I denne bloggserien skal vi ta en nærmere titt på Verdens Gang (idag kjent som VG), i årgangene 1878, -92 og 1902. I tillegg skal vi se på hvordan Knut Hamsun skildrer redaktøren Ola Thommesseni sin roman Redaktør Lynge (1893) og avisen Gazetten. Vi skal sammenligne disse dagsavisene og se på hva som er inspirert av virkelighet og hva som er fiksjon.
«CP-Frakke Corsettet CP er det eneste Corset, som med nuværende Mode giver Garanti for at Kjolen kan sidde godt.»
Dette gjorde vi denne uka: Lærte oss kunsten med mikrofilm og avdekket gamle avissider. Vi fikk litt hjelp av en tvilsom type som lusket rundt i bibliotekets mørkeste kroker, men etterhvert fikk vår nyutvalgte mikrofilm-sjef Jørgen dreisen på det. (Quote Jørgen: «Mikrofilm, ææh, dritt!»). Vi fikk også laget en super fremdriftsplan og tatt noen kule selfies.
Dette skal vi gjøre neste gang: Ta på oss kritikerhatten og studere den grafiske profilen og layouten til Verdens Gang. Hva skjer med reklamebruk og sakshenvisninger? Hvor mye sladder finner vi om alskens pene damer og herrer?
Høydepunkt fra denne gang: En reklame for korsetter fra 1902, som vitner om kroppspress for kvinner allerede i gamle dager. Vi gleder oss til å se hvilke andre skatter som skjuler seg.
Sjallabais,
Jørgen, Ida Marie, Nora og Solveig
Her poserer vi stolt med våre nye venner. Jørgen får dere se neste uke.
Bjørnstjerne Bjørnsons Redaktøren (1874/75) kan på mange måter ses som gjennombruddet for realismen i norsk litteratur. Bjørnson skrev stykket høsten 1873 og våren 1874 i Italia. Frem til da hadde Bjørnson skrevet bondefortellinger og historisk dramatikk med en handling lagt til vikinge- og «sagatiden», slik vi for eksempel ser det i Sigurd Jorsalfar (1872). Etter dette dramaet tok Bjørnson til på en oppfølger kalt Kong Eystein (1873), og her er det vi finner «gjennombruddet» i norsk litteratur. Bjørnson klarte nemlig ikke legge ned pennen før han begynte på nytt: På siste manuskriptside finner vi begynnelsen til En Falit (Amdam et al., 1993: 408). Bjørnson skrev imidlertid ikke ferdig En Falit, men avbrøt arbeidet til fordel for Redaktøren. Begge disse stykkene ble ferdigstilt og sendt i trykken sommeren 1874, men kom av hensyn til teateret ikke ut før i 1875. Sammen markerer de to stykkene overgangen fra det historiske dramaet til «nutidsdramatikk» i Bjørnsons forfatterskap, og samtidig «gjennombruddet» i norsk litteratur.
Redaktøren introduserer et kjærlighetsdrama i den borgerlige familien Evje, hvor den sentrale konflikten dreier seg om forlovelsen til Gertrud, datteren i huset. Før handlingen har tatt til har nemlig Gertrud forlovet seg med den staute Harald Rein. Dette ser alle på som et godt parti, men når Haralds radikale politikerbror Halvdan blir dødssyk og Harald arver det politiske ansvaret, stiller saken seg annerledes. Med engasjementet på venstresiden blir Harald et problem. Byens konservative avisredaktør og konsul Evjes gamle barndomskamerat misliker nemlig forlovelsen og truer Evje med å sverte ham i avisen om han ikke opphever forlovelsen. Evje trygler om å få stå utenfor den politiske striden. Dette giftermålet er privat, mener han, det har ingenting med politikk å gjøre. Redaktøren ser det hele motsatt og bøyer seg ikke. Politikk kan man ikke velge å stå utenfor, den er man en del av, og når man er det, da må man også ta parti: Enten oppheves forlovelsen, eller så må Evje bære følgene. Evje bøyer ikke av, men velger Harald og deltar på et politisk møte der svigersønnen taler. Han klatrer opp på en kasse så alle skal se ham. I samme tidsperiode skriver Redaktøren svertende artikler om både Evje og Halvdan Rein i det som skal bli morgendagens avis. Tilfeldighetene vil imidlertid ha det slik at denne avisen kommer den dødssyke Halvdan i hende allerede samme kveld. Når Halvdan leser Redaktørens utfall mot ham rammes han av blodstyrtning. Tilfeldigvis går Redaktøren akkurat i dette øyeblikk forbi Halvdans hjem. Når husholdersken kommer stormende ut etter hjelp for å bære den døende i seng er det dermed Redaktøren som gjør det. Redaktøren oppdager straks sin egen avis på det blodige brystet og forstår konsekvensene av sin skrift. Husholdersken sier det like ut: «du har dræbt ham» (Bjørnson, 1974: 104).
