Kategori: Studentblogg

Innledning

Dette avsluttende blogginnlegget handler om vårt forskningsprosjekt i faget NORD2100 ved NTNU. Vår gruppe, bestående av Linnea, Thea og Nora, tilbrakte høstsemesteret 2016 med å sammenligne Henrik Ibsens “Samfundets støtter” med den tyske oversettelsen “Die Stützen der Gesellschaft” av Emil Jonas.

“Samfundets Støtter” handler om Konsul Bernick som bor sammen med familien sin i en liten by ved den norske kysten. Han framstår som den ærligste politikeren i samfunnet, eier et verft som setter pris på ærlig, norsk kvalitetsarbeid og setter et jernbaneprosjekt i gang som skal bli til nytte for hele byen. Lite vet innbyggerne i kystbyen at Konsul Bernick har bygd sitt gode rykte på løgn, at han jukser med verftets skip for å kunne få mest mulig penger og at han oppretter jernbanelinjen for at han selv skal tjene mest av alle. Alle løgner er i ferd med å bli oppdaget da Johan og Lona, som er i slekt med kona til Konsul Bernick, kommer hjem fra Amerika. Sammen prøver de å få Konsul Bernick til å tilstå sine feil slik at han kan leve med god samvittighet og uten frykt. Til slutt bestemmer Konsul Bernick seg for å følge rådene deres, for at sønnen hans skal ikke arve en formue som er bygd på løgn.

Problemstillingen vi har jobbet med gjennom hele semesteret, er følgende:

“Samfundets Støtter” (1877) av Henrik Ibsen ble oversatt til tysk av Emil Jonas i 1878. Hvordan skiller oversettelsen, “Die Stützen der Gesellschaft”, seg fra originalen? Hvilke kontekstuelle faktorer kan ha påvirket forskjellene?

Vi har brukt ulike tilnærminger for å arbeide med problemstillingen. Vi har møttes hver uke og fordelt oppgaver, men vi har også jobbet mye sammen som en gruppe. Dette har særlig vært nyttig ved sammenligningen av de to utgavene, da satt én med den tyske versjonen, én med den norske, og mens de nærleste og fant forskjeller og likheter ved de to utgavene satt den siste personen på gruppen og noterte. Dette ble etterhvert en svært effektiv metode for å komme seg gjennom oversettelsen. Etter noen uker var vi ferdige med sammenligningene, og da gikk vi videre til konteksten rundt stykket. Nå ville vi finne brev, avisartikler, leserinnlegg som var relevante for problemstillingen. Særlig interessant har det vært å se på brev fra Ibsen til Emil Jonas, samt anmeldelser av stykket til Jonas, og avisinnlegg fra Jonas til den svenske teateranmelderen K. Warburg. Den siste delen av arbeidet vårt har gått med til å sammenfatte de funnene vi har gjort, knytte kontekst mot forskjeller vi har funnet i sammenligningen av stykkene, og å konkludere og oppsummere dette i et siste blogginnlegg.

Hoveddel

Bakgrunnsinformasjon

Da Emil Jonas begynte å oversette «Samfundets støtter» hadde Ibsen allerede autorisert to oversettelser til tysk. Jonas oversatte stykket mot Ibsens vilje og det fantes ingen lov som beskyttet «Samfundets støtter» mot uautorisert bruk. Ibsen kunne ikke klage på publikasjonen eller oppsettelsen. Oversettelsen av Jonas versjon var veldig kontroversiell og fikk Ibsen til å sende et hissig brev til Jonas der han truer med å gå til pressen for å forhindre at Jonas’ stykke blir oppsatt på enda flere tyske scener. Siden de tre oversettelsene til tysk er svært ulike, ble kritikken stykket fikk i teateranmeldelser veldig forskjellig.

[1]

Her ser vi et utklipp fra den amerikanske avisa «New Ulm weekly» fra 1878, som ble publisert i delstaten Minnesota hvor en stor del av innbyggere var tyskspråklig. Stykket blir omtalt som en stor suksess i Tyskland og en amerikansk adapsjon er allerede planlagt.

Helt annerledes ble stykket omtalt i Østerrike i 1890, der det het i Linzer Tages-posten: «Oppsettingen av teaterstykket “Die Stützen der Gesellschaft”, oversatt for den tyske scenen av Emil Jonas, var en ikke altfor lovende begynnelse i går. […] Man forlater teateret med en tvil og er ikke helt sikker på om man likte eller mislikte stykket, som er et betenkelig symptom for et drama. I løpet av kvelden oppstår ingen rett applaus, det finnes heller ikke grunn til det, handlingen flyter rolig, ikke noen eller bare liten sinnbevegelse, ikke noen effektfulle scener, ikke noen virksomme avganger. […] I alminnelighet kan man si at fortrinnene av Ibsens dramatiske utformingen dominerer, men at de ikke kommer til sin rett, fordi fremstillingen er mangelfull.».

[2]

Forskjellen mellom disse to kritikkene er hovedsakelig grunnet i de forskjellige oversettelsene som er betraktet. Wilhelm Langes versjon i den amerikanske avisa får masse ros, mens Emil Jonas oversettelse skiller seg dårlig ut.

