Bjørnson – Literature, Technology, and Media

«Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329).

På forsiden av Verdens Gang lørdag 19. januar 1878 ruver den markante skikkelsen av en ung Bjørnstjerne Bjørnson. Under bildet står trykt det som virker å være dikterens egen signatur?Bildet omkranses av tekst og følgende ingress:

Vi er i forvishede om, at den Følelse der vil gribe vore Læsere, naar de befiner sig ligeoverfor Bjørnstjerne Bjørnsons Billede, vil være den, som rører sig i os, naar vi staar Ansigt til Ansigt med en Mand, der har gjort os saameget godt, at det eneste vi kan give ham til Gjengjeld er vort Hjertes Kjærlighed og Taknemmlighet, – men den ogsaa uden Forbehold og fuldt ud. (Verdens Gang, 1878)

Denne hyllingsingressen med etterfølgende tekst fikk litt over en side i avisen denne januarlørdagen, men det er, som reportasjen til slutt presenterer selv, kun begynnelsen på en lengre presentasjon av dikteren; «Vi skal i nogle følgende Nummere give en mere udførlig Oversigt over Bjørnsons Digtervirksomhed og Liv» (s. 2). Presentasjonen strekker seg over åtte nummer av Verdens Gang, fra 19. januar til 19. februar, og hvert nummer har to kolonner eller mer viet til denne forfatteromtalen. Mest plass får denne i sin første og siste utgave, henholdsvis 19. januar og 19. februar.

I dette åtteutgavers lange dikterportrettet får leserne innsyn i Bjørnsons liv, fra barndom frem til 1878. Avisen peker på samfunnsdebattanten og dikteren Bjørnson, samt gir oss en innføring i flere av stykkene hans, det være seg diktene, fortellingene eller dramaene hans. Ulike utgaver fokuserer på ulike deler av forfatterskapet, og journalisten gir oss innsyn i forfatterens brede offentlige liv og virksomhet. Reportasjerekken minner om en god blanding av dagens portrettintervju (uten at dette er et intervju), minibiografi, bibliografi og forfatterportrett. I dag ville et slikt oppslag antakeligvis vært hovedoppslag og lokkemat i en av de mange helgemagasinene som følger med de ulike avisene når det nærmer seg ukeslutt. I vårt perspektiv i emnet NORD2100, kan en imidlertid ved et slikt sjangerhybrid portrett stille seg spørsmål som: hvilken virkning har en slik reportasjerekke i avisen? Har en slik innføring i Bjørnsons liv og digte noen innvirkning på hans stilling som forfatter? Og hvordan kan avisene påvirke den borgerlige offentligheten? Jeg vil i dette innlegget bruke denne reportasjerekken om Bjørnson som utgangspunkt for å diskutere noen av disse spørsmålene i lys av Jürgen Habermas sin offentlighetsteori. Først vil jeg imidlertid si noe pressehistorisk om avisen og dikterhøvdingen Bjørnson.

Ifølge Martin Eides pressehistorie var det å kombinere redaktør- og forfatteryrket vanlig siste halvdel av 1800-tallet, og mange av de store forfatterne på denne tiden arbeidet i avisen samtidig som de forfattet egne tekster og stykker. Bjørnson var intet unntak, og han var tydelig i pressbildet i andre halvdel av 1800-tallet, både som journalist og redaktør, men også som forfatter med utgivelser av egne verk i aviser og tidsskrifter (2010:329). «Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329). Dette offentlige engasjementet får en også innsyn i gjennom det åtteutgavers lange portrettet i Verdens Gang; «Hans Deltagelse i Debatten om vore offentlige Anliggender er enhver bekjendt. Ligesaa bekjendt er det, at han altid er optraadt som en varm Forkjæmper for Folkeoplysning og Frihed», Bjørnson var altså ifølge denne journalisten en aktiv offentlig person med et klart mål; opplysning. Han var allerede i 1878 en etablert forfatter, så vel i utland som innland, og en av sin tids mer brautende samfunnsdebattanter.

