Stikkord: litteratur

«Every literary field is the site of a struggle over the definiton of the writer.»
– Pierre Bourdieu

Litteraturanmeldelsen er ingen ny sjanger, og med den store avis-boomen på 1800-tallet ble det lettere for mannen i gata å utvikle et forhold til litteraturen gjennom møtet med anmeldelser i de store avisene. Likevel kan vi spørre: hvilken hensikt hadde egentlig disse anmeldelsene, og hva var journalistens formål? Hvordan engasjerte avisene seg med sitt eget leserpublikum, gjennom å videreformidle litteraturen? I dette innlegget skal jeg se på nettopp hvordan journalisten selv deltar i litteraturen, gjennom å engasjere seg kritisk i en offentlig sfære.

For å undersøke dette engasjementet og kommunikasjonssituasjonen som oppstår, har jeg tatt utgangspunkt i fire litteraturanmeldelser, fra fire ulike aviser publisert mellom 1850-1880. Disse tekstene har dannet bakteppet for den følgende diskusjonen, der jeg vil bruke tanker framlagt av Richard Salmon, Stephen Greenblatt, Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu for å undersøke litteraturanmeldelsen i et medieperspektiv.

I sin tekst The Public Sphere: An Encyclopedic Article skriver Jürgen Habermas om hvordan litteratur og aviser står sentralt i offentligheten. Mer presist skriver han at aviser og litteratur bidrar til å utvikle det han kaller the public sphere, på norsk «den borgerlige offentligheten» . Med dette uttrykket mener Habermas ‘first of all a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed.’ (1989, s. 136) Med andre ord er the public sphere, eller offentligheten, den felles delen av menneskers sosiale liv der en generell oppfatning om noe, en mening, (fritt) kan skapes og utvikles (av alle). Siden avismediet er en del av denne offentligheten, bidrar altså det daglige ordtrykkeri til å utvikle folkeopinionen – også om litteraturen.

Pierre Bourdieu har i teksten The Field of Cultural Production uttrykt seg om hvordan litteraturen  og det litterære feltet utvikles i samspill med andre sosiale, økonomiske og politiske felt. Avisen som medium danner på mange måter et krysspunkt for disse feltene – den er både omfattende og mangfoldig med hensyn til teknologi, produksjon, tilgjengelighet og begrensninger, og spilte på andre halvdel av 1800-tallet en viktig rolle for litteraturen. Blant annet bidro avis-anmeldelsen kritikernes dom tilgjengelig for et bredere publikum.

Gjør vi et lite dykk inn i sjangeren, kan vi si at en anmeldelse er skrevet av en skribent eller journalist, om et kunstverk, for et publikum. Hensikten med anmeldelsen er å vurdere et kunstverk, her en litterær tekst, for leseren. Journalisten kan bruke denne posisjonen til å fremme en tekst, slik (den anaonyme) skribenten «D.» gjør her i Morgenbladet, 12. oktober 1854:

‘… jeg føler mig overbevist om, at enhver tænkende og følende Læser vil med mig være enig i, at Salomon de Caus i det hele taget er et ualmindelig skjønt og ædelt Digterværk, som upaatvivlelig engang i Tiden, om ikke før, vil blive henregnet til den nordiske Literaturs Brydelser.’

Eller han kan avskrive nedsettende, eller utelate å felle dom over verket, slik som her:

‘Hvor meget det vil veje i Drachmanns samtlige Pærler, hvor dybt det vil grave sig ind i Literaturen, drister jeg mig for Øieblikket ikke til at udtale nogen afgjørende Mening om.’ (anonym anmeldelse av «Strandby Folk», Bergens Tidende, 21. april, 1883).

Parallelt med anmeldelsen kan vi anse selve den litterære teksten, som også er skrevet av en forfatter, om et emne, og for et publikum. Omtrent slik:

I anmeldelsen «snakker» journalisten til sine lesere, som har en ukjent mengde kunnskap om litteraturen som diskuteres. Av og til fungerer disse anmeldelsene opplysende og informerende, og har som hensikt å anbefale eller fraråde leseren å engasjere seg i verket. Et slikt eksempel finner vi i anmeldelsen av Ibsens Catilina fra Morgenbladet, 5. juli 1850, der skribenten «A.» ryddig avslutter sin anmeldelse med følgende: ‘Bogen, der er net udstyret, faaes i Boghandelen til en Priis af 48 Shilling.’ Teksten, som allerede har blitt møysommelig forklart (og muligens spolert) og vurdert utifra kritikerens beste evner, promoteres til syvende og sist som et salgsobjekt, og skribentens hensikt blir til syvende og sist å selge.

