Intro til konseptuell kunst
«In conceptual art the idea or concept is the most important aspect of the work» skriver Sol LeWitt i sitt «manifest» om konseptuell kunst (1967). Denne uken har vi bevegd oss inn i den konseptuelle kunsten og litteraturens verden, en verden hvor vår oppfatning av hva litteratur kan være, virkelig blir snudd på hodet. Borte er idealet om forfatteren som torturert geni, en mester i sitt håndverk. Borte er tanken om skriveprosessen som (for å fritt sitere Hemingway) handlingen hvor man «setter seg ved skrivemaskinen og blør».
Den konseptuelle tilnærmingen er nesten klinisk, og bak ligger en tanke om rasjonalitet og ønsket om å skape et verk som skal være tappet for følelser, ifølge LeWitt. «The idea becomes a machine that makes the art».
Som med konseptuell kunst i seg selv, er kontekst viktig for å forstå hva som faktisk foregår. Denne kunstformen kan sies å ha utspring i tre impulser: Fluxus, pop-art og minimal art (minimalisme). Disse tre strømningene er med på å forme det som skal bli konseptuell kunst, og er preget av et ønske om å angripe den etablerte oppfatning av hva kunst kunne være. Spesielt er det, som Anders lærte oss i sin introduksjon til emnet, høymodernismens verkinterne kunstbegrep som angripes. Det er et ønske om å bevege seg bort fra kunsten som objekt og heller fokusere på prosessen, et anti-kommersielt valg som går enda lenger enn det for eksempel den abstrakte ekspresjonismen gjorde (sidespor: som Eliassen kunne fortelle så slo taktikken om store flater tilbake på de abstrakte ekspresjonistene, da det resulterte i at de eneste som hadde plass til å henge opp bildene var banker og bedriftskunder, noe som skapte et marked for bedriftssamlinger). Et eksempel på denne uhåndgripeligheten til den nye kunsten kan sees i et eksempel fra Fluxus-bevegelsen, hvor Yoko Ono var et av medlemmene.
https://www.youtube.com/watch?v=pTGSsWVK2Eo
Her kan man se prosjektet «Cut Piece» av Yoko Ono.
Konseptuell litteratur
Men hvordan kan den konseptuelle tankegangen overføres til litteraturen? I litteraturen tok det først og fremst form et ønske om å skape et brudd til den modernistiske poesien (man sier konseptuell litteratur, men vanligvis er det snakk om poesi) og heller fokuserer på språk som informasjonssystem. I denne nye verdenen blir forfatteren en som kan navigerer den overveldende informasjonsmengden som finnes heller enn en som selv hovedsakelig er meningsproduserende: en programmerer som flytter språket fra ett sted til et annet. Og akkurat som med de konseptuelle kunstformene, så er det idéen som er det viktige.
Kenneth Goldsmith snakker om «uncreative writing» og hvordan bruk av appropriasjon og en undertrykking av selvuttrykk kan være med på å skape bedre kreativitet hos forfatterne. Dette stammer fra et fag han underviser i (med samme navn) hvor studenter straffes for originalitet og kreativitet og oppfordres til plagiat og ellers «flytting av språk» og informasjonsarbeid.
Prosjekt eller litteratur?
De «hemmelige» pensumtekstene denne uken viste seg å være Audun Mortensens «roman» og Matias Faldbakkens samling bestående av hans bildesøk på google. Er dette litteratur? Kan for eksempel Mortensen kalles en forfatter? Han kan i alle fall kalles en kunstner, men om arbeidet hans med «roman» er nok til å kalle han er forfatter skapte delte meninger. Det samme gjelder for Faldbakken. Selv, så føler undertegnede seg mest lik den gamle modernistiske poeten som reiser seg i forelesningen til Goldsmith og beskylder han for en nihilistisk tilnærming til litteratur.
Tekst av Knut Tjørstad