Stikkord: Avis

Kategorier
Studentblogg

Bjørnstjerne Bjørnson – et dikterportrett, avisen og den borgerlige offentlighet

 

«Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329).

På forsiden av Verdens Gang lørdag 19. januar 1878 ruver den markante skikkelsen av en ung Bjørnstjerne Bjørnson. Under bildet står trykt det som virker å være dikterens egen signatur?Bildet omkranses av tekst og følgende ingress:

Vi er i forvishede om, at den Følelse der vil gribe vore Læsere, naar de befiner sig ligeoverfor Bjørnstjerne Bjørnsons Billede, vil være den, som rører sig i os, naar vi staar Ansigt til Ansigt med en Mand, der har gjort os saameget godt, at det eneste vi kan give ham til Gjengjeld er vort Hjertes Kjærlighed og Taknemmlighet, – men den ogsaa uden Forbehold og fuldt ud. (Verdens Gang, 1878)

Denne hyllingsingressen med etterfølgende tekst fikk litt over en side i avisen denne januarlørdagen, men det er, som reportasjen til slutt presenterer selv, kun begynnelsen på en lengre presentasjon av dikteren; «Vi skal i nogle følgende Nummere give en mere udførlig Oversigt over Bjørnsons Digtervirksomhed og Liv» (s. 2). Presentasjonen strekker seg over åtte nummer av Verdens Gang, fra 19. januar til 19. februar, og hvert nummer har to kolonner eller mer viet til denne forfatteromtalen. Mest plass får denne i sin første og siste utgave, henholdsvis 19. januar og 19. februar.

I dette åtteutgavers lange dikterportrettet får leserne innsyn i Bjørnsons liv, fra barndom frem til 1878. Avisen peker på samfunnsdebattanten og dikteren Bjørnson, samt gir oss en innføring i flere av stykkene hans, det være seg diktene, fortellingene eller dramaene hans. Ulike utgaver fokuserer på ulike deler av forfatterskapet, og journalisten gir oss innsyn i forfatterens brede offentlige liv og virksomhet. Reportasjerekken minner om en god blanding av dagens portrettintervju (uten at dette er et intervju), minibiografi, bibliografi og forfatterportrett. I dag ville et slikt oppslag antakeligvis vært hovedoppslag og lokkemat i en av de mange helgemagasinene som følger med de ulike avisene når det nærmer seg ukeslutt. I vårt perspektiv i emnet NORD2100, kan en imidlertid ved et slikt sjangerhybrid portrett stille seg spørsmål som: hvilken virkning har en slik reportasjerekke i avisen? Har en slik innføring i Bjørnsons liv og digte noen innvirkning på hans stilling som forfatter? Og hvordan kan avisene påvirke den borgerlige offentligheten? Jeg vil i dette innlegget bruke denne reportasjerekken om Bjørnson som utgangspunkt for å diskutere noen av disse spørsmålene i lys av Jürgen Habermas sin offentlighetsteori. Først vil jeg imidlertid si noe pressehistorisk om avisen og dikterhøvdingen Bjørnson.

Ifølge Martin Eides pressehistorie var det å kombinere redaktør- og forfatteryrket vanlig siste halvdel av 1800-tallet, og mange av de store forfatterne på denne tiden arbeidet i avisen samtidig som de forfattet egne tekster og stykker. Bjørnson var intet unntak, og han var tydelig i pressbildet i andre halvdel av 1800-tallet, både som journalist og redaktør, men også som forfatter med utgivelser av egne verk i aviser og tidsskrifter (2010:329). «Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329). Dette offentlige engasjementet får en også innsyn i gjennom det åtteutgavers lange portrettet i Verdens Gang; «Hans Deltagelse i Debatten om vore offentlige Anliggender er enhver bekjendt. Ligesaa bekjendt er det, at han altid er optraadt som en varm Forkjæmper for Folkeoplysning og Frihed», Bjørnson var altså ifølge denne journalisten en aktiv offentlig person med et klart mål; opplysning. Han var allerede i 1878 en etablert forfatter, så vel i utland som innland, og en av sin tids mer brautende samfunnsdebattanter.

Så, hvilken rolle spiller da en slik dikterreportasje for Bjørnson og hans litteratur? Spiller det noen rolle i det hele tatt? I så fall, på hvilken måte? At avisene spilte en viktig rolle i den gryende forfatterkarrieren til flere av dikterne i andre halvdel av 1800-tallet er sikkert og visst. Flere diktere, som for eksempel Ibsen, publiserte først i avisen som et ledd i å etablere seg på et litterært marked (Eide, 2010:329). Denne reportasjen i Verdens Gang er imidlertid ikke noe Bjørnson har skrevet selv, og det er ikke hans egen produksjon. Peker den likevel på viktige aspekt ved forfatteren og litteraturen? Ifølge Eide har avismediet vært viktig både i produksjon og formidling av norsk litteratur og forfatterskap (2010:359), og akkurat ordet forfatterskap må kunne sies å være viktig i mitt valg av avistekst for dette innlegget. Det lange portrettet av Bjørnson er nettopp en formidling av Bjørnsons forfatterskap, om dog i vid forstand. Videre skriver Eide at selv om det i perioder for avisen har handlet mye om økonomisk gevinst i markedsføringen av forfattere, har det også spilt en rolle når det kommer til det å ha litterær innflytelse og da i form av å «[…] benytte litterære tekster som underholdning som selger og skaffer større utbredelse for avisens budskap […]» (Eide, 2010:359). Altså har de ved å markedsføre litteratur og forfattere, som for eksempel ved en slik presentasjon av Bjørnson, hatt et ønske om å ha en innflytelse på litteraturen og den litterære utviklingen.

