Når vi snakker eller hører om «Scandinavian design» tenker vi på all-round-designerne som Arne Jacobsen, eksklusiv hjemmeelektronikk av Bang & Olufsen eller skapelsene av Birger Dahl eller arkitekten Henrik Bull. «Scandinavian design» står for klare og myke linjer, en spesiell slags enkelhet og en nesten spartansk minimalisme. Ole Rikard Høisæther forbinder i boka si «Design på norsk» denne designstilen med en nordisk livsstil og beskriver den som et sosialdemokratisk likhetsideal, med «vakrere hverdagsvarer» til flest mulig for en overkommelig pris (liksom Ingvar Kamprad hadde det som ideal for IKEA). Selv om begrepet oppsto i 1950-årene (så omtrent et århundre ETTER perioden som jeg vil snakke om) spør jeg meg selv om det er mulig å finne noe av spor eller forgjengere til denne stilen i de tidlige norske avisene. Mennesker blir alltid preget av det som var før, spesielt når det gjelder kunstnerisk tradisjon. Så la oss se på avisene som jeg har valgt: Drammens Tidende fra 1850-årene, Den Norske Rigstidene fra 1860-årene og Bergens Addressecontoirs Efterretninger fra 1870 årene.
Noe som bør huskes: Avisene på denne tiden var helt annerledes i forhold til i dag: Skrifttypen var gotisk skrift, som vi i dag bare kjenner fra avisenes navn i tittellinjen. Dertil hadde avisene bare to til fire sider og hadde derfor lite plass til innholdet siden de trengte plass til reklame, som tok opp mellom 25% til 50% av plassen (så det var da nesten som det er i dag). På grunn av den lille plassen var redaktørene nødt til å proppe hver spalte med så mye informasjon som mulig. Så når man ser da på avisene i dag er det bare sånn:
Uff. Det har ingenting å gjøre med spartansk minimalisme. Hver spalte er stappfull med tekst! Men det blir enda verre for øynene når man titter på reklamene, fremfor alt i Bergens Addressecontoirs Efterretninger:
Selv om det nå på 1870-tallet finnes mer plass til teksten, slik at man kan faktisk se papiret, er det en vill blanding av forskjellige skrifttyper, størrelser til bokstaver og en stadig veksel mellom tykk skrift og tynn skrift. Man får nesten følelsen av at man har ekvivalenten til en arabisk klisjé-basar foran seg og ikke en vanlig avis. Det er som folk skriker til en fra hver side og det blir vanskelig å konsentrere seg om kun en ting.
En lik blanding av forskjellige elementer finnes imidlertid ikke bare i avisene fra denne tiden: Hvis man ser på Camilla Colletts I de lange nætter eller Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni fraa Summaren 1860 oppdager man at bøkene også blander forskjellige sjanger inn i seg selv. Vinje kombinerer f.eks. blant annet dikt, reiseskildringer, dagboksutdrager og intervjuer. Og Collett gjorde nesten det samme, i tillegg bruker hun bokstavelig dramatiske dialoger i boka si. Men kanskjer er dette langt fra tilfeldig: Både Collett og Vinje opererte som journalister og skrev for avisene på denne tiden. Vinje var til og med redaktør av sin egen avis, Dølen. I Dølen publiserte han Ferdaminne første gang. Den kom som to hefter i stedet for avisen. Deretter ble den til en egen bok. Det vises altså at litteratur var sterkt preget av avisene på denne tiden. Til og med det fragmentariske i bøkenes kan leses i sammenheng med avisens nye skrifttyper som reklamen.
Det blir avslappende å komme tilbake til artiklene, som er langt mer regelmessig, står i klare linjer og ikke er så overdrevet eksotisk som reklamene i avisene…
Oi. Vent litt; hvis man sammenligner artiklene med reklamene vises det nøyaktig, at det finnes elementer av «Scandinavian design» i en overført måte i avisene! Eller gjør det det? Det er nå et spørsmål til leserne: Er tankegangen min for assosiativ? Gjør jeg for mye ståhei av ingenting? Det er noe jeg er spent på i kommentarene.