Emil Jonas

Emil Jakob Jonas, født 1824, død 1912. Studerte dansk historie og hadde en doktorgrad fra Rostock. Jobbet som bl. a. journalist i den dansk-tyske avisen Flensburger Zeitung og som lærer i København. Flyttet tilbake til Tyskland, jobbet som journalist, forfatter og oversetter og formidler av nordisk litteratur i Tyskland. Oversatte bl.a. H. C. Andersen og Bjørnstjerne Bjørnson til tysk, i tillegg til Ibsen.

Sammenligning mellom oversettelse og original

Karakterforandring – Konsul Bernick

Konsul Bernick gjennomgår de tydeligste forandringer i løpet av oversettelsens prosess.

Henrik Ibsen kalte Konsul Bernick «Karsten», mens Emil Jonas valgte å nevne han «Karl». Grunnen til det finner vi når vi ser på toppen av navnestatistikker fra Tyskland mellom 1800 og 1900. Da ser vi at Karl ligger på en første plass hele århundret. Navnet Karl var altså svært kjent i Tyskland og Jonas prøvde muligens å utnytte denne gjenkjennelsesverdien slik at publikumet hadde det enklere å følge med på de kompliserte familierelasjonene. I motsetning til det, er «Carsten» ikke noe særlig populært navn i Norge. Dermed blir Konsul Bernick i den tyske versjonen til en mer alminnelig karakter enn han framstår i den norske originalen.

Den andre eksempelen er hentet fra side 45 i den norske versjonen. Konsul Bernick sier: “Hun har jo mig og Betty og Olaf og mig. Menneskene bør da ikke i første række tænke på sig selv, og allermindst kvinderne” ([5], s.45). Ibsen leker nesten med Konsul Bernick i denne situasjonen, når Bernick først viser seg som et veldig selvopptatt menneske og i neste setning påpeker at det er et dårlig egenskap å tenke altfor mye på seg selv. På tysk finner vi imidlertid dette utdraget: “Sie hat ja Betty und Olaf und mich. Die Menschen dürfen doch in erster Reihe nicht an sich selbst denken und am allerwenigsten die Frauen.” ([6], s.35). Den andre setningen betyr akkurat det samme som på norsk, men i den første ser vi forskjellen. Her mangler den første «meg» som gjør hans selvopptatthet så tydelig. Dermed forsvinner Bernicks egoisme og ironien går tapt.

I akt fire, scene ni finner vi en enda en viktig forandring i karakteren til Konsul Bernick, denne gangen i form av en aldri så liten utelatelse. Her handler det om den viktigste grunnen til at Bernick påstår sine løgn til slutt. Sin sønn Olaf skal ikke arve en stilling i samfunnet som er grundet på svindel.

Konsul Bernick	[…] Jeg må gå tilgrunde som hele dette forhutlede samfund. Men der vokser op en slægt efter os; det er min søn, jeg arbeider for; det er for ham jeg lægger et livsværk tilrette. Der vil komme en tid, da der sænker sig sandhed ned i samfundslivet, og på den skal han grunde en lykkeligere tilværelse end hans  faders.
Frøken Hessel	Med en løgn til underlag? Betænk, hvad det er, du giver din søn i arv.
Konsul Bernick	(i undertrykt fortvivelse). Jeg giver ham tusende gange værre arv, end du ved. Men engang må dog forbandelsen vige. Og dog – alligevel – (udbrytende) Hvor kunde I bringe alt dette over mit hoved! Men nu er det sket. Nu må jeg fremad. Det skal ikke lykkes jer at få knust mig! ([5], s.89)

På tysk kan vi ikke finne noe tilsvarende, slik at Bernicks motivasjon til å fortelle sannheten blir mye svakere. Oppsummert kan vi fastslår at Konsul Bernick er mindre livlig og egoistisk, karaktertrekkene er flatere og han mangler de sterke følelsene han har i den norske originalen.

Jonas’ motivasjon til å foreta disse endringer er ikke helt tydelig. En mulig forklaring finner vi likevel når vi se på tyske teatervaner. På den tida var det vanlig at publikumet gjorde opprør, når de så moralsk eller kunstnerisk dristig oppførsel. Muligens ville Jonas roe det tyske publikummet ned og slik ble Konsul Bernick mer behersket i sine handlinger og derfor flatere som karakter.

Forkortelser og utelatelser

Noen av de største endringene i oversettelsen kommer i første akt. I den originale utgaven er første akt først tre avsnitt med sceneanvisninger, der hagen og deler av huset til konsul Bernick, samt selskapet som sitter inne i hagesalen og får en forelesning av Rørlund, blir skildret. Disse avsnittene har Jonas forkortet til fire linjer. Sceneanvisninger som blir utelatt på den måten kommer fram i hovedteksten som replikker. For eksempel er Hilmar nødt til å si at damene sitter i rommet slik at leseren forstår hvem som er på scenen. I tillegg er det verdt å bemerke at Henrik Ibsens stykke er inndelt i fire akter uten scener mens den tyske versjonen skiller mellom scener i tillegg til aktene. At Jonas har kuttet så kraftig ned på den første akten er trolig fordi han utelater flere av karakterene som skildres, og som han selv skriver i et leserinnlegg i Gøteborgs-Tidningen, ville han tilpasse stykket den «tyske smaken», og har dermed utelatt store deler av skildringene Ibsen hadde med i originalen. En annen grunn til å korte ned rollelisten kan ha vært for å spare utgiftene ved en teateroppsettelse. Vi har først og fremst sammenlignet selve stykket som det var ment for å leses.