Dette kan igjen ses i sammenheng med den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ teori om «the public Sphere», eller den borgerlige offentlighet. Dette er ifølge Habermas «[…] a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed» (1989:136). Altså er den borgerlige offentligheten som Habermas snakker om et forum hvor mennesker møtes for å diskutere samfunnssaker. Litteraturen kan være slike diskusjonstemaer, og avisen med sine daglige innslag er således i en særegen posisjon til å påvirke den borgerlige offentlighets mening. Skriver avisene om litteratur, eller inneholder de føljetonger, «kjellere» eller andre litterære innslag vil dette være gjenstand for diskusjon, så også med portrettet av Bjørnson og hans diktning.

Det som er ekstra interessant å merke seg i serien om Bjørnson er siste utgave eller «slutningen» fra 19. februar 1878. Denne har nemlig fokus på Bjørnsons nutidsskuespill; «Sin største betydning har vistnok Bjørnson vundet ved sine Nutidsskuespil, netop derved, at han ikke skygger tilbage for at behandle Tidens brændende Spørgsmaal» (s. 1). Videre omtaler avisen disse nutidsskuespillene; «De nygifte», «En fallit», «Redaktøren» og «Kongen» og sier noe om hvilke problemer de tar opp og setter under debatt. Altså peker avisen her på det som Brandes etterspurte syv år tidligere i 1871, og som Bjørnson i sine nutidsskuespill nå iverksetter. Bjørnson er ikke redd for å skrive om samtiden, hevder journalisten. Avisen promoterer med dette den realistiske litteraturen, og en av de som viser seg å være en av hovedpersonene i det moderne gjennombruddets litteratur. Den viser altså de nye tendensene i datidens samfunnslitteratur, og peker på hva det er som gjør at Bjørnson har «vundet sin største betydning» med disse. For eksempel skriver journalisten hvordan Bjørnson tematiserer ekteskapet, moral og ærlighet, politikk og fristatsspørsmål. Avisen og journalistene blir på denne måten et speil for massene, og den borgerlige offentlighet og en formidler som «[…] føle[r] nasjonens puls» (Eide, 2010:363), noe som ifølge Vinje var en av journalistenes viktigste oppgaver (Eide, 2010:363).

 

Portrettet av Bjørnson er altså et eksempel på hvordan avisen ble viktig i promoteringen av både litteraturen og forfatterne i det moderne gjennombruddets tid. Når Verdens Gang vier åtte utgaver av avisen sin til Bjørnsons liv og diktning, mener jeg det sier noe om 1) forfatterens posisjon i samtiden og 2) verkenes popularitet. Å lese om Bjørnson og om verkene hans fenger massene, – og hvem vet, kanskje øker det fanskaren hans og salg av verkene? Mannen i gata får i alle fall muligheten til å lese om Bjørnson og til å bli nysgjerrig, samtidig som diskusjonene i den borgerlige offentligheten trolig vil ta opp problemdiktningen hans.

 

 

 

Litteratur:

Eide, Martin (red.) (2010). Norsk Presses historie 1660-2010 bind 1, utdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, Jurgen (1989). «The Public Sphere: An Encyclopedia Article» Translated by Sara     Lennox, and Frank Lennox. In Media and Cultural Studies. Keyworks, edited by Douglas Kellner and Meenakhsi Durham, 102-107. Malden, MA: Blackwell.

Verdens gang 1878, 19. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/32a0b2e9284d82b4aca5f107864cfa35?index=10

Verdens gang 1878, 24. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/297bb9eb05bcf3a66aa55eb48df965e5?index=10

Verdens gang 1878 29. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/ec433c12673b2c5e48e4c4136e5b514f?index=10

Verdens gang 1878 31. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0854578e8477ac65d88d8cf510aa33de?index=10

Verdens gang 1878 05. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/c7a91e981cfa9a0acbc304d01d6c9a8a?index=10

Verdens gang 1878 07. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0c51825caaa3af2fff0ffded4c67df45?index=10

Verdens gang 1878 12. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/8c612f5c0ca1115ab01311b74163a2e4?index=10

Verdens gang 1878 19. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/b45d3bcf41d23187d17c9378966a6ee6?index=10

Kategorier
Studentblogg

Pressen «i forhandling» med litteraturen

Tynset, Østerdalen. Foto: Mittet & Co AS.

 

 

Tynset, Østerdalen. Foto: Mittet & Co AS.

 

Hvordan fremstilte datidens presse bondelivet i sine spalter, og hvordan kan vi se dette i sammenheng med tynsetingen Nikolai Ramm Østgaards bok En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen fra 1851 (heretter referert til som En Fjeldbygd)? Når jeg bruker begrepet «bondeliv» i denne teksten, er det i lys av Østgaards fortale (forord) i 1.utgave:

«I det Hele taget ønskede jeg, ligesom i et sammentrængt Panorama af en charakteristisk Natur og Folkecharakter, at kunne levere et Bidrag til at udvide Kjendskabet til vort Lands Eiendommeligheder» (side VII).

Her velger jeg å tolke forfatterens ord som at han ønsket å vise fram et øyeblikksbilde av en natur og et folk med en spesiell egenart, og på den måten gi publikum økt kunnskap om hva som særpreger de rurale strøk. Deretter ønsker jeg å se på hvorvidt pressen har vært med på å påvirke litteraturen. Jeg vil spesielt fokusere på noen endringer i Østgaards verk, og stille noen spørsmål angående pressens rolle, i lys av teori fra Stephen Greenblatt.

