“Samfundets Stötter” och hr. E. Jonas.
Denne uken fikk vi endelig, etter mye om og men, sett på mikrofilmen med Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, som ble sendt til oss fra Stockholm. Vårt arbeid med mikrofilm startet for godt over en måned siden. Først fikk vi tilsendt feil årstall fra Stockholm. Når vi så fikk den riktige, viste det seg at mikrofilmscanneren som stod på biblioteket på Dragvoll var ødelagt.
Helt død mikrofilmscanner. 🙁
Med lovnad om at de skulle få en ny maskin oppe og gå om kort tid, måtte vi dra med uforrettet sak. Men så! Godt over én måned etter at vi hadde bestilt mikrofilmene for første gang, møtte vi alle tre opp, duggfriske og klare, på biblioteket for å ta fatt på den spennende mikrofilmoppdagelsesferden vår. Ville vi finne noe? Skulle det vise seg å være noe interessant og, ikke minst, relevant?
Her er den, den splitter nye ScanPro3000! Velkommen til Dragvoll!
Tekst 1, utgave 43:
Artikkelen fra utgave 43 er skrevet under av en viss K. W-g, som vi har funnet ut er Karl Johan Warburg. Det er en teateranmeldelse av “Samhällets stödjepelare”, som “Samfundets støtter” er oversatt til på svensk. I tillegg får vi en lang og god innføring til handlingen, og noe informasjon om Henrik Ibsen og hans bakgrunn for å ha skrevet dette stykket som er plassert i bygde-Norge.
Warburg starter artikkelen sin med å sammenligne Bjørnson og Ibsen. Han kaller dem begge for skalder, for høvdinger i Nordens diktkunst, men mener ikke at de to konkurrerer på noen måte: “Björnsons skaldekrona minskas icke af att Ibsen flätar ett nytt blad i sin”. Ibsen er allikevel forskjellig fra Bjørnson, fordi han ser verden på en mer bitter måte, og han er beskrevet som en polemiker (en som fører krig ved hjelp av ord) og skriver dermed krasst og samfunnskritisk. “Hans åskådningssätt var pessimistist och det var förnämligast lifvets skuggsidor han ville se och såg”. Det er en god observasjon som passer til stykket – på mange måter er jo historien om Bernick en negativ beretning om en hykler som langt ifra burde sees på som en samfunnsstøtte.
Det som er spesielt interessant i denne teateranmeldelsen, er følgende passasje: “Betonas må dock redan nu att det är hos kvinnorna Ibsen här, som oftast, vill finna samhällets så väl som individens räddning och det är de som, för att nyttja Hilmer Tönnesens fras, “bära idéens fana” i detta drama”. Dermed er det nokså merksnodig, synes også anmelderen, at oversetteren har valgt å kutte ut flere av kvinneskikkelsene, og også har kuttet ned på enkelte av scenene der kvinnene er viktige:
“Af de i första akten samtalande damerna förstods i salongen knappt någon mer än fru Hellberg ordentligt, hvilket bör afhjälpas, då i deras samtal till stor del ligger nyckeln för åskådaren att sätta sig in i intrigen”.
Tekst 2, utgave 54:
Innlegget fra utgave 54 består hovedsakelig av et sitat hentet fra den østerrikske avisen «Neue Freie Presse» som omtaler «Samfundets støtter» og sammenligner stykket med Bjørnsons verk «Fallit». Bjørnson blir framstilt som en evnerik kunstner mens Ibsen beskreves som «den åndefulle moralisten av overbevisning». Videre heter det at «forfatterens personer er ubeslutsomme og utydelige, situasjonene med makt framtvingende, intrigene dårlig løst, handlingen forvirrende, hele luften i skuespillet rå, rar, uten solskinn, ubehagelig, unaturlig». Forhistorien betraktes som altfor lang og vanskelig, og personene viser ikke sitt fulle potential. Forfatteren av det østerrikske avisinnlegget konkluderer at det skyldes den dårlige oversettelsen av stykket uten at det nevnes hvilken oversettelse som er ment. For å finne dette ut er det viktig å se på den originale artikkelen i den østerrikske avisa. Heldigvis finnes det et nettarkiv hvor man kan se på alle utgavene av «Neue Freie Presse» og til og med lete etter enkelte ord i avisene. Søket viste imidlertid at det ikke fantes en artikkel som sammenligner «Samfundets støtter» med Bjørnsons «Fallit». Videre finnes det heller ikke en notis om hvem som er forfatteren til innlegget.
Tekst 3, utgave 60:
I utgave 60 av Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning finner vi endelig Jonas svar på kritikken han har mottatt av avisens teaterreferent Karl Johan Warburg. Med litt detektivarbeid kan man se at Warburg og Ibsen er nære venner, dette sier Ibsen selv i et brev til Warburg i 1888 der han takker hjertelig for gratulasjoner, og beklager at han svarer så sent, noe man ofte gjør med de næreste venner (se: http://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18880420KWa.xhtml). De har også skrevet sammen så tidlig som i 1877, og viser stor respekt ovenfor hverandre (se http://www.ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18770608KWa.xhtml). Dette kan være interessant å ha i bakhodet når vi nå går inn i den siste delen av vårt arbeid med Emil Jonas og Samfundets støtter, og ser hvordan han svarer på kritikken, og ikke minst hvordan K. Warburg forsvarer denne i det siste innlegget i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning.
Under overskriften “Samfundets Stötter” och hr. E. Jonas. innledes Jonas svar til avisen med at avisens hovedredaktør mottok et brev datert 8. Mars 1878 fra hr. Jonas, basert på kritikk av hans oppføring av Samfundets støtter i Tyskland i utgave 43 og 54 av avisen. Brevet er omskrevet “fra et slags blandespråk til svensk.”
