Kategori: Studentblogg

Redaktør Lynge (1893) er en roman ”hed som Had” (Næss, 1994, s. 294) ifølge forfatteren selv. Boken var en politisk nøkkelroman, skrevet som ”et ord foran valgene” (Ibid.) i den hensikt å diskreditere Ola Thommesen, redaktøren av Verdens Gang på slutten av 1800-tallet.

Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år. Han hadde skrevet for Verdens Gang, og telegraferte ofte med avisens redaktør. Hamsun skriver også i et av sine brev: ”Holst og Thommessen var gode mod mig, og naar jeg kommer tilbage, saa skal jeg skrive godt for dem.” Også senere i et brev til Thommesen selv:

”Undskyld, kære Thommessen, dette Brev. Heft Dem ikke ved, at det bare er mig, som takker Dem. Blir jeg saasandt til noget i Verden, skal jeg huske Dem det bedre. Deres inderlig forbundne, Knut Hamsun.” (Næss, 1994, s. 141.) Så hvorfor surnet forholdet mellom de to skribentene?

Det var flere grunner til disputten – Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.” (Arntzen, 2002, s. 132.) I tillegg ble Hamsun også ”sveket” av sin gode venn. Han skrev nemlig en novelle med navn Hasard som lignet mye på en roman av Dostojevskij, kalt Spilleren, men både Hamsun og Thommessen visste at han hadde skrev sin tekst lenge før Dostojevskij. Som Hamsun fryktet ble han senere beskyldt for plagiat, og den ene personen som hadde makten til å redde ham sa ikke et ord. Kort tid etter kom romanen Redaktør Lynge.

En kvass karikatur
Verdens Gang hadde lenge vært et kamporgan for det ”rene venstre.” Etter valgene i 1888, der Thommessen støttet Johan Sverdrup, begynte vittighetsblader å karikere ham som ”Veirhanen” – et kallenavn som fulgte ham under Steens venstreregjering. (Næss, 1994, s. 294.) Dette videreførte Hamsun i Lynge, hvor redaktøren fremstår som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum.

Navnet Alexander Lynge er interessant av flere grunner. ”Alexander” var mest sannsynlig en referanse til Alexander den store, nok en stikk til Thommesens ego. ”Lynge” derimot, henviser til slyngplanten, og skal illustrere måten redaktøren klenget seg innpå folk og deres meninger. (Arntzen, 2002, s. 133.)

Hamsun diskuterer navnevalget med sin agent Gustav Philipsen tidlig i prosessen, før det blir endret til Lynge:
”Posten er endnu ikke gaaet fra Havnen, hører jeg, to Dage efter Indleveringen! Vi kan selvfølgelig finde et andet ”simpelt” navn til Olafsen, hvis dette O. Betegner formeget. ”(Næss, 1994, s. 293.)

Mottagelse i mediene
Arne Garborg fikk i 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Avisene ymtet også om at den foraktelige redaktøren var Hamsun selv. (Ibid.)
Hamsun kommer med dette innspillet til Dagbladet i april 1893, hvor han oppfordrer Lynge til å gjengjelde slaget:

Paris, 28 April 1893.
I anledning af gentagne Skriverier om min Bog ”Redaktør Lynge” erklærer jeg herved, at jeg selvfølgelig overtager Ansvaret for alt, hva jeg deri har sagt. Min Model opfordres herved til at træffe de Forføjninger, han ønsker mod mig, jeg skal intet fragaa, intet fordølge. Han bør ikke af Hensyn til, at han ikke er nævt ved Navn i min Bog unlade at træde frem, det vilde være Affektation af ham at lade ukyndig om, at det er netop ham og ingen anden, jeg har ment. (Næss, 1994, s. 309)

Hamsun innrømmer pøbelen, han nevner videre i brevet til Gustav Philipsen ”Jeg blir naturligvis dømt; ti jeg vil ingen Beviser føre, ikke et eneste et; men jeg har alligevel rammet den Humbug, han repræsenterer, og det var min Mission.” (Ibid)

På forsoningens sti?
Endog – Etter angrepet på Thommessen i Redaktør Lynge skrev Verdens Gang særdeles positivt om Ny Jord. (Næss, 1994, s. 345) Hevet redaktøren seg over det, eller var hadde det skjedd en endring i forholdet deres? Også i senere brev virker det som om en forsoning har funnet sted. Kanskje mediene og forfatterne var mer avhengig av hverandre enn vi vet om?

I neste uke skal vi gå dypere inn i politikkens mulm og mørke. Finner vi spor av striden mellom Nordmanden og Gazetten (Dagbladet og Verdens Gang) i avisutgavene fra høsten 1889?

