Hvordan påvirket introduksjonen av telegrafen det norske samfunnet? Hvilke konsekvenser får den nye, banebrytende teknologien for forfattere og gjennombruddslitteraturen – og hvordan stilte mesteren selv seg: Henrik Ibsen?
I Norge sto den første offisielle telegraflinja ferdig den 20 desember 1854. Den 1. januar 1855 ble linja høytidelig åpnet av Det Norske Telegrafvæsen, da en gruppe unge menn samlet seg i Kristiania for å åpne landets første offisielle telegrafstasjon. Dette ble en banebrytende revolusjon i Norge. På folkemunne ble den omtalt som den «elektromagnetiske». Det ble bygd landsomfattende telegraflinjer, og den første gikk fra Kristiania til Drammen.
Med telegrafens inntog ble informasjonsutveksling adskilt fra transport. Tidligere kunne det ta flere uker før man fikk brev, nå kunne man få meldinger samme dag. Men til tross for at teknologien var nyskapende, medførte den ikke umiddelbar endring. Ting gikk fortsatt sakte, ettersom folk enten var skremte av den nye teknologien, eller ikke forsto hvordan man skulle bruke den. Dette endret seg raskt. Informasjon kunne nå sendes raskere enn noen gang før, og over lengre distanser, noe som for mange medførte dyptgripende endringer i samfunnet. Nye oppfinnelser ble introdusert i det norske samfunnet på løpende bånd.
Samtidig med utbyggingen av telegraflinjer, ble det også bygd jernbanelinjer som knyttet landet og menneskene sammen. Kommunikasjonen som et transportmiddel – ordene som passasjerer, og toget som telegrafen kunne nå nå bredere ut. Som en følge av samfunnets teknologiske endringer, fulgte også folket med, noe som resulterte i en populasjonsøkning da mange flyttet innover til byen. Spesielt i Kristiania kunne man se hvordan byen stadig vokste. Norge gikk fra å være et landbrukssamfunn til å bli et industrisamfunn. Natur ble til kultur.
Men hva med Ibsen, var han en skeptiker i starten? Hvis telegrammet vi fant fra 1875 var hans første, så tok han ikke telegrafen i bruk før 21 år etter at den ble introdusert. Det var ikke før i Samfundets støtter og En folkefiende, at Ibsen tar i bruk ordene rundt den nye teknologien. I En folkefiende blir publikum for første gang presentert for en scene som foregår i avisens redaksjonsmiljø. Ibsen zoomer inn på redaktøren og boktrykkerens rolle, i stedet for det private, borgelige rom. Dette er også et tegn på at Ibsen forstår konsekvensene av den medierevolusjonelle endringen. Hva kan dette ha av betydning, finnes det en frykt, eller en usikkerhet rundt det nye mediet?
Som forskergruppe stiller vi oss spørsmål og danner hypoteser, og en av dem går på om Ibsen kanskje ikke var fortrolig med telegrafmediet? I forskningen har vi avdekket en del telegrammer hvor Ibsen fremstår som stresset, irritert og engasjert i forhold til den knappe skrivestilen.
En annen hypotese vi har dannet oss går på om det finnes en økonomisk årsak som er nærliggende knyttet til spørsmålet? For vanligvis innebærer introduksjonen av ny teknologi at økonomien spiller inn på hvem som har mulighet til å ta den i bruk. Dette får vi bekreftet da vi ser på prisene for å sende telegrammer. I 1863 lå innenlandstaksten på omkring 30 skilling (1 kr), noe som tilsvarte en dagslønn for en vanlig arbeider. Prisen la dermed strenge rammer for språkbruk/kodetegn, dermed blir forlaringen enkel: Den som ville sende et telegram måtte fatte seg i korthet. En følge av dette var at det ble skapt mange lange nyord. Etter hvert så telegrafverket seg nødt til å innføre en ordgrense på maksimalt 15 tegn. I telegrammet under ser vi at Ibsen skriver til sin forlegger Fredrik Hegel.
Til Fredrik Hegel
Roma 5. desember 1882
( I oversettelse fra fransk)
“Herr Hegel Kbnhavn
Oppførelse København Stockholm tillatt
Ibsen.”
( Henrik Ibsens skrifter kommentarbind 14 (2009) ss.260)
Vi kan se her at Ibsens telegramstil er svært knapp. Ibsen har bare tatt med det han selv anser som tilstrekkelig for at budskapet skal bli forstått. Men når Hegel mottok dette telegrammet ble han nødt til å ta kontakt med Ibsen igjen, da han ikke visste hvilket teater i Stockholm Ibsen ville gi rettighetene til. Det var ikke uvanlig at telegrammets korthugde stil kunne medføre misforståelser som dette.
I neste uke vil vi se nærmere på hvilken betydning Gyldendals forlagsredaktør Fredrik Hegel hadde for norske forfattere.
Foto: Ida Louise Skarsten.
Tekst: Gerd Eli Hoel, Ida Louise Skarsten og Andreas Bentzrød.
Kilder:
Rafto ,Thorolf. (1955) Telegrafverkets historie 1855-1955.
Andreas Bentzrød studerer en bachelorgrad i nordisk litteratur og språkvitenskap. Han er leder for linjeforeningen Gengangere, bokhandler og en ivrig skriveentusiast.