Så, hvilken rolle spiller da en slik dikterreportasje for Bjørnson og hans litteratur? Spiller det noen rolle i det hele tatt? I så fall, på hvilken måte? At avisene spilte en viktig rolle i den gryende forfatterkarrieren til flere av dikterne i andre halvdel av 1800-tallet er sikkert og visst. Flere diktere, som for eksempel Ibsen, publiserte først i avisen som et ledd i å etablere seg på et litterært marked (Eide, 2010:329). Denne reportasjen i Verdens Gang er imidlertid ikke noe Bjørnson har skrevet selv, og det er ikke hans egen produksjon. Peker den likevel på viktige aspekt ved forfatteren og litteraturen? Ifølge Eide har avismediet vært viktig både i produksjon og formidling av norsk litteratur og forfatterskap (2010:359), og akkurat ordet forfatterskap må kunne sies å være viktig i mitt valg av avistekst for dette innlegget. Det lange portrettet av Bjørnson er nettopp en formidling av Bjørnsons forfatterskap, om dog i vid forstand. Videre skriver Eide at selv om det i perioder for avisen har handlet mye om økonomisk gevinst i markedsføringen av forfattere, har det også spilt en rolle når det kommer til det å ha litterær innflytelse og da i form av å «[…] benytte litterære tekster som underholdning som selger og skaffer større utbredelse for avisens budskap […]» (Eide, 2010:359). Altså har de ved å markedsføre litteratur og forfattere, som for eksempel ved en slik presentasjon av Bjørnson, hatt et ønske om å ha en innflytelse på litteraturen og den litterære utviklingen.

Dette kan igjen ses i sammenheng med den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ teori om «the public Sphere», eller den borgerlige offentlighet. Dette er ifølge Habermas «[…] a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed» (1989:136). Altså er den borgerlige offentligheten som Habermas snakker om et forum hvor mennesker møtes for å diskutere samfunnssaker. Litteraturen kan være slike diskusjonstemaer, og avisen med sine daglige innslag er således i en særegen posisjon til å påvirke den borgerlige offentlighets mening. Skriver avisene om litteratur, eller inneholder de føljetonger, «kjellere» eller andre litterære innslag vil dette være gjenstand for diskusjon, så også med portrettet av Bjørnson og hans diktning.

Det som er ekstra interessant å merke seg i serien om Bjørnson er siste utgave eller «slutningen» fra 19. februar 1878. Denne har nemlig fokus på Bjørnsons nutidsskuespill; «Sin største betydning har vistnok Bjørnson vundet ved sine Nutidsskuespil, netop derved, at han ikke skygger tilbage for at behandle Tidens brændende Spørgsmaal» (s. 1). Videre omtaler avisen disse nutidsskuespillene; «De nygifte», «En fallit», «Redaktøren» og «Kongen» og sier noe om hvilke problemer de tar opp og setter under debatt. Altså peker avisen her på det som Brandes etterspurte syv år tidligere i 1871, og som Bjørnson i sine nutidsskuespill nå iverksetter. Bjørnson er ikke redd for å skrive om samtiden, hevder journalisten. Avisen promoterer med dette den realistiske litteraturen, og en av de som viser seg å være en av hovedpersonene i det moderne gjennombruddets litteratur. Den viser altså de nye tendensene i datidens samfunnslitteratur, og peker på hva det er som gjør at Bjørnson har «vundet sin største betydning» med disse. For eksempel skriver journalisten hvordan Bjørnson tematiserer ekteskapet, moral og ærlighet, politikk og fristatsspørsmål. Avisen og journalistene blir på denne måten et speil for massene, og den borgerlige offentlighet og en formidler som «[…] føle[r] nasjonens puls» (Eide, 2010:363), noe som ifølge Vinje var en av journalistenes viktigste oppgaver (Eide, 2010:363).

Portrettet av Bjørnson er altså et eksempel på hvordan avisen ble viktig i promoteringen av både litteraturen og forfatterne i det moderne gjennombruddets tid. Når Verdens Gang vier åtte utgaver av avisen sin til Bjørnsons liv og diktning, mener jeg det sier noe om 1) forfatterens posisjon i samtiden og 2) verkenes popularitet. Å lese om Bjørnson og om verkene hans fenger massene, – og hvem vet, kanskje øker det fanskaren hans og salg av verkene? Mannen i gata får i alle fall muligheten til å lese om Bjørnson og til å bli nysgjerrig, samtidig som diskusjonene i den borgerlige offentligheten trolig vil ta opp problemdiktningen hans.