Ærbødigst,
Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig

Kilder:

Arntzen, Even (red.) 2002: Knut Hamsun og 1890-tallet. Øystein Rottem: Den helstøpte personlighet vs. Det disharmoniske nutidsmennesket. Et paradigmatisk spenningsmønster i Hamsuns forfatterskap belyst gjennom en lesning av Redaktør Lynge. Gjøvik: Hamsun-selskapet.

Næss, Harald S. 1994. Knut Hamsuns brev. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Denne uken har vi fortsatt med den tyske oversettelsen til Emil Jonas av Henrik Ibsens “Samfundets Støtter”. Det er mange detaljer og mye man kan fokusere på, så det tar ganske lang tid å nærlese de to tekstene. Denne uken fant vi ut at de passasjene vi fokuserte på var svært like både i innhold og på ordnivå, og det virker som at flere setninger er oversatt ord for ord. Likevel er det flere interessante forskjeller.

Hva har vi så funnet ut?

Jonas fortsetter å ta sine kunstneriske friheter, og han deler opp teksten i scener. Dette gjør ikke Ibsen i originalen – i originalen er det de skiftende scenehenvisningene som atskiller de forskjellige delene av stykket fra hverandre. Vi synes Jonas er flink til å dele inn teksten i scener, og de delene han har satt sammen som en scene, passer godt. Det har også noe med spenningsoppbyggingen å gjøre. Enkelte ganger fungerer sceneoppdelingen nesten som en cliffhanger, noe som gjør at leseren får lyst til å lese videre. Et eksempel på det er i første akt, scene 6 (s. 17) i Jonas sin versjon, når den siste setningen i scene 5 ender med “Was – was sehe ich?” (“Hva – hva ser jeg?”).

Ellers merker vi også at det er en flott ressurs å ha en tysk morsmålsbruker på gruppen. Nora finner flere setninger som høres merkelige ut på tysk. Et eksempel er denne setningen: “Mein Bruder reibt sich auf mit allen Geschäften, denen er im Interesse Anderer sich hingibt.” (s.10)

Dette er tydelig et tegn på et poetisk språk i oversettelsen, da refleksivpronomenet er satt seint i setningen. Man ville ikke sagt dette i et muntlig språk.

I den tyske utgaven er det et avsnitt der Hilmar, Betty og Martha snakker sammen om jernbanen. Vi kan ikke finne dette i den norske originalen, så dette har nok Jonas funnet på selv.

Jonas har også kuttet ut at Rørlund spør Dina (s. 17) om hva som er “smukt” – han har altså fjernet en passasje der Dina blir oppfordret av en mann til å vurdere, tenke selv.

Emil Jonas har i sin oversettelse beholdt de norske begrepene og ordtakene, og ikke tilpasset dem tyske forhold. Et eksempel på det er når Grosserer Rummel sier “Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper” (s. 18). Nordmenn vet godt hva dette innebærer, nemlig at du kan stole på en nordmann, men tyskere forstår kanskje ikke referansen. Nordmenn forbinder noe spesielt med Dovre. Ordspråket “Enig og tro til Dovre faller” forbinder vi med grunnlovsmennene på Eidsvoll i 1814, med samhørighet, og med noe som aldri kommer til å ødelegges – Dovrefjellet faller jo forhåpentligvis aldri. Jonas oversetter Rummels replikk med “Das Wort eines Norwegers ist wie Felsen des Dovergebirges” (s. 12). Dette tror vi ikke fungerte like godt på tysk som det gjorde på norsk. Kanskje har han til og med misforstått hele setningen, i og med bruken av “Dover”. Det kan jo hende han har hatt “The White Cliffs of Dover” i tankene når han har oversatt?

Dovrefjell. Hentet 26.09.16 fra http://www.nasjonalparkstyre.no/Global/Scaled/926x350x1/Images-Dovrefjell%20bilder-Sn%C3%B8hetta-F1000038.jpg

The White Cliffs of Dover. Hentet 26.09.16 fra https://www.treadright.org/sites/default/files/styles/slideshow/public/project_slideshow/White%20Cliffs%20aerial-1_1440x810.jpg?itok=jtMOz6z4

Jonas kutter bort litt kjedelige, unødvendige passasjer og detaljer – kanskje for å få teksten til å fungere bedre på kommersielt teater i Tyskland. Eksempelvis er replikker vi kan kalle unødvendige for handlingens utvikling, for eksempel “Forstår sig, herr Konsul.” og “Det skal gå, Bernick” ikke med i den tyske versjonen. Et annet eksempel er når Betty spør Bernick om hva de snakker om, hvorpå Bernick svarer at det er noe som damer ikke kan sette seg inn i (s. 18). Her forstår vi altså at Jonas ikke nødvendigvis har en negativ holdning mot damer, men at han kun er opptatt av å kutte ut det overflødige i originalteksten.

