Kategori: Studentblogg

Denne uken er vi blitt ferdige med de individuelle sammenligningsoppgavene vi har holdt på med de siste 3 ukene. I dag kan du kose deg med innspurten. Martine har skrevet om hvordan reklame ble direkte eller indirekte rettet mot kvinner i 1875, sammenlignet med 1895.

Som vi har sett i tidligere blogginnlegg er det en liten andel av reklamene som blir rettet spesielt mot kjøper. Men noen av reklamene rettes mot barn, kjøpmenn eller, som vi skal se nærmere på her,- kvinner. Dette er jo noe som for oss i dag ser litt merkelig ut, da dagens reklamer oftest er kjønnsnøytrale.

I reklamene vi har sett på fra 1875, er det ingen som bruker ordet kvinne, eller sier spesifikt at produktet er laget for kvinner. Med tanke på de ulike rollene i hjemmet på denne tiden, kan en derfor gå ut fra at reklamer for mel, kaker og julebakst er rettet mot damene i hjemmet, som ofte hadde sin rolle på kjøkkenet.  Andre reklamer som kan være ment for kvinner er for gardiner, stoff, symaskiner og andre huslige produkter. Under er det avbildet to reklamer fra desember 1875.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I reklamene fra 1895 er det i større grad nevnt hvem disse produktene er ment for. Dette ser vi i eksemplene nedenfor, som er tatt fra aftenposten, desember 1895. Her ser vi tydelig samtidas kjønnsroller gjennom annonsene.

Denne fine knivpusseren gledet nok mange husmødre på julaften i 1895. Som reklamen sier: den bør finnes i enhver velordnet husholdning!

Flere reklamer som kan friste mor i huset er avbildet under:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til neste uke skal vi arbeide videre med prosjektet vårt og prøve å finne nye og spennende perspektiver.

 

 

 

Utgave nr. 2 fra 1893, er en spesielt interessant utgave av Verdens Gang. Som vi vet, i alle fall innad i bloggruppen, er unionsspørsmålet sentralt i romanen Redaktør Lynge. Vi vet at Knut Hamsun var svært skeptisk til Ola Thommesen, og ønsket spesielt å advare folk mot hans vingling i unionsspørsmålet. Redaktør Lynge skulle være «en Roman hed som Helvede, et politisk Ord til Venstre foran Valgene 94» (Larsen, Tilværelsens Utlænding, 2002). Vi har tidligere også nevnt at vi ønsker å se om vi finner direkte koblinger til avisene, og her har vi noe som er nære: En avis som i stor grad omhandler nettopp unionen. Ingen av sakene vi har funnet i denne tilsvarer romanen i direkte forstand, men temaet treffer tålelig.

Ellers av interesse kan man se at avisen nå har ordnet seg med telefon, og tar nå imot både innringertips og abonnementsbestillinger.

En forskræmt professor.

Den første saken vi kan lese i denne avisen er antakeligvis skrevet av Thommesen selv, da den ikke bærer noen signatur. «En forskræmt professor» heter artikkelen, og omhandler en egyptologs spådommer for det nye året. «Professor Lieblein, har sat sig fore at tyde ogsaa Fremtidens, navnlig det nye Aars politiske hieroglyfer». Thommesen skriver at det bare er triste ting å lese i professorens papyrusruller – unionsoppløsning, krig med svenskene og mere til. «Quel horreur!» (så forferdelig!). Sånn skal det altså gå om vi frir oss fra Sverige, mener professoren, og Thommesen ironiserer over dette. Han spør blant annet om det er verre å være i krig med Sverige, enn en annen stormakt som Sverige vil krige mot. Er det bedre at våre sønner dør i krig mot en ukjent stormakt?

En omvendt redaktør?

Sammen med sin knusende artikkel om den forskremte professoren, trykker Verdens Gang et telegram fra Times. Dette telegrammet, eller utklippet fra timessaken er positivt til en unionsoppløsing.

 

«”I Times løses idag et længre brev fra Dr. Fridthjof Nansen om Unionsspørsmaalet. Nansen kritiserer og berigtiger i sit brev blandt andet flere af de paastande, som Times Berlinerkorrespondent har fremsat i sine breve om den unionelle Stilling paa den skandinaviske halve. Naar konsulatsagen engang er taget op vil, heder det i Brevet, det norske Folk aldrig hvile, før Spørsmaalet engang er endelig løst i overensstemmelse med Norges Ret. ”Vi vil aldrig opgive den minste tøbbel af vor Ret for et frit og uafhengigt Rige.”»

 

Nansen skriver om Unionsspørsmålet i Times, og skaper kanskje internasjonalt engasjement for saken. Om dette er noe engelskmenn generelt interesserte seg for vites ikke, men Nansen var en betydelig person i sin tid og man kan anta hans stemme var betydelig i samtiden. Hansen tar standpunkt for et fritt og uavhengig rike, og skriver i Times at det norske folk aldri vil oppgi sin frihet.

For å forsterke sine synspunkter trykker altså Thommesen en artikkel ført av pennen til en annen stor person i sin samtid.

 

Historisk perspektiv

Siste unionsoppslag i denne avisen, er en sak med historisk perspektiv – Striden 1821. Denne utgaven av Verdens Gang inneholder også en eldre sak som kan sees som relevant i forhold til samtidens unionsdebatt. Denne tar for seg stillingen innad i Danmark-Norge og omhandler striden mellom den unionelle konge (Karl Johan) og det nasjonale Stortinget.

”Om national politik kunde man efterhaanden magtet til uforstyrret ordning af sit eget og minst skulde da den nu omstridte Adelssag voldt nogen vanskelighet med den smile afgjørelse, som efter 1814 stod igjen.”  (Striden 1821)

Dette er nok en sak vi må anta Thommesen står bak. Saken stiller spørsmål til danskenes intensjoner med Norge. Hadde danskene egentlig Norges interesser for øye?

 

”Karl Johan truet ikke alene inden sine Riger med magtsprog mod Norges forfatning, men underhandlede ogsaa udenlands om det gjennem Diplomatiet. Og allerede var av svenske tropper det i Fred tilladte antal rykket herind.”

 

Så hvor står egentlig Thommesen?

Hele denne utgaven av Verdens Gang virker rett og slett som en vag måte å ta stilling på i unionsspørsmålet. Avisutgaven er i helhet negativ til unionen, men spesielt saken om professoren belyser mange av de negative konsekvensene av å gå ut av unionen. Kanskje er det er forsøk på å tilfredsstille alle parter, slik at det er lettere å holde på flere abonnementer, eller så er det kanskje for å vise at unionsspørsmålet er komplisert og nyansert.

Vi vet at Redaktør Lynge ble skrevet over cirka et halvt år, i 1893. Denne avisen er utgitt på nyåret, i nettopp 1893. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved Hamsuns kritikk av Thommesen når det kommer til nettopp unionsspørsmålet.

 

Nå skal det sies at Hamsuns roman stort sett dreier seg om hendelser og avisoppslag fra 1889, men boken ble påbegynt i 1893, og Hamsun skulle således hatt tid til å få med seg utgivelsene som ble utgitt da.

Beste helsing,
Jørgen, Ida-Marie, Solveig og Nora.