Litteratur:

Eide, Martin (red.) (2010). Norsk Presses historie 1660-2010 bind 1, utdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, Jurgen (1989). «The Public Sphere: An Encyclopedia Article» Translated by Sara Lennox, and Frank Lennox. In Media and Cultural Studies. Keyworks, edited by Douglas Kellner and Meenakhsi Durham, 102-107. Malden, MA: Blackwell.

Verdens gang 1878, 19. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/32a0b2e9284d82b4aca5f107864cfa35?index=10

Verdens gang 1878, 24. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/297bb9eb05bcf3a66aa55eb48df965e5?index=10

Verdens gang 1878 29. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/ec433c12673b2c5e48e4c4136e5b514f?index=10

Verdens gang 1878 31. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0854578e8477ac65d88d8cf510aa33de?index=10

Verdens gang 1878 05. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/c7a91e981cfa9a0acbc304d01d6c9a8a?index=10

Verdens gang 1878 07. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0c51825caaa3af2fff0ffded4c67df45?index=10

Verdens gang 1878 12. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/8c612f5c0ca1115ab01311b74163a2e4?index=10

Verdens gang 1878 19. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/b45d3bcf41d23187d17c9378966a6ee6?index=10

Bjørnstjerne Bjørnsons Redaktøren (1874/75) kan på mange måter ses som gjennombruddet for realismen i norsk litteratur. Bjørnson skrev stykket høsten 1873 og våren 1874 i Italia. Frem til da hadde Bjørnson skrevet bondefortellinger og historisk dramatikk med en handling lagt til vikinge- og «sagatiden», slik vi for eksempel ser det i Sigurd Jorsalfar (1872). Etter dette dramaet tok Bjørnson til på en oppfølger kalt Kong Eystein (1873), og her er det vi finner «gjennombruddet» i norsk litteratur. Bjørnson klarte nemlig ikke legge ned pennen før han begynte på nytt: På siste manuskriptside finner vi begynnelsen til En Falit (Amdam et al., 1993: 408). Bjørnson skrev imidlertid ikke ferdig En Falit, men avbrøt arbeidet til fordel for Redaktøren. Begge disse stykkene ble ferdigstilt og sendt i trykken sommeren 1874, men kom av hensyn til teateret ikke ut før i 1875. Sammen markerer de to stykkene overgangen fra det historiske dramaet til «nutidsdramatikk» i Bjørnsons forfatterskap, og samtidig «gjennombruddet» i norsk litteratur.

Redaktøren introduserer et kjærlighetsdrama i den borgerlige familien Evje, hvor den sentrale konflikten dreier seg om forlovelsen til Gertrud, datteren i huset. Før handlingen har tatt til har nemlig Gertrud forlovet seg med den staute Harald Rein. Dette ser alle på som et godt parti, men når Haralds radikale politikerbror Halvdan blir dødssyk og Harald arver det politiske ansvaret, stiller saken seg annerledes. Med engasjementet på venstresiden blir Harald et problem. Byens konservative avisredaktør og konsul Evjes gamle barndomskamerat misliker nemlig forlovelsen og truer Evje med å sverte ham i avisen om han ikke opphever forlovelsen. Evje trygler om å få stå utenfor den politiske striden. Dette giftermålet er privat, mener han, det har ingenting med politikk å gjøre. Redaktøren ser det hele motsatt og bøyer seg ikke. Politikk kan man ikke velge å stå utenfor, den er man en del av, og når man er det, da må man også ta parti: Enten oppheves forlovelsen, eller så må Evje bære følgene. Evje bøyer ikke av, men velger Harald og deltar på et politisk møte der svigersønnen taler. Han klatrer opp på en kasse så alle skal se ham. I samme tidsperiode skriver Redaktøren svertende artikler om både Evje og Halvdan Rein i det som skal bli morgendagens avis. Tilfeldighetene vil imidlertid ha det slik at denne avisen kommer den dødssyke Halvdan i hende allerede samme kveld. Når Halvdan leser Redaktørens utfall mot ham rammes han av blodstyrtning. Tilfeldigvis går Redaktøren akkurat i dette øyeblikk forbi Halvdans hjem. Når husholdersken kommer stormende ut etter hjelp for å bære den døende i seng er det dermed Redaktøren som gjør det. Redaktøren oppdager straks sin egen avis på det blodige brystet og forstår konsekvensene av sin skrift. Husholdersken sier det like ut: «du har dræbt ham» (Bjørnson, 1974: 104).

Det er en melodramatisk situasjon som innleder stykket, men det blir raskt klart at det som står i sentrum ikke er kjærlighetshistorien – får de hverandre? –, men avismediets og redaktørens makt. Hva kan man skrive i pressen, hvilken makt utøver man når man skriver og hvilket ansvar må man bære? Det er dette som er Bjørnsons tema. Men det er ikke bare disse spørsmålene Bjørnson ber leseren og tilskueren reflektere over. Han stiller også spørsmål ved hva en avis og en redaktør egentlig er. Dette ser vi særlig i den praktfulle «tåkescenen» i «andre handling», hvor Evje og Redaktøren forhandler:

Evje (fortvilet)

Hvad rager dig mine private forhold? Lad mig få være udenfor!

Redaktøren.

Ja, så skulde du have holt dig uden for ham?

Evje.

Den gang jeg inlod mig med ham, var han ikke politiker.

Redaktøren.

Så skulde du have jaget ham, da han blev politiker!

Evje.

Skulde jeg også have jaget dig, da du blev politiker?

Redaktøren (stanser).

Jeg gentager det for siste gang: – her tales ikke om mig!

Evje.

Hys, hys; – se, sådan er du! Du raser, når nogen anfaller dig; men selv vil du anfalle enhvær!

Redaktøren.

Er jeg kanske mig selv?

Evje.

Hvem Fannen er du, når du ikke er dig selv?

Redaktøren (går).

Jeg er fullbyrderen af den offentlige vilje.

Evje.

Altså skarp-rætteren?

Redaktøren ser ikke seg selv som et subjekt eller fritt individ, men som en rolle i kraft av sin stilling. Han er «fullbyrderen av den offentlige vilje». Redaktøren henter med dette både støtte i befolkningen og leverer en gedigen ansvarsfraskrivelse. Evje som ellers ikke har stykkets mest slagkraftige replikker glimter her til med punch: Han forstår redaktøren som bøddel og eksekutør, noe Halvdans død senere bekrefter.

Ifølge Bjørnson var hans intensjon med Redaktøren «å reise ’det etiske ansvar innen politikken’ og til advarsel fremstille ’et mænneske, som i politiken har tabt sit sit mænneske’» (Bull, 1982: 137). Stykket skulle være et åpent angrep på alt det i samfunnet som ødelegger de ideale naturer» (Amdam, 1969: 260). Går vi biografisk til verks finner kimen til denne tanken i Bjørnsons egen redaktørperiode og da allerede så tidlig som i 1859/60. På denne tiden hadde Bjørnson akkurat flyttet fra Bergen til Oslo for å ta over avisen Aftenbladet. Redaktørperioden ble i midlertid kort og personangrepene mange. Hva var årsaken? Jo, det var at noen på venstresiden i norsk politikk fant på å stifte en «reformforening». Dette skrev Bjørnson positivt om, men møtte kontant og ufravikelig motbør fra en penn som ikke stod tilbake for hans egen.

Bergenseren, «den siste troppist av Welhavens skole», Christian Fredrik Gottfried Friele, redaktør i Morgenbladet, hadde nemlig fint lite til overs hverken for «reformforeningen» eller Bjørnsons velkomsthilsen. Det som var i ferd med å skje, hevdet Friele, var at man i realiteten holdt på å stifte et parti på venstresiden. Dette var ikke bare en uting, det var en høyst farlig begivenhet og han rykket ut i spaltene med full kraft.

Friele hadde på dette tidspunktet sittet tre år som redaktør i Morgenbladet og var med det på starten av sin legendariske redaktørkarriere som skulle vare helt frem til 1893. Friele var imidlertid på ingen måte noen hvem som helst, han hadde allerede opparbeidet seg ry både som en aktet og fryktet mann med sterk konservativ innflytelse. Redaktør Bjørnson visste hvem han skrev mot og svarte i Aftenbladet med et personangrep. Ifølge Bjørnson savnet Friele «i den grad moralsk ro, at han på intet punkt kan tage overblik, men gjør den minste sag til en verdenssag; han raaber jo brand, bare man gaar med et bart lys over gangen….. Og dette skal være en offentlighedens vægter (Bjørnson sitert i Collin, 1923)». Friele reagerte ikke mildere. Ifølge den etterhvert så mektige redaktøren var Bjørnson en «journalistisk landstryker» som manglet både «sinceritet» og «de tarveligste skolekundskaber. Manden har intet andet udrettet end at lide nederlag paa nederlag» (Friele sitert i Collin, 1923).

Bjørnson som kjente godt til Friele fra før måtte se seg slått: Han måtte forlate sin redaktørpost. Reformforeningen ble det ingenting av og Bjørnson ble rasende. Friele hadde vunnet.

spionFriele — Redaktør friele på Karl Johans gate ca. 1895. Foto: Fredrik Carl Mülertz Størmer, matematiker og nordlysforsker som fikk tak i et detektivkamera som student.

Utover på 1860- og 70-tallet gjorde Friele Morgenbladet til de konservatives hovedorgan og landets viktigste avis. Han ble både hatet og hyllet, men få var likegyldig. Tvert imot ble han kalt «direktøren for den offentlige mening» og fikk raskt ord på seg for å være «en riktig typisk bergenser». Ifølge Gerhard Gran betydde dette at det «charmante ved hans stil var dens galde» (Eide, 2014). Redaktør Friele var også kjent for en rykning i kjeven som angivelig skapte en tanngnissende lyd. Til sammen gjorde dette Friele til en markant skikkelse i norsk offentlighet og til modell for mange forfattere.

Når Bjørnsons drama 15 år etter feiden med Friele tegnet bildet av en mektig konservativ redaktør som ikke bare gnisset med tennene, men som også så seg selv som «fullbyrderen av den offentlige vilje», da var det åpenbart for alle hvem som var modellen. Da Bjørnson skulle selge Redaktøren inn til sin forlegger hørtes det slik ut:

Hoved-figuren er kænt over hele Norge. Forholdet er Norges skam, og opsigten vil blive frygtelig. Ligger, den dag stykket opføres, ordentlig pakker færdige i hver by, så kan du regne på en mærkelig afsætning på et par dager af disse billige bøger. Men ligger ikke pakkerne der at tage til, låner den ene den andres bog; ti nysgærrigheden vil gøre sin ret gællende, om så med magt. Alt dette gæller hverken for Danmarks eller Sverigies vedkommende (Bjørnson 1920).

Bjørnsons strategiske grep om å gjøre klar bunkene med bøker mislyktes. På bakgrunn av den gjenkjennelige Friele, det man kalte det «utvetydige Henpeg paa en virkelig Person» nektet nemlig Christiania Theater å sette opp stykket. Teateret skulle ikke bli «Tumleplads for den Slags Partilidenskabens Orgier, som Redaktøren gangske vist vilde fremkalde» (Bjørnson, 1920).

Redaktøren var altså en skandale allerede før det ble satt opp. Bjørnson sa i begynnelsen intet, men da stykket ble uroppført i Stockholm og også der ble tatt imot som en pamflett mot Friele, rykket han ut i pressen. Ifølge ham kunne man absolutt ikke lese stykket så snevert og populistisk som mange gjorde. Det å se Friele i Redaktøren, det var

en tendensiøs løgn (…) I flere lande æn mit hjemland har jeg iagttaget den journalist-type, som her er skildret. Dens særkenne er, at handle ud af en grænseløs, af lidenskab idelig bevæget egoisme, der bruger skræmselsens middel, og det således at dels gjøres den skikkelige samtid ræd for alle frie bevægelser og dels hvert enkelt individ gænnem hænsynsløs forfølgelse. Da jeg vilde skildre denne type, tog jeg selvfølgelig meget af den repræsentant for samme, som jeg best kænte; men som enhvær kunstner, der vil få en hel type ud, måtte jeg søge den samme fra dennes forskællige åpenbaringer. Der kan således ikke være tale om, at nogen enkeltmand her skildret, annerledes æn den skildres, som faller in under en hel type. Jeg beder Nordens præsse om at tage fornødent hænsyn til denne min oplysning (Bjørnson, 1920).

Mens Bjørnson rykker ut i pressen og sier at han langt fra har skrevet et portrett, men en type og at den – som type – naturlig nok ligner på Friele siden han er én utgave, forsikrer han om helt andre ting i private brev. I brev beskriver han nemlig en forskyvning i sin poetikk. Mer og mer, har det blitt hans «innerlige overbevisning (som det var Goethes), at digter som skuespiller skal såvidt muligt holde sig til det selv-oplevde, selverfarne, altså også såvidt muligt, til levende modeller …», og han fortsetter:

Jeg anser den frygt for at blive anklaget for at have bragt en levende figur på scenen, for filistrøs, og at stamme fra ukunstnerisk opfatning af scenen og af mangel på talent; ti da har man altid sådan overflod på falsk dyd! – Scenen er nutiden som fortiden, hværken mere eller mindre; og er den dette i god forstan, så må den bruge levende modeller, dette siger sig selv! (Bull, 1982).

Med overgangen fra historisk dramatikk til nutidsdramaet forskyves altså ikke bare fokuset mot samtiden, men også til levende modeller. Når det gjelder Redaktøren heter det:

Stykket er resultatet av min politik. Det er den nedværdigede stilling Kristiania er sunket ned i ved en lidenskabelig presse, som hærsker over fejge karakterer i et ungt, ufæstet samfund. Hovedkarakteren er redaktrør Friele, lys levende, kun større, dybere; det hele behandles ædelt, stærkt og kærligheden vinner en klar, ren sejer i tårer efter megen latter og larm. Grunnkarakteren er det dannede borgerlige samfund, og om det undertiden synes, at karikaturen er der, så må dog grunntonen fasthålles; figurerne må være som de går og står i vort selskab, ingen tilsætning! (…) Blir dette stykke godt spillet, blir redaktøren en type for alle tider (Bull, 1982).

Ser vi på disse sitatene er det klart at den nye pressesituasjonen er den umiddelbare bakgrunnen for dramaet. Det er avisens makt og personangrep – personangrep Bjørnson selv tok del i og ble offer for.

Politikk, presseetikk og dramatikk går altså hånd i hånd i Redaktøren, og her er det interessant å legge merke til hvordan det som karakteriserer «nutidsdramaet» ikke bare er «problemer under debatt», men også pressens strategi og stilistikk.

For hva er det Bjørnson egentlig gjør? Tar han ikke med seg pressens lette, men samtidig krasse personangrep, aktualitet, og problematikk inn i dramaet? Forsøker han ikke å aktualisere litteraturen som like samfunnsaktuell, samfunnsproblematiserende som pressen og slik gjøre dramaet til en konkurrent av avisen?

Slik ble i alle fall stykket oppfattet av flere. «Endelig!» skrev Georg Brandes, «– Endelig synes det, som staa vi ogsaa i Norden i Begreb med at faa en Cyklus af Dramaer, i hvilke de to Stormagter Nutiden og Virkeligheden respekteres og komme til deres Ret» (Bjørnson, 1920). «Cyklusen» det er snakk om er Redaktøren og En Falit. Da Strindberg senere skulle se tilbake, var det også disse to dramaene han trakk frem. Ifølge ham var de «signalraketerna, som höjde sig mot den klara himmelen och framkallade salvor, vilkas ekon vi ännu ej glömt» (Bull, 1982).

Med tiden har imidlertid Redaktøren tapt seg. Det vil si: Den har aldri opplevd suksess. Det var En Falit som gikk Europa rundt og brakte mynt i kassen, mens Redaktøren druknet i «modelldebatt og diskusjon om bruken av diktning til politisk formål» (Amdam, 1993: 409). Senere har den heller aldri vekket særlig interesse. Tvert imot er Erik Bjerck Hagens stempel som «mislykket» og Bjørnson-biograf Edvard Hoems vurdering talende:

Hadde utviklinga av intrigen halde same nivå som dei sceniske finessane, kunne det ha vore spela den dag i dag. Som ein ofte finn det hos Bjørnson, og enda meir i e En Falit, er første scenen og oppslaget glimrande, like så mykje som det sceniske oppsettet er lovande. Men det er ei blanding av ærend og irrelevant livsfilosofi som tilslutt tar knekken på den dramatiske intrigen (Hoem, 2009: 556)

Denne vurderingen er representativ for de siste tiårenes syn på stykket. Men den er ikke ny. Dommen var enda hardere før:

«Redaktøren» er […] et litet godt stykke, det er faldt sammen med sin model, er visnet og glemt. Bjørnson negtet altid, at han med skuespillet særlig hadde villet ramme redaktør Friele. «Redaktøren» skulde gi en bestemt type. Men sikkert er det, at saa længe skuespillet kunde leve paa forargelsen over angrepet og forargelsen over modellen, holdt det sig oppe. Nu da Friele ikke er levende do de mange, er ogsaa stykket dødt. Intet i skuespillet er bygget op indenfra, alt er utvortes. Selv karakteristikken av hovedpersonen er hul; han skildres som en ond mand, men det forsikres samtidig at han er den ulykkeligste av alle, knuget av sin gjerning og slutter den fordi en ung pike ber ham om det. Det er falsk, enten det oppfattes som et portræt av Friele eller som objektiv menneskeskildring. Av bipersonerne er den ulyksalige familie Rein noget av det mest affekterte og sentimentale vor litteratur har at by paa. Som teaterstykke virker «Redaktøren» langtrukkent og trættende (Elster, 1920: 441)

Mer knusende enn dette kan et stykke knapt avises. Dommen er ugjenkallelig: dramaet er dødt. Men er den riktig? Er Redaktøren irrelevant? Er den død, ferdig og rettferdig plassert på den litterære skraphaugen? Hva med stilen, temaet, pressen? Hva med Brandes og Strindbergs vurdering? Hva med stykket sett fra i dag? Er det verd en masteroppgave? Er det på tide å se nærmere på det?

Ja. Det er på tide å grave Redaktøren frem fra glemselen og se nærmere på hvordan den stilistiske nyvinningen det representerer som «nutidsdramatikk» og «problemdiktning» står i klar parallell til utviklingen i avismediet i samme periode. Bjørnson tar med seg stilen og strategien fra pressen og lar den forme litteraturen. Slik sett peker Redaktøren mot en utveksling som er grunnleggende for gjennombruddsperioden. Dette er en utveksling som omstrukturerer det litterære landskapet. Her er ikke Bjørnson alene, men han er den første. Det er i seg selv god nok grunn til å undersøke Redaktøren nærmere.

Kilder:

AMDAM, PER 1969. Bjørnson og kristendommen 1832-1875 : selverkjennelse, selvhevdelse, Oslo, Universitetsforlaget.

AMDAM, PER, VOLD, HELGE & KEEL, ALDO 1993. Kunstneren og samfunnsmennesket, 1832-1880, Oslo, Gyldendal.

BJØRNSON, BJØRNSTJERNE 1920. Samlede Digter-verker : 3 : Mindre fortællinger ; Arnljot Gelline ; Sigurd Jorsalfar ; Brude-slåtten ; En fallit ; Redaktøren, Kristiania, København.

BULL, FRANCIS 1982. Bjørnstjerne Bjørnson, Oslo, Aschehoug.

COLLIN, CHR 1923. Bjørnstjerne Bjørnson : hans barndom og ungdom : 2, Kristiania, Aschehoug.

DAHL, HANS FREDRIK, BERGE, KJELL LARS, EIDE, MARTIN, ØY, NILS E. & FLO, IDAR ANDRÉ 2010. Norsk presses historie : 1-4 (1660-2010) : B. 1 : En samfunnsmakt blir til : 1660-1880, Oslo, Universitetsforl.

EIDE, M. 2014. Journalistikkens norske klassikere : ved noen av dem, Oslo, Universitetsforl.

ELSTER, K. D. Y. 1920. Fra tid til anden: bøker og digtere, Kristiania, Aschehoug.

HOEM, EDVARD 2009. Villskapens år : Bjørnstjerne Bjørnson : 1832-1875, Oslo, Oktober.