 

Multer og etterlysninger

Dette blogginnlegget er basert på fem aviser fra 1850, 1860 og 1870-årene. Jeg har hovedsakelig valgt byaviser i forkant av denne oppgaven, som en kontrast til temaet som går igjen i Østgaards forfatterskap, bygda og naturen. Med opprinnelse i Christiania, har jeg sett på Morgenbladet, Aftenbladet og Dagbladet, og i tillegg har jeg valgt ut Den Frimodige fra Trondheim og Drammens Tidende. Hva angår bygdefolk og deres hverdag, så har jeg funnet flere spor av dette i annonseavdelingene i de ulike avisene. I følge Aftenbladet fra 1862, var det mulig å få kjøpt både multer fra Nordland, samt nylig ankomne «store Snare-Ryper fra Røraas og nyslagtede Rensdyrstege», sistnevnte kunne fås kjøpt av en bonde på Torget (24.februar, s.4).

Trondheimsavisa Den Frimodige hadde i 1852 et eksempel på bygdeliv med en mer dramatisk undertone. Her er det som om vi hører et ekko fra Østgaards persongalleri, som blant annet inkluderte navn som «Tull-Ivar», «Gamle-Faster», og «Embret Tønsæting». Avisannonsen var titulert som en oppfordring, men var i realiteten en etterlysning adressert til alle embetsmenn i Trøndelag og omegn, undertegnet presten på Kristiania tukthus. Presten var på jakt etter en kvinne med tilnavnet «Svart-Ellen», samboer med «Hans Bynæsing», hvis sønn satt i tukthuset sørpå. Saken var at Ellen måtte bekrefte om sønnen var døpt eller ikke, slik at de kunne få konfirmasjonen unnagjort, og løslate den unge mannen. Avisa var tilgjengelig over hele landet, men det er ikke godt å vite om presten noen gang fikk en «Meddelelse fra ærede Embedsmænd og Embedsbrødre nordenfjelds» (26.januar, s.4).

 

Fjellbygda- minutt for minutt

Når vi leser Østgaards fortale, var hans fremste misjon å skildre natur og folk fra Østerdalen, og formidle en lokal kultur og dens skikker. Han mente selv at han var den rette til dette, da han hadde god kjennskap til rurale strøk som tynseting. I følge forfatteren hadde mange andre prøvd på bygdelivsskildring, da «… det Nationale har været i Mode» (s. IV). Han fortsetter med å påpeke at det er vanskelig å få fram en troverdighet i teksten, hvis man selv er fra byen.

«Jeg tror, at man maa være opvoxet i Folkets Midte og selv saagodtsom have udgjort en indlemmet Bestanddeel deraf, for tilfulde at kunne opfatte dets Eiendommeligheder» (s.V).

Skal vi tro Knut Knutsen i Nikolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket, lykkes forfatteren i stor grad med dette: «Det er sant som ein har skrivi, at nett slik – til den minste detalj – er Tynset-bygda som ho er skildra hjå Østgaard» (s.107). Knutsen fortsetter med å beskrive En Fjeldbygd som en topografisk skildring, som inneholder en rik mengde med kulturhistorisk kildestoff (ibid.).

Østgaard er som en etnograf i sine beskrivelser, for eksempel når han skriver om den gjeldende skikken for bryllupsklær på landet: «Naar saa kjolen er kommen paa – og den som brugtes ved den her beskrevne Anledning og som i lang Tid ansaaes for den gildeste i Bygden, var af rød figureret Silkedamask, lidt falmet ved langvarig Brug rigtignok, men lige gjæv for det, med Halværmer og Garneringer af grønne Baand, – saa spendes det Sølvkniplings-Belte om Livet, og over Brystet fæstes den pragtfulde, med Guld og perler paa rød Bund rigt besatte Smekke, der omtrent i Form af et Pantser gaaer lige op til Halsen, medens sidstnævnte Legemsdeel endnu til Overflod dækkes af et hvidt Tærklæde» (s.128).

 

En vederkvegelse for byfolk

Da En Fjeldbygd utkom, var svært mange begeistret. Jeg har her to eksempler på omtaler som begge er strålende positive i sin kritikk, Den Frimodige og Morgenbladet. Vi låner øret til den trønderske avisa først:

«Vi hadde næsten tvivlet om at faae see et saa naturtro Billede af Fjeldfolkets Liv, thi naar, som nu for Tiden enhver Vægsmører forsøger sig i Billeder af Naturen og Folket… der gaaer en saa frisk Luftning igjennem Østgaards «Fjeldbygd», at det er en sand Vederkvægelse[1] for Aanden lig den, som den til den kvalme Byluft Vante finder ved at indaande Fjeldluften» (Den Frimodige 1852, 26.januar, s.4).

Utover dette støtter avisa forfatterens grep med bruk av dialekt, og spør, med en viss brodd til kritikerne, om de noen gang har prøvd å la budeia på sætra snakke dansk? (ibid.). Disse kommentarene gir mening, når vi vet at Den Frimodige sto for et arbeidervennlig standpunkt, på tross av at de var ikke-sosialistiske (Bratberg,2008, s.188). Morgenbladet anbefaler boka i sin utgave fra 1851, som god lesning for alle som er interessert i folkelivet i norske fjell og daler (26.desember, s.3).

«Vi tro ikke at sige formeget, naar vi paastaa, at vi ei have truffet nogen Skildring af det norske Folkeliv, der i Friskhet, Livlighed og tro Opfatning af det Charakteristiske… Man kan næppe lægge Bogen for sig, naar man engang har begyndt paa den, saa tiltrækkende er den» (ibid.).