Det er en melodramatisk situasjon som innleder stykket, men det blir raskt klart at det som står i sentrum ikke er kjærlighetshistorien – får de hverandre? –, men avismediets og redaktørens makt. Hva kan man skrive i pressen, hvilken makt utøver man når man skriver og hvilket ansvar må man bære? Det er dette som er Bjørnsons tema. Men det er ikke bare disse spørsmålene Bjørnson ber leseren og tilskueren reflektere over. Han stiller også spørsmål ved hva en avis og en redaktør egentlig er. Dette ser vi særlig i den praktfulle «tåkescenen» i «andre handling», hvor Evje og Redaktøren forhandler:
Evje (fortvilet)
Hvad rager dig mine private forhold? Lad mig få være udenfor!
Redaktøren.
Ja, så skulde du have holt dig uden for ham?
Evje.
Den gang jeg inlod mig med ham, var han ikke politiker.
Redaktøren.
Så skulde du have jaget ham, da han blev politiker!
Evje.
Skulde jeg også have jaget dig, da du blev politiker?
Redaktøren (stanser).
Jeg gentager det for siste gang: – her tales ikke om mig!
Evje.
Hys, hys; – se, sådan er du! Du raser, når nogen anfaller dig; men selv vil du anfalle enhvær!
Redaktøren.
Er jeg kanske mig selv?
Evje.
Hvem Fannen er du, når du ikke er dig selv?
Redaktøren (går).
Jeg er fullbyrderen af den offentlige vilje.
Evje.
Altså skarp-rætteren?
Redaktøren ser ikke seg selv som et subjekt eller fritt individ, men som en rolle i kraft av sin stilling. Han er «fullbyrderen av den offentlige vilje». Redaktøren henter med dette både støtte i befolkningen og leverer en gedigen ansvarsfraskrivelse. Evje som ellers ikke har stykkets mest slagkraftige replikker glimter her til med punch: Han forstår redaktøren som bøddel og eksekutør, noe Halvdans død senere bekrefter.
Ifølge Bjørnson var hans intensjon med Redaktøren «å reise ’det etiske ansvar innen politikken’ og til advarsel fremstille ’et mænneske, som i politiken har tabt sit sit mænneske’» (Bull, 1982: 137). Stykket skulle være et åpent angrep på alt det i samfunnet som ødelegger de ideale naturer» (Amdam, 1969: 260). Går vi biografisk til verks finner kimen til denne tanken i Bjørnsons egen redaktørperiode og da allerede så tidlig som i 1859/60. På denne tiden hadde Bjørnson akkurat flyttet fra Bergen til Oslo for å ta over avisen Aftenbladet. Redaktørperioden ble i midlertid kort og personangrepene mange. Hva var årsaken? Jo, det var at noen på venstresiden i norsk politikk fant på å stifte en «reformforening». Dette skrev Bjørnson positivt om, men møtte kontant og ufravikelig motbør fra en penn som ikke stod tilbake for hans egen.
Bergenseren, «den siste troppist av Welhavens skole», Christian Fredrik Gottfried Friele, redaktør i Morgenbladet, hadde nemlig fint lite til overs hverken for «reformforeningen» eller Bjørnsons velkomsthilsen. Det som var i ferd med å skje, hevdet Friele, var at man i realiteten holdt på å stifte et parti på venstresiden. Dette var ikke bare en uting, det var en høyst farlig begivenhet og han rykket ut i spaltene med full kraft.
Friele hadde på dette tidspunktet sittet tre år som redaktør i Morgenbladet og var med det på starten av sin legendariske redaktørkarriere som skulle vare helt frem til 1893. Friele var imidlertid på ingen måte noen hvem som helst, han hadde allerede opparbeidet seg ry både som en aktet og fryktet mann med sterk konservativ innflytelse. Redaktør Bjørnson visste hvem han skrev mot og svarte i Aftenbladet med et personangrep. Ifølge Bjørnson savnet Friele «i den grad moralsk ro, at han på intet punkt kan tage overblik, men gjør den minste sag til en verdenssag; han raaber jo brand, bare man gaar med et bart lys over gangen….. Og dette skal være en offentlighedens vægter (Bjørnson sitert i Collin, 1923)». Friele reagerte ikke mildere. Ifølge den etterhvert så mektige redaktøren var Bjørnson en «journalistisk landstryker» som manglet både «sinceritet» og «de tarveligste skolekundskaber. Manden har intet andet udrettet end at lide nederlag paa nederlag» (Friele sitert i Collin, 1923).