Andre eksempler på avvik mellom original og oversettelse er at Konsul Bernick heter Karsten på norsk, mens han heter Karl på tysk. En annen interessant setning som er strøket, er “Familien er samfundets kjerne” (s. 21).

På norsk snakker alle kvinnene (fru Holt, fru Lynge, fru Bernick og fru Rummel) sammen om det “toget” av mennesker som kommer til byen, men siden Jonas har kuttet ut mange av kvinnerollene er det Hilmar og fru Bernick som snakker sammen.

Oversettelsen av den sjuende scenen er enkel å sammenligne fordi det meste som blir sagt i den norske versjonen gjenspeiler seg på akkurat den samme måten på tysk. Den viktigste forskjellen finner vi på side 45 i den norske utgaven: “Hun har jo mig og Betty og Olaf og mig“, mot den tyske oversettelsen “Sie hat ja mich und Betty und Olaf.“ Her framstiller Bernick ubevisst seg som særlig selvopptatt, bare for å tilføye rett etterpå at mennesker ikke burde være altfor opptatt av seg selv. I den tyske versjonen er hans egoisme mindre tydelig og derfor går ironien tapt.

Hva skal vi gjøre neste uke?

Vi skal fortsette å sammenligne Emil Jonas’ oversettelse og Henrik Ibsens original. Forhåpentligvis kommer det mer spennende avvik mellom originalen og oversettelsen etter hvert!

Linnea, Nora og Thea

Denne uken har vi fortsatt med å se på utgivelsene fra 1878 – rett og slett fordi vi fant ut at nasjonalbiblioteket sitt nettarkiv inneholder mange flere utgaver fra det året enn vi først trodde. I tillegg ønsket vi å se om vi kunne spore en litt klarere politisk profil enn det vi fant i den utgaven vi studerte sist uke.

I boken Redaktør Lynge er redaktøren helt klart en venstrevridd mann, men vi ser også noen tendenser til at han vender seg mot høyresiden av politikken mot slutten av boken gjennom de ulike sakene han skriver om i avisen Gazetten. Om dette er på grunn av at han rett og slett skifter politisk standpunkt eller bare vil nå ut til nye lesere er usikkert, men det som er sikkert er at bokens hovedperson er sterkt inspirert av Ola Thommessen – en høyst reell redaktør av den velkjente avisen verdens gang. Vi syntes derfor at det hadde vært interessant å forsøke og spore Thommessens politiske meninger og standpunkter i noen av verdens gangs utallige saker.

I dette blogginnlegget skal vi ta for oss en utgave som ble utgitt den 19 desember 1878. Vi befinner oss altså helt på slutten av Thommessens første år som redaktør for verdens gang, og vi var spente på hvilke saker som var aktuelle nå som redaktøren forhåpentligvis hadde blitt litt mer varm i trøya. En av de første sakene som lyste mot oss var en sak om det danske folketings oppløsning. Her skrives det om en regjering uten penger i en presset situasjon  der en falsk finanslov gir regjeringen unødvendig mye spillerom. Hovedsaken er at
det danske venstrestyrte folketinget bevilget 2 millioner kroner til et «negeropprør», men bevilgningen gikk ikke igjennom. Regjeringen gikk av som følge av dette, men påfølgende dag ble det gitt 500 000 til «negeropprøret» likevel. Det kommer tydelig frem at avisen mener at den tidligere danske regjeringen har opptrådt dårlig, men at de heller ikke har noe i mot at de ville gi bort penger til opprøret. Artikkelen er usignert, men man forstår at det er redaktørens politiske mening som skinner igjennom.

I en annen stor sak som vi finner litt lenger ut i avisen kan vi lese at bare 151 av 107 000 mennesker møtte opp for å stemme fram Kristianias nye formannskap. Overskriften lyder: «En Oplyst Hovedstad». Vi leser dette som en klart ironisk og sarkastisk overskrift, og vi antar notisen er skrevet av Ola Thommesen selv siden notisen ikke er signert.

Vi har ikke helt klart å finne ut av hva et «formandsvalg» var, men vi antar det er valg av byens borgerskapsrepresentasjon som omtales – altså det vi i dag kjenner som bystyret. Man kan lese mer om dette her: (https://www.oslo.kommune.no/OBA/faktaark/f_eligerte.asp), som er stedet vi har funnet informasjonen om dette. I notisen står det at alle Morgenbladets menn ble valgt, altså alle de kandidatene Morgenbladet hadde fremmet eller hadde hatt på sin valgliste. På denne tiden var det nemlig vanlig at avisene presenterte listene vi i dag finner i stemmelokalene. Morgenbladets liste inneholdt antakeligvis et knippe etablerte, konservative menn fra det etablerte borgerskapet, mens Verdens Gangs liste antakeligvis fremmet venstreorienterte personer. Dette kan vi ikke verifisere, men med den kunnskapen vi har om avisenes politiske standpunkt må vi anta dette.