Som konsekvens av at de kvinnelige karakterene er utelatt i den tyske utgaven, er det Hilmar som forklarer adjunkt Rørlund forholdene i familien til fru Bernick og historien om Lona Hessel og Johan Tönnesen. Dette skiller seg veldig fra originalen, der samtalen foregår som sladder mellom kvinnene om det som har hendt. I Jonas’ versjon er Hilmars beskrivelse av hendelsene mer detaljert enn den historien damene forteller, og inneholder hendelser som ikke finnes i den norske originalen. Blant annet hører vi hvordan Hilmar kjøpte seg en billett til fru Dorfs teaterforestilling og at Johan satt helt forelsket ved siden av ham. I tillegg er samtalen mellom fru Bernick, Olaf og Hilmar blitt redusert til en samtale mellom Olaf og Hilmar. De tre damene som er utelatte, er tause og har overhodet ingen betydning for handlingen, og nevnes knapt i en bisetning her og der, uten at navn nevnes.

Jonas kutter bort litt kjedelige, unødvendige passasjer og detaljer – kanskje for å få teksten til å fungere bedre på kommersielt teater i Tyskland. Eksempelvis er replikker vi kan kalle unødvendige for handlingens utvikling, for eksempel “Forstår sig, herr Konsul” og “Det skal gå, Bernick” ikke med i den tyske versjonen.

Videre i teksten finner vi kun små utelatelser/forkortelser som ikke får noen større betydning for innholdet. Det er altså først og fremst i første akt vi har de store endringene i den tyske utgaven. Oppsummert kan vi si at Jonas har endret stykket en del i starten for å tilpasse den til den tyske smaken, som han selv påpeker i leserinnlegget sitt.

Domestication

Domestication er et begrep som innebærer at man tilpasser et uttrykk eller en tekstpassasje til det språket i landet der teksten skal leses eller stykket skal settes opp. Dette ser vi for eksempel i det som Dina sier til Johan (norsk s. 83, tysk s. 75):

“Jeg kaster mig på bunden af fjorden”

“Ich werfe mich von der Klippe in’s Meer”

Her er “fjord” et erkenorsk ord, som passer veldig godt inn i det norske samfunnet teksten skulle bli lest i. Emil Jonas har derimot endret teksten, slik at det på tysk står at hun skal kaste seg “på havet”. Et lite, men finurlig grep for å tilpasse teksten til det tyske språksamfunnet.

Et annet eksempel er når Grosserer Rummel sier “Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper” (norsk s. 18). Nordmenn vet godt hva dette innebærer, nemlig at du kan stole på en nordmann, men tyskere forstår kanskje ikke referansen. Nordmenn forbinder noe spesielt med Dovre. Ordspråket “Enig og tro til Dovre faller” forbinder vi med grunnlovsmennene på Eidsvoll i 1814, med samhørighet, og med noe som aldri kommer til å ødelegges – Dovrefjellet faller jo forhåpentligvis aldri. Jonas oversetter Rummels replikk med “Das Wort eines Norwegers ist wie Felsen des Dovergebirges” (tysk s. 12). Dette tror vi ikke fungerte like godt på tysk som det gjorde på norsk. Kanskje har han til og med misforstått hele setningen, i og med bruken av “Dover”. Det kan jo hende han har hatt “The White Cliffs of Dover” i tankene når han har oversatt? Men det kan også selvfølgelig tenkes at Jonas rett og slett har skrevet feil, og at det er snakk om en trykkfeil. Dette får vi nok aldri vite.

Kontekst

Henrik Ibsens brev til Emil Jonas

Henrik Ibsen ble så opprørt over Emil Jonas’ oversettelse at han følte seg nødt til å skrive et hissig brev.

[3]

Her ser vi brevet Ibsen sendte til Emil Jonas den 18 i Januar 1878. Det består av tre gulaktige ark som er brettet i midten og skrevet på bare på den ene siden. At Ibsen ikke brukte baksida tyder på at han hadde nok penger til å sløse med papir. Skriften vi ser er ganske lett å lese på grunn av det mørke blekket Ibsen brukte. På den første siden ser vi dessuten Ibsens monogram trykket med blått blekk. Ibsen var åpenbart kjent og rik nok til å ha et monogram som framhever hans status i samfunnet.

Innholdsmessig påpeker Ibsen at det allerede finnes to autoriserte oversettelser, slik at Jonas’ versjon er «således ganske øverfløtig». Videre skal Jonas ha misforstått hele stykket siden strykninger er meningsløse og det ikke finnes noen rolle som kan utelates, ifølge Ibsen. Dermed forandret stykket seg og Ibsen tar avstand fra det. Siden Ibsen ikke kan går juridisk mot Jonas, truer han med å vende seg til pressen. Dette viser at pressen hadde stor makt og innflytelse i de litterære og kulturelle kretsene. En liten trøst for Ibsen er at publikummet kan sammenligne de to autoriserte versjonene med Jonas’ oversettelse, og så hever Ibsen æresoppreisning ved at Jonas trykker plakater av sin egen oversettelse hvor det står «lemlestet av Emil Jonas».