Uansett er det en ensidig kommunikasjonssituasjon som oppstår når journalistene anmelder litterære verk, og det kan framstå som om journalisten forventer at leseren allerede har kjennskap til teksten som diskuteres, basert på nivået diskusjonen befinner seg på.

Selv om skribenten inngår i en offentlig diskusjon rundt litteraturen er de fjernet fra sine lesere.Denne distansen oppstår på grunn av 1) mediet, altså avisen, som kun skribenten i utgangspunktet har mulighet for å uttrykke seg i, og 2) anonymisering av selve skribenten. Begge disse hindrer mottakeren i å respondere. I tillegg oppstår en tredje form for distanse gjennom det akademiske nivået anmelderen ofte skrev på. Her diskuteres tekniske aspekt ved litteraturen så vel som tematiske elementer, og språket kan ofte i seg selv være svevende og abstrakt, som for eksempel når denne skribenten anmelder den allerede nevnte dramatiske teksten Salomon de Caus av den populære forfatteren Andreas Munch ved å begynne slik:

‘De ere Violer, før tidlig udsprungne i Ideens Martsmaaned, Blomsterknopper ubetimelig udfoldede i en falsk Vaar. Mellem dem og de duftende Roser ligger endnu mange Dages Storme og mange Nætters Frost. Hvis det ikke var formaktelig Tale, saa kunde man sige, at det var, som om Forsynet, naar det er ifærd med at frambringe noget Stort og Nyt paa denne Jord, gjorde nogle mislykkede Forsøg, førende det traf det Rette – den Rette, det er ikke denne, og ikke denne, men der er han. Caus var ikke den Rette; derfor døde han i et Galehuus.’ («D.», Morgenbladet, 12. oktober 1854)

Slike eksempler gjør at anmeldelsen framstår som forsøk på å delta i selve litteraturen, så vel som i en intellektuell diskusjon rundt den. Denne diskusjonen er samtidig på et nivå som muligens var  fullstendig utilgjengelig for en stor andel lesere av datidens lesere. Derfor anser jeg det slik at vi har å gjøre med en uklar situasjon med henhold til sender, produkt, og mottaker – hvem er avsender, hva er tekstens prosjekt, og hvem er egentlig mottakeren?

Bourdieu skriver at ‘producers and products will be distinguished according to their degree of success with the audience’ (2006, s. 101). Sett i lys av anmeldelsessjangeren støter vi her på en kompleks kommunikasjonssituasjon, der journalistiske skribenter omtaler skjønnlitteraturen i uvisshet om hvorvidt publikum allerede har kjennskap til verket eller ikke. Her blir produsenten (den originale forfatteren, eller ‘Digteren’) og produktet (det litterære verket) ikke kun anerkjent av et publikum, men deres anerkjennelse blir mediert – og kanskje regulert, i positiv eller negativ forstand – gjennom anmelderen og avisen som medium. Her trekker Bourdieu dessuten inn et økonomisk og politisk perpsektiv: ‘the relationship to the audience and, more exactly, economic or political interest … constitute one of the bases for evaluating the producers and their products.’ Blant annet ser vi i enkelte tilfeller at anmelderen sniker inn noen politisk ladde linjer, som å foreslå at «Digteren» bak Catilina  ‘om muligt, næste gang, prøve sine Kræfter paa et mere taknemmeligt Felt, nemlig Fædrelandets Historie.’ («A» i Morgenbladet, 05. juli 1850)

En anmeldelse av et litterært verk har som primærhensikt å bedømme verkets verdi, eller gyldighet. Gyldighet er også noe Bourdieu kommer inn på når han diskuterer begrepet legitimacy. Han beskriver tre prinsipper som styrer gyldighet: 1) Producers who produce for other producers, art for art’s sake, art for artists, 2) Legitimacy corresponding to ‘bourgeouis’ taste, consecration bestowed by the dominant class and private tribunals, og til sist 3) ‘Popular’ legitimacy, consecration bestowed by the choices of ordinary consumers, ‘mass audience’. (2006, s.105) I vårt tilfelle må vi vurdere prinsipp 2 og 3, da gyldigheten som blir anslått av en dominant samfunnsklasse (blant annet de dannede/utdannede, og priviligerte avisskribenter) kan (og vil) bidra til å regulere hva som anses som gyldig blant et større publikum, altså offentligheten.

