Kategorier
Arkiv Studentblogg

Førjulshygge anno 1895

Gruppa møttes som vanlig et par timer på torsdag, der fortsatte vi arbeidet fra forrige uke. Denne uka har vi tatt en nærmere titt på reklamene i Aftenposten, ukene før jul i 1895. Først og fremst har vi sett på hva det reklameres for, samt hvem reklamene rettes mot i denne perioden.  Vi har også så smått begynt på sammenligningsdelen av oppgaven.

Hva reklameres det for?
Reklamenes fellestrekk mellom 15- og 22 desember 1895, er ikke overraskende at de rettes mot jul og julehandel.

Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.

Her er et utklipp fra Aftenposten 16. desember, hvor reklamen ikke er direkte rettet mot barn, men viser et leketøy mange barn sikkert ønsker seg til jul. Her står det tydelig hva apen gjør, den klatrer selv, samt pris og hvor man får tak i denne. En informerende reklame. Den skiller seg litt ut fra andre annonser i denne perioden, da denne har et tegnet bilde sammen med den skrevne teksten i reklamen.

Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.

Utklippet over viser typiske reklamer fra 1895, de er informerende , i form av at det er svært tydelig hvem som reklamerer, og hvor man finner produktene. Hva som selges blir listet opp, og rettes mot folk som skal kjøpe julegaver. Hvor varene kommer fra er også framhevet, sannsynligvis for å gi varene et eksklusivt preg.

Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.

Det er jo lov til å kose seg litt ekstra i jula, det gjorde de jammen meg på slutten av 1800tallet også! Her ser vi en reklame som skal friste folket med både dadler og druer. Denne type reklamer ser en ofte i tiden før jul, ofte kategorisert som ”julegotter”,

Forskjeller mellom reklamene fra 1875 og 1895 (ved første øyekast)
Reklamene i 1895 har i større grad inkludert prisene på produktene sine, og bruker oftere bilder, logoer og figurer. Man kan tenke seg at reklamebransjen har utviklet seg og bruker flere virkemidler for å nå fram til leserne. Under ser vi to reklamer som reklamerer for omtrent det samme. Den til venstre er fra 1875 og den til høyre er fra 1895. Begge to oppgir priser, men den til høyre gjør det i en større og mer detaljert grad enn den eldste reklamen. Eksemplet fra 1895 har også større bruk av imperativer og utropstegn i språket, som «Klip dette du!» og «Ja, læs gjennom…». Den har også en påminning som sier «Husk ogsaa paa, at ho Olaf Jensen foregaar der i disse Dage stor Realisation, saa der spares Penge ved at kjøpe der.»

Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser også at noen reklamer begynner å ha et språk som ligner innholdet i dagens reklamer. Under ser vi en reklame som drister ser til å bruke imperativer («Læs dette!» (med utropstegn til og med(!)) og «prøv mine») og er på den måten mindre beskjeden og mindre høflig i formen enn reklamene fra 1875 og de fleste reklamene vi har sett i 1895.

Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1895.
Kategorier
Arkiv

Ibsen, fotografiet og den nye visualiteten

I 1884 kom Henrik Ibsen med samtidsdramaet Vildanden. Dette stykket handler om fotografen Hjalmar Ekdal som lever en «livsløgn» uten selv å vite det. Hans kone Gina, som både fotograferer og retusjerer bildene i loftsgalleriet deres, er også en av de som er med på å holde løgnen i live. Når Hjalmars barndomsvenn Gregers Werle kommer tilbake etter flere år finner han ut av denne løgnen og føler seg moralsk forpliktet til å fortelle dette til vennen sin, til tross for Dr. Rellings meget kjente utsagn: «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra ham med det samme». Var det best for Hjalmar og hans familie å leve i løgnen, eller var det riktig av Gregers å fortelle sannheten? Stykket stiller både moralske spørsmål og spørsmål om løgn og sannhet, virkelighet og fantasi, gjennom å bruke fotografiet som motiv og metafor.

Bilderesultat for vildanden ibsen Bilderesultat for vildanden ibsen Bilderesultat for vildanden ibsen

Fotografiet fungerer som en metafor i stykket. Man finner flerfoldige kontraster som er med på å gjøre metaforen synlig. Kontrasten mellom lys og mørke er helt essensiell i fototeknologien og er også en viktig metafor gjennom hele stykket. Sannheten kommer fram i mørke rom, mens løgnen blir bevart i de opplyste rommene. Vi finner også representasjoner av kontraster mellom virkelighet og fantasi, ekte og falsk, løgn og sannhet. Man kan stille seg spørsmål om et retusjert fotografi er en sann representasjon av virkeligheten? Hvor mye kan vi stole på representasjonsteknologien vi omgir oss i hverdagen? Hvor mye er sant og hvor mye er løgn? Her kan det dukke opp spørsmål som: burde verden fremstilles så realistisk og uretusjert som mulig? Her kan tanken om idealisme være et viktig stikkord.

Idealismen er synlig i flere av karakterene i stykket. Den idealistiske subjektsforståelsen handler mye om å forene subjekt og objekt, dikter og natur. Med et antroposentrisk regime er mennesket i sentrum. Når skriften er dominerende er det et menneske som sanser og så omsetter det til skrift. Nye teknologier innebærer eksteriorisering av informasjonen. Grammofonen eksterioriserer stemmen. Skrivemaskinen fører til at hånden fjernes fra papiret. De nye teknologiene fører med seg en ny subjektsforståelse, et ikke-idealistisk subjektssyn, et mer fragmentert subjekt.

Med ny vitenskap om synet, får man også en relokalisering av synet til menneskekroppen, en slags kroppslinggjøring av synet. Kittler sier at analoge medier tok ånden ut av skriften, på samme måte hevder Crary at vitenskapeliggjøringen av synet tok ånden ut av det å se. Jo mer man ser på synet som fysiologisk kapasitet, jo mer oppmerksom blir man på at det kan maniuleres. Som følger av dette fremkommer et moderne fysiologisk visualiseringsregime. Nye diskurser er med på å forme måten man ser og tenker om det å se. Oppmerksomhetsdiskursen vokser frem i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Dette innebærer blant annet tanken om at noen sanseinntrykk settes i fokus fremfor andre. Det oppmerksomme subjektet blir idealet.

Den tidligere visuelle modellen var en helhetlig modell som brukte camera obscura som utgangspunkt. Det er en boks med et hull som slipper inn lys og gir et avtrykk på den andre veggen, som vist i denne illustrasjonen:

Bilderesultat for camera obscura

Dette var en visuell modell for hvordan man forstod forholdet mellom subjektet og verden. Poenget med denne modellen er å skape en kontrast. Det moderne synsbegrepet river opp tanken om denne modellen. Det er ikke verden som lager avtrykk i subjektet, men subjektets sansemessige oppmerksomhet som registrerer enkelte utsnitt av verden. Oppmerksomhetsdiskursen som vokser fram er et symptom både på at man har fått et fysiologisk grep om synet og overgangen fra det idealistiske/ helhetlige subjektet til det fragmenterte/ustabile subjektet.