[4]

Anmeldelse av stykket

Eugen Zabel anmeldte teateroppsetningen av Jonas’ versjon av Samfundets Støtter 5. februar 1878, i den tyske avisen National-Zeitung Berlin. Vi har oversatt denne anmeldelsen (med forbehold om enkelte feil), og legger ut noen sitater fra Zabels anmeldelse her:

Skuespillet „Die Stützen der Gesellschaft“ av Henrik Ibsen har i Berlins teaterhistorie opplevd suksess uten sidestykke, og ble fremført på fire ulike scener samtidig. Utelukkende en forening av fremragende kunstnere, som de i Hoffteateret, klarer å bringe frem det ypperste ved dette stykket, og samtidig skjule dets feil. Ibsens drama innehar ikke bare en betydningsfull dikterisk, men også en ekte dramatisk kjerne, som til tross for dette må brekkes ut av et skall av episke oppfinnelser/oppspinn. De overflødige, likegyldige personene er fjernet, og lengden på de retoriske ordflommene er passende forkortet. I denne formen imøtekommer stykket våre ønsker for teateret, så langt det lar seg gjøre ved den arkitektoniske grundfeilen stykket har.

Kilde: http://ibsen.nb.no/id/11156181.0, egen oversettelse.

Som man kan se var Zabel svært begeistret for de endringene Jonas hadde utført, og stykket ble godt mottatt. Samtidig sendes det stikk til originalversjonen, noe som kan tyde på at den bearbeidede versjonen faktisk ble bedre mottatt enn originalen, gitt at anmelderen faktisk hadde sett begge stykkene og kunne sammenligne disse.

Leserinnlegg i Gøteborgs Handels og sjøfartstidning, Emil Jonas og K. Warburg.

I motsetning til den tyske anmeldelsen, ble en oppsetning av stykket i Wien anmeldt, og mindre godt mottatt i Sverige, der Knut Johan Warburg anmeldte det. Emil Jonas tar kritikken personlig og svarer på dette, men det viser seg at stykket som ble satt opp i Wien ikke en gang var hans egen oversettelse. Sitat: “Da det er hardt nok for meg å bære mine egne litterære synder, kan jeg ikke påta meg å også bære andres. Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. (Emil Jonas)”. Videre skriver Jonas at han har hatt større suksess med sin versjon av stykket i Tyskland enn Ibsen selv med sin autoriserte utgave, og gjentar at han kun har gjort de endringer som er nødvendig for å tilpasse stykket den tyske smak:

“Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. Min oversetting har hatt stor fremgang i Berlin, mens Ibsens oversetting kun er antatt i München og på Berlins Stadttheater. Under min mangeårige litterære virksomhet har jeg, hr. redaktør, ofte skaffet nordiske verk fremgang i Tyskland, og det var først etter nøye overveielse jeg bestemte meg for å bearbeide et så utmerket dikterverk som Ibsens Samfundets Støtter. Skal et stykke slå an må det bringes i sammenheng med et lands smak, og det er det, og intet annet jeg har gjort. Resultatet, bekreftet av tall, gir meg rett.”

Emil Jonas, i utgave 60 av Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 1878.

Motsvaret fra Warburg var at det for det første ikke en gang var Jonas sitt stykke de anmeldte, og at de ikke helt skjønner hva han argumenterer mot, men at han trolig føler seg truffet av en grunn.

Konklusjon

Hvordan har endringene påvirket stykket?

Vi har funnet større og mindre endringer i utgaven til Jonas, men alt i alt er helheten bevart i den tyske utgaven med tanke på innholdet. Likevel blir figurene flatere og familierelasjonene enklere å forstå, fordi han kuttet ut flere roller. Formen er noe endret ved at Jonas har delt inn aktene i scener. Man kan se Jonas’ oversettelse som et eget stykke, samtidig som man også kan se det som en ny versjon av stykket, da det ikke skiller seg veldig fra originalen når det gjelder innhold. Begge utgavene har gjort det bra på den tyske scene, og det kan se ut til at Jonas lyktes med å nå ut til det tyske publikummet med sine endringer.

Hvilke kontekstuelle faktorer har påvirket stykket?

Siden det ikke fantes copyrightlover som beskyttet stykket mot uautoriserte oversettelser, kunne Emil Jonas lage sin egen versjon til tross for at det allerede fantes to autoriserte versjoner som ble satt opp på den tyske scenen. Emil Jonas’ intensjon med å oversette stykket nok en gang, var for å tilpasse “Samfundets støtter” til den tyske smaken, noe han ikke syntes var tilfellet de to tidligere versjonene.  

Hva har vi lært av dette prosjektet?

Vi har lært å bruke verktøy som mikrofilmleser og programmet Ibsenstage, og å gjøre grundig research for å finne skjult informasjon der vi minst aner det. Det finnes utrolig mange gode kilder og ressurser når det gjelder Henrik Ibsens liv og virke, og disse har vi brukt med stor iver. Vi har også lært at det kan finnes mange grunner til å gjøre endringer i en tekst når man oversetter, men at det av og til også kan være vanskelig å finne årsakene som ligger bak. Ikke minst har vi gjennom det kontinuerlige gruppearbeidet lært å strukturere forskningen vår, slik at arbeidsmengden blir overkommelig. Til slutt har vi lært at en oversettelse er en subjektiv forståelse av en tekst, og vi har fått bedre forståelse for hvorfor Jonas tok de valgene han gjorde. Det ble ikke så verst allikevel, og man må ikke alltid være enig med Ibsen.