Dette offentlighetsperspektivet er særlig relevant når vi snakker om avisen som medium! Richard Salmon skriver i A Simulacrum of Power at ‘the newspaper gains the capacity to overcome distance and return the modern public sphere to its supposedly original state: that of the agora.’ (2000, s. 31) Avisen har med andre ord muligheten til å gi offentligheten en stemme. I anmeldelsen er det derimot en autoritetsskikkelse, nemlig kritikeren, som legitimerer seg selv, og gir seg selv en stemme (dog ironisk nok, ofte anonymt). Avisen som medium får dermed en dobbel funksjon for journalisten: han skriver «ut» mot et publikum samtidig som han skriver seg selv «inn» i historien og kulturen, gjennom å involvere seg med litteraturen. For å forklare dette nærmere vil jeg se på noen utdrag fra Stephen Greenblatts tekst, The Circulation of Social Energy.

Greenblatts tekst tar utgangspunkt i hans «ønske om å kommunisere med de døde». (2008, s. 557) Særlig er han opptatt av den litteraturen som har bevart verdi, gyldighet og anerkjennelse lenge etter sin tid. Likevel mener jeg at hans argumenter som omhandler litteraturens «sosiale energi» også er relevante når man snakker om samtidslitteratur, og kritikerrespons og -engasjement rundt denne. Blant annet skriver Greenblatt:

‘The ‘life’ that literary works seem to possess long after both the death of the author and the death of the culture for which the author wrote is the historical consequence, however transformed and refashioned, of the social energy initially encoded in those works.’ (2008, s. 560)

Kan man da si at litteraturanmelderen «skriver seg inn i» eller blir en del av litteraturens «sosiale energi'» og kulturen den springer ut av? Er dette en uunngåelig del av anmelderens prosjekt når han velger å engasjere seg, i offentligheten gjennom en avis, altså i et medium som kan bevares for ettertiden? Jeg mener: Ja.

Greenblatt skriver: ‘In its aesthetic modes, social energy must have a minimal predictability … and a minimal range: enough to reach out beyond a single creator or consumer to some community.’ (Greenblatt, 2008, s. 561) Anmelderen styrker det litterære verket gjennom å promotere det, altså gi det oppmerksomhet, i avisen.  Selv om kritikeren fordømmer verket, har kunstverket fått omtale, og som man sier; «all presse er god presse». Det er dette anmelderen gjør, under skjul av å forsøke å informere eller påvirke den allmenne respons til dikterverket. Samtidig som anmelderen bedømmer verkets verdi og gyldighet, skriver han seg altså inn i den sosiale energien som omfatter verket, og involverer seg med litteraturen på flere nivåer: historisk, politisk, økonomisk; som leser, kritiker, og videreformidler.

Kunstens mottagelse, og kunstens kritiker, blir med verket inn i historien. Som Greenblatt skriver: ‘[A]rt does not simply exist in all cultures; it is made up along with other products, practices, discourses of a given culture.’ (Greenblatt, 2008, s. 565)

Litteratur:

Bergens Tidende 26.06.1879
Bergens Tidende 21.04.1883
Bourdieu, Pierre, ‘The Field of Cultural Production’ i David Finkelstein og Alistair McCleery (red.): The Book History Reader. London: Routledge (2006), s. 99-120
Greenblatt, Steven, ‘The Circulation of Social Energy’. I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008), s. 557-571.
Habermas, Jurgen, ‘The Public Sphere: An Encyclopedic Article’ trans. Sara Lennox and Frank Lennox. I Media and Cultural Studies. Keyworks. ed. by Douglas Kellner og Meenakshi Durham. Malden, MA: Blackwell (1989), s. 136-142
Morgenbladet 05.07.1850
Morgenbladet 26.06.1854
Salmon, Richard, ‘A Simulacrum of Power: Intimacy and Power in the Rhetoric of the New Journalism’ i Nineteenth-Century Media and the Construction of Identities. Laurel Brake, Bill Bell, David Finkelstein (red.), Palgrave: New York (2000), s. 27-39.