 

Hvordan kan man lese Vildanden i en slik diskurs som Crary presenterer?

Vi kan begynne med å se på lyssettingen i stykkets første scene. Hvor kommer sannheten fram? Sannheten kommer fram i det mørske rommet, løgnen holdes i live i lyset. De grønne lampeskjermene rundt om i Werles hus er et tegn på at han ønsker en dempet belysning, han ønsker å spare det svekkede synet sitt. Det er et spill mellom hva som skal fordekkes og hva som skal være synlig.

I stykket kan man se Gregers som en representasjon på fortiden, siden han kommer tilbake etter mange år, han kommer på en måte fra fortiden. Fotografiet kan være en representasjon på fortiden. Fortiden rulles tilbake i det mørke rommet. Tiden står stille på loftet.

Man ser at det spilles på forholdet mellom syn og innsikt, det å se og det å innse, sannhet og visualitet.

Gina minner oss stadig på at fotografiet må retusjeres. Dette kan man se på som en allegori på det borgerlige familieidealet hvor virkeligheten alltid er retusjert, en løgn. Men en løgn er også en representasjon, det er en virkelighet som er produsert. Fotografiet er en representasjonsteknologi, fotografiet bidrar til å presentere en fragmentert virkelighet.

Hedvig er i ferd med å miste synet, men hun kan se i overført betydning ved hjelp av idealisten Gregers. Gregers allegoriserer mørkeloftet, han er også siste instans før Hedvig tar sitt eget liv.

Stykket representerer en konflikt mellom det idealistiske fortolkningsregimet og et langt mer sammensatt syn på hva sannhet og virkelighet er, en mer fragmentert virkelighet.

Man kan være svaksynt, men likevel ha innsikt (Hedvig), man kan også være amoralsk og med innsikt (Grosserer Werle). Hjalmar blir ikke moralsk bedre av å få innsikt. Gregers er en idealist. Det er mye som tyder på at tragedien i stykket skyldes idealismen.

 

Dette er bare noe av det man kan lese ut av dette stykket i en visualitetsdiskurs. Det kan være interessant å se på enda flere aspekter, men det får vi rett og slett ikke plass til i dette blogginnlegget.

Kategorier
Arkiv

«Verstümmelt von Emil Jonas»

Denne uken har vi fordypet oss i brevene fra Ibsen om og til Emil Jonas og hans tyske oversettelse av Samfundets støtter. Vi har både sett på bokhistorie og brevenes fysiske utseende, samt brevenes innhold. Ibsen er forbannet på Jonas, og bruker skarpe ord når han beskriver hans litterære tyveri.

 

Vi var heldige å finne bilder av Ibsens brev ved Det Kongelige Bibliotek i København og nærmere beskrivelser av brevet på nettside “Henrik Ibsens Skrifter” (HIS). Da Henrik Ibsen skrev til Emil Jonas brukte han foransidene av tre gulaktige ark. I følge HIS måler papiret 145 x 225 mm og “er misfarget, har flekker og andre skader” i tillegg til at den ble brettet i midten. Likevel er skriften lett å lese, ikke minst fordi Ibsen brukte mørkt blekk på lys papir. Helt øverst på den første siden ble Ibsens monogram trykket med blått blekk. Hele teksten er venstrehellende og hvert nytt avsnitt begynner med innrykk slik at teksten får en klar struktur.

ibsenvisbilde-plibsenvisbilde2-plibsenvisbilde3-pl

kilde: Det Kongelige Biblioteks Fotoatelier

 

Innholdet i brevet fra Ibsen til Jonas tydeliggjør at Ibsen er både fornærmet og forbannet over det Jonas har gjort med stykket hans. Ibsen påpeker at det allerede eksisterer to tyske oversettelser, og mener da at Jonas sin oversettelse er “således ganske overflødig(…)”, og han vil frabe seg denne utgivelsen av denne utgaven. Videre mener Ibsen at Jonas har misforstått verket fullstendig, og at de strykninger (som vi nevnte i forrige blogginnlegg) som er gjort er helt meningsløse. Stykket forandrer mening. Han kaller Jonas en “simpel litterær fusker”. I følge Ibsen kan “ingen roller udelades og ikke en eneste replikk stryges”, men som vi allerede har sett flere eksempler på overser Jonas fullstendig denne anmodningen fra Ibsen. Den tyske versjonen blir dermed et nytt stykke, som Ibsen tar avstand fra. Ibsen truer med å gå til pressen, og vi forstår av dette at pressen har makt og innflytelse i de litterære og kulturelle kretsene på den tiden. Fraværet av copyrightlover gjør at Ibsen ikke har noe annet valg enn å offentliggjøre hva Jonas har gjort mot stykket. På den måten viser Ibsen det skandinaviske og tyske publikummet at han ikke står inne for Jonas sin oversettelse. Han ønsker ikke å bli assosiert med denne. De to autoriserte tyske oversettelsene vil også bli oppsatt, og vil gi publikum en mulighet til å sammenligne Jonas sitt stykke med de godkjente versjonene. Til sist ønsker Ibsen “æresoppreisning” fra Jonas, ved å la Stadttheateret trykke plakater med “verstümmelt von Emil Jonas” over navnet til stykket, altså “lemlestet av Emil Jonas”. Brevet bærer preg av en svært opprørt Ibsen, som ikke sparer på kruttet i sin beskrivelse av Jonas og det “makkværket” han har prestert å skrive.

 

Oversettelsen til Jonas blir videre omtalt i flere brev sendt fra Ibsen til ulike personer i det litterære miljøet. I et brev til Lorentz Dietrichson fra april 1877 kan det virke som at Dietrichsons stykke “En arbejder” også har blitt uautorisert oversatt av Jonas. Ibsen advarer om at Jonas vil få all ære for stykket, og at Dietrichson ikke vil få noe, og anbefaler han om å reise en offentlig påtale mot Jonas “af den nu bestående lovløse og beskyttelsesløse tilstand, hvorunder vi norske litterater lider.”. Copyrightproblematikken er et tydelig problem i de litterære kretsene i Norge på denne tiden.

I januar 1878, i et brev til Fredrik Hegel blir Jonas omtalt som en “skrækkelig literær bandit”. Oversettelsen til Jonas har da Stadttheater i Berlin, samtidig som at stykket spilles i Ibsens versjon ved Nationaltheateret og Bellealliancetheateret. Også i et brev fra mai 1878 til C. K. F. Molbech blir Jonas omtalt som en banditt. Ibsen sier at han foreløpig har klart å hindre en oppsetning av Jonas sin versjon i München der Ibsen for tiden bor, men at han ikke råde over hva som skjer andre steder i Tyskland.