Kilder:

[1] http://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn89064939/1878-04-17/ed-1/seq-3/#date1=1877&index=1&rows=20&words=Ibsen&searchType=basic&sequence=0&state=Minnesota&date2=1886&proxtext=Ibsen&y=19&x=21&dateFilterType=yearRange&page=1

[2] http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?aid=tpt&datum=18900212&query=%22Ibsen%22&ref=anno-search

[3] Det Kongelige Biblioteks Fotoatelier: http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/litteratur/ibsenvisfaks.pl?stykke=Brev&path=/litteratur/ibsen/ms/brev/eiere/kbkbh&fil=b78004&sider=1-3,a&siffer=2&side=0&ms=Emil+Jonas+78+18/1&foto=Foto:+Det+Kongelige+Biblioteks+Fotoatelier.+Kommersiell+bruk+kun+etter+avtale+med+biblioteket.

[4] http://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peEJ.xhtml?bokstav=J

[5] “Samfundets støtter” av Henrik Ibsen:

http://www.nb.no/nbsok/nb/76994aa2bb037d0404fbdf746154787f?index=1#0

[6] “Die Stützen der Gesellschaft” oversatt av Emil Jonas:

http://www.nb.no/nbsok/nb/cef1171542cd1cd76585981dd6699e7f.nbdigital?lang=no#0

Dette semesteret har vi arbeidet med avertissement i aftenposten i perioden 1870 – 1900. Vi har hatt gruppemøter og postet blogginnlegg ukentlig. Det originale formålet vårt med dette forskningsprosjektet var å undersøke utviklingstrekk for reklame og forbrukerstoff med utgangspunkt i en uke i 1875 og en uke i 1895. Vi ønsket å finne ut av om reklamens utvikling kan gjenspeiles i økonomisk og/eller kulturell utvikling i samfunnet forøvrig. Vi ville også undersøke om dette var noe som gjorde seg gjeldende i datidens litteratur, men på grunn av prosjektets utvikling falt dette bort. Vi ønsket spesielt se på førjulstidens avertissementer. Dette har vi forsåvidt gjort, men oppgaven vår har endret seg etterhvert som vi har jobbet med avisene. I stedet for kun å fokusere på julerelatert reklame har vi også jobbet med ulike fokusområder. I tillegg til å se på julerelatert reklame har vi også undersøkt avisens og avertissementenes utforming, fruktreklame, kjøttreklame, avertissement for bøker og reklame rettet mot kvinner. I denne rapporten skal vi på gruppa dele hva vi har arbeidet med, hva vi har lært og arbeidserfaringer.

Tiril

Gjennom dette semesteret har jeg undersøkt reklame fra 1875 og 1895 på ulike måter. I første omgang var fokusområdet å se på hvordan reklamen endret seg i form av hva det ble reklamert for og hvem reklamene var rettet mot.

Funnene som ble gjort var at det stort sett ble reklamert for konsumvarer som ble produsert for å konsumeres etter kort tid som meieriprodukter, kjøtt, ost og så videre. Det fantes også reklame for typiske varige forbruksvarer som kjøkkenmaskiner, møbler og lignende.

I de fleste tilfellene spesifiserte reklamen hvem reklamen var rettet mot. Reklamene kunne være rettet mot tjenestefolk, menn og kvinner. I noen tilfeller spesifiserte reklamen at produktet som var til salgs var billig, mens i andre tilfeller var fokuset på hvor eksklusiv varen var. Et eksempel på dette er en reklame for vinterhansker som hadde fått overskriften ”billig”. En reklame for champagne hadde et enkelt utseende der selve varen var i sentrum. Ved å tilføye ordet ”billig” som overskrift ønsker selgeren å trekke til seg en spesiell kundemasse som leter etter varer i en billigere prisklasse, mens andre reklamer ikke retter seg mot spesielle grupper. I ”Magasin du nord” skrevet av Herman Bang beskrives det hvordan forbrukerne har tilgang på alt de trenger, og dette kan til tider minne om Aftenposten på 1875- og 1895-tallet. Gjennom reklamene finner vi stort sett alt det som ønskes av varer. Folket får bedre råd og begynner å kjøpe varer som ikke strengt tatt er nødvendige som for eksempel pyntegjenstander. Vi ser at hva det reklameres for endrer seg noe fra 1875 til 1895. Enkelte varer byttes ut, og det som går igjen er at det er mer import og eksklusive varer som dominerer mediebildet i 1895.

Et annet fokusområde har vært å julerelaterte reklamer. Ettersom perioden vi valgte å se på var førjulstiden i 1875 og 1895 var det naturlig å se på hvordan reklamene som følger julen med utviklet seg. Det første som slo meg var at julereklamene var store og gjorte mye ut av seg. De julerelaterte reklamene fikk både i 1875 og i 1895 gode plasseringer, gjerne høyt oppe på første side. Størrelsen på reklamene var stor, og de var lette å få øye på. Overskriftene på disse reklamene hadde alltid ordet ”jul” inkludert i seg, om det skulle være julehansker, julekaker eller julepresanger. Her kan vi igjen trekke inn Bangs tekst ”Magasin du nord”, vi ser at forbrukerne ønsker luksuriøse varer og ferdiglagde kaker. Mange av reklamene var reklamer for diverse julekaker og annet godt. I 1895 finner vi også en reklame for et juleblad – altså et blad som kun dreier seg om julerelaterte saker. Julevarene ble ofte i reklamene stemplet som nyttige og eller gode kjøp. Det som dermed skiller disse to årene er hvordan reklamene tilnærmer seg kundene. I 1875 pryder reklamene seg med flotte adjektiv for å tiltrekke seg kundemasse,  mens i 1895 er overskriften ”Til jul” en gjenganger. Denne forskjellen gjør at vi kan trekke konklusjoner om et forbrukersamfunn som er i endring. Kundene i 1895 har en bedre økonomi enn de i 1875, og vi kan dermed tenke oss at det var lettere for forhandlerne å selge sine varer i 1895 enn i 1875.