Bjørnson som kjente godt til Friele fra før måtte se seg slått: Han måtte forlate sin redaktørpost. Reformforeningen ble det ingenting av og Bjørnson ble rasende. Friele hadde vunnet.
Redaktør friele på Karl Johans gate ca. 1895. Foto: Fredrik Carl Mülertz Størmer, matematiker og nordlysforsker som fikk tak i et detektivkamera som student.
Utover på 1860- og 70-tallet gjorde Friele Morgenbladet til de konservatives hovedorgan og landets viktigste avis. Han ble både hatet og hyllet, men få var likegyldig. Tvert imot ble han kalt «direktøren for den offentlige mening» og fikk raskt ord på seg for å være «en riktig typisk bergenser». Ifølge Gerhard Gran betydde dette at det «charmante ved hans stil var dens galde» (Eide, 2014). Redaktør Friele var også kjent for en rykning i kjeven som angivelig skapte en tanngnissende lyd. Til sammen gjorde dette Friele til en markant skikkelse i norsk offentlighet og til modell for mange forfattere.
Når Bjørnsons drama 15 år etter feiden med Friele tegnet bildet av en mektig konservativ redaktør som ikke bare gnisset med tennene, men som også så seg selv som «fullbyrderen av den offentlige vilje», da var det åpenbart for alle hvem som var modellen. Da Bjørnson skulle selge Redaktøren inn til sin forlegger hørtes det slik ut:
Hoved-figuren er kænt over hele Norge. Forholdet er Norges skam, og opsigten vil blive frygtelig. Ligger, den dag stykket opføres, ordentlig pakker færdige i hver by, så kan du regne på en mærkelig afsætning på et par dager af disse billige bøger. Men ligger ikke pakkerne der at tage til, låner den ene den andres bog; ti nysgærrigheden vil gøre sin ret gællende, om så med magt. Alt dette gæller hverken for Danmarks eller Sverigies vedkommende (Bjørnson 1920).
Bjørnsons strategiske grep om å gjøre klar bunkene med bøker mislyktes. På bakgrunn av den gjenkjennelige Friele, det man kalte det «utvetydige Henpeg paa en virkelig Person» nektet nemlig Christiania Theater å sette opp stykket. Teateret skulle ikke bli «Tumleplads for den Slags Partilidenskabens Orgier, som Redaktøren gangske vist vilde fremkalde» (Bjørnson, 1920).
Redaktøren var altså en skandale allerede før det ble satt opp. Bjørnson sa i begynnelsen intet, men da stykket ble uroppført i Stockholm og også der ble tatt imot som en pamflett mot Friele, rykket han ut i pressen. Ifølge ham kunne man absolutt ikke lese stykket så snevert og populistisk som mange gjorde. Det å se Friele i Redaktøren, det var
en tendensiøs løgn (…) I flere lande æn mit hjemland har jeg iagttaget den journalist-type, som her er skildret. Dens særkenne er, at handle ud af en grænseløs, af lidenskab idelig bevæget egoisme, der bruger skræmselsens middel, og det således at dels gjøres den skikkelige samtid ræd for alle frie bevægelser og dels hvert enkelt individ gænnem hænsynsløs forfølgelse. Da jeg vilde skildre denne type, tog jeg selvfølgelig meget af den repræsentant for samme, som jeg best kænte; men som enhvær kunstner, der vil få en hel type ud, måtte jeg søge den samme fra dennes forskællige åpenbaringer. Der kan således ikke være tale om, at nogen enkeltmand her skildret, annerledes æn den skildres, som faller in under en hel type. Jeg beder Nordens præsse om at tage fornødent hænsyn til denne min oplysning (Bjørnson, 1920).