 

Dette er det vi har funnet ut til nå, vi vil neste uke fortsette med å se på oversettelsen av Samfundets støtter, det rakk vi ikke denne uken da vi manglet Thea. I tillegg vil vi prøve å finne ut hva Emil Jonas svarte på kritikken han fikk for sin oversettelse av stykket, og for å finne ut av det må vi på en eller annen måte få tak i avisen Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning fra 1878, nr. 43, 54 og 60. Om vi klarer dette får vi endelig se litt av Jonas egne tanker om stykket, og kanskje vil det gi oss en forståelse av hva han egentlig ville frem til med sin utgave. Har han en god unnskyldning for de kvinnelige rollene han har sløyfet? Hvordan forsvarer han det vulgære språket? Vi vil også se på to anmeldelser av Emil Jonas sin versjon av stykket fra premien i Berlin i 1878.

 

Nora og Linnea (Thea var med oss i tankene fra København) 🙂

Kategorier
Arkiv Studentblogg

Hvorfor ikke flytte Trondhjems Domkirke til Kristiania?

krone-seg
Ja, kan vi ikke flytte T.hjems Domkirke til Kristiania slik at den kan krone våre konger som befinner seg ved Oslofjorden? Bildet er hentet fra nb.no.

En ny uke har passert siden forrige bloggpost, og i løpet av denne har vi sett på en utgave av Verdens Gang fra 1878. Nærmere bestemt den fra torsdag den tiende januar. Dette er ingen tilfeldighet, denne utgaven ligger nemlig ute for folk flest på nasjonalbibliotekets sider – her kan også du lese den! Målet med lesningen var å undersøke om det kunne spores eller anes noen politisk profil i avisen. Vi ønsket å finne ut hvilke saker som er skrevet av selveste redaktøren Ola Thommesen, og bare lese avisen generelt. Hva interesserer avisen seg om? Hva står det? I tillegg har vi tatt mikrofilm-ekspertisen vår til et høyere nivå: nå kan vi scanne inn mikrofilm og overføre det til minnepenn! Det blir nyttig når vi beveger oss dypere ned i det spesifikke.

Å lese i disse gamle avisene må kunne sies å ha sine utfordringer. Frakturisk (gotisk) skrift er pen å se på, men ikke fult så enkel for oss moderne mennesker å lese. Dette er en kunst som ingen av oss på gruppa mestrer helt enda, men etter ei uke med intensiv øving trenger ikke hjernen lengre å vri seg i smerte for å forstå forskjellene mellom «f» og «s». Likevel, avisen måtte leses og saken som vekket størst interesse hos oss var en sak som omhandler sentralisering. Sakens overskrift lyder: «Norges Bank ikke til Kristiania», og artikkelen, som er skrevet av en navnløs forfatter, stiller seg kritisk til sentraliseringen som foregår i vårt langstrakte land på den tida. Forfatteren skriver at «Kristiania Handels- og Bengemænd» har fått det travelt med å flytte Norges Banks hovedkvarter fra Trondhjem og ned til Kristiania i forbindelse med åpningen av jernbanen. «Det er som en Feber har bemæktiget sig Kristiania-Folket i de allersidste Aar. Did skal alt; Kristiania skal opsluge Landets øvrige Byer, eller i det mindste gjøre dem til Forstæder for Hovedstaden og Landets Bygdelag til intet mere end Kristianias Havnegange og Sæterbrug […] for at Kr.a. skal faa straale i fin Overlegenhed.» skriver forfatteren ironisk. Han mener Norges Bank har gjort en utmerket jobb i Trondhjem, derfor er en slik overføring meningsløs. Dette understreker han ved at det kan være lurt å flytte Aasmund Olavsson Vinjes levinger fra Hadeland til Kristiania sammen med Trondhjems Domkirke, når vi først er i gang.

islaending
hentet fra nb.no

Ellers kan vi lese at vulkanutbrudd på Island ikke er noe nytt fenomen. Dette kommer til uttrykk ved en innsamling som skal gå til de «skadelidte Islændinger» etter et vulkanutbrudd i 1875. Vi finner også en god del telegrammer som er postet i avisen, samt en god definisjon på hvilke dyr som går under definisjonen «husdyr».

Vi vet at Verdens Gang, sammen med Dagbladet, er venstreaviser. Vi vet at veien fra politikk til avis var kort, og vi vet at Thommesen på et senere tidspunkt enn 1878 støttet seg mer mot Høyre. I utgaven vår fra 1878 er det venstrepolitikken til Thommesen som skinner gjennom i spørsmålet om sentraliseringen av Norges Bank. De aller fleste artiklene i avisen på denne tida var usignerte, men vi må anta at en stor del av sakene er skrevet av Ola Thommesen. Vi kan likevel argumentere for Thommesens støtte til sakene som tas opp fordi artiklene ikke blir utgitt i avisen uten å gå gjennom redaktøren først.

husdyr
Det var en heller nyttig sak om begrepet «husdyr». Greit å vite at f.eks. Kanarifuglen ikke går under betegnelsen «husdyr». Bildet er screenshot tatt fra nb.no.

Til neste gang og for framtiden:
Vi fortsetter å jobbe med året 1878 og ser på flere utgivelser fra samme år. Klarer vi å spore en klarere politisk profil enn hva vi fikk ut av utgaven vi har sett på nå?

Vårt langsiktige mål består, vi ønsker veldig gjerne å finne saker som minner om de som står beskrevet i Hamsuns Redaktør Lynge! Hvordan endrer avisen seg i årene Thommesen er redaktør, er det enkelte ting som blir tydelig i avisen?

Ha en fin uke!
Hilsen Ida Marie, Solveig, Jørgen og Nora.

 

Kategorier
Arkiv Studentblogg

UNDER PARAPLYEN – Kunsten å tolke gotisk skrift

God dag kjære studentforskere!

Årets andre blogginnlegg skal handle om gotisk skrift, noen irriterte; dog interesserte studenter, et trangt, lite rom med en gammel computer og en veldig stor paraply!

Noe som vi straks merket etter vi satte i gang med å lese Morgenbladet på mikrofilmruller i universitetsbibliotekets trange rom på Dragvoll, var den vanskelige og til dels tidkrevende prosessen med å få i gang dette apparatet som skal fremvise aviser fra mikrofilmene. Både jeg og Gerd Eli klødde oss frustrert i hodet over hvordan dette fungerte. Vel, det endte med hjelp fra bibliotekets egen mann, Roger, som visstnok bodde langt, langt nede i de mørke kjellerne på Dragvoll. Med dette som utgangspunkt satte vi oss til for å lese noen utgaver av Morgenbladet fra begynnelsen av april 1870.