 

Ingrid

Jeg har hatt tre fokusområder gjennom prosjektet: Historisk kontekst, sammenligning av avisenes, og avertissementenes form og plassering, og sammenligning av avertissement for frukt. Jeg trodde i utgangspunktet av jeg kom til å jobbe med julerelatert reklame og endringer på det området. Så dette var et aspekt ved oppgaven som ble endret. Da jeg arbeidet med en historisk kontekst brukte jeg i all hovedsak Bastiansen og Dahls “Norsk mediehistorie”. Da fant jeg ut at de mest dramatiske endringene i samfunnet som gjaldt kommunikasjon og transport skjedde før 1875. Jeg erfarte i løpet av arbeidet at forskjellene på de to avisårgangene var mye mindre enn jeg hadde trodd. Jeg tenkte, underlig nok, at mange av de store endringene skjedde mellom 1875 og 1895, da jeg startet å undersøke. Dette ville antageligvis ført til en mye større forskjell i tilgangen på materielle ting. Spesielt når det gjaldt frukt forstod jeg at forskjellen på tilgang i 1875 og 1895 ikke var så veldig stor. Det hadde nemlig mer reklame for frukt i 1875 enn i 1895. Dette var helt omvendt det jeg hadde trodd. På en annen side har de andre deltagerne funnet ut at de reklamerte mer for andre materialistiske ting. Noe som tyder på en viss forandring i samfunnet.

I Herman Bangs “Magasin du nord”, skildrer Bang varehuset Magasin du nord i København. Han beskriver hvordan overfloden av tilgang på alle verdens varer og luksus preger varehuset. Her kan en få alt. En kan også knytte dette opp mot Emilie Zola og Au Bonheur des Dames som var en Novelle om et varehus som kan minne litt om det Herman Bang skildrer i “Magasin du nord”. Slike skildringer om varehus ble mer vanlig og dette kan en se i sammenheng med en økende tilgang på andre varer enn mat. Dette kan være hvorfor fruktsammenligningen ikke ledet noen vei. Frukten var ikke lenger spennende i 1895, da var det nye luksuriøse varer som importerte klær og stoffer. Dette tok muligens plassen til andre mer trivielle annonser.

Jeg har også undersøkt avisens form og avertissementenes plassering. Her har jeg funnet svært lite av relevans. Det eneste er at blekket var litt sterkere i 1895 og at de hadde mer reklamering av egen avis på forsiden. Abonnement var altså en viktig inntektskilde for avisene. Slik reklame tyder også på en høyere konkurranse fra andre aviser. Dette kan sees i tråd med Bastiansen og Dahls “Norsk mediehistorie”. Telegrammet kom rundt 1850. Dette førte til en oppgang i aviser pga rask tilgang på nyhetsstoff. Dette førte antageligvis til en konkurranse mellom de ulike avisene som kanskje gjorde seg mer gjeldende i 1895, enn i 1975.

I løpet av dette prosjektet har jeg lært mange forskjellige ting. Blant annet at forskjellene på avertissement i 1875 og 1895 ikke er så store som jeg initielt trodde. Jeg har også lært å lete i avisarkivene, og jeg har blitt mye flinkere på å lese gotisk skrift. Prosjektarbeidet har også lært meg at det er forskjell på de ulike medienene vi bruker i skolesammenheng. Bloggen har vært et mer uformelt medium, noe som har preget måten jeg har arbeidet på. Jeg har lært å tenke mer selvstendig og å bli mer sikker på mine egne meninger. I steden for å referere til noe andre sier, har jeg lært å ytre det jeg selv tenker om faglige ting. Prosjektet har vært en mer fri måte å arbeide på. Det har gjort at jeg er mer trygg på min egen dømmekraft og mine egne faglige vurderinger. Dette synes jeg har vært gøy, fordi vi studenter har fått leke litt forskere og fått prøve oss på en mer aktiv læringsform.