Mens Bjørnson rykker ut i pressen og sier at han langt fra har skrevet et portrett, men en type og at den – som type – naturlig nok ligner på Friele siden han er én utgave, forsikrer han om helt andre ting i private brev. I brev beskriver han nemlig en forskyvning i sin poetikk. Mer og mer, har det blitt hans «innerlige overbevisning (som det var Goethes), at digter som skuespiller skal såvidt muligt holde sig til det selv-oplevde, selverfarne, altså også såvidt muligt, til levende modeller …», og han fortsetter:
Jeg anser den frygt for at blive anklaget for at have bragt en levende figur på scenen, for filistrøs, og at stamme fra ukunstnerisk opfatning af scenen og af mangel på talent; ti da har man altid sådan overflod på falsk dyd! – Scenen er nutiden som fortiden, hværken mere eller mindre; og er den dette i god forstan, så må den bruge levende modeller, dette siger sig selv! (Bull, 1982).
Med overgangen fra historisk dramatikk til nutidsdramaet forskyves altså ikke bare fokuset mot samtiden, men også til levende modeller. Når det gjelder Redaktøren heter det:
Stykket er resultatet av min politik. Det er den nedværdigede stilling Kristiania er sunket ned i ved en lidenskabelig presse, som hærsker over fejge karakterer i et ungt, ufæstet samfund. Hovedkarakteren er redaktrør Friele, lys levende, kun større, dybere; det hele behandles ædelt, stærkt og kærligheden vinner en klar, ren sejer i tårer efter megen latter og larm. Grunnkarakteren er det dannede borgerlige samfund, og om det undertiden synes, at karikaturen er der, så må dog grunntonen fasthålles; figurerne må være som de går og står i vort selskab, ingen tilsætning! (…) Blir dette stykke godt spillet, blir redaktøren en type for alle tider (Bull, 1982).
Ser vi på disse sitatene er det klart at den nye pressesituasjonen er den umiddelbare bakgrunnen for dramaet. Det er avisens makt og personangrep – personangrep Bjørnson selv tok del i og ble offer for.
Politikk, presseetikk og dramatikk går altså hånd i hånd i Redaktøren, og her er det interessant å legge merke til hvordan det som karakteriserer «nutidsdramaet» ikke bare er «problemer under debatt», men også pressens strategi og stilistikk.
For hva er det Bjørnson egentlig gjør? Tar han ikke med seg pressens lette, men samtidig krasse personangrep, aktualitet, og problematikk inn i dramaet? Forsøker han ikke å aktualisere litteraturen som like samfunnsaktuell, samfunnsproblematiserende som pressen og slik gjøre dramaet til en konkurrent av avisen?
Slik ble i alle fall stykket oppfattet av flere. «Endelig!» skrev Georg Brandes, «– Endelig synes det, som staa vi ogsaa i Norden i Begreb med at faa en Cyklus af Dramaer, i hvilke de to Stormagter Nutiden og Virkeligheden respekteres og komme til deres Ret» (Bjørnson, 1920). «Cyklusen» det er snakk om er Redaktøren og En Falit. Da Strindberg senere skulle se tilbake, var det også disse to dramaene han trakk frem. Ifølge ham var de «signalraketerna, som höjde sig mot den klara himmelen och framkallade salvor, vilkas ekon vi ännu ej glömt» (Bull, 1982).
Med tiden har imidlertid Redaktøren tapt seg. Det vil si: Den har aldri opplevd suksess. Det var En Falit som gikk Europa rundt og brakte mynt i kassen, mens Redaktøren druknet i «modelldebatt og diskusjon om bruken av diktning til politisk formål» (Amdam, 1993: 409). Senere har den heller aldri vekket særlig interesse. Tvert imot er Erik Bjerck Hagens stempel som «mislykket» og Bjørnson-biograf Edvard Hoems vurdering talende:
Hadde utviklinga av intrigen halde same nivå som dei sceniske finessane, kunne det ha vore spela den dag i dag. Som ein ofte finn det hos Bjørnson, og enda meir i e En Falit, er første scenen og oppslaget glimrande, like så mykje som det sceniske oppsettet er lovande. Men det er ei blanding av ærend og irrelevant livsfilosofi som tilslutt tar knekken på den dramatiske intrigen (Hoem, 2009: 556)
Denne vurderingen er representativ for de siste tiårenes syn på stykket. Men den er ikke ny. Dommen var enda hardere før:
«Redaktøren» er […] et litet godt stykke, det er faldt sammen med sin model, er visnet og glemt. Bjørnson negtet altid, at han med skuespillet særlig hadde villet ramme redaktør Friele. «Redaktøren» skulde gi en bestemt type. Men sikkert er det, at saa længe skuespillet kunde leve paa forargelsen over angrepet og forargelsen over modellen, holdt det sig oppe. Nu da Friele ikke er levende do de mange, er ogsaa stykket dødt. Intet i skuespillet er bygget op indenfra, alt er utvortes. Selv karakteristikken av hovedpersonen er hul; han skildres som en ond mand, men det forsikres samtidig at han er den ulykkeligste av alle, knuget av sin gjerning og slutter den fordi en ung pike ber ham om det. Det er falsk, enten det oppfattes som et portræt av Friele eller som objektiv menneskeskildring. Av bipersonerne er den ulyksalige familie Rein noget av det mest affekterte og sentimentale vor litteratur har at by paa. Som teaterstykke virker «Redaktøren» langtrukkent og trættende (Elster, 1920: 441)
Mer knusende enn dette kan et stykke knapt avises. Dommen er ugjenkallelig: dramaet er dødt. Men er den riktig? Er Redaktøren irrelevant? Er den død, ferdig og rettferdig plassert på den litterære skraphaugen? Hva med stilen, temaet, pressen? Hva med Brandes og Strindbergs vurdering? Hva med stykket sett fra i dag? Er det verd en masteroppgave? Er det på tide å se nærmere på det?