Det første vi fant var lange leserinnlegg og telegrammer fra både Stockholm og Paris. Innholdet dreide seg for det meste om ulike korrespondenters rapporter fra opphold i ulike europeiske og amerikanske byer. (Et telegram handlet om en manns behov for klippfisk, som angivelig skulle ha vært fraktet fra Norge til England og videre nedover Europa, antagelig med dampbåt.) Skriften i avisen er gotisk frakturskrift. Og for noen nokså uerfarne skriftfilologer bydde dette på noen problemer. Her skal man ikke tulle med alt fra S til K, L og G. Det endte med at vi sammenlignet skriftfontene i bokstavene med et frakturalfabet fra internett, – et godt tips til andre som vil begi seg inn i mikrofilmens verden!

Vi fant ikke ut så mye, og stoffet var ikke så spennende. Men vi har blitt kjent med Morgenbladets oppsett og layout. Det var vanlig å presentere når de ulike prestene skulle holde prekenen og i hvilke kirker. Deretter fulgte det et nyhetsbrev, eller en korrespondanse som omhandlet den politiske situasjonen i Europa. I april-måned var særlig «unionsmøtet» og «unionsdiskusjonen» et aktuelt tema som Morgenbladet tok opp nesten hver dag. Også den franske statsministeren Èmilie Ollivier var et gjengangernavn i Morgenbladet. Videre fulgte innlegg om handel, økonomi, telegrammer, reklamer, avertissementer og en føljetong.

2r4ncz6
MORGENBLADETS ROMAN: Bildet viser kap 23 i en føljetongroman av Anthony Trollope. For de skarpsynte filologer, er skriften en smule diffus. Foto: Andreas Bentzrød.
Den britiske forfatteren Anthony Trollope.
EN KOMPIS AV IBSEN?: En kan se tydelige likheter mellom den britiske forfatteren Anthony Trollope og Norges Henrik Ibsen – mon tro hva…

 

Bilde 1 viser et utdrag fra Anthony Trollope oversatte roman: Et ekteskap. En føljetong som ble trykt i Morgenbladet i  april 1871, – til fryd for de formuende fruer, og kanskje som et diskusjonstema ved de finere salonger? Bilde 2: Anthony Trollope (1815 – 1882)  var en engelsk forfatter og ble ansett som svært produktiv innenfor romansjangeren i viktoriatiden. Mange av hans verker tok utgangspunkt i miljøer knyttet til grevskaper  og ekteskapsproblemer, som tematikk og sosiale kulisse )

Noe som irriterte oss en del, var datidens skribenters evne til å bruke, bortimot hundre år på å komme til saken i et innlegg, enten om det var en nyhetssak eller et telegram. Den kronglete og til dels seige syntaksen gjorde setningene både vanskelige og tunge. Språket er ført i en høvisk stil, så det er tydelig hvilket publikum avisen appellerer til. Forfatteren Henrik Ibsen var en av avisens trofaste abonnenter.

Det er mye smuss innimellom, noe som gjør avisen vanskelig å lese til tider! Et annet element som satte sinnene våre i kok var lyset på biblioteket. Lyset i mikrofilmrommet kan jo ikke slåes av, da hele biblioteket vil bli lagt i mørke! Noe vi fikk beskjed om.

Gerd Eli fant løsningen: – Å, vi skulle hatt en paraply av noe slag!

Og det var da, det slo et lite lyn ned i meg.

«Men, det har jo jeg! Skrek jeg ut, mens jeg dro opp bøker og penner fra skuldervesken. «Her!»

Sammen satte vi oss under paraplyen som skjermet for lyset og begynte å lese…

Til neste gang skal vi huske på å ta med paraplyen, og forsøke å glemme den tunge syntaksen. Vi skal lese videre og vi vil se på publikasjonene fra enkeltuker fra ulike årganger. Vi håper det vil dukke opp flere kulturelle innslag som anmeldelser eller politiske taler, eller noen saftige skandaler. I tiden som kommer vil vi også studere Ibsens telegrammer og se om vi finner noe brennhett stoff der.

Vi lærte:

1) Ta alltid med deg paraply

2) Å lese setninger i aviser fra 1870-tallet og utover med hjelp av et frakturalfabet.

3) Om avisens oppsett.

blogg-4-forskerne

Foto: Ida Louise Skarsten.

Kilder:

Kategorier
Arkiv Studentblogg

Hollandske Cigarer og Veien til Rigdom

Siden sist har vi sett på reklame i gamle utgaver av aftenposten fra to ulike uker, en uke i 1875 (13/12 – 19/12)  og en uke i 1895 (16/12- 22/12). Vi har valgt å fokusere på førjulstida fordi vi er nysgjerrige på om dette påvirker reklamebildet ytterligere. Vi har valgt å gå bort i fra og bruke Morgenbladet som forskningsobjekt fordi morgenbladet ikke har noe digitalisert arkiv fra 1870-1900. Aftenposten derimot, har alt tilgjengelig på nasjonalbiblioteket. Som tidligere nevnt dreier vår oppgave seg om å  undersøke utviklingstrekk for reklame og forbrukerstoff med utgangspunkt i en uke i 1875 og en uke i 1885. Vi ønsker å finne ut av om reklamens utvikling kan gjenspeiles i økonomisk og/eller kulturell utvikling i samfunnet forøvrig. Vi vil også undersøke om dette er noe som gjør seg gjeldene i datidens litteratur.

Vi møttes torsdag 08/09 for å planlegge hvordan vi skulle komme ordentlig i gang med oppgaven. Vi kom frem til at vi skulle dele oss inn i to grupper, hvor den ene fokuserte på aftenpostens utgivelser fra 13.12.1875 – 19.12.1875 og den andre på aftenpostens utgivelser fra 16.12.1895 – 22.12.1895. Vi bestemte oss for å fokusere på funn fra 1875 i denne ukens blogginnlegg.  Hovedfokuset vårt har vært å undersøke følgende:

  • Hvordan ser reklamen ut? ( skrift, tegninger, bilder)
  • Hvor og hvordan er reklamen plassert?
  • Hva slags retorikk brukes i reklamen? (Informativt, oppmerksomhetsvekkende etc.)
  • Hva reklameres det for?
  • Hvem er reklamen rettet mot?

Vi satte umiddelbart i gang med arbeidet og fant mange interessante reklameannonser. Vi fant ut at reklamene i 1875 hovedsakelig forekommer etter nyhetsstoffet, men at det i alle utgavene er plassert en annonse blant artiklene på første side. Vi la merke til at reklamene var skrevet og utført i med stor variasjon både i skrifttype, fonter, figurer og rammer. Nedenfor er et eksempel på hvordan en typisk reklameside ser ut:

Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

Her kan en observere mange forskjellige typer reklameannonser og mange ulike stiler. Det generelle inntrykket av avisenes avertissement, og avisene forøvrig, er at de benytter all ledig plass. De er fylt til randen. Dette gir et utrykk som for mange kan virke rotete. De enkelte reklameannonsene derimot, er ofte langt mindre tettskrevne enn nyhetsstoffet.

