra 1851 (heretter referert til som En Fjeldbygd)? Når jeg bruker begrepet «bondeliv» i denne teksten, er det i lys av Østgaards fortale (forord) i 1.utgave:
«I det Hele taget ønskede jeg, ligesom i et sammentrængt Panorama af en charakteristisk Natur og Folkecharakter, at kunne levere et Bidrag til at udvide Kjendskabet til vort Lands Eiendommeligheder» (side VII).
Her velger jeg å tolke forfatterens ord som at han ønsket å vise fram et øyeblikksbilde av en natur og et folk med en spesiell egenart, og på den måten gi publikum økt kunnskap om hva som særpreger de rurale strøk. Deretter ønsker jeg å se på hvorvidt pressen har vært med på å påvirke litteraturen. Jeg vil spesielt fokusere på noen endringer i Østgaards verk, og stille noen spørsmål angående pressens rolle, i lys av teori fra Stephen Greenblatt.
Multer og etterlysninger
Dette blogginnlegget er basert på fem aviser fra 1850, 1860 og 1870-årene. Jeg har hovedsakelig valgt byaviser i forkant av denne oppgaven, som en kontrast til temaet som går igjen i Østgaards forfatterskap, bygda og naturen. Med opprinnelse i Christiania, har jeg sett på Morgenbladet, Aftenbladet og Dagbladet, og i tillegg har jeg valgt ut Den Frimodige fra Trondheim og Drammens Tidende. Hva angår bygdefolk og deres hverdag, så har jeg funnet flere spor av dette i annonseavdelingene i de ulike avisene. I følge Aftenbladet fra 1862, var det mulig å få kjøpt både multer fra Nordland, samt nylig ankomne «store Snare-Ryper fra Røraas og nyslagtede Rensdyrstege», sistnevnte kunne fås kjøpt av en bonde på Torget (24.februar, s.4).
Trondheimsavisa Den Frimodige hadde i 1852 et eksempel på bygdeliv med en mer dramatisk undertone. Her er det som om vi hører et ekko fra Østgaards persongalleri, som blant annet inkluderte navn som «Tull-Ivar», «Gamle-Faster», og «Embret Tønsæting». Avisannonsen var titulert som en oppfordring, men var i realiteten en etterlysning adressert til alle embetsmenn i Trøndelag og omegn, undertegnet presten på Kristiania tukthus. Presten var på jakt etter en kvinne med tilnavnet «Svart-Ellen», samboer med «Hans Bynæsing», hvis sønn satt i tukthuset sørpå. Saken var at Ellen måtte bekrefte om sønnen var døpt eller ikke, slik at de kunne få konfirmasjonen unnagjort, og løslate den unge mannen. Avisa var tilgjengelig over hele landet, men det er ikke godt å vite om presten noen gang fikk en «Meddelelse fra ærede Embedsmænd og Embedsbrødre nordenfjelds» (26.januar, s.4).
Fjellbygda- minutt for minutt
Når vi leser Østgaards fortale, var hans fremste misjon å skildre natur og folk fra Østerdalen, og formidle en lokal kultur og dens skikker. Han mente selv at han var den rette til dette, da han hadde god kjennskap til rurale strøk som tynseting. I følge forfatteren hadde mange andre prøvd på bygdelivsskildring, da «… det Nationale har været i Mode» (s. IV). Han fortsetter med å påpeke at det er vanskelig å få fram en troverdighet i teksten, hvis man selv er fra byen.
«Jeg tror, at man maa være opvoxet i Folkets Midte og selv saagodtsom have udgjort en indlemmet Bestanddeel deraf, for tilfulde at kunne opfatte dets Eiendommeligheder» (s.V).
Skal vi tro Knut Knutsen i Nikolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket, lykkes forfatteren i stor grad med dette: «Det er sant som ein har skrivi, at nett slik – til den minste detalj – er Tynset-bygda som ho er skildra hjå Østgaard» (s.107). Knutsen fortsetter med å beskrive En Fjeldbygd som en topografisk skildring, som inneholder en rik mengde med kulturhistorisk kildestoff (ibid.).
Østgaard er som en etnograf i sine beskrivelser, for eksempel når han skriver om den gjeldende skikken for bryllupsklær på landet: «Naar saa kjolen er kommen paa – og den som brugtes ved den her beskrevne Anledning og som i lang Tid ansaaes for den gildeste i Bygden, var af rød figureret Silkedamask, lidt falmet ved langvarig Brug rigtignok, men lige gjæv for det, med Halværmer og Garneringer af grønne Baand, – saa spendes det Sølvkniplings-Belte om Livet, og over Brystet fæstes den pragtfulde, med Guld og perler paa rød Bund rigt besatte Smekke, der omtrent i Form af et Pantser gaaer lige op til Halsen, medens sidstnævnte Legemsdeel endnu til Overflod dækkes af et hvidt Tærklæde» (s.128).