Avisa roser videre Østgaard for ikke å ha benyttet romaners «sædvanlige kunstige Midler», som spenning og lignende, men likevel klarer å holde på leserens oppmerksomhet (ibid.).

[1] I følge Bokmålsordboka har ordet vederkvegelse samme betydning som forfriskning, eller trøst.

 

Nikolai Ramm Østgaard hadde også andre talenter, her er hans tegning av faren.

 

Pressens anonyme røst

Her ønsker jeg å bringe inn den amerikanske teoretikeren Stephen Greenblatt, som går for å være opphavsmannen til litteraturvitenskapen nyhistorisme. Hans visjon handlet om at tekster har evnen til å reflektere kulturelle koder, samtidig som de kan fremstille kodene, forme og opponere mot dem (2008, s.556). Som Greenblatt sier, en litterær tekst er ikke den eneste, frittstående bærer for all tolkning (s.559). Derfor må vi som lesere, og tolkere, se i stoffets marg, i ytterkantene, for å skape liv og mening (ibid.). Teoretikeren ønsket selv «å snakke med de døde», men alt han kunne høre, var sin egen stemme. På denne måten må en i følge nyhistorikerne, kjøre i sløyfe mellom forfatter, tekst og samfunn, for «… there is no escape from contingency» (ibid.). En kan altså ikke rømme fra tilfeldighetene, da historien alltid er i forhandling og således blir omskrevet.

En Fjeldbygd kommer i mai 1852 ut i en 2.utgave, hvorpå det er gjort justeringer i stoffet. Forfatteren utdyper årsakene til endringene han har gjort i den nye utgavens fortale: «Mod «Min sidste Sommer i Hjemmet» har det været fremsat den Anke, at Løsningen af Kjærlighedshistoriens Knude ikke er motiveret nok» (s. XVI). Her tolker jeg tilbakemeldingene som forfatteren har fått, som at opptakten til at Ragnhild og Bersvend blir et par, ikke var tydelig nok. Videre sier Østgaard at han satte seg fore «… i den nye Udgave at borttage saa meget som muligt af hvad der kunde ansees for Overfyldning» (ibid.). Men samtidig ønsket han ikke å ta bort for mye, og har derfor «… brugt Kniven paa enkelte smaae Vandskud og studset lidt paa Formen hist og her» (ibid.).

I Drammens Tidende fra 1852 kan vi lese under «Korrespondanse», et anonymt leserinnlegg som tar for seg En Fjeldbygd, og roser boka for dens fortrolighet til stoffet. Leseren omtaler seg selv som en fra landet, som kan relatere til bygdeskildringene og karakterer som «Tull-Ivar». Det leseren er mest kritisk til, er imidlertid bryllupsskildringene som benevnes som kjedelige, og den anonyme skriver om Østgaard at han er «… en Smule tilbøielig til at tage Alt med, og det Hele mangler Organisme» (16.januar, s.1).

At bøker kommer ut i nye og reviderte utgaver, er i og for seg ikke noe noe nytt. Men her kan man spørre seg, om pressen indirekte var delaktig i prosessen i forkant av den reviderte utgaven av En Fjeldbygd. Kan det tenkes at dette leserinnlegget i avisa ble en «contingency», som et av sannsynligvis flere, var med på å påvirke tynsetingen Østgaard til skrive en ny utgave av boka, kun et halvt år etter den første?

 

 

Forfatteren og barna. Foto: ukjent.

 

Historien forhandles alltid

Østgaard la ikke skjul på at han skrev for folk tilhørende den øvre klasse i sentrale strøk. Hans forfatterskap fremstår som et slags uttalt «kall» i opplysningens tegn, og Østgaard skriver om sitt publikum: «… de ville nu saa gjerne vide god besked om Alt hvad der hører Bonden til, baade om hans Tale og hans Stell og hans Skikke i Et og Alt» (s.XIII). Nettopp av den grunn, er det inkludert fotnoter, og en alfabetisk ordforklaring på 15 sider, bakerst i boka. Østgaard synes å være skråsikker på homogenitetet i sin egendefinerte lesergruppe, og tilføyer at om hans verk «…nogengang kom til at forvilde sig saa langt op i Dalene», så vil ikke Tynsetingene forstå fagbegrepene om komposisjon og dialekttrekk (ibid.).

Forfatterens definisjon på sitt publikum, står i kontrast til det H.Olaf Hansen skriver i Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage. Her får vi vite at fortellingene fra den østerdalske bygda vakte sterk motstand på grunn av bruken av folkespråket (1862, s.149). Videre skriver Hansen om en viss anseelse av folkespråket i sang og musikk, altså i sin muntlige form, men «… som Skriftsprog vilde man naturligvis ikke vide af det» (ibid.). Han fortsetter om språket, at «… det kunde være godt for Bonden, men at den dannede Mand skulde tale, og Literaturen skrives i saadant Sprog, det faldt for svært» (ibid.).

I 1862, ble Østgaards bok fra 1858, Fra Skov og Fjeld, lagt ut for utlodning i Aftenbladet sammen med annen litteratur, på grunn av at forleggeren Christian Tønsberg går ut av forlaget (Aftenbladet 24.februar). Tønsbergs kampsak, var i følge Norsk biografisk leksikon, å gjøre norsk folkeliv og natur bedre kjent, både i utlandet og i Norge, gjennom boksalg og utgivelser på egen hånd (Tveterås, 2009). Eksempler på utgivelser av Tønsberg, er bøkene Norge, fremstillet i Tegninger og Norske Nationaldragter; tegnede af forskjellige norske Kunstnere og ledsagede med oplysende Text (ibid.). Kan vi med dette si at Østgaards tanker om å formidle ekte hverdagsbilder av bygdeliv til såkalt storfolk, sannsynligvis når et større, og mangefasettert publikum enn det forfatteren selv hadde tenkt?