I de to ukene som har gått her jeg konsetrert meg om bokreklamer i Aftenposten fra førjulsuka i 1875, 1895 og bokreklamer i dag.

Det jeg forventet å finne var at reklamene utvikler seg til å bli mer fokusert på tittel og forfatter. Mer av den typen ”bokfavoritter” og ikke så mye hvem som er forlegger eller kjøpmann (eller butikk som man kaller det i dag da). Men det var likevel kanskje ikke helt det jeg fant. Ettersom vi allerede har kommentert det retoriske og det grafiske tenkte jeg kunne være interessant å se på var hvordan tillitten til forlaget eller bokhandleren utvikler seg. Dette kan vises gjennom retorikken i reklamen, for eksempel ”Til jul anbefaler Aschehoug og co (…). Jeg tenkte også det kan være interessant å se på hvordan dette med tilbudspriser utvikler seg, da dette kan fungere som en kommentar til utviklingen av boktrykking som masseproduksjon.

 

1875

8vo betyr oktavo og sier noe om størrelsen på boka og hvor mange blad en boktrykker kan lage av et ark. En bok som er oktavo er laget av (eller er på størrelsen av) en ark som er brettet tre ganger, noe som da vil tilsvare 8 sider. Dette betyr at  når det står 16 1/2 ark 8vo kunne forbrukeren vite omtrent hvor stor boka var og dermed om prisen var rimelig. En annen ting som også var ganske vanlig var å kjøpe bøkene i en ganske billig utgave og binde dem inn selv i etterkant. I forelesning ble vi vist en bok av Kielland som bestod av to noveller – kun TO noveller! Kielland fikk betalt pr. ark han skrev, og dermed presset han margen til å bli størst mulig slik at han kunne ha flest mulig sider.

Både i 1875 og 1895 er alltid prisen på heftet utgave og elegant/ farvetrykt omslag oppgitt. Den heftede utgaven er betydelig billigere. Denne reklamen er også et eksempel på at man hadde reklamer som kom i avisen flere ganger i uka. Her er et utsnitt hentet fra 16. Desember 1875:

 

I reklamen for Faustina Strozzi ser man at det står ”Rabat pr. Contant faaes i (…)”, noe som betyr at om man gjorde opp kontant fikk man avslag på prisen. Dette betyr også at det var mulig å handle på kreditt, noe som gjenspeiler en tillit til kunden fordi kjøpmann vet at kunden er lojal eller har penger til å gjøre opp for seg siden når han eller hun kommer tilbake igjen for å handle noe nytt.

 

 

Det som er litt interessant er at Jonas Lies Foustina Strozzi, som kom ut i 1875, selges med 10 prosent rabatt dersom man betaler kontant hos Aschehoug og Co OG Johan Dahls Etterfølger også! Kan dette bety at dette var en populær boknyhet, noe som medførte priskrig hos de ulike forlagene og bokhandlerne?

 

Et annet eksempel på dette er at man kan abonnere på at man kan abonnere på Handelskalender for Danmark for neste år. Ved å forhåndsbestille et produkt som ikke er produsert ennå får man det for en og en halv krone billigere enn om man venter til det er kommet på markedet. Kan dette og reklamene vist lenger opp være tidlige eksempler på konkurranse om å tiltrekke seg flest kunder gjennom lokkende reklamer. Høflige og ikke pågående, vel og merke.

På http://ibsen.uio.no/DRINNL_SS%7Cintro_background.xhtml skriver at Asbjørn Aarseth at papirproduksjonen gikk over til å bli industrielt produsert under det moderne gjennombrudd, noe som fikk fortgang på både produksjonen av dagspressen og bøkene. Dette får meg til å tenkte:

• Har dette en sammenheng med at de kunne gi ut to utgaver av aftenposten på samme dag? 18. desember 1875 kom det to eksemplarer av Aftenposten, hvor det andre eksemplaret (Nr. 294 B) består utelukkende av reklame og annonser. Tjente avisen på å trykke eksemplarer med kun reklame? Hvor mye kostet det å få inn en annonse eller en reklame i Aftenposten i 1875?
• Kan det hende at dette kan gjenspeiles i økt antall titler det reklameres for i utgavene fra 1895 sammenliknet med utgavene fra 1875?

 

En annen observasjon jeg har gjort er at reklamene for bøker er sjeldent på de siste sidene i avisa.De store forlagene, som Aschehoug og Cappelen er på de første sidene. I utgavene fra 18. desember 1875 er de faktisk plassert så å si rett etter reklamene for forsikring. Det er sjeldent de er plassert med de ”vanlige reklamene”. Cappelen har flere reklamer, hvor de er separert med hensyn til hva slags type bøker det reklameres for. De fleste bøkene er faktisk av religiøs karakter.
Utformingen er beskjeden da den kun består av trykkede bokstaver med variasjon i skriftstørrelse og font.
Cappelen sine reklamer er trykket med gotisk skrift og likner mer på disse «rikmanns-julereklamene» vi har påpekt tidligere.

Under Cappelens reklamer (skilt ved en tynn strek) reklameres det mye mer beskjedent for noteringsbøker for herrer og damer. Det er en tydelig forskjell på hvem man mente hadde flest og mest viktige avtaler på denne tiden. Herrene har også flere valgmuligheter enn kvinnene når det kommer til innbinding. Shirting (eller sjirting) er lerretsbinding av bomull og var en av de billigste innbindingene man kunne få. Dette var også en type innbinding man selv kunne gjøre etter å ha kjøpt boka.

 

 

Reklamer for bibler, salmebøker, annen religiøs litteratur som er til salgs hos ”mindre” bokhandlere er ikke plassert med sammen ”ny/ populær litteratur”. I utgaven fra 18. Desember 1875 er reklamen for de kristne bøkene plassert på fjerde (!) side, mens reklamene for de andre bøkene er plassert på side nummer to, som er første ”reklame-side” (sett bort ifra reklamen for forsikringsselskapene som ALLTID er på første side). Her reklamerer de også for det som passende julepresenter.”

 

 

1895

På forsiden av utgave nr. 810 av Aftenposten fra 18. Desember 1895 er det reklame på første side, FØR FORSIKRINGSREKLAMENE, for en ny bok av og for kvinner. Denne reklamen inneholder, i tillegg til informasjon om pris, innbinding, forfatter og utgiver, også annmeldelser.” Anmeldelser er vel ikke å unormalt å ha med..?”, tenker kanskje du. Neida, det er ikke det, men anmeldelsene er gjelder ikke bare den ene som er nylig utgitt. Den gjelder også forfatterens tidligere bøker! Dette er ikke noe jeg har sett tidligere i utgavene fra 1875.