En vesentlig del av vår oppgave denne uken var å se på hva det reklameres for. Vi fant ut at det i all hovedsak reklameres for dagligvarer som alkohol, meieriprodukter, bakervarer. Vi fant også flere reklamer for lamper, klær og kikkerter. Det var også annonser for julepresanger som leketøy, klær og bøker, i og med at vi fokuserte på en tid så tett opp mot jul. Vi ser også en tendens til at selgerne bruker juletida for å fremme salg av for eksempel bakervarer. Dette er ikke nødvendigvis bakevarer spesielt tilegnet julebaksten. Det er snarere en metode hvor selgeren bruker julen som et appellerende aspekt ved sine varer. En ser også at importerte varer er understreket. Dette tyder på at disse varene hadde en ekstra høy status og ble assosiert med luksus. ”Hollandske Cigarer” er et eksempel på en vare hvor importlandet tydelig er relevant for varen som er til salgs.

Annonse for Hollandske Cigarer
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

Et annet interessant perspektiv er hvem annonsene er rettet mot. I de fleste tilfeller er ikke reklamene spesifiserte. Men det hender relativt hyppig at de retter seg mot en spesiell klasse, et kjønn eller lignende. Dette kan man se i eksemplene nedenfor. 

Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

 

Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

 

Ved å lese reklamene litt mer nøyaktig fant vi store variasjoner i språket. Noen reklamer var svært formelle, mens andre var mer uformelle i språkbruken. Det tyder på at annonsene er en blanding av redaksjonens formuleringer og innsenderens formuleringer. Ord som ”extra superfin” oppstår gjentatte ganger. Dette kan si noe om forbrukernes tillit til avisen i tiden. Som kunde har en også tillitt til kjøpmannen som sier at hans varer er de beste og attpåtil får det trykt i avisen. Det kan tolkes som en form for bekreftelse eller annerkjennelse for offentligheten.

En annen ting som er påfallende med reklamene er pekende figurer. Dette forekommer ofte om noe er ekstra billig eller gratis. Som i dette eksempelet:

Bildet er hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet fra nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

Her ser en forøvrig også at reklamen har tatt i bruk slagordet ”veien til rigdom”. Dette er noe som kan appellere til leserens pathos og skape en forhåpning om rikdom.

Utseendet på annonsene er også bemerkelsesverdig. Annonser som er utsmykket og oppmerksomhetsvekkende er ofte reklamer som ønsker å oppnå et større salg. Annonsene som er beskjedne eller mindre utsmykket kan være annonser fra varelevering av melk, eller en utlyst stilling for arbeid. Nedenfor er et eksempel med en utlysning for et kontor og en reklame for oljetrykkbilder. En kan tydelig se en forskjell på annonsens utseende.

Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.
Bildet er hentet i nasjonalbibliotekets arkiv. Aftenposten, desember 1875.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne uken har vi altså sett på forskjellige aspekter ved avertissement i de forskjellige avisutgivelsene fra en uke i 1875 og en uke i 1895. Vårt mål med arbeidet for denne uken var å samle informasjon, generelle tendenser og typiske trekk ved avisenes avertissement. Vi har i denne uken hatt spesielt fokus på funn fra 13/12-19/12.1875. Neste uke skal vi se nærmere på aftenpostens utgivelser fra 16/12- 22/12.1895.

Kategorier
Arkiv

Ibsenstykke på ville veier

Denne uka har vi kastet et nærmere blikk på Henrik Ibsens Samfundets Støtter og sammenlignet dets paratekster og begynnelsen av den første akten med Emil Jonas sin oversettelse Die Stützen der Gesellschaft. Til tross for at vi kun er ti sider inn i den tyske utgaven, kan vi se tendenser til omskriver av Emil Jonas, og på de første sidene av stykket er det vanskelig å kjenne igjen originalstykket til Ibsen. Høytlesingen fra den tyske utgaven konkluderte raskt med at Jonas har strøket flere (kvinnelige!) karakterer, hoppet over viktige sceneanvisninger og tatt seg svært kunstneriske friheter når det gjelder karakterenes språkbruk. Fra Ibsens nærmere høye stil der begge kjønn kommer til ordet, kommer Jonas med sitt til tider grove språk, der små gutter stadig får trusler om vold, og kvinner ikke har stort til replikker. Vi kan si med sikkerhet at vi er spente på hvor denne fortellingen ender, Emil Jonas har til nå skapt noen hissige utgaver av Ibsens karakterer, og dersom disse skal fortsette å drive handlingen frem er det ikke usannsynlig i at det hele ender på en ganske annerledes måte enn den originale utgaven.

Under følger en grundig gjennomgang der vi sammenligner forsiden, samt de ti første sidene i den tyske utgaven med den samsvarende handlingen (til den grad det er mulig) i den norske utgaven av Samfundets støtter

I et teaterstykke danner forsiden, personlisten og sceneanvisninger tilsammen parateksten. Den norske utgavens forside av Samfundets Støtter fremhever Henrik Ibsen tydelig som forfatter. Navnet hans er skrevet med en større skrifttype enn resten av personene som blir nevnt. I tillegg står tittelen til stykket rett under Henrik Ibsens navn slik at hovedfokuset er veldig klart. I motsetning til den norske utgaven blir ikke Ibsen så tydelig fremhevet på den tyske oversettelsen. Her står navnet Emil J. Jonas, som er oversetteren, i en større skrifttype enn Henrik Ibsen. Ved første øyekast skaper det et inntrykk av at det er Emil Jonas som er forfatter. Dette reiser spørsmålet om copyrightlover siden det åpenbart ikke fantes noen klare regler for tydeliggjøring av forfatterskap. Utover det inneholder forsiden til den tyske utgaven en bemerkning om at stykket opprinnelig er et teaterstykke, men at akkurat denne utgaven er ment som en leseutgave, ikke at manus for skuespillerne på scenen. Prisen til den tyske boka er trykket på forsiden. Imidlertid finnes det ingen lignende opplysning i den norske boken.

La oss flytte oppmerksomheten fra forsiden til personlisten. Den norske varianten oppgir flere karakterer som ikke er nevnt på tysk. Den senere analysen av den første akten åpenbarer hvorfor dette særlig gjelder kvinnerollene Grosserer Rummels frue, Postmester Holts frue, Doktor Lynges frue, frøken Rummel og frøken Holt er alle utelatte i den tyske utgaven. Videre finner man i den norske utgaven et notat om andre karakterer vi møter i stykket: «Byens borgere og andre indvånere, fremmede søfolk, dampskibspassagerer» under listen med hovedkarakterer. I den tyske versionen heter det bare «Bürger. Seeleute. Diener. Mädchen.». Her ser vi tydelig at Emil Jonas forandret parateksten. Isteden for byens borgere valgte han å nevne bare borgere. Andere indvånere kan oppfattes som tjener og jenter som han bestemte seg å sløyfe i hovedlisten. Videre unnlot Jonas å bruke adjektivet «fremmede» for å beskrive sjøfolket. Til slutt beskriver en siste anvisning stedet hvor stykket handler og den er den samme i begge bøkene.