Jeg tenker at utlodningen kan ha medvirket til at bøkene ble ansett som noe mer triviell litteratur. Samtidig, kan det også ha hatt en positiv innvirkning, da boka En Fjeldbygd, ble utgitt i fem opplag bare i løpet av 1800-tallet (Østigaard, snl.no). Dagbladets utgave fra 1870 tyder på at lesestoff om livet på bygda fremdeles var populært, selv nesten 20 år etter Østgaards første utgivelse. Her reklameres det for abonnement på Norsk Illustrert Familieblad, og som abonnent vil en motta et hefte 12 ganger i året (15.januar, s.3). Annon-sen frister også med smakebiter fra innholdet i 1.kvartal, hvor vi finner tekster som «Bondehøvdingen», «Nærødalen i Sogn» (illustrert), samt «Rustikt Bondebryllup» (ibid.).

Pådriveren her, eller den som påvirket litteraturen, kan på denne måten indirekte sies å ha vært pressen, i form av en mulig justert leserskare. Hvis vi tenker tilbake til utdraget fra En Fjeldbygd om bryllupsbekledning og ser på det med nåtidsbriller, kan en kanskje si at responsen på Østgaards verker, til en viss grad har gått fra eufori til et unisont gjesp. En kan alltids håpe at forfatteren vil unngå den verst tenkelige leserresponsen av dem alle, nemlig et unseelig skuldertrekk.

 

Nikolai Ramm Østgaard fikk i 1874 en gate oppkalt etter seg. Gata ligger på Torshov i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen.

 

 

Kilder:

Aftenbladet, 24.02.1862

Drammens Tidende, 16.01.1852

Den Frimodige, 26.01.1852

Dagbladet, 15.01.1870

Morgenbladet, 26.12.1851

Bratberg, Terje T.V: Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget (2008)

Hansen, H. Olaf: Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage: et bidrag til en norsk literaturhistorie. København: Fr. Wøldikes Forlagsboghandel (1862)

Greenblatt, Stephen: «The circulation of social energy». I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008)

Knutsen, Knut: «Nicolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket». I Om Runer og Rim frå Rendalen til Røros: ein litterær antologi frå Nord-Østerdalen ; del I fram til 1920. Tynset: Tynset historie- og museumslag (1979)

Tveterås, Egil (13.02.2009). «Christian Tønsberg»: Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Christian_Tønsberg

Østgaard, Nikolai Ramm: En Fjeldbygd. Billeder fra Østerdalen. Elverum: O. Bull Aakrann (1956)

 

 

 

Kategorier
ukategorisert

„Scandinavian design“ i de tidlige norske avisene

https://hivemodern.com/public_resources/full/arne-jacobsen-swan-sofa-fritz-hansen-6.jpg
Klassisk Scandinavian design av Arne Jacobsen

Når vi snakker eller hører om «Scandinavian design» tenker vi på all-round-designerne som Arne Jacobsen, eksklusiv hjemmeelektronikk av Bang & Olufsen eller skapelsene av Birger Dahl eller arkitekten Henrik Bull. «Scandinavian design» står for klare og myke linjer, en spesiell slags enkelhet og en nesten spartansk minimalisme. Ole Rikard Høisæther forbinder i boka si «Design på norsk» denne designstilen med en nordisk livsstil og beskriver den som et sosialdemokratisk likhetsideal, med «vakrere hverdagsvarer» til flest mulig for en overkommelig pris (liksom Ingvar Kamprad hadde det som ideal for IKEA). Selv om begrepet oppsto i 1950-årene (så omtrent et århundre ETTER perioden som jeg vil snakke om) spør jeg meg selv om det er mulig å finne noe av spor eller forgjengere til denne stilen i de tidlige norske avisene. Mennesker blir alltid preget av det som var før, spesielt når det gjelder kunstnerisk tradisjon. Så la oss se på avisene som jeg har valgt: Drammens Tidende fra 1850-årene, Den Norske Rigstidene fra 1860-årene og Bergens Addressecontoirs Efterretninger fra 1870 årene.

Noe som bør huskes: Avisene på denne tiden var helt annerledes i forhold til i dag: Skrifttypen var gotisk skrift, som vi i dag bare kjenner fra avisenes navn i tittellinjen. Dertil hadde avisene bare to til fire sider og hadde derfor lite plass til innholdet siden de trengte plass til reklame, som tok opp mellom 25% til 50% av plassen (så det var da nesten som det er i dag). På grunn av den lille plassen var redaktørene nødt til å proppe hver spalte med så mye informasjon som mulig. Så når man ser da på avisene i dag er det bare sånn:

 

En masse informasjon i få plass på gotisk skrift: Den Norske Rigstidene fra 15. februar 1866 og Drammens Tidende fra 18. august 1859

Uff. Det har ingenting å gjøre med spartansk minimalisme. Hver spalte er stappfull med tekst! Men det blir enda verre for øynene når man titter på reklamene, fremfor alt i Bergens Addressecontoirs Efterretninger:

En vill layout med alt som redaktørene kunne finne: Bergens Adessecontoirs Efterretniger fra den 2. september 1870
http://www.anatolienmagazin.de/wp-content/uploads/2014/12/IST123778NAM.jpg
Nesten klisjé, men reell: Mısır Çarşısı i Istanbul

Selv om det nå på 1870-tallet finnes mer plass til teksten, slik at man kan faktisk se papiret, er det en vill blanding av forskjellige skrifttyper, størrelser til bokstaver og en stadig veksel mellom tykk skrift og tynn skrift. Man får nesten følelsen av at man har ekvivalenten til en arabisk klisjé-basar foran seg og ikke en vanlig avis. Det er som folk skriker til en fra hver side og det blir vanskelig å konsentrere seg om kun en ting.