Under er en oversettelse av Jonas svar på kritikken, med egne uthevinger:
«Hr. redaktør! Deres teaterreferent har ved flere anledninger gitt meg sidehugg angående min oppføring av Samfundets støtter. Jeg har ikke villet svare da hans bedømming er meg for ensidig han ikke har kjennskap til de krav den tyske scenen stiller til dramatiske arbeid. Jeg skulle heller ikke tatt til pennen i dag, hadde det ikke vært for at dere i dag, i nr. 54 av deres avis, legger min fordervede bearbeidelse av stykket til grunn for at Ibsens stykke ikke har lykkes i Wien. Dette er feil, da det aldeles ikke er mitt stykke som er oppført der, men W. Langes arbeid. Da det er hardt nok for meg å bære mine egne litterære synder, kan jeg ikke påta meg å også bære andres, og ber dere derfor trykke dette brev, som jeg ber dere rette til god svensk.
Merkelig er det dog, at Berlinkritikken klandret den lange 1.akten i Langes oversetting, som oppførtes 8 dager før min bearbeiding kom på Stadttheateret. Min bearbeiding høstet lovord nettopp for den konsentrerte handlingen (se blogginnlegg uke 42!). Deretter fulgte Ostendeteatern med Langes oversetting, bearbeidet av Albert Ländner, så kom Nationalteatern med Ibsens såkalte originalversjon, og endelig ble ringen sluttet med Reunionsteatern, som ga Langes oversetting, som ved oppføring viste seg å være min versjon!
Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. Min oversetting har hatt stor fremgang i Berlin, mens Ibsens oversetting kun er antatt i München og på Berlins Stadttheater. Under min mangeårige litterære virksomhet har jeg, hr. redaktør, ofte skaffet nordiske verk fremgang i Tyskland, og det var først etter nøye overveielse jeg bestemte meg for å bearbeide et så utmerket dikterverk som Ibsens Samfundets Støtter. Skal et stykke slå an må det bringes i sammenheng med et lands smak, og det er det, og intet annet jeg har gjort. Resultatet, bekreftet av tall, gir meg rett.
Med stor høyaktelse, Emil Jonas.»
Etter Jonas’ brev ble det trykket et motsvar fra handeltidningens teateranmelder, K. Warburg. Oversettelsen følger under (egne uthevinger).
«Så langt hr. Jonas, nå vil handeltidningens teateranmelder tilføye noen anmerkninger til hans skriv.
Hr. Jonas argument er at teateroppsettingen i Wien ikke er hans verk, men dette argumentet er unødvendig, da handeltidningens anmelder aldri har påstått at det er Jonas verk, hans navn er ikke nevnt i den delen av teksten, og det er sannelig ikke vår feil, om Jonas lar seg gjenkjenne i kritikken rettet mot dette stykket, og trodde at det var hans egen versjon som ble omtalt. Han har, for å bruke hans egne ord, tilstrekkelig med litterære synder, uten å måtte ta på seg andres.
Når det gjelder Jonas egen bearbeiding, har vi ikke hatt den glede å direkte gjøre oss bekjent med den, men av adskillelige korrespondanser har det fremgått av hva slags ull den er. På grunnlag av dette står vi ved at det skal en uforskammet naivitet til for å, som Jonas har gjort, forderve stykket gjennom f.eks. å fjerne hele eksposisjonen. Må leseren selv bedømme. En brevskriver til norske Dagbladet i Berlin redegjør på følgende vis for Jonas bearbeidelser i Tyskland: «For korthetens skyld, og for å spare fruene Rummel, Holt og Lynge, har Jonas skrevet om de første 40 (!) sidene til 4-5, slik at Tønnesen rent ut forteller Rørlund beretningen om Dina Dorf. Dermed blir den første akten kun noen minutter, men til gjengjeld blir stykkets begynnelse så flat og dum at den knapt kan sees, og da hele karakteristikken av det «moralsk fordervede selskap» utelates, blir Lona Hessels inntreden helt meningsløs. Stykkets bearbeidelser gjør handlingen ubegripelig. Hilmars karakter er helt forandret, han spiller som en godmodig snill elegant som er ført bak lyset av Bernick. Dinas rolle er også forminsket, og har mistet sin eiendommelighet.». I fall det er den tyske smak å endre alt kunstnerisk på dette sett vet vi ei, men i så fall både kan og vil handeltidningens teaterreferent, med hr. Js tillatelse disputere mot denne smak.
Det lever og ånder i Tyskland en annen mann utenom hr. J., som ikke er ubekjent med den tyske scene. Han heter Henrik Ibsen. Denne mannen har selv sørget for en oversettelse av sitt verk. Av estetisk, moralsk og økonomisk synspunkt bør han fredes fra at en klåfingret bearbeider mot hans vilje tar og omskriver hans arbeid og lar det seile under eget flagg.
Hr. Jonas er jo, og det med rette, så ømfintlig følsom om sin bearbeidelse, at han legger inn forbud hos politimakten mot å bruke hans stykke. Han skryter også av at hans bearbeidelse er antatt ved 32 tyske scener, mens Ibsens er antatt ved langt færre. Det må være hr. J. forbeholdt å dømme seg selv til vinner.
Leseren skulle sikkert like lite som vi, godta at hr. J. tillater seg å omskrive Ibsens verk slik. Vår uførlighet har blitt fremkalt av Jonas eget brev. Vi ville unngå å komme tilbake til temaet av hensyn til Jonas beundringsverdige forsøk på å gjøre nordisk dikning kjent i Tyskland, slik som oversettelsen av Victor Rydbergs «Den sinte ateneren».
K.W – g.»