Denne notisen synes vi er veldig interessant med tanke på det politiske vi ønsker å se på. Den sarkastiske og ironiske tonen i overskriften viser at Thommesen antakeligvis var svært misfornøyd med valgresultatet. Det virker nesten som om Thommesen insinuerer at valgresultatet kom som et resultat av en uopplyst befolkning som kanskje ikke visste bedre. Hvis vi legger synsing til side så ser vi klart at dette er et stikk til de konservative og et uttrykk for misnøye med valgresultatet.

I samme avis kan vi også lese Thommesens redegjørelse rundt hans forgjenger i redaktørstolen, Harald Sverdrup, som på denne tiden var stortingspresident. Sverdrup hadde fått kritikk i avisen «Fædrelandet» for å fremdeles være nært knyttet til Verdens Gang. Blant annet får Verdens Gang kritikk for å ha trykket en artikkel «Fædrelandet» mener var Sverdrups. Dette avviser Thommesen, og ber avisen, samt et par andre som skriver om disse usannheter, om å rette opp i denne faktafeilen.

Etter at nok en uke har passert har vi dukket dypere inn i en spennende verden der vi litt etter litt avdekker nye spennende saker og kuriositeter fra Kristianias politiske og kulturelle liv på slutten av 1800-tallet. Vi gleder oss til å gå videre med å utforske senere utgaver av avisen, og neste ukes prosjekt blir som følger å undersøke noen utvalgte utgaver fra 1890-tallet. Vil vi oppdage noen saker som minner om de vi leser i Redaktør Lynge, eller kommer vi til å se en forandring i avisens politiske profil? Det vil tiden vise!

Vi snakkes!

Hilsen Jørgen, Nora, Ida Marie og Solveig

Gruppa møttes som vanlig et par timer på torsdag, der fortsatte vi arbeidet fra forrige uke. Denne uka har vi tatt en nærmere titt på reklamene i Aftenposten, ukene før jul i 1895. Først og fremst har vi sett på hva det reklameres for, samt hvem reklamene rettes mot i denne perioden.  Vi har også så smått begynt på sammenligningsdelen av oppgaven.

Hva reklameres det for?
Reklamenes fellestrekk mellom 15- og 22 desember 1895, er ikke overraskende at de rettes mot jul og julehandel.

Her er et utklipp fra Aftenposten 16. desember, hvor reklamen ikke er direkte rettet mot barn, men viser et leketøy mange barn sikkert ønsker seg til jul. Her står det tydelig hva apen gjør, den klatrer selv, samt pris og hvor man får tak i denne. En informerende reklame. Den skiller seg litt ut fra andre annonser i denne perioden, da denne har et tegnet bilde sammen med den skrevne teksten i reklamen.

Utklippet over viser typiske reklamer fra 1895, de er informerende , i form av at det er svært tydelig hvem som reklamerer, og hvor man finner produktene. Hva som selges blir listet opp, og rettes mot folk som skal kjøpe julegaver. Hvor varene kommer fra er også framhevet, sannsynligvis for å gi varene et eksklusivt preg.

Det er jo lov til å kose seg litt ekstra i jula, det gjorde de jammen meg på slutten av 1800tallet også! Her ser vi en reklame som skal friste folket med både dadler og druer. Denne type reklamer ser en ofte i tiden før jul, ofte kategorisert som ”julegotter”,

Forskjeller mellom reklamene fra 1875 og 1895 (ved første øyekast)
Reklamene i 1895 har i større grad inkludert prisene på produktene sine, og bruker oftere bilder, logoer og figurer. Man kan tenke seg at reklamebransjen har utviklet seg og bruker flere virkemidler for å nå fram til leserne. Under ser vi to reklamer som reklamerer for omtrent det samme. Den til venstre er fra 1875 og den til høyre er fra 1895. Begge to oppgir priser, men den til høyre gjør det i en større og mer detaljert grad enn den eldste reklamen. Eksemplet fra 1895 har også større bruk av imperativer og utropstegn i språket, som «Klip dette du!» og «Ja, læs gjennom…». Den har også en påminning som sier «Husk ogsaa paa, at ho Olaf Jensen foregaar der i disse Dage stor Realisation, saa der spares Penge ved at kjøpe der.»

Vi ser også at noen reklamer begynner å ha et språk som ligner innholdet i dagens reklamer. Under ser vi en reklame som drister ser til å bruke imperativer («Læs dette!» (med utropstegn til og med(!)) og «prøv mine») og er på den måten mindre beskjeden og mindre høflig i formen enn reklamene fra 1875 og de fleste reklamene vi har sett i 1895.