En lik blanding av forskjellige elementer finnes imidlertid ikke bare i avisene fra denne tiden: Hvis man ser på Camilla Colletts I de lange nætter eller Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni fraa Summaren 1860 oppdager man at bøkene også blander forskjellige sjanger inn i seg selv. Vinje kombinerer f.eks. blant annet dikt, reiseskildringer, dagboksutdrager og intervjuer. Og Collett gjorde nesten det samme, i tillegg bruker hun bokstavelig dramatiske dialoger i boka si. Men kanskjer er dette langt fra tilfeldig: Både Collett og Vinje opererte som journalister og skrev for avisene på denne tiden. Vinje var til og med redaktør av sin egen avis, Dølen. I Dølen publiserte han Ferdaminne første gang. Den kom som to hefter i stedet for avisen. Deretter ble den til en egen bok. Det vises altså at litteratur var sterkt preget av avisene på denne tiden. Til og med det fragmentariske i bøkenes kan leses i sammenheng med avisens nye skrifttyper som reklamen.

Det blir avslappende å komme tilbake til artiklene, som er langt mer regelmessig, står i klare linjer og ikke er så overdrevet eksotisk som reklamene i avisene…

 

Oi. Vent litt; hvis man sammenligner artiklene med reklamene vises det nøyaktig, at det finnes elementer av «Scandinavian design» i en overført måte i avisene! Eller gjør det det? Det er nå et spørsmål til leserne: Er tankegangen min for assosiativ? Gjør jeg for mye ståhei av ingenting? Det er noe jeg er spent på i kommentarene.

 

 

Kategorier
Studentblogg

Digter og journalist i tandem

«Every literary field is the site of a struggle over the definiton of the writer.»
– Pierre Bourdieu

1_V5_P68_ZZDm_Eo0_Lnvj_DD4_Aig

Litteraturanmeldelsen er ingen ny sjanger, og med den store avis-boomen på 1800-tallet ble det lettere for mannen i gata å utvikle et forhold til litteraturen gjennom møtet med anmeldelser i de store avisene. Likevel kan vi spørre: hvilken hensikt hadde egentlig disse anmeldelsene, og hva var journalistens formål? Hvordan engasjerte avisene seg med sitt eget leserpublikum, gjennom å videreformidle litteraturen? I dette innlegget skal jeg se på nettopp hvordan journalisten selv deltar i litteraturen, gjennom å engasjere seg kritisk i en offentlig sfære.

For å undersøke dette engasjementet og kommunikasjonssituasjonen som oppstår, har jeg tatt utgangspunkt i fire litteraturanmeldelser, fra fire ulike aviser publisert mellom 1850-1880. Disse tekstene har dannet bakteppet for den følgende diskusjonen, der jeg vil bruke tanker framlagt av Richard Salmon, Stephen Greenblatt, Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu for å undersøke litteraturanmeldelsen i et medieperspektiv.

I sin tekst The Public Sphere: An Encyclopedic Article skriver Jürgen Habermas om hvordan litteratur og aviser står sentralt i offentligheten. Mer presist skriver han at aviser og litteratur bidrar til å utvikle det han kaller the public sphere, på norsk «den borgerlige offentligheten» . Med dette uttrykket mener Habermas ‘first of all a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed.’ (1989, s. 136) Med andre ord er the public sphere, eller offentligheten, den felles delen av menneskers sosiale liv der en generell oppfatning om noe, en mening, (fritt) kan skapes og utvikles (av alle). Siden avismediet er en del av denne offentligheten, bidrar altså det daglige ordtrykkeri til å utvikle folkeopinionen – også om litteraturen.

Pierre Bourdieu har i teksten The Field of Cultural Production uttrykt seg om hvordan litteraturen  og det litterære feltet utvikles i samspill med andre sosiale, økonomiske og politiske felt. Avisen som medium danner på mange måter et krysspunkt for disse feltene – den er både omfattende og mangfoldig med hensyn til teknologi, produksjon, tilgjengelighet og begrensninger, og spilte på andre halvdel av 1800-tallet en viktig rolle for litteraturen. Blant annet bidro avis-anmeldelsen kritikernes dom tilgjengelig for et bredere publikum.

Gjør vi et lite dykk inn i sjangeren, kan vi si at en anmeldelse er skrevet av en skribent eller journalist, om et kunstverk, for et publikum. Hensikten med anmeldelsen er å vurdere et kunstverk, her en litterær tekst, for leseren. Journalisten kan bruke denne posisjonen til å fremme en tekst, slik (den anaonyme) skribenten «D.» gjør her i Morgenbladet, 12. oktober 1854:

‘… jeg føler mig overbevist om, at enhver tænkende og følende Læser vil med mig være enig i, at Salomon de Caus i det hele taget er et ualmindelig skjønt og ædelt Digterværk, som upaatvivlelig engang i Tiden, om ikke før, vil blive henregnet til den nordiske Literaturs Brydelser.’

Eller han kan avskrive nedsettende, eller utelate å felle dom over verket, slik som her:

‘Hvor meget det vil veje i Drachmanns samtlige Pærler, hvor dybt det vil grave sig ind i Literaturen, drister jeg mig for Øieblikket ikke til at udtale nogen afgjørende Mening om.’ (anonym anmeldelse av «Strandby Folk», Bergens Tidende, 21. april, 1883).