Mitt inntrykk er at forlaget forsøker å bevise med reklamen at de er et kvalitetsforlag da de gir ut kvalitetsbøker av kvalitetsforfattere. Bildene under er hentet fra Aftenposten 1875:

 

 

Alb Cammermeyer Forlag er altså en gammel traver, og som man kan se har reklamene forandret seg ganske kraftig, men dette var ikke nødvendigvis Frederik Albert Cammermeyer sitt eget valg. I følge wikipedia ble Alb. Cammermeyers Forlag startet opp i 1867 av Frederik Albert Cammermeyer, en norsk bokhandler og forlegger. På denne tiden var det det eneste forlaget som kunne måle krefter mot de danske forlagene og bokhandelen hadde et vidt repertoar i tillegg til at de stilte ut og solgte kunst. Frederik Albert Cammermeyer var den første til å ansette en kvinnelig ekspeditør i en norsk bokhandel og han var formann i Bokhandlerforeningen fra 1886 til 1891. I 1888 overlot han bokhandelen til tre av medarbeiderne sine og i 1965 ble bokhandelen tatt over av Johan Grundt Tanum. Etter en rekke av eierovertagelser ble bokhandelen i 1995 en del av bokhandlerkjeden Tanum bokhandel og i 2007 en del av Cappelen Damm (kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Cammermeyer, hentet 11. Oktober 2016). Kanskje Frederik Cammermeyers medarbeidere og nye ledere av bokhandelen ønsket å få et litt mer moderne utseende på reklamene som appellerte mer til den moderne forbruker?

I løpet av de 20 årene fra 1875 til 1895har Aftenposten fått satt inn sine egne overskrifter for å kategorisere reklamene:

I utsnittet til høyre ser ser man tydelig at det er ulike kjøpmenn og forhandlere som har sendt inn sine ulike reklamer. Reklamene er strukturert på en mer oversiktlig måte med tydeligere streker mellom seg og selve tekstlinjene er stort sett rettere enn i 1875. De ulike fontene og utformingene gjør også reklamene eklere å skille fra hverandre. Som vi har sett tidligere er sang og musikk ofte plassert sammen med litteraturen.

I de to øverste reklamene kan man lese at det står ”Udkommet er:”, men det står ikke hos hvem, slik det ofte gjorde i 1875 (”Hos undertegnede erholdes”). I Novalis-reklamen ser man at det står at boka er ”udkommen og faas i alle boglader”. Dette viser en relativt stor forskjell mellom reklamene fra 1875 og 1895. I 75 måtte kjøperen selv oppsøke den kjøpmannen som hadde de varene kunden hadde behov for. I 95 tenderer det til at konkurransemarkedet har blitt større takt med et økende forbrukermarked, og kjøpmennene må sørge å ha varene som er populære blant forbrukerne. I tillegg peker det i den retningen at metodene for produksjonen og frakt har blitt modernisert og ting (ja, ting) blir fortere tilgjengelig.

I utgave nr. 811 fra 18. desember 1895 er det betydelig mer reklame for litteratur.

Noen bøker er kun tilgjengelig i heftet utgave, mens andre kommer også i elegant innbundet utgave. Dette er en reklame som kun reklamerer for bøker som er kommet ut på den Gyldendalske Boghandels Forlag og jeg tenker at dette tegner et ganske bra bilde på hvordan boktrykking har utviklet seg fra 1875 til 95. Som reklamen sier er faktisk ALLE disse bøkene nye. Dette betyr at mulighetene for å produsere papir, trykke bøker, binde dem, frakte dem og ikke minst skrive dem har blitt mye større på 20 år! Kanskje det også signaliserer at flere og flere begynte å lese og kjøpe/ kjøpe og lese bøker?

 

 

 

 

2016

I stedet for rabatt når man betaler kontant er det ofte 12,5 prosent om man handler på nett!

Notabene har som ambisjon å ha de mest fornøye kundene og ønsker dermed å ha mest mulig tilgjengelig for flest mulig via nett og sine 107 butikker.

Bokhøsten er her og hos Tanum får du kjøpt HØST BØKER. Siste bok av Napoli-kvartetten er endelig her! Om du handler på nett får du 12,5 prosent rabatt.

 

Uklippet viser at det er SALG hos Ark – Norges største bokhandel med POCKET (heftet) til (eller er det fra? Som kunde klarer jeg ikke å lese det som står i liten skrift) 69 kroner, pluss noen små bilder av bøker med kjente forfatternavn.

Hos Ark får du også 12,5% rabatt om du handler på nett. Ark velger derimot å ha en litt annen vinkling enn Tanum da de heller fokuserer på hvor mye kunden sparer ved å kjøpe boka (på nett) i stedet for å presentere før-pris. De presenterer det også som nyheter for meg, selv om de ikke har noen anelse om dette er bøker jeg kunne tenke meg å lese. Det de viser frem er egentlig bare bestselgende romaner, biografier og barnebøker. (Jeg kunne godt lest Ferrante og Operasjon Spøkelse, men jeg tror jeg skal klare å leve greit uten å ha lest Calendar Girl 3 (!!!!) og JoJo Moyes.).

 

Hos Norli er det også tilbudt 12,5% rabatt som en ”nå-pris”. Her er det ikke spesifisert at kunden må handle på nett. Både Norli og Ark fremhever hva slags format boka kommer i.

Generelt handler dagens bokreklamer om å vise for kunden at butikken har produktet som passer for kunden tilgjengelig der kunden trenger det og akkurat når kunden trenger det. De opererer stort sett med de samme prisene, men sørger for å fremheve det om det er SALG! Eller om kunden kan gjøre et KUPP!

Neste uke skal Martine presentere hva hun har funnet ut om reklamene som retter seg mot husmødre. Det tror jeg blir ganske så interessant, så følg med!

Stina

I vår sammenligning av den norske versjonen av “Samfundets støtter” og Emil Jonas’ oversettelse til tysk nærmet vi oss stadig raskere slutten av boken. Nå nådde vi endelig fram til den siste siden og ser at Emil Jonas’ forandringer i de første 2 aktene også gjenspeiler seg i resten av stykket. Videre jobbet vi med Emil Jonas’ biografi for å forberede oss enda bedre til hans avisinnlegg (som vi forhåpentlighvis får i løpet av den neste uka).

Denne uken vil vi presentere Emil Jonas og gi litt bakgrunnsinformasjon om han før vi går videre med siste del av oversettelsen. Emil Jacob Jonas ble født 14.7.1824, og døde 6.1.1912 i Berlin. Han studerte flere steder før han i 1842 tok en doktorgrad i filosofi i Rostock. Han var liberal og flyktet etterhvert til Danmark for å unngå en fengselsstraff han egentlig skulle sone. Han studerte dansk historie og ble svært interessert i Danmark. Han ble journalist for den dansk-tyske avisen Flensburger Zeitung, og jobbet senere som lærer i København. Parallellt med dette jobbet han for det danske ministeriet med å fremme den danske sak i Tyskland, og ble i 1851 forfremmet til dansk statsborger som takk for sin innsats. Han hadde et nært forhold til Fredrik VII og var ofte med på reiser med han og grevinnen. I 1867 flyttet han tilbake til Tyskland og bosatte seg i Berlin. Her jobbet han som journalist, forfatter og oversetter og formidler av nordisk litteratur i Tyskland. I tillegg til Ibsen har han oversatt H. C. Andersen, Bjørnstjerne Bjørnson og flere andre forfattere (Jorgensen, 2016).