Ja. Det er på tide å grave Redaktøren frem fra glemselen og se nærmere på hvordan den stilistiske nyvinningen det representerer som «nutidsdramatikk» og «problemdiktning» står i klar parallell til utviklingen i avismediet i samme periode. Bjørnson tar med seg stilen og strategien fra pressen og lar den forme litteraturen. Slik sett peker Redaktøren mot en utveksling som er grunnleggende for gjennombruddsperioden. Dette er en utveksling som omstrukturerer det litterære landskapet. Her er ikke Bjørnson alene, men han er den første. Det er i seg selv god nok grunn til å undersøke Redaktøren nærmere.
Kilder:
AMDAM, PER 1969. Bjørnson og kristendommen 1832-1875 : selverkjennelse, selvhevdelse, Oslo, Universitetsforlaget.
AMDAM, PER, VOLD, HELGE & KEEL, ALDO 1993. Kunstneren og samfunnsmennesket, 1832-1880, Oslo, Gyldendal.
BJØRNSON, BJØRNSTJERNE 1920. Samlede Digter-verker : 3 : Mindre fortællinger ; Arnljot Gelline ; Sigurd Jorsalfar ; Brude-slåtten ; En fallit ; Redaktøren, Kristiania, København.
BULL, FRANCIS 1982. Bjørnstjerne Bjørnson, Oslo, Aschehoug.
COLLIN, CHR 1923. Bjørnstjerne Bjørnson : hans barndom og ungdom : 2, Kristiania, Aschehoug.
DAHL, HANS FREDRIK, BERGE, KJELL LARS, EIDE, MARTIN, ØY, NILS E. & FLO, IDAR ANDRÉ 2010. Norsk presses historie : 1-4 (1660-2010) : B. 1 : En samfunnsmakt blir til : 1660-1880, Oslo, Universitetsforl.
EIDE, M. 2014. Journalistikkens norske klassikere : ved noen av dem, Oslo, Universitetsforl.
ELSTER, K. D. Y. 1920. Fra tid til anden: bøker og digtere, Kristiania, Aschehoug.
HOEM, EDVARD 2009. Villskapens år : Bjørnstjerne Bjørnson : 1832-1875, Oslo, Oktober.
Denne bloggen har til hensikt å synliggjøre forsknings- og undervisningsaktivitet knyttet til de to undervisningsforløpene «NORD 2100: Det moderne gjennombruddets materialiteter» og «LITT 2203: Litteratur, medier og modernitet», ved Institutt for språk og litteratur, NTNU. Undervisningsforløpene springer ut av et forskningsinitiativ ved instituttet, som ønsker å undersøke hvordan mediesystemer i vid forstand (presse, telegrafi, jernbane, fotografi, kontorteknologier, distribusjonssystemer, osv.) påvirket skandinavisk litteratur i perioden 1870–1920.
Man tenker gjerne på medier og mediekultur som spesifikt for vår egen digitalteknologiske tid, men kanskje er det vel så rimelig å tenke at bruk av medieteknologier er det som gjør oss til mennesker i utgangspunktet? Hulemalerier, auditive og optiske varslingssystemer av tam-tam-trommer eller vaktbål, alfabeter, kikkerter, biblioteker, boktrykkerkunst, jernbane, telegraf, fotografi, datamaskin – til alle tider har vi mennesker anvendt medieteknologier for å beherske våre omgivelser.