Kilder:
Bastiansen, Henrik G. og Dahl, Hans Fredrik. (2003). «Den store tekniske revolusjon 1850–1920» utdrag fra Norsk mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. 153-234.
Bang, Herman “Magasin du nord” (1880) utdrag fra Virkelighed – set i Herman Bangs Speil. (2001) Forlaget Ajour

 

Ragnvald

I arbeidet vårt fant vi ut at det er få forskjeller mellom reklamene fra 1875 og 1895. Den utviklingen vi kan se, er den utviklingen man forventet ville komme på den perioden, nemlig at reklamene ville blitt litt mer konkurransepregede og ha litt rikere illustrasjoner, og at utvalget ville bli litt større. 1800-tallet var ei tid da mediene vokste og utviklet seg, og telegraf, jernbane og dampskip gjorde verden mindre. Det er derfor naturlig å se for seg denne utviklingen. I 1875 var reklamene korte og informative, men den i 1895 var mer forseggjort, detaljert og grafisk. Under ser vi typisk reklame fra 1875:

Og her ser vi reklame fra 1895:

Reklamene fra 1875 består av rein tekst og i 1895 har de fått illustrasjoner, telefonnummer og priser.Av dette ser vi at reklamene har tilpasset seg den økende kommersialiseringen av næringslivet. Med den industrielle revolusjonen økte produksjonen. Varer reiste fortere og kjøpmenn måtte begynne å konkurrere om kundenes oppmerksomhet.

Konklusjonen min blir at reklamene ble mer konkurransepregede. Under arbeidet har vi fått sett nærmere på historien på et mer hverdagslig måte. Ved å se på aviser fra 1875 og 1895 har vi fått se resultatet av de store endringene på 1800-tallet på mikronivå.

Stina
I første omgang så jeg på retoriske grep i utgaver av Aftenposten fra 1875 og 1895 og sammenliknet dem. Jeg brukte det digitale arkivet på www.nb.no og undersøkte datoene 13.-18. desember 1875 og 16.-21. desember 1895. Videre valgte jeg å undersøke reklamer for bøker. Det jeg fokuserte på var å finne ut om reklamen kunne gjenspeile utviklingen av bokmarkedet, hva som bidro til dette og om en eventuell utviklingen av tilbudspriser kunne gjenspeile bokindustriens utvikling i det moderne gjennombrudd og boktrykking som masseproduksjon.

Jeg forventet å finne en endring i hvordan forholdet mellom kunde og selger utviklet seg i retning det man ser i dag der selger skal tilfredsstille kundens behov her og nå. Jeg forventet også finne at det ble mer fokus på titlene som ble gitt ut enn hvor de ble solgt.

Språket i reklamene fra 1875 er mer ydmykt en hva det er i 1895 når det kommer til måten de henvender seg til leseren. I 1875 kunne man finne bruk av figurer som for eksempel hender som pekte mot ord som ”gratis” eller ”billigt” og bruk av ulike fonter og skriftstørrelser for å trekke leserens oppmerksomhet mot spesifikke deler av reklamen. For å trekke oppmerksomheten mot selve reklamen brukte de ulike fonter og skapte ulike visuelle effekter ved ordne ordene på en spesiell måte, som for eksempel en trapp. I 1895 derimot er reklamene preget av flere utropstegn og en hyppigere bruk av imperativer som ”Se hit!”, ”Les dette!” eller ”Møbler, Møbler!!!”. Dette kan være et resultat av en kombinasjon av to faktorer. Rotasjonspressen ble skaffet til Aftenposten 1886 og avisen kunne dermed trykke flere utgaver om dagen. Dette førte til at det var mulig å trykke flere reklamer og det ble dermed mer konkurranse om å fange kundens oppmerksomhet.

Kvalitet
I utgavene fra 1875 er det i reklamene ofte fokus på kvaliteten til produktet og ”extra superfint hvedemel” eller ”allminelig hvedemel” er ikke uvanlig å lese i disse utgavene. I tillegg fremheves det dersom produktet er en importvare. I 1895 er fokuset mer rettet mot at produktet er nyttig og import er ikke fremhevet som i utgavene fra 1875.

Telegrammer eller innsendte annonser
Annonsene og reklamene i utgavene fra 1875 ser ut til å være ferdigskrevne reklamer, brev eller telegrammer innsendt av ulike forretningsmenn, kjøpmenn og leger (for å nevne noen). Grunnen til at jeg trekker denne konklusjonen er fordi stavemåte og font varierer i stor grad. I annonsene er det av og til lagt til en kommentar fra redaksjonen selv som ber interesserte å henvende seg i ”expeditionen”. Annonsene er ofte gruppert sammen med hensyn til tema, mens reklamene er plassert mer eller mindre tilfeldig for å få utnyttet plassen best mulig.

I 1895 er reklamene blitt ordnet under en overskrift som for eksempel ”litteratur”, ”værelser til leie” eller ”tjenestesøgende” av redaksjonen. Dette likner mer på annonsesidene i dagens aviser, men de er fremdeles plassert sammen med reklamen utgavene fra 1895.

 

Fonter og utsmykning
Både i 1875 og 1895 varierer det hvilken font som er brukt. Jeg har ikke klart å utarbeide en hypotese/ teori om hvorfor noen er trykket i antikva, mens andre er trykket i gotisk skrift. Det jeg har sett er at det tenderer til at der det reklameres for dyre varer er reklamen mer forseggjort med border og ulike typer skrift i 1875 og i 1895 er det gjerne tegninger av produktet. For eksempel er reklamene med titlene ”Julepresenter til tjenestefolk” og ”Julepresenter til de fattige” skrevet i gotisk skrift, mens reklamer som henvender seg til ”arbeidere” og ”Studentene” er trykket i antikva.