På den neste siden begynner den første akten med tre avsnitt om sceneanvisninger i den norske originalen. Først blir utearealet til Konsul Bernicks hus beskrevet. Et avsnitt som framhever scenen inne i stua følger, og det siste avsnittet innleder handlingen. Leseren får inntrykket av et klassisk filmanslag da fokuset stadig nærmer seg handlingen slik at man kan plassere handlingen inn i en kontekst. Den tyske oversettelsen er mye kortere og består av kun fire linjer. Betraktninger angående vær, forbigående folk, personene som befinner seg inne i huset og innledning av handlingen er kuttet ut. Leseren blir kastet inn i et rom i Konsul Bernicks hus med kort informasjon om hvor dørene befinner seg. Sceneanvisninger som blir utelatt på den måten kommer fram i hovedteksten som replikker. For eksempel er Hilmar nødt til å si at damene sitter i rommet slik at leseren forstår hvem som er på scenen. I tillegg er det verd å bemerke at Henrik Ibsens stykke er inndelt i fire akter uten scener mens den tyske versjonen skiller mellom scener i tillegg til aktene.

Etter sceneanvisningene følger hovedteksten. Vi kan ikke sammenligne den første scenen ord for ord fordi forskjellene er for store. Handlinger forekommer i forskjellig rekkefølge og tanker blir ytret av ulike personer i de to utgavene. Dette blir mest merkbar i damenes roller som er helt utelatt i oversettelsen. Istedenfor at damene forteller fru Lynge historien om Lona Hessel og Johan Tönnesen, er det Hilmar som forklarer adjunkt Rørlund forholdene i familien til fru Bernick. Hilmars versjon av hendelsene er mer detaljert enn den historien damene forteller og inneholder hendelser som ikke finnes i den norske originalen. Blant annet hører vi hvordan Hilmar kjøpte seg et billett til fru Dorfs teaterforestilling og at Johan satt forelsket ved siden av ham. I tillegg er samtalen mellom fru Bernick, Olaf og Hilmar blitt redusert til en samtale mellom Olaf og Hilmar. Damene er tause og har overhodet ingen betydning for handlingen. Kvinnerollene blir enda mer forvirrende da en viss «Lina Tönnessen» (s. 7) blir nevnt som ikke eksisterer i Ibsens stykke. De eneste navene som ligner Lina Tönnesen er Lona Hessel og Dina Dorf, mens konteksten gjør det sannsynlig at det er Lona Hessel som er ment. Emil Jonas bruker altså kunstneriske friheter og interpreterer historien med sine egne ord og tanker. At Henrik Ibsen er kjent i Norge som forkjemper for kvinnens rettigheter gjenspeiler seg ikke i det hele tatt i den tyske oversettelsen. Riktignok blir det tyske stykket et patriarkalsk drama. Videre finnes det store forskjeller i språket som brukes. Den tyske versjon bruker ord som er mer vulgære og radikale. For eksempel oppfordrer Hilmar Olaf i den følgende måten å være forsiktig med buen i hånda: «Stå ikke og peg imod mig med buen, din klods.» (s.9) mens på tysk får vi høre at Hilmar skal rive av Olafs ørene hvis han ikke slutter å peke mot ham (s.6). Språklig sett tar Emil Jonas avstand fra originalen og bruker sine egne uttrykk som er svært forskjellige til Henrik Ibsens ordvalg.

I sammenligning av paratekstene og første scenen ble det åpenbart at Emil Jonas bruker en kunstnerisk frihet, og deler av de første scenene ser annereledes ut enn i den originale utgaven. Forfatterskap blir ikke tydelig nok framvist på forsiden og paratekster er grovt forandret. Kvinnerollene sløyfes og i tillegg er handlingen og språk så forandret, at en enkel sammenligning ikke lenger er mulig. Det er dermed ikke vanskelig å forstå hvorfor Ibsen var så opprørt over denne uautoriserte oversettelsen. Dette er noe vi vil se nærmere på neste uke, da vi skal fordype oss i en rekke brev som ble sendt mellom Ibsen og Emil Jonas i forbindelse med utgivelsen av den tyske utgaven av Samfundets støtter. I tillegg vil vi fortsette med sammenligningen av de to utgavene, hvem vet hva som vil dukker opp underveis? Vi kommer til å fortsette å jobbe med begge utgavene samtidig, slik at vi klarer å følge opp hele handlingen i boken. Vi skal også få lest D’Amicos artikkel fra 2014 om de seks poengene, da dette kan være relevant for vår oppgave.

 

Thea, Nora og Linnea 🙂

Ikke bare er innholdet forandret, den gotiske teksten gjør det også en smule mer komplisert å lese den tyske utgaven, men det går!
Ikke bare er innholdet forandret, den gotiske teksten gjør det også en smule mer komplisert å lese den tyske utgaven, men det går!

 

Kategorier
Arkiv Studentblogg

En ny vending med spisset penn

Denne uken var vi igjen klar for å møtes på mikrofilmrommet. Planen fra sist stod ved lag, og vi så på avisenes layout og profil. For å gjøre oss opp en formening om utviklingen valgte vi oss ut tre tilfeldige utgaver, fra henholdsvis 1878, – 82 og 1902. Men, vi varsler nå et lite omslag i prosjektet vårt, som man kan lese mer om i slutten av blogginnlegget.

10. januar 1878 (nr. 4, årg. 1)

I denne, svært tidlige, utgaven av avisen er det nesten utelukkende redaksjonelt stoff. Stilen er enkel, med rette linjer og fast inndeling. Det lille av reklame som finnes er plassert i slutten av bladet. Fonten er i fraktur (bedre kjent som gotisk), mens noen av de reklamene som er trykt er antikva. Logoen er pent utformet, tar stor plass og er noe prangende, med blomster som dekorasjon. Mindre notiser er uthevet med fet skrift. Det er ingen bilder eller annet av grafisk karakter i avisen.

14303821_10153750535366759_6764184_o
Har du noen gang lurt på hvordan boksen til en mikrofilm ser ut? Nå slipper du å lure!

1.juli 1882 (nr. 156, årg. 4)

Det første som slår oss er at det i denne utgaven, bare fire år etter første, inneholder veldig mye reklame. En tydelig endring, som er lett å se. I all hovedsak er reklamen nå trykt i antikva, mens den løpende teksten er fortsatt trykket i fraktur. Noen av sakene har også fått grafiske tillegg, blant annet noen dyretegninger.

Avisen har blitt langt mer moderne på kun fire år. Logoen er større, men har et enklere preg. Blomstene er erstattet med reklamer, som nå flankerer logoen. Vi noterer oss at avisen har fått sin egen kjøps- og salgsseksjon. Her kan man både leie rom og annonsere arbeidskraft.