Parallelt med anmeldelsen kan vi anse selve den litterære teksten, som også er skrevet av en forfatter, om et emne, og for et publikum. Omtrent slik:

Image1

I anmeldelsen «snakker» journalisten til sine lesere, som har en ukjent mengde kunnskap om litteraturen som diskuteres. Av og til fungerer disse anmeldelsene opplysende og informerende, og har som hensikt å anbefale eller fraråde leseren å engasjere seg i verket. Et slikt eksempel finner vi i anmeldelsen av Ibsens Catilina fra Morgenbladet, 5. juli 1850, der skribenten «A.» ryddig avslutter sin anmeldelse med følgende: ‘Bogen, der er net udstyret, faaes i Boghandelen til en Priis af 48 Shilling.’ Teksten, som allerede har blitt møysommelig forklart (og muligens spolert) og vurdert utifra kritikerens beste evner, promoteres til syvende og sist som et salgsobjekt, og skribentens hensikt blir til syvende og sist å selge.

Uansett er det en ensidig kommunikasjonssituasjon som oppstår når journalistene anmelder litterære verk, og det kan framstå som om journalisten forventer at leseren allerede har kjennskap til teksten som diskuteres, basert på nivået diskusjonen befinner seg på.

Selv om skribenten inngår i en offentlig diskusjon rundt litteraturen er de fjernet fra sine lesere.Denne distansen oppstår på grunn av 1) mediet, altså avisen, som kun skribenten i utgangspunktet har mulighet for å uttrykke seg i, og 2) anonymisering av selve skribenten. Begge disse hindrer mottakeren i å respondere. I tillegg oppstår en tredje form for distanse gjennom det akademiske nivået anmelderen ofte skrev på. Her diskuteres tekniske aspekt ved litteraturen så vel som tematiske elementer, og språket kan ofte i seg selv være svevende og abstrakt, som for eksempel når denne skribenten anmelder den allerede nevnte dramatiske teksten Salomon de Caus av den populære forfatteren Andreas Munch ved å begynne slik:

‘De ere Violer, før tidlig udsprungne i Ideens Martsmaaned, Blomsterknopper ubetimelig udfoldede i en falsk Vaar. Mellem dem og de duftende Roser ligger endnu mange Dages Storme og mange Nætters Frost. Hvis det ikke var formaktelig Tale, saa kunde man sige, at det var, som om Forsynet, naar det er ifærd med at frambringe noget Stort og Nyt paa denne Jord, gjorde nogle mislykkede Forsøg, førende det traf det Rette – den Rette, det er ikke denne, og ikke denne, men der er han. Caus var ikke den Rette; derfor døde han i et Galehuus.’ («D.», Morgenbladet, 12. oktober 1854)

Slike eksempler gjør at anmeldelsen framstår som forsøk på å delta i selve litteraturen, så vel som i en intellektuell diskusjon rundt den. Denne diskusjonen er samtidig på et nivå som muligens var  fullstendig utilgjengelig for en stor andel lesere av datidens lesere. Derfor anser jeg det slik at vi har å gjøre med en uklar situasjon med henhold til sender, produkt, og mottaker – hvem er avsender, hva er tekstens prosjekt, og hvem er egentlig mottakeren?

Bourdieu skriver at ‘producers and products will be distinguished according to their degree of success with the audience’ (2006, s. 101). Sett i lys av anmeldelsessjangeren støter vi her på en kompleks kommunikasjonssituasjon, der journalistiske skribenter omtaler skjønnlitteraturen i uvisshet om hvorvidt publikum allerede har kjennskap til verket eller ikke. Her blir produsenten (den originale forfatteren, eller ‘Digteren’) og produktet (det litterære verket) ikke kun anerkjent av et publikum, men deres anerkjennelse blir mediert – og kanskje regulert, i positiv eller negativ forstand – gjennom anmelderen og avisen som medium. Her trekker Bourdieu dessuten inn et økonomisk og politisk perpsektiv: ‘the relationship to the audience and, more exactly, economic or political interest … constitute one of the bases for evaluating the producers and their products.’ Blant annet ser vi i enkelte tilfeller at anmelderen sniker inn noen politisk ladde linjer, som å foreslå at «Digteren» bak Catilina  ‘om muligt, næste gang, prøve sine Kræfter paa et mere taknemmeligt Felt, nemlig Fædrelandets Historie.’ («A» i Morgenbladet, 05. juli 1850)

En anmeldelse av et litterært verk har som primærhensikt å bedømme verkets verdi, eller gyldighet. Gyldighet er også noe Bourdieu kommer inn på når han diskuterer begrepet legitimacy. Han beskriver tre prinsipper som styrer gyldighet: 1) Producers who produce for other producers, art for art’s sake, art for artists, 2) Legitimacy corresponding to ‘bourgeouis’ taste, consecration bestowed by the dominant class and private tribunals, og til sist 3) ‘Popular’ legitimacy, consecration bestowed by the choices of ordinary consumers, ‘mass audience’. (2006, s.105) I vårt tilfelle må vi vurdere prinsipp 2 og 3, da gyldigheten som blir anslått av en dominant samfunnsklasse (blant annet de dannede/utdannede, og priviligerte avisskribenter) kan (og vil) bidra til å regulere hva som anses som gyldig blant et større publikum, altså offentligheten.