Skjønnlitterære tekster har til alle tider båret vitne om hva slags mediekultur de skrives i, men i litteraturvitenskapen har dette tradisjonelt sett vært lite vektlagt. I vår undervisning og forskning vil vi rette særlig oppmerksomhet mot det sene 1800-tallets litteratur, samtidig som vi skal ha en solid kunnskapsteoretisk forankring i den digitale mediekulturen. Vi ønsker å dra nytte av at digitalisering av gamle bøker, aviser, tidsskrifter, brev, kontrakter, osv. nå gjør historien tilgjengelig for oss på nye måter, og vi tror at historisk bevissthet om forholdet mellom mennesket og dets medieteknologier gir oss økt kunnskap om hvem vi er (og hvor vi er på vei) i dag.
På denne bloggen skal studenter og faglærere være forskere sammen, for å finne ut mer om hvordan historiske materialiteter – fra copyrightkontrakter via telegraflinjer til digitale tekstbehandlingsprogrammer – har satt sitt preg på litteraturen opp gjennom historien. Her ønsker vi å publisere arbeidsrapporter, faglige og didaktiske refleksjoner, nyheter, bilder, lenker, osv. Vi håper at bloggen kan bli et upretensiøst «møtested» hvor vi holder oss selv og andre oppdatert om hva vi driver med.
Illustrasjonsbildet til dette første blogginnlegget er ikke tilfeldig valgt. Bildet er tatt av den kjente, norske fotografen, Anders Beer Wilse, og det er hentet fra Nasjonalbibliotekets digitale fotoarkiv. Wilse var ingeniørutdannet. I 1884 reiste han til USA, hvor han jobbet som jernbaneingeniør og senere som fotograf. Tilbake i Norge ble han med sine landskapsfotografier en svært populær formidler av «det norske» (Bastiansen og Dahl 2008: 193).
I Norsk mediehistorie påpeker Henrik Bastiansen og Hans Fredrik Dahl at Wilses landskapsfotografier synliggjorde en viktig brytning i «det norske», mellom bondesamfunn og industrisamfunn. Denne brytningen er fint innfanget i dette bildet.
Bildet er tatt på Eidsvoll en januardag i 1910. Eidsvoll er i seg selv et symboltungt sted hva gjelder «det norske», men også i mediehistorisk sammenheng. Hit gikk landets første jernbane fra Christiania i 1854, og mens man arbeidet med denne hovedbanen trakk man like gjerne opp Norges første telegraflinje, som kunne testes allerede i desember 1853 (Bastiansen og Dahl 2008: 160).
I Wilses bilde ser vi en skiløper med nisselue, som kikker opp på telegraflinjene. I bakgrunnen ser vi en jernbanebro.
Det er vanskelig å avgjøre om det er «nissegutten», eller om det er den moderne kommunikasjonsteknologien, som er mest iøynefallende ved dette bildet. Kanskje er det kombinasjonen? Den amerikanske kommunikasjonsteoretikeren John Durham Peters skriver at medieinfrastrukturer helst opererer tilbaketrukket, i det skjulte, for at noe annet (innholdet) skal kunne tre frem (Peters 2015: 34). Han oppfordrer imidlertid oss humanister til å bli mer oppmerksomme på de medieinfrastrukturene vi er så avhengige av. Denne oppfordringen skal vi forsøke å ta på alvor. Det norske telegrafnettet, som nissegutten kikker opp mot, nådde Sverige – og dermed Europa – allerede i 1855. I 1857 kunne man (om pengene strakk til) telegrafere via Sardinia til Afrika, fra 1866 var sjøkabelen mellom Europa og Nord-Amerika operativ, Australia ble koblet på i 1871, og en ny atlanterhavskabel sendte telegrammer mellom Portugal og Brasil fra 1874. Hvordan kan dette globale informasjonsnettverket ha preget menneskets oppfatning av tid og rom på 1800-tallet?
Med skjønnlitteraturen som åsted, skal vi utforske slike og lignende spørsmål. Hjertelig velkommen til alle deltakere på bloggen, både studenter, faglærere og andre interesserte!
Anders Skare malvik
Litteratur:
Bastiansen, Henrik G. and Dahl, Hans Fredrik. 2003. Norsk mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Peters, John Durham. 2015. The Marvelous Clouds. Chicago og London: University of Chicago Press.
Rafto, Thoralf. 1955. Telegrafverkets historie. Bergen: A. S. John Griegs Boktrykkeri.