 

I det forrige blogginnlegget oppdaget vi at konsul Bernick og Lona opplevde noen særlige forandringer i sine karaktertrekk. Vi finner enda en nyanse angående konsul Bernicks karakter som ble forandret i løpet av scene sju, akt tre. Bernick står foran den vanskelige bestemmelsen om et skadet skip skal seile for pengenes skyld, eller om han skal fortsette å reparere det imot skipseirens vilje. Kjøpmann Krap sendes for å inspisere skipet:

Norsk (s.71)		Tysk (s.61)
Bernick	[…] Har De opdaget noget, spørger jeg?	Bernick	[…] Haben Sie etwas entdeckt, frage ich?
Krap	Kunde ikke komme til; var forsent; de holdt allerede på at hale skibet ud af dokken. Men just dette hastværk viser tydeligt at –	Krap	Konnte nicht dazu kommen. Sie waren bereits dabei, das Schiff aus dem Dock zu bringen; aber gerade diese Eile beweist deutlich, dass —
Bernick	Viser ingenting. Besigtigelsen har altså fundet sted?	Bernick	Beweist gar nichts. Die Besichtigung hat also stattgefunden?
Krap	Forstår seg; men –	Krap	Versteht sich, aber —
Bernick	Ser De vel. Og man har naturligvis intet fundet at anke over?	Bernick	Sehen Sie wohl; und man hat natürlich nichts auszusetzen vermocht!
Krap	Herr konsul, De ved visst godt, hvorledes slige besigtigelser går for sig, især på et værft, der har et så godt navn som vort.	Krap	Herr Konsul, Sie wissen sehr gut, wie solche Besichtigungen vor sich gehen, besonders auf einer Werft, die einen so guten Ruf hat, wie die unsrige.
Bernick	Lige meget; vi er altså angerløse.	Bernick	Gleichviel; wir sind also nicht verantwortlich.

Dette utsnittet viser to ting. For det første ser vi at Emil Jonas holder seg nøye til Henrik Ibsens stykke, med unntak av punkteringen. Det gjelder mesteparten av den tredje og fjerde akten og kan derfor står som eksempel for Emil Jonas’ evne som oversetter i det hele tatt. For det andre forandret han det siste ordet “angerløse” til det tyske ordet “verantwortlich”, som betyr ‘ansvarlig’ på norsk. Etter vår oppfatning kan ‘angerløs’ bety, at konsul Bernick har ansvar for skipet, men bestemmer seg likevel mot bedre kjennskap til å la det skadete skipet seile. Han viser seg som et kaldt menneske som er rede til å tape livene til matrosene som er om bord, bare for pengenes skyld. I motsetning til det, avviser den tyske konsul Bernick alt ansvar. Han nekter å se realiteten. Han er feig, mindre beregnende.  Denne forandringen passer sammen med Bernicks manglende egoisme i den tyske versjonen som følge av Emil Jonas’ tidligere forkortninger (se blogginnlegget “1878 eller 1887 – er det så viktig egentlig?” (03.10.2016)). Videre bestemmer Emil Jonas seg i akt fire, scene ni til å utelate den viktigste grunnen til at konsul Bernick til slutt påstår sine løgn: sin sønn Olaf skal ikke arve en stilling i samfunnet som er grundet på svindel. Etterfølgende er delen som Emil Jonas kuttet ut fullstendig sitert, for å framvise hvor stor forandringen er:

Bernick	[…] Jeg må gå tilgrunde som hele dette forhutlede samfund. Men der vokser op en slægt efter os; det er min søn, jeg arbeider for; det er for ham jeg lægger et livsværk tilrette. Der vil komme en tid, da der sænker sig sandhed ned i samfundslivet, og på den skal han grunde en lykkeligere tilværelse end hans  faders.
Føken Hessel	Med en løgn til underlag? Betænk, hvad det er, du giver din søn i arv.
Bernick	(i undertrykt fortvivelse). Jeg giver ham tusende gange værre arv, end du ved. Men engang må dog forbandelsen vige. Og dog – alligevel – (udbrytende) Hvor kunde I bringe alt dette over mit hoved! Men nu er det sket. Nu må jeg fremad. Det skal ikke lykkes jer at få knust mig! (s.89)

I det følgende tilføyer Emil Jonas ingenting som tilsvarer denne utelatte passasjen, slik at konsul Bernicks endelige motivasjon til å innse sine feil er mye svakere. Etter flere uker med oversettelser kan vi dermed konstatere at den tyske konsul Bernick er mindre livlig og egoistisk, har langt mindre sterke følelser som den norske og har i det hele tatt fått flatere karaktertrekk.

I vårt første blogginnlegg om sammenligning mellom de to versjonene fant vi ut at Emil Jonas’ oversettelse passer dårlig til Ibsens rykte som kvinnerettsforkjemper. I den siste akten stryker Jonas enda en replikk som kan styrke dette argumentet, nemlig Lonas ytring “Mændene river mangt og meget isønder omkring sig for at komme til lykken.” (s.86). Lona fremstår som en veldig uavhengig karakter som gjerne kan si opprørende ting om menn, men det gjør hun ikke på tysk. På den samme likegyldige måten fremgår han med Dina som sier at hun ikke vil “være en ting, som tages” (s.84), mens på tysk vil hun ikke være en ting, som kan kjøpes (s.76). Den tyske Dina fremstår mer vulgær, siden en kvinne som kan kjøpes ofte er assosiert med å selge sex. En kvinne som tages er deriblant mer som en dokke som er et bilde som passer bedre til Dinas stilling i samfundet. Om Emil Jonas var bevisst om denne forskjellen kan vi bare gjette. Men siden Ibsen kritiserte han for å utelate kvinnefigurene, kan vi håpe å finne et svar i hans avisinnlegg.

I uke 39 (“Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper”) refererte vi til et fall av ‘domestication’, da et anliggende blir forandret i en oversettelse for at det utenlandske publikumet skal forstår handlingen. I vår tilfelle ble Dovrefjellene til de mer kjente Cliffs of Dover. I den siste akten finner vi enda en domestication av norsk natur. Dina truer å kaste seg på “bunden af fjorden” (s.83) hvis hun må gifte seg med adjunkt Rørlund. Siden ‘fjord’ ikke er et kjent ord på tysk, var Emil Jonas nødt til å forandre Dinas trussel til det mer forståelige utsagnet “Ich werfe mich von der Klippe in’s Meer” (s.75) (‘Jeg kaster meg fra klippen i havet’).

Høydepunkten i stykket “Samfundets støtter” er nådd når et festtog kommer til konsul Bernicks hjem og adjunkt Rørlund holder en festtale for han. Talen er meget lang og Emil Jonas bestemte seg for å klippe ut noen passasjer, blant annet alle referanser til Lona og Johan. Dette hadde ikke vært så ille i seg selv, hadde ikke konsul Bernick referert til dette noen sider etterpå. Der står det plutselig “Es wurde vorhin gesagt, dass schlechte Elemente uns heute Abend verlassen haben“ (s.90) (“Det blev sagt at slette elementer havde forladt os iaften” (s.100)), men i den tyske versjonen ble det aldri sagt før. Her var Emil Jonas tydeligvis altfor fordypet i sin oversettelse og glemte at han strøk avsnittet om Lona og Johan.

Dermed er vi ferdige med å sammenligne Henrik Ibsens “Samfundets støtter” med den tyske oversettelsen av Emil Jonas. I vår endelige rapport skal vi sortere forskjellene i flere kategorier og presentere enkelte eksempler for å framheve virkningen til forandringene. Ibsens raseri var stor da han oppdaget hvor frimodig Jonas hadde vært med teksten hans. De forandringene Emil Jonas valgte baserte seg sikkert ikke på uvitenhet, da han ikke var noen ukjent eller uerfaren oversetter.