En vederkvegelse for byfolk
Da En Fjeldbygd utkom, var svært mange begeistret. Jeg har her to eksempler på omtaler som begge er strålende positive i sin kritikk, Den Frimodige og Morgenbladet. Vi låner øret til den trønderske avisa først:
«Vi hadde næsten tvivlet om at faae see et saa naturtro Billede af Fjeldfolkets Liv, thi naar, som nu for Tiden enhver Vægsmører forsøger sig i Billeder af Naturen og Folket… der gaaer en saa frisk Luftning igjennem Østgaards «Fjeldbygd», at det er en sand Vederkvægelse[1] for Aanden lig den, som den til den kvalme Byluft Vante finder ved at indaande Fjeldluften» (Den Frimodige 1852, 26.januar, s.4).
Utover dette støtter avisa forfatterens grep med bruk av dialekt, og spør, med en viss brodd til kritikerne, om de noen gang har prøvd å la budeia på sætra snakke dansk? (ibid.). Disse kommentarene gir mening, når vi vet at Den Frimodige sto for et arbeidervennlig standpunkt, på tross av at de var ikke-sosialistiske (Bratberg,2008, s.188). Morgenbladet anbefaler boka i sin utgave fra 1851, som god lesning for alle som er interessert i folkelivet i norske fjell og daler (26.desember, s.3).
«Vi tro ikke at sige formeget, naar vi paastaa, at vi ei have truffet nogen Skildring af det norske Folkeliv, der i Friskhet, Livlighed og tro Opfatning af det Charakteristiske… Man kan næppe lægge Bogen for sig, naar man engang har begyndt paa den, saa tiltrækkende er den» (ibid.).
Avisa roser videre Østgaard for ikke å ha benyttet romaners «sædvanlige kunstige Midler», som spenning og lignende, men likevel klarer å holde på leserens oppmerksomhet (ibid.).
[1] I følge Bokmålsordboka har ordet vederkvegelse samme betydning som forfriskning, eller trøst.
Pressens anonyme røst
Her ønsker jeg å bringe inn den amerikanske teoretikeren Stephen Greenblatt, som går for å være opphavsmannen til litteraturvitenskapen nyhistorisme. Hans visjon handlet om at tekster har evnen til å reflektere kulturelle koder, samtidig som de kan fremstille kodene, forme og opponere mot dem (2008, s.556). Som Greenblatt sier, en litterær tekst er ikke den eneste, frittstående bærer for all tolkning (s.559). Derfor må vi som lesere, og tolkere, se i stoffets marg, i ytterkantene, for å skape liv og mening (ibid.). Teoretikeren ønsket selv «å snakke med de døde», men alt han kunne høre, var sin egen stemme. På denne måten må en i følge nyhistorikerne, kjøre i sløyfe mellom forfatter, tekst og samfunn, for «… there is no escape from contingency» (ibid.). En kan altså ikke rømme fra tilfeldighetene, da historien alltid er i forhandling og således blir omskrevet.
En Fjeldbygd kommer i mai 1852 ut i en 2.utgave, hvorpå det er gjort justeringer i stoffet. Forfatteren utdyper årsakene til endringene han har gjort i den nye utgavens fortale: «Mod «Min sidste Sommer i Hjemmet» har det været fremsat den Anke, at Løsningen af Kjærlighedshistoriens Knude ikke er motiveret nok» (s. XVI). Her tolker jeg tilbakemeldingene som forfatteren har fått, som at opptakten til at Ragnhild og Bersvend blir et par, ikke var tydelig nok. Videre sier Østgaard at han satte seg fore «… i den nye Udgave at borttage saa meget som muligt af hvad der kunde ansees for Overfyldning» (ibid.). Men samtidig ønsket han ikke å ta bort for mye, og har derfor «… brugt Kniven paa enkelte smaae Vandskud og studset lidt paa Formen hist og her» (ibid.).
I Drammens Tidende fra 1852 kan vi lese under «Korrespondanse», et anonymt leserinnlegg som tar for seg En Fjeldbygd, og roser boka for dens fortrolighet til stoffet. Leseren omtaler seg selv som en fra landet, som kan relatere til bygdeskildringene og karakterer som «Tull-Ivar». Det leseren er mest kritisk til, er imidlertid bryllupsskildringene som benevnes som kjedelige, og den anonyme skriver om Østgaard at han er «… en Smule tilbøielig til at tage Alt med, og det Hele mangler Organisme» (16.januar, s.1).
At bøker kommer ut i nye og reviderte utgaver, er i og for seg ikke noe noe nytt. Men her kan man spørre seg, om pressen indirekte var delaktig i prosessen i forkant av den reviderte utgaven av En Fjeldbygd. Kan det tenkes at dette leserinnlegget i avisa ble en «contingency», som et av sannsynligvis flere, var med på å påvirke tynsetingen Østgaard til skrive en ny utgave av boka, kun et halvt år etter den første?