Bokreklamer
Bokmarkedet vokste seg større fra 1875 til 1895. I reklamene kan man finne et bredere utvalg av litteratur både nasjonal og internasjonal. Dette har en sammenheng med følgende materielle og teknologiske forutsetninger

 

• Økt papirproduksjon
  Papirproduksjonen gikk over til å bli industrielt produsert under det moderne gjennombrudd, noe som fikk fortgang på både produksjonen av dagspressen og bøkene. I uken vi valgte fra 1875 kom det to aviser pr. dag annenhver dag, mens i 1895 er det faktisk tre utgaver hver dag fra mandag til fredag og hele fire på lørdagen. Dette viser også at bruken av telegraf hadde utviklet seg noe enormt og nyheter fra kontinentet ble stadig ferskere.

• Rotasjonspresse
  På slutten av 1870-tallet var halvparten av trykkpressene drevet av damp. I 1886 anskaffet Aftenposten rotasjonspresse, som det første, noe som peker på utviklingen av antall eksemplarer per dag.

• Damp som drivkraft
  På slutten av 1870-tallet var det ca. 30 trykkpresser som ble drevet av damp. Dette påvirket så klart effektiviteten av boktrykkingen.

• Skipsfart og jernbane
  Frakt av varer – trykte bøker kunne sendes ut med jernbanen i innlandet og man hadde mulighet til å importere utenlandsklitteratur med skip.

• Telegrafen og telefonen
  Ga mulighet til et krysskulturelt åndsliv og opplysning. Telegrafen bidro også til en økt frekvens i dialogen mellom forfatter og forlag, forlag og bokhandler/ forretning.

 

Disse faktorene har vært med å ekspandere bokmarkedet. Dette gjenspeiles i en stor kontrast mellom bokreklamene i 1875 og 1895 og opplysningene om hvor man får tak i bøkene.
Typisk for 1875 er at bokhandlene reklamerer for sin egen butikk og hvilke nyheter de har fått inn:

 

 

 

 

 

 

 

I 1895 er det oftere at forlagene reklamerer for hvilke nye bøker de har gitt ut og som da skal være tilgjengelige i alle bokhandler.

Tilbudspriser utvikler seg
Gjennom å undersøke bokreklamene har jeg også I de fleste reklamene, spesielt de fra 1875, finner man informasjon om hvor stor boken er og hva den koster i heftet utgave og innbundet utgave.

8vo, eller oktavo, sier noe om størrelsen på boka og hvor mange blad en boktrykker kan lage av et ark. En bok som er oktavo er laget av (eller er på størrelsen av) et ark som er brettet tre ganger, noe som da vil tilsvare 8 sider. Eksempelet over viser at Jonas Lies Foustina Strozzi, som kom ut i 1875, selges med 10 prosent rabatt dersom man betaler kontant både hos Aschehoug og Co OG Johan Dahls Etterfølger. Dette kan bety at dette var en populær boknyhet som medførte en priskrig mellom bokhandlerne. Fra 1875 til 1895 har markedet utviklet seg i den retningen at forhandleren skulle ha det beste tilbudet på produktet kunden ønsket seg. De godt etablerte forlagene skapte blest rundt bøkene sine ved å henvise til anmeldelser og kritikk av både den nye boka og eldre bøker fra ulike aviser. (Se eksempel under.)

Forholdet mellom pris og kvalitet

In the entire fabric of human purposive action there is perhaps no intermediate link in which this psychological trait of the growth of the means to an end appears so purely as with money; never has a value which an object possesses only through its convertibility into others of definitive value been so completely transferred into a value itself.

It is interesting, therefore, to see how this psychological interruption of the teleological series appears not only in direct greed and miserliness, but also in its apparent opposite, the pleasure of simply spending money as such, and finally the pleasure in the possession of as many things as possible from whose specific usefulness and the reason for which they are produced, one does not profit, but which one wishes to ‘have’. (Simmel, 1997, s. 235)

Til tross for at innholdet var det samme er utgavene som er innbundne eller med gullsnitt betraktelig dyrere enn den heftede utgaven. En faktor til dette er selvsagt at det koster mer å produsere en innbunden utgave enn en heftet, men det er også slik at dersom prisen på et produkt er høy assosieres dette ofte med god kvalitet. Det å ha muligheten til å kjøpe og eie den innbundne utgaven av en bok var derfor mer gjevt enn å eie den heftede. I utgavene fra 1895 ser vi at det er et økende fokus på at produktene som det reklameres for er nyttige og ikke på at det er ”extra superfint” eller av ”den bedste kvalitet”,  og produktene er rettet mot ett spesielt formål. I tillegg finner man flere eksempler på bruk av imperativer, utropstegn og ”total realisation”.

Simmel forklarer dette med at ”Målet er gleden av å bruke dette produktet, eller objektet, og måten man får det på er ved å ha penger, deretter bruke penger, og til slutt ha objektet. Uavhengig det estetiske aspektet har objektet en bestemt kvantitativ målbar verdi i seg fordi det er kjøpt for penger og ikke byttet mot en tjeneste eller noe annet med bruksverdi, som for eksempel mat eller verktøy (Simmel, 1997, s.235). Han poengterer også at mange ting blir ettertraktet kun fordi de koster mye og reklamen er dermed med på å skape et falskt behov. Forbrukeren har en følelse av eller en tanke om at prisen på produktet sier noe om verdien av det. (Simmel, 1997, s.241). Den kvantitative verdien tilsvarer da den kvalitative verdien for forbrukeren allerede før produktet er kjøpt.

Konklusjon
Gjennom å