 

29.nov 1902 (43, årg. 35)

Verdens Gang blir nå trykket i rotasjonspresse, noe som synes godt. Avisen er mer ryddig og trykket er bedre. Fontene er blitt større og tydeligere, noe som også innvirker på et nytt element – saksoverskrifter. En annen nyvinning her, i forhold til 1882-årgangen, er at det på forsiden er henvisninger til saker inne i avisen.

På forsiden er det nå langt mindre reklamer enn avisen 20 år før, de er plassert lengre bak i avisen. Det er en overvekt av tobakks- og alkoholreklamer, og generelt ser reklamene «proffere» ut. Vi registrerer at mer og mer av avisens innhold nå trykkes i antikva, men at frakturskrift fremdeles er dominerende i lengre saker.

 

Omslaget

Tidligere i blogginnlegget har vi lovet et omslag, og det presenteres her: I første blogginnlegg skrev vi at vi: «I denne bloggserien skal vi ta en nærmere titt på Verdens Gang (idag kjent som VG), i årgangene 1878, -92 og 1902. I tillegg skal vi se på hvordan Knut Hamsun skildrer redaktøren Ola Thommessen i sin roman Redaktør Lynge (1893) og avisen Gazetten. Vi skal sammenligne disse dagsavisene og se på hva som er inspirert av virkelighet og hva som er fiksjon». Vi skal ikke vike radikalt fra dette, men har blitt enige om å presisere arbeidsmålene noe.

Denne høsten skal vi fortsette å se nærmere på Verdens Gang, men skal spisse oss nærmere inn på hvilken type saker det blir skrevet om, og hvilke saker man kan anta redaktøren selv står bak. Klarer vi å spore en utvikling eller en forandring her? Vi ønsker spesielt å se på hvilke saker som har en politisk karakter og hvilke spørsmål det debatteres rundt. En av de endringene vi vet finner sted, er overgangen fra meningsavis til nyhetsavis, og dette vil være spennende å spore i avisene. Vi ønsker å se på flere forskjellige utgaver av avisen.

De funnene vi gjør ønsker vi å diskutere opp mot teoritekster på pensum, spesielt opp mot Knut Hamsuns roman Redaktør Lynge. Ifølge ryktene tematiserer romanen Ola Thommesen, redaktøren i Verdens Gang (Gazetten i romanen) i perioden 1878 til 1910.  Boken fikk i tiden rundt utgivelsen voldsom kritikk for å være et personangrep på Thommesen – selveste Bjørnstjerne Bjørnson mente det var den mest uærlige bok noen gang utgitt i norsk litteratur. Det blir spennende å se om vi finner likheter i avisen og romanen. Er vi heldige finner vi kanskje saker som er nærmest identiske!

14315903_10153750534741759_834948365_o
Vår ferske mikrofilm-sjef Jørgen!

 

Sentrale spørsmål i fortsettelsen blir:

  • Hvilke saker skrives det om i Verdens Gang?
  • Hvilke saker står Ola Thommesen bak?
  • Er det en utvikling i avisens profil og type saker?
  • Hvilke politiske saker skrives det om, og er mengden politisk stoff økende?
  • Finner vi saker som kan minne om hendelser fra romanen Redaktør Lynge?

 

Til neste gang:

  • Skal vi lese et av de tidligste eksemplarene av Verdens Gang, antakeligvis et fra 1878. Hvilke saker står det om her?
  • Hvilke saker står redaktøren bak, og hvilke saker er forfattet av andre?
  • Klarer vi å observere en politisk profil?

 

Oppsummering

I denne bloggposten har vi sett at det var utvikling i Verdens Gang mellom 1878 og 1902. Denne utviklingen så vi denne uken spesielt godt i mengden reklame og hvordan avisen så ut. Vi har også spisset høstens prosjekt, og gjort oss opp en klarere mening om hva vi ønsker å se på.

Med ny giv og spissere spiss blir veien videre veldig spennende!

Hilsen,
Jørgen, Ida Marie, Solveig og Nora.

Kategorier
ukategorisert

Den ansvarsløse Digtform

Da Redaktør Lynge kom ut i 1893 var det ingen som tvilte på hvem Hamsuns modell var. Det var redaktør Ola Thommessen i Verdens Gang. Hamsun var rasende på redaktøren, og boken var ikke bare «et Ord foran Valgene», den var «hed som Had».  I en reklameannonse beskrev Hamsun selv romanen slik:

lynge

Stortingspresident Carl Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot redaktørbikkjen Olaf Thommessen fra Verdens gang. Karikatur av Andreas Bloch.
Stortingspresident Berner beskytter Amandus Schibsted i Aftenposten og Nils Vogt i Morgenbladet mot redaktørbikkjen Olaf Thommessen fra Verdens gang. Karikatur av Andreas Bloch.

Redaktør Lynge vekket oppsikt, skapte  debatt og for første gang opplevde Hamsun at en av hans romaner kom i et andre opplag.

Men oppstandelsen var ikke uten skandale. Hamsun ble angrepet fra alle kanter. Både Bjørnson, som omtalte boken som den til da uærligste i norsk litteratur, og Garborg, som mente at Redaktør Lynge var en bok for pøbelen, kastet seg inn i debatten.

Til sin forlegger skrev Hamsun et brev fra Paris som gir en god inngang til romanen og samtidig peker på en debatt like aktuell da som nå, nemlig hvorvidt romanforfatteren er ansvarlig for det han skriver på lik linje som redaktøren, debattanten eller journalisten. Var/er (nøkkel)romanen en ansvarsløs og feig måte å angripe virkelige personer på?  – modellen kan jo ikke ta til motmæle og forsvare seg. Hamsun så det annerledes:

Hamsun om mottagelsen av Redaktør Lynge i brev til sin forlegger Gustav Philipsen
Hamsun om mottagelsen av Redaktør Lynge og «den ansvarsløse Digtform» i brev til sin forlegger Gustav Philipsen 1893
Kategorier
Arkiv Studentblogg

Litteraturstudentenes ferd inn i datateknologiens verden

Den første uka fikk vi en skikkelig pangstart i emnet LITT2203/ALIT3303. Her vil vi forsøke å forklare det vi som studenter lærte – slik vi har forstått det – under et heldagsseminar som ble avsluttet med et besøk på datamuseet på NTNU Gløshaugen. 

Shannon og Weavers kommunikasjonsteori
Vi startet dagen med en introduksjon i Shannon og Weavers ”The Mathematical Theory of Communication” (1963). Her bygges det på Shannons og Weavers kommunikasjonsmodell fra 1949. Den har en analytisk fordel fordi den opererer uten semantikk. Forståelse kan kun vurderes dersom mottageren har fått den reaksjonen som er forventet, altså når sendt signal og mottatt signal er det samme. Dette er noe litt annet enn kommunikasjonsmodellen vi kjenner fra Roman Jakobson der budskapet, eller semantikken, er fokuspunktet:

 

jakobson

 

Når Shannon og Weaver forklarer sin kommunikasjonsteori er de interessert i hvordan prosedyrene for kommunikasjonen fungerer teknisk, og om kommunikasjonen resulterer i en handling.