Dermed er vi klare til å se på Emil Jonas’ reaksjon på kritikken og kan analysere hans forsvar i forhold til bakgrunnsinformasjonene vi oppdaget denne uke. Så langt har vi ikke hørt noe mer fra svenskene, men vi håper at vi får se på Göteborgs Handels- og Sjöfartsavisa i løpet av den neste uka.

 

Linnea, Thea og Nora

P.S.: Thea fant en trykkfeil i den norske utgaven. Det er snakk om fru Bernick når grosserer Rummel sier “Men jeg satte mig i forbindelse med din frue; han tillod mig at arrangere lidt, […]” (s.80). Selv Ibsen er ikke uten feil 😉

 

P.P.S: Kilde til bakgrunnsinformasjonen om Jonas:

Harald Jørgensen: Emil Jonas i Dansk Biografisk Leksikon, Gyldendal. Hentet 09. oktober 2016 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=292258

Intro til konseptuell kunst

«In conceptual art the idea or concept is the most important aspect of the work» skriver Sol LeWitt i sitt «manifest» om konseptuell kunst (1967). Denne uken har vi bevegd oss inn i den konseptuelle kunsten og litteraturens verden, en verden hvor vår oppfatning av hva litteratur kan være, virkelig blir snudd på hodet. Borte er idealet om forfatteren som torturert geni, en mester i sitt håndverk. Borte er tanken om skriveprosessen som (for å fritt sitere Hemingway) handlingen hvor man «setter seg ved skrivemaskinen og blør».

Den konseptuelle tilnærmingen er nesten klinisk, og bak ligger en tanke om rasjonalitet og ønsket om å skape et verk som skal være tappet for følelser, ifølge LeWitt. «The idea becomes a machine that makes the art».

Som med konseptuell kunst i seg selv, er kontekst viktig for å forstå hva som faktisk foregår. Denne kunstformen kan sies å ha utspring i tre impulser: Fluxus, pop-art og minimal art (minimalisme). Disse tre strømningene er med på å forme det som skal bli konseptuell kunst, og er preget av et ønske om å angripe den etablerte oppfatning av hva kunst kunne være. Spesielt er det, som Anders lærte oss i sin introduksjon til emnet, høymodernismens verkinterne kunstbegrep som angripes. Det er et ønske om å bevege seg bort fra kunsten som objekt og heller fokusere på prosessen, et anti-kommersielt valg som går enda lenger enn det for eksempel den abstrakte ekspresjonismen gjorde (sidespor: som Eliassen kunne fortelle så slo taktikken om store flater tilbake på de abstrakte ekspresjonistene, da det resulterte i at de eneste som hadde plass til å henge opp bildene var banker og bedriftskunder, noe som skapte et marked for bedriftssamlinger). Et eksempel på denne uhåndgripeligheten til den nye kunsten kan sees i et eksempel fra Fluxus-bevegelsen, hvor Yoko Ono var et av medlemmene.

https://www.youtube.com/watch?v=pTGSsWVK2Eo

Her kan man se prosjektet «Cut Piece» av Yoko Ono.

Konseptuell litteratur

Men hvordan kan den konseptuelle tankegangen overføres til litteraturen? I litteraturen tok det først og fremst form et ønske om å skape et brudd til den modernistiske poesien (man sier konseptuell litteratur, men vanligvis er det snakk om poesi) og heller fokuserer på språk som informasjonssystem. I denne nye verdenen blir forfatteren en som kan navigerer den overveldende informasjonsmengden som finnes heller enn en som selv hovedsakelig er meningsproduserende: en programmerer som flytter språket fra ett sted til et annet. Og akkurat som med de konseptuelle kunstformene, så er det idéen som er det viktige.

Kenneth Goldsmith snakker om «uncreative writing» og hvordan bruk av appropriasjon og en undertrykking av selvuttrykk kan være med på å skape bedre kreativitet hos forfatterne. Dette stammer fra et fag han underviser i (med samme navn) hvor studenter straffes for originalitet og kreativitet og oppfordres til plagiat og ellers «flytting av språk» og informasjonsarbeid.

Prosjekt eller litteratur?

De «hemmelige» pensumtekstene denne uken viste seg å være Audun Mortensens «roman» og Matias Faldbakkens samling bestående av hans bildesøk på google. Er dette litteratur? Kan for eksempel Mortensen kalles en forfatter? Han kan i alle fall kalles en kunstner, men om arbeidet hans med «roman» er nok til å kalle han er forfatter skapte delte meninger. Det samme gjelder for Faldbakken. Selv, så føler undertegnede seg mest lik den gamle modernistiske poeten som reiser seg i forelesningen til Goldsmith og beskylder han for en nihilistisk tilnærming til litteratur.

Tekst av Knut Tjørstad      

 

 

 

Samuel Becketts stykke ”Krapp’s last tape” fra 1958 var utgangspunktet for vår lesing av teoritekstene til Wolfgang Ernst og Jesper Olsson denne uken. I stykket blir vi presentert for en redusert 69 år gammel mann ved navnet Krapp som bor alene i sin egen mørke hule. Krapp sitter på fødselsdagen sin med en båndopptaker for å høre på gamle opptak av seg selv. Gjennom opptakene blir vi som lesere bedre kjent med Krapp og får et innblikk i hvordan han ser på seg selv som person. Bare tiden vil avsløre på hvilke måter han har forandret seg. Han er en anti-helt, mislykket forfatter og trolig bitter på seg selv fordi livet ikke har blitt slik han hadde forestilt seg. Vi får møte tre ulike versjoner av Krapp ved at han hører på gamle opptak av seg selv som 27-åring og 39-åring. De to yngre versjonenes handlinger har påvirket  tilstanden han er i som 69-åring.

 

Her fra produksjonen til BBC fra 1972 med Patrick Magee i rollen som Krapp. Beckett skrev stykket med tanke på Magees stemme. Regissør Donald McWhinnie.

Stykket kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=otpEwEVFKLc

 

Siden Krapp er den eneste synlige karakteren i stykket er det lett å klassifisere det som bare en monolog.  Vi får via båndene høre om flere andre karakterer, slik som moren som er døende, en elskerinne og en tapt kjærlighet. På den måten kan kanskje stykket også karakteriseres som en dialog mellom Krapp’s fortidige og framtidige selv? Båndene forener 69-åringen og 39-åringen over den yngre Krapp’s fremtidsdrømmer. Minnene fra det levde liv er ikke alltid like klar, men på båndene ligger alt og han kan gjenoppleve disse ved å ta i bruk teknologien. Han er mester over stemmene fra hans fortid, ved å selv velge ut hva han vil og ikke vil høre på. Det vi får høre er ruiner av en eksistens. Båndene blir et teknisk supplement til det menneskelige minnet fordi i følge Derrida er det opprinnelige minnet ikke identisk med den teknologiske hukommelsen. Minnet er nemlig dekonstruert over tid og får en ytre form.

Den tyske professoren Wolfgang Ernst (som vi er så heldig å skal få møte på klassetur til Berlin i november) har skrevet om et kunnskapsteoretisk begrep som vi diskuterte sammen; mediearkeologi. Begrepet er et post-humant, ikke-antropologisk begrep. Og i motsetning til historie, som har et narrativ og en menneskelig fortolker, er mediearkeologi deskriptiv og de tekniske apparatene registrerer selv og lagrer fortiden. Det er studiet av hvilke muligheter teknologier setter for mennesket.

Som litteraturstudenter er det veldig gøy, men en smule utfordrende å skulle se på litterære verk med et ”kaldt” blikk. Å ikke lese meningsfulle sammenhenger inn i tekstene er et nytt perspektiv for oss. I stedet skal vi rette blikket mot materielle prosesser fremfor meningsdannelser og beskrive fremfor å tolke.

 

 

De tekniske mediene registrerer sine omgivelser på en ikke-menneskelig og maskinell måte. Ved å registrere og prosessere fysiske signaler blir disse teknologiene selv mediearkeologier. De fortolker ikke innholdet, men registerer det og gjør fortiden nærverende. Gjennom kurset har vi gjort nettopp dette ved å rette oppmerksomheten mot apparatets innside og virkemåte. En økt bevissthet rundt hvordan tekstene har blitt til teknisk er veldig aktuelt for oss i dag, som lever i en verden med store teknologiske forandringer og utvikling.

Båndopptakeren  i ”Krapp’s last tape” gjør det mulig å ta opp og lagre lyder fra det som har hendt. Prosessen flytter seg altså fra et mentalt og metaforisk plan til et materielt plan. Slik blir minnene også tilgjengelig som et arkiv i følge  den svenske professoren Jesper Olsson. Vi kan se for oss at rommet Krapp jobber i er et arkiv, der han lagrer og benytter seg av minnene. Han forsøker å holde orden på minnene og gjør fortiden søkbar og tilgjengelig.

 

Teksten er skrevet av Ida Mari Fredriksen Larsen

Denne uken har vi sett på hvordan reklamer for frukt, kjøtt og  julerelaterte varer har utviklet seg fra 1875 til 1895. Vi har sammenlignet reklametekstene og prøvd å finne noen ulikheter mellom annonsene fra 1875 og 1895. Vi har tenkt til å jobbe med dette frem til uke 41. 

 

 

 

 

 

 

Både i 1875 og i 1895 ser vi at julerelaterte reklamer har fått en god plassering i avisa. Det som går igjen er at store julereklamer blir plassert øverst på siden. I 1875 finner vi for eksempel en stor reklame for julepresanger plassert øverst i hjørnet til høyre, mens i 1895 finner vi en reklame for et juleblad plassert øverst i hjørnet til venstre. I 1875 kan en se at at julereklamene ofte blir stemplet som nyttig eller som gode kjøp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En gjenganger vi finner i julereklamen fra 1895 er at reklamene har tittelen: “Til jul!”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forskjellen mellom 1875 og 1895 kan muligens vise oss et forbrukersamfunn i endring. Forbrukersamfunnet i 1975 viser oss at kjøpmennene gir varene positive adjektiv for å øke salget, mens kjøpmennene i 1985 er mer opptatt av å opplyse forbrukerne om varene sine. Dette kan være relatert til at forbrukerne hadde en sterkere økonomi i 1895 og dermed ikke trengte å tenke seg ekstra om før de handlet.

Når det gjelder reklame for frukt, forekommer det i 1875, ca en ganger per nummer. Reklamen er verken beskjeden eller overdreven. Rammer har vi sett lite av, men annonsene har ofte store overskrifter, artige fonter, eller en original måte å organisere annonsen på. Et eksempel er hvordan ordene er plassert.

Her kan en se at ordene er plassert skrått under hverandre. Dette er antageligvis gjort for å
skape et blikkfang og oppmerksomhet rundt reklamen. En grunn til at reklamen er artig utført, men ikke fullstendig overdreven med rammer og dekor kan være at den skal virke mer folkelig. Publikumet denne reklamen prøver å nå er kanskje stort, og derfor vil en overdådig og dekorert reklame virke “for fin” for allmennheten.

I den utvalgte uken i 1895 forekommer det kun en reklame for frukt. Denne reklamen er vist nedenfor. 

Denne annonsen reklamerer ikke kun for frukt, men også for vin og konfekt. Denne reklamen er rammet inn i motsetning til reklamen fra 1875. Rammer ble hyppigere brukt i avisene i 1895, så rammebruken tyder ikke på at reklamen henvender seg til et annet publikum. Reklamen er på mange måter lik i utrykket som annonsen fra 1875, men en relevant forskjell er at plassen er bedre utnyttet. Denne reklamen bruker mer av plassen på informasjon i forhold til reklameannonsen fra 1875. Dette kan tyde på et mer kommersialisert samfunn. Det kan virke som det i 1895 var en større bevissthet rundt hvordan man drev reklamering i avisene mest mulig effektivt.
Jeg trodde kanskje at på grunn av økende muligheter for kommunikasjon og transport, ville annonsene vise flere annonser av importert frukt i 1895 i forhold til i 1875. Dette var ikke tilfellet. Det kan virke som de reklamerte for mye av det samme i 1875 og 1895. Reklameannonsen under viser en annen annose fra 1875 hvor en tydelig kan se at importert frukt ble solgt.

Her selges både appelsiner og sitronen. I annonsen jeg fant fra 1895 ovenfor ble det også reklamert for appelsiner og sitroner. Det er relevant å tro at de forandringene som er skjedd på markedet i denne tiden ikke vises tydelig gjennom frukt annonsene. Det er langt færre annonseringer på frukt i 1895 i forhold til i 1975. Dette kan riktig nok si noe om markedet. Det er for eksempel mulig at frukten må vike for andre, nye spennende varer, som ferdigsydde klær framfor stoffsalg. Det er rett og slett mulig at frukten som ble solgt ikke var like spennende som alle de andre varene en fikk tilgang på i 1895.

En annen ting vi har sett på er forskjellen mellom fruktreklamene i 1975/1895 og i dag. Dett er et eksempel på en reklameannonse fra 2016:

Det har selvsagt skjedd svært mye på reklamefronten fra 1875 og 1895. En påfallende ting som er annerledes i 2016 er synet på frukt og reklameringen for den. I 1895 er frukten reklamert sammen med vin og konfekt, dette tyder på at frukt er en form for godteri, eller dessert. I 2016 er frukt reklamert sammen med grønnsaker, og sunnhet er understreket. Frukten brukes selvsagt som dessert i 2016 også, men synet på frukt er at frukten er sunn, dette er ikke fokuset i reklamene fra 1875 og 1895.

Til slutt skal vi se litt nærmere på reklamer for kjøtt fra de to ukene vi har har undersøkt. I perioden 16. – 22. desember kan en se at det er ca en kjøttreklame i hvert nummer. Ofte er det også flere reklamer for kjøtt i samme nummer. Annonsene varierer, men noen reklamer ser man igjen i de ulike nummerne. Nedenfor kan en se eksemplet på reklamer som forekommer to eller flere ganger i løpet av juleuken i 1895.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser at reklamene her ikke bare benytter ren tekst (som man gjorde i 1875), men også tar i bruk uthevinger, illustrasjoner og dekorative kanter. Reklamene gjør mer enn bare å informere om hva de selger. I noen av annonsene blir det informert om av varene har vunnet priser og noen av dem har til og med oppgitt telefonnummer.

Når det gjelder 1875, så kan man si at det ser ganske så annerledes ut. Da jeg begynte å lete, trodde jeg at jeg ikke kom til å finne noen, og jeg hadde nesten rett. Den første reklamen jeg finner som ser ut til å være i nærheten av det man kan kalle kjøtt, er en stusselig og trist reklame for torskemager, som kanskje godt illustrerer det lille utvalget av kjøttreklamer som var å finne i perioden jeg lette i (13.-18. desember 1875).

Ikke bare høres det trist ut i sammenligning med 1895 – reklamen ser også ganske tilbakeholden ut. Det samme kan man si om denne reklamen:

Her reklameres det om at et lite parti med sild (en bitteliten fisk) er tilgjengelig, men det gjøres ikke noe stort ut av det. Den tredje reklamen jeg fant, var kanskje mest interessant:

Denne reklamen peker seg kanskje ut som den mest spennende, da den har flere forskjellige produkter til salgs. Det er også verdt å merke seg at 20 år senere – i 1895 – så blir det fortsatt solgt kjøtt fra denne adressen.

Av dette kan man foreløpig slutte at reklame om kjøtt ikke var så veldig prominent i 1875, og det er rimelig å anta at folk kanskje hadde et mer moderat forbruk av kjøtt, og at kjøttindustrien kanskje ikke var så industrialisert i 1875 som i 1895.

Det er altså en god del som har forandret seg når det kommer til reklamen fra 1875 og 1895. Til neste uke skal vi jobbe videre med å sammenligne reklamer som annonserer noenlunde det samme. Dette tillater oss kanskje å kunne si noe om forskjellene i samfunnet, og spesielt innenfor kommunikasjon og tilgjengelighet av varer. Vi skal da se på reklameannonser for bøker, og reklame rettet mot husmødre.

Vi håper å finne noen grensesprengende forskjeller!

 Om man leter etter en spesifikk avis fra 1878, og til og med får den tilsendt på mikrofilm hele veien fra Gøteborg kan det jo være greit om de i den andre (svenske) enden faktisk har lest mailen sin ordentlig!

Denne uken har vi sett videre på den tyske oversettelsen av Samfundets støtter. Planen var i utgangspunktet å lese Emil Jonas svar på kritikken han fikk for oversettelsen sin i den svenske avisen Gøteborg Handel og Sjøfart, men takket være noen surrete svensker ble ikke dette noe av, da de klarte å bomme med et helt tiår på de mikrofilmene de sendte oss. Vi hadde bedt om å få utgaver av avisen fra 1878, men når vi åpnet esken med filmene stod det klart og tydelig 1887 på samtlige. Da var det bare å forlate mikrofilmrommet og sette seg ned med oversettelsen igjen. Vi har som vanlig delt inn stykket i tre, slik at alle får hver sin del å oversette. Under kommer en oppsummering av det vi har funnet denne uken. Vi starter på slutten av akt 2 i den tyske utgaven.

 

Den tolvte scenen i akt to fremhever Emil Jonas’ vilje til å bruke kreative evner. Ved å bruke navnet ’John’ isteden for ’Johan’ noen ganger iblant, skaper Henrik Ibsen mer bevissthet og troverdighet om hans liv i Amerika som etterlot dype spor både i Lona og Johan. Dette finner vi ikke i den tyske versjonen, hvor Johan aldri blir nevnt annerledes. Dermed oppnår Emil Jonas en rask gjenkjennelse av figurene blant leserne, men samtidig tapes noe troverdighet og livlighet blant figurene.

            Videre finner vi uttrykket «Sniksnak» i en setning som bare består av dette ordet. Med tysk som morsmålet kunne man forvente at Emil Jonas valgte å bruke det tilsvarende ordet «Schnickschnack», men istedenfor erstatter han det med ordet «Stadtgeklatsch». Stort sett blir ikke betydningen endret, men man kan spørre seg hvorfor Emil Jonas valgte å unngå den nøye oversettelsen, siden betydningen hadde vært den samme. Løsningen til dette problemet kunne vi ikke finne.

Det er verdt å spørre seg om Emil Jonas var bevisst på konsekvensene som de små forandringene i den tolvte scenen medfører med hensyn til karakterframstillingen. Dette gjelder spesielt konsul Bernick og Lonas møte i denne scenen. I den norske versjonen er konsul Bernick helt vill og irvrig for å få snakke under fire øyne med henne. Bernick tilstår at han «brænde[r] efter» (s.49) å få unnskylde seg og vil «trygle om [hennes] tilgivelse» (s.49). I motsetning til disse sterke følelsene har konsul Bernick i den tyske versjonen lengtet etter å snakke med henne og vil gjerne be om tilgivelse (s.40). Videre forteller den norske konsulen Bernick på en veldig overdreven måte hvor lykkelig han har vært sammen med Betty, som etter hvert har tilpasset seg fullstendig hans ønsker. Dette avsnittet er sterkt kuttet i det tyske stykket og består av en meget kort beskrivelse av hans lykke. Ved å utelate denne intense skildringen av Bernicks oppførsel mot sin kone, blir den norske leseren bevisst på hans egoisme og selvopptatthet, mens tyskerne går glipp av dette karaktertrekket. Kanskje kommer vi til å finne ut mer om Emil Jonas motivasjon til å kutte dette, når vi får lese hans artikkel i den svenske avisen.

Andre karakterer endrer seg også under oversettelsen. Lona går fra å være en omsorgsfull søster til en egoistisk tenkende person i den tyske utgaven. Opprinnelig tilstår Bernick, at Lona vil ikke svikte han og hans løgn, fordi Lona vil ta hensyn til Bettys følelser (s.53). I den tyske versjonen blir denne følelsen til egoisme, da Bernick påpeker at Lona vil ikke svikte ham med hensyn til seg selv (s.44). Hennes motivasjon til å tie blir forandret med en enkel setning uten at Jonas’ motivasjon for denne forandringen blir tydelig.

Scenene tretten til sytten er stort sett nøyaktig oversett med unntak av noen små forandringer som ikke forandrer konteksten eller forståelse av teksten og figurene.

 

Videre går vi til akt tre, scene en. I den norske utgaven står det en paratekst som et eget avsnitt under overskriften «tredje akt», om at konsul Bernick kommer ut fra et rom med et spanskrør i hånden, og at han lar døren stå åpen når han kommer inn. I den tyske utgaven står dette skrevet likt, men det er plassert som en parentes rett før Bernicks replikk begynner, og ikke som et eget avsnitt. Her er det altså kun det fysiske utseende til teksten som er endret på, og ikke innholdets betydning. Det neste som skjer er at Bernick raser over Olafs rampestreker, han har sneket seg ut på natten for å gå alene ned til havna. Her er de to utgavene så og si like hele veien, med det unntaket at i den tyske utgaven sier Bernick: Olaf – der Schlingel, mens i den norske utgaven blir ikke Olaf nevnt med navn, det kan være Ibsen går ut fra at mottakerne skjønner det er Olaf det dreier seg om, mens Jonas kanskje vil friske opp i minnet til mer uoppmerksomme lesere eller teaterpublikummere?

I scene to forteller Krap Bernick om hva han tror Aune vil gjøre med Indian Girl, at han vil senke den. Her er en liten replikk fra Bernick utelatt, slik at to replikker fra Krap blir slått sammen uten at dette får noen større betydning for innholdet og det vi forstår av teksten.

Litt senere leser vi at Bernick er forskrekket, og han spør om ikke Aune er redd for at menneskeliv eller kapital skal gå tapt om “Indian Girl” synker. I den tyske utgaven er replikken der han spør Krap om Aune er redd for at kapitalen skal gå tapt, strøket, slik at han kun spør om menneskeliv. Dette kan gjøre at man får et mildere inntrykk av konsulen, da han i den tyske utgaven i større grad fokuserer på tap av menneskeliv. Når han i den originale utgaven spør om menneskeliv og kapital, gjør det ham mindre sympatisk.

Enkelte replikker er utelatt i scene tre i den tyske utgaven. Hilmar Tønnesen kommer inn og forteller at et rykte går om at utenlandske selskap har kjøpt opp eiendommer rundt den planlage jernbanestrekningen. Følgende ordveksling er utelatt fra den tyske utgaven: «Konsul Bernick: Umuligt! Hilmar Tønnesen: Så? Hvorfor tror du disse kræmmersjæle var så villige til at gå med på dit foretagende? Tror du ikke de selv havde spidset sine næser på at – ?» Etter denne utelatelsen følger den tyske utgaven igjen den norske. Det kan virke som at Jonas har strøket enkelte replikker han finner intetsigende eller unødvendige for å forbedre flyten i stykket, eller rett og slett at han kjeder seg når dialogene blir for lange.

I scene fire ser vi også tendenser til at Jonas slår sammen replikker og kutter der han finner det for godt. En samtale mellom Bernick og Lona om noe som skjedde for mange år siden, og ryktene som ble spredd, der det viste seg at Bernick var skyld i det Johan var blitt beskyldt for har blitt endret. I den tyske utgaven skrives denne delen i lengre, uavbrutte avsnitt, altså slår Jonas sammen flere replikker til et langt replikkavsnitt for Lona og Hilmar. Innholdet i replikkene er altså stort sett det samme, kun strukturen er endret på. Dette kan være gjort for at leseren ikke må skifte ståsted for annenhver setning, slik at rollefigurene får sagt mer når det er dens tur til å fortelle, for å få bedre flyt i historien og samtalen mellom de to.

Vi er nå over på akt 5 og 6 i den tyske utgaven. Johan sier i den norske utgaven at Bernick må fortelle sannheten: “for at jeg kan vinde hende, er det nødvendigt at du frigjør mig” (s. 65), uten noen nærmere forklaring på hva Bernick skal frigjøre Johan fra. Den oppmerksomme leser skjønner selvsagt hva dette handler om ut fra konteksten. I den tyske oversettelsen er det tydeligere at dette er et teaterstykke, der det av og til er nødvendig med gjentakelser og forklaringer for at publikum skal greie å henge med i handlingen, og for at stykket skal bli lettere å forstå. I den tyske utgaven sier Johan at alt avhenger av sannheten for hans del. Bernick må fortelle sannheten for å frigjøre Johan fra den mistanken som retter seg mot ham selv om han er uskyldig (s. 55).

Jonas oversetter ordet “samfund” med “Commune”. Dette er interessant, for Ibsens stykke heter “Samfundets Støtter” på norsk, og er oversatt til “Die Stützen der Gesellschaft” på tysk. Gesellschaft er altså ordet som kanskje burde vært brukt i oversettelsen – både for å spille tilbake på tittelen, men også fordi det assosieres forskjellite ting med “Commune” enn med “Gesellschaft”. Idet Bernick sier “Du kjenner ikke vår kommune lenger” (“Du kennst unsere Commune nicht mehr”, s. 55), blir det tydelig at stykket kanskje er mer stedsspesifikt enn om han hadde brukt ordet Gesellschaft, som betyr samfunn. I originalen står det jo “Du kender ikke vort samfund længer” (s. 65).

Etter at Bernick har fått fram at han står i en veldig spesiell posisjon, som, hvis den sås tvil om, kan ødelegge byens framtid, sier Johan: “Og retter jeg ikke slaget imod dig, så ødelægger jeg selv min hele fremtidslykke” (s. 65). I den tyske utgaven har Emil Jonas lagt til “Das ist traurig, aber…” (s. 56) før han sier den samme replikken som i den norske utgaven. Det er usikkert hva Jonas egentlig vil med dette. Replikken blir mer direkte på norsk, og “pakkes” inn mer på tysk. Johan har altså forståelse for at det er trist, men han må likevel først og fremst tenke på seg selv og sin egen lykke.

Det at Bernick har kjøpt det stykket med land som jernbanen skal gå gjennom, mener Lona følgende om: “Dette er vovsomt, Karsten” (s. 66). Vovsomt er et ord som sjeldent brukes i dag, men det kan bety noe sånt som farlig, drøyt, usikkert eller risikofylt. Å vove kan også sees i sammenheng med det Bernick sier i neste replikk: “Hele min formue har jeg vovet på dette” (Ibid). Han har altså satset alle pengene sine på det, og satt alt på spill for dette. I den tyske oversettelsen sier Lona “Das ist ein gewagtes Spiel, Karl!” (s. 57). Denne replikken innebærer mye av det samme som den norske replikken, men selve språkbruken er litt annerledes. Her ser vi et språk som understreker at dette ser ut som et hasardiøst, moralsk betenkelig spill, som gjør at Bernick tar en høy risiko for å ødelegge sitt gode navn og rykte.

Samtalen mellom Bernick og Skipsbygger Aune tar også en interessant vending. Mye er likt mellom oversettelsen og originalen, men den helt siste passasjen er forskjellig:

Norsk (s. 70)                                                 Tysk (s. 60)

Bernick: Altså, – “Indian Girl” sejler –        Bernick: Also – “Indian Girl” segelt –

Aune: Imorgen?                                              Aune: Morgen?

Bernick: Ja.                                                     Bernick: Ja!

Aune. Vel.                                                        Aune: Gut!
Det norske uttrykket “vel” kan bety noe ganske annet enn det tyske “gut”, særlig når “gut” har et utropstegn bak seg. Her leser vi Aunes “vel” som et uttrykk han trekker på og drar ut, noe han ikke helt vil fastsette. “Gut!” fungerer derimot som en avslutning på en samtale, som om Bernick og Aune ble enige om at skipet seiler i morgen, helt sikkert. I den norske originalen virker det som om Aune må svelge den kamelen, og bare godta det at Bernick bestemmer skipets sjøsetting.

 

Som dere ser har vi kommet et godt stykke videre på oversettelsen, og fikk heldigvis brukt tiden til noe fornuftig til tross for at vi egentlig var mest interesserte i å lese Emil Jonas sitt leserinnlegg denne uken. Vi satser på at svenskene klarer å sende oss riktig mikrofilm til neste uke, i så fall vil vi se på dette avisinnlegget vi er så spente på. Hvis ikke fortsetter vi videre med oversettelsen, vi kommer stadig nærmere en konklusjon på hva Jonas sin oversettelse egentlig har gjort med stykket helhetlig sett.

Nora, Thea og Linnea!