Historien forhandles alltid
Østgaard la ikke skjul på at han skrev for folk tilhørende den øvre klasse i sentrale strøk. Hans forfatterskap fremstår som et slags uttalt «kall» i opplysningens tegn, og Østgaard skriver om sitt publikum: «… de ville nu saa gjerne vide god besked om Alt hvad der hører Bonden til, baade om hans Tale og hans Stell og hans Skikke i Et og Alt» (s.XIII). Nettopp av den grunn, er det inkludert fotnoter, og en alfabetisk ordforklaring på 15 sider, bakerst i boka. Østgaard synes å være skråsikker på homogenitetet i sin egendefinerte lesergruppe, og tilføyer at om hans verk «…nogengang kom til at forvilde sig saa langt op i Dalene», så vil ikke Tynsetingene forstå fagbegrepene om komposisjon og dialekttrekk (ibid.).
Forfatterens definisjon på sitt publikum, står i kontrast til det H.Olaf Hansen skriver i Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage. Her får vi vite at fortellingene fra den østerdalske bygda vakte sterk motstand på grunn av bruken av folkespråket (1862, s.149). Videre skriver Hansen om en viss anseelse av folkespråket i sang og musikk, altså i sin muntlige form, men «… som Skriftsprog vilde man naturligvis ikke vide af det» (ibid.). Han fortsetter om språket, at «… det kunde være godt for Bonden, men at den dannede Mand skulde tale, og Literaturen skrives i saadant Sprog, det faldt for svært» (ibid.).
I 1862, ble Østgaards bok fra 1858, Fra Skov og Fjeld, lagt ut for utlodning i Aftenbladet sammen med annen litteratur, på grunn av at forleggeren Christian Tønsberg går ut av forlaget (Aftenbladet 24.februar). Tønsbergs kampsak, var i følge Norsk biografisk leksikon, å gjøre norsk folkeliv og natur bedre kjent, både i utlandet og i Norge, gjennom boksalg og utgivelser på egen hånd (Tveterås, 2009). Eksempler på utgivelser av Tønsberg, er bøkene Norge, fremstillet i Tegninger og Norske Nationaldragter; tegnede af forskjellige norske Kunstnere og ledsagede med oplysende Text (ibid.). Kan vi med dette si at Østgaards tanker om å formidle ekte hverdagsbilder av bygdeliv til såkalt storfolk, sannsynligvis når et større, og mangefasettert publikum enn det forfatteren selv hadde tenkt?
Jeg tenker at utlodningen kan ha medvirket til at bøkene ble ansett som noe mer triviell litteratur. Samtidig, kan det også ha hatt en positiv innvirkning, da boka En Fjeldbygd, ble utgitt i fem opplag bare i løpet av 1800-tallet (Østigaard, snl.no). Dagbladets utgave fra 1870 tyder på at lesestoff om livet på bygda fremdeles var populært, selv nesten 20 år etter Østgaards første utgivelse. Her reklameres det for abonnement på Norsk Illustrert Familieblad, og som abonnent vil en motta et hefte 12 ganger i året (15.januar, s.3). Annon-sen frister også med smakebiter fra innholdet i 1.kvartal, hvor vi finner tekster som «Bondehøvdingen», «Nærødalen i Sogn» (illustrert), samt «Rustikt Bondebryllup» (ibid.).
Pådriveren her, eller den som påvirket litteraturen, kan på denne måten indirekte sies å ha vært pressen, i form av en mulig justert leserskare. Hvis vi tenker tilbake til utdraget fra En Fjeldbygd om bryllupsbekledning og ser på det med nåtidsbriller, kan en kanskje si at responsen på Østgaards verker, til en viss grad har gått fra eufori til et unisont gjesp. En kan alltids håpe at forfatteren vil unngå den verst tenkelige leserresponsen av dem alle, nemlig et unseelig skuldertrekk.
Kilder:
Aftenbladet, 24.02.1862
Drammens Tidende, 16.01.1852
Den Frimodige, 26.01.1852
Dagbladet, 15.01.1870
Morgenbladet, 26.12.1851
Bratberg, Terje T.V: Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget (2008)
Hansen, H. Olaf: Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage: et bidrag til en norsk literaturhistorie. København: Fr. Wøldikes Forlagsboghandel (1862)
Greenblatt, Stephen: «The circulation of social energy». I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008)
Knutsen, Knut: «Nicolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket». I Om Runer og Rim frå Rendalen til Røros: ein litterær antologi frå Nord-Østerdalen ; del I fram til 1920. Tynset: Tynset historie- og museumslag (1979)
Tveterås, Egil (13.02.2009). «Christian Tønsberg»: Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Christian_Tønsberg
Østgaard, Nikolai Ramm: En Fjeldbygd. Billeder fra Østerdalen. Elverum: O. Bull Aakrann (1956)