 

image

Når man sender et telegram gjennom en telegraf, bruker man morsesignaler. Morsesignalene er enten lange eller korte, og har teknisk sett ingenting med semantikk å gjøre. Hva morsesignalene betyr er uvesentlig, de er bare tegn som representerer en mening. Det viktige er om beskjeden kommer fram til mottakeren slik den var ment. Hvor presis og effektiv ble kommunikasjonen? Med telegrafen blir kommunikasjonen presis, fordi det er lite rom for misforståelser. Telegrafen er jo et godt medium for korte meldinger og enkle instruksjoner, men når menneskene vil sende kompliserte beskjeder egner den seg ikke like bra.

Digitale og Analoge medier
Til nå har vi snakket om morsesignaler og bokstaver. Begge disse er diskret signaler, det vil si adskilte tegn, på samme måte som tall.  Slike tegn er digitale, som vil si at de kan oversettes til elektriske impulser og sendes med maskiner som tillater det. Digitale tegn i dataverdenen består av to funksjoner – på/av (0 og 1). Akkurat nå sitter du og leser adskilte tegn i form av blokkbokstaver som oppstår gjennom denne på/av-funksjonen. Enten så finnes de (på), eller så finnes de ikke (av). 

Som et eksempel kan vi bruke forskjellene mellom teknologien som inngår i en vinylplate og en CD-plate:

En CD-plate er et digitalt medium som fungerer med på og av. Den er avhengig av elektriske signaler som gjør at den enten spiller, eller ikke. Den forsøker å etterligne naturlover, eller fysiske prosesser, men trenger et styringssystem.

I naturen skjer ting gradvis – ikke digitalt, men analogt. Menneskenes tale består av lydbølger som er sammenhengende, temperaturen ute stiger og synker gradvis. Dette kaller vi kontinuerlige analoge signaler. 

En vinylplate er et analogt medium som er fysisk. Dvs. det er naturlig for mennesket – sammenhengende i sin sendeform. Praktisk talt kan vinylplaten sende lyden uavhengig av strøm (på og av). Hvis du snurrer en plate med fingeren uten kobling til en forsterker og høyttaler, går det fortsatt an å høre lyden som sendes fra sporene i platen – selv om det høres veldig lavt.

 

DATAMUSEET
Datamuseet befinner seg dypt nede i kjelleren på IT-bygget på NTNU Gløshaugen. Man kan si det var et litt fremmed sted for oss humanister fra Dragvoll. På et lyst rom spaserte vi forbi alle mulige slags datamaskiner – både analoge og digitale – fra de vi kjenner fra i dag helt til tilbake til de første regnemaskinene. For det var det opprinnelige formålet til datateknologien – nøyaktig og effektiv regning. For å unngå menneskelige feil, og ikke minst overgå våre naturlige evner, måtte man finne opp teknologi som kunne løse regnestykker med presisjon og høy hurtighet.

Den eldste regnemaskina på museet: ved hjelp av mekaniske prosesser kunne maskinen addere, subtrahere, gange og dividere store mengder med tall som er vanskelig for mennesket å regne uten feil.
Den eldste regnemaskina på museet: ved hjelp av mekaniske prosesser kunne maskinen addere, subtrahere, gange og dividere store mengder med tall som er vanskelig for mennesket å regne uten feil.

Behandling av massedata
Regning var ikke det eneste problemfeltet som datamaskiner måtte løse. Det var også håndtering av store mengder med informasjon (massedata). I forbindelse med folketellinga i USA i 1890 ble det lyst ut en konkurranse der den som klarte å finne en maskin som kunne telle folk på en effektiv måte fikk en pengepremie. Et klokt hode, Herman Hollorith (1860 – 1929), kom da med en grusomt smart ide med bruk av hullkort. Hullkortene var på størrelse med den tidens dollarseddel større en de vi kjenner i dag), og kunne romme utrolig mengder informasjon på liten plass, for å så sendes gjennom en maskin som registrerte hvor mange hull og hvor de lå for å igjen legge det til i ’regnskapet’. Ellers kunne det ta ti år å telle alle, og innen da ville folketallet ha økt betraktelig med nyfødte barn og immigrasjon. Dette gjorde for første gang nøyaktig folketelling mulig.

Hullkort
Slik så hullkortene ut.

Militærets bidrag
Et interessant moment er at krig er teknologiutviklende. Datateknologiens nøyaktighet gjorde at den ble attraktiv for militært bruk. En av grunnene til dette var at det åpnet opp for et kommunikasjonsnettverk som beskyttet informasjonen som var lagret og sikret kommunikasjonskanaler mellom militære stasjoner. Så hvis en av stasjonene ble truffet av et angrep var likevel ikke all informasjon rammet og kanalene var fortsatt åpne for kommunikasjon.

En annen årsak til den militære fordelen ved teknologi var at de stadig kunne utvikle bedre og mer nøyaktige metoder å oppspore mål som skulle angripes. Et eksempel var at ubåter med unøyaktige propeller avga en distinkt lyd som kunne gjenkjennes og lokaliseres. Derfor ble det konkurranse mellom land for å finne opp den mest nøyaktige teknologien. Etter hvert ble det i Tyskland oppfunnet teknologi som gjorde det mulig å regne ut en måte å produsere propellen slik at ubåten ble ugjenkjennbar og vanskeligere å finne.

Vår guide Anders Christensen, sjefingieniør ved institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, forklarer.
Vår guide Anders Christensen, sjefingieniør ved institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, forklarer.

Hva betyr dette for oss?
Etter denne dagen satt vi igjen med litt “information overload”, så det er vanskelig å gjengi alle detaljene vi ble forklart. Det sier litt at vi kom ikke lengre enn tidlig 1960-tallets teknologi, og da var det ennå langt igjen til PC og smarttelefonen de fleste har i lomma. Men hovedpoenget vi tok med oss er at datateknologiens mål er å skape mer nøyaktige og effektive maskiner for kommunikasjon.

Analog computer – langt igjen til smarttelefon.
Analog computer – langt igjen til smarttelefon.

På dette stadiet er det vanskelig å forstå hva alt dette har å si for våre litteraturstudier. Men etter hvert som vi begynner å lese litteraturen på dette emnets pensum håper vi å se en klar sammenheng. Hvordan knytter kommunikasjonsteorier, datateknologi og medievirkelighet seg til lesingen av Vildanden (1884) og Dracula (1897)? Og hvordan skiller det seg fra vår samtidslitteratur? Det er vi spente på å finne ut.

Over og ut,

Kristin og Belen 🙂