Dette offentlighetsperspektivet er særlig relevant når vi snakker om avisen som medium! Richard Salmon skriver i A Simulacrum of Power at ‘the newspaper gains the capacity to overcome distance and return the modern public sphere to its supposedly original state: that of the agora.’ (2000, s. 31) Avisen har med andre ord muligheten til å gi offentligheten en stemme. I anmeldelsen er det derimot en autoritetsskikkelse, nemlig kritikeren, som legitimerer seg selv, og gir seg selv en stemme (dog ironisk nok, ofte anonymt). Avisen som medium får dermed en dobbel funksjon for journalisten: han skriver «ut» mot et publikum samtidig som han skriver seg selv «inn» i historien og kulturen, gjennom å involvere seg med litteraturen. For å forklare dette nærmere vil jeg se på noen utdrag fra Stephen Greenblatts tekst, The Circulation of Social Energy.

Greenblatts tekst tar utgangspunkt i hans «ønske om å kommunisere med de døde». (2008, s. 557) Særlig er han opptatt av den litteraturen som har bevart verdi, gyldighet og anerkjennelse lenge etter sin tid. Likevel mener jeg at hans argumenter som omhandler litteraturens «sosiale energi» også er relevante når man snakker om samtidslitteratur, og kritikerrespons og -engasjement rundt denne. Blant annet skriver Greenblatt:

‘The ‘life’ that literary works seem to possess long after both the death of the author and the death of the culture for which the author wrote is the historical consequence, however transformed and refashioned, of the social energy initially encoded in those works.’ (2008, s. 560)

Kan man da si at litteraturanmelderen «skriver seg inn i» eller blir en del av litteraturens «sosiale energi'» og kulturen den springer ut av? Er dette en uunngåelig del av anmelderens prosjekt når han velger å engasjere seg, i offentligheten gjennom en avis, altså i et medium som kan bevares for ettertiden? Jeg mener: Ja.

Greenblatt skriver: ‘In its aesthetic modes, social energy must have a minimal predictability … and a minimal range: enough to reach out beyond a single creator or consumer to some community.’ (Greenblatt, 2008, s. 561) Anmelderen styrker det litterære verket gjennom å promotere det, altså gi det oppmerksomhet, i avisen.  Selv om kritikeren fordømmer verket, har kunstverket fått omtale, og som man sier; «all presse er god presse». Det er dette anmelderen gjør, under skjul av å forsøke å informere eller påvirke den allmenne respons til dikterverket. Samtidig som anmelderen bedømmer verkets verdi og gyldighet, skriver han seg altså inn i den sosiale energien som omfatter verket, og involverer seg med litteraturen på flere nivåer: historisk, politisk, økonomisk; som leser, kritiker, og videreformidler.

Kunstens mottagelse, og kunstens kritiker, blir med verket inn i historien. Som Greenblatt skriver: ‘[A]rt does not simply exist in all cultures; it is made up along with other products, practices, discourses of a given culture.’ (Greenblatt, 2008, s. 565)

 

Litteratur:

Bergens Tidende 26.06.1879
Bergens Tidende 21.04.1883
Bourdieu, Pierre, ‘The Field of Cultural Production’ i David Finkelstein og Alistair McCleery (red.): The Book History Reader. London: Routledge (2006), s. 99-120
Greenblatt, Steven, ‘The Circulation of Social Energy’. I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008), s. 557-571.
Habermas, Jurgen, ‘The Public Sphere: An Encyclopedic Article’ trans. Sara Lennox and Frank Lennox. I Media and Cultural Studies. Keyworks. ed. by Douglas Kellner og Meenakshi Durham. Malden, MA: Blackwell (1989), s. 136-142
Morgenbladet 05.07.1850
Morgenbladet 26.06.1854
Salmon, Richard, ‘A Simulacrum of Power: Intimacy and Power in the Rhetoric of the New Journalism’ i Nineteenth-Century Media and the Construction of Identities. Laurel Brake, Bill Bell, David Finkelstein (red.), Palgrave: New York (2000), s. 27-39.

Kategorier
ukategorisert

Den ansvarsløse Digtform

Stortingspresident Carl Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot redaktørbikkjen Olaf Thommessen fra Verdens gang. Karikatur av Andreas Bloch.

Da Redaktør Lynge kom ut i 1893 var det ingen som tvilte på hvem Hamsuns modell var. Det var redaktør Ola Thommessen i Verdens Gang. Hamsun var rasende på redaktøren, og boken var ikke bare «et Ord foran Valgene», den var «hed som Had».  I en reklameannonse beskrev Hamsun selv romanen slik:

lynge

Stortingspresident Carl Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot redaktørbikkjen Olaf Thommessen fra Verdens gang. Karikatur av Andreas Bloch.
Stortingspresident Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot redaktørbikkjen Olaf Thommessen fra Verdens gang. Karikatur av Andreas Bloch.

Redaktør Lynge vekket oppsikt, skapte  debatt og for første gang opplevde Hamsun at en av hans romaner kom i et andre opplag.

Men oppstandelsen var ikke uten skandale. Hamsun ble angrepet fra alle kanter. Både Bjørnson, som omtalte boken som den til da uærligste i norsk litteratur, og Garborg, som mente at Redaktør Lynge var en bok for pøbelen, kastet seg inn i debatten.

Til sin forlegger skrev Hamsun et brev fra Paris som gir en god inngang til romanen og samtidig peker på en debatt like aktuell da som nå, nemlig hvorvidt romanforfatteren er ansvarlig for det han skriver på lik linje som redaktøren, debattanten eller journalisten. Var/er (nøkkel)romanen en ansvarsløs og feig måte å angripe virkelige personer på?  – modellen kan jo ikke ta til motmæle og forsvare seg. Hamsun så det annerledes:

Hamsun om mottagelsen av Redaktør Lynge i brev til sin forlegger Gustav Philipsen
Hamsun om mottagelsen av Redaktør Lynge og «den ansvarsløse Digtform» i brev til sin forlegger Gustav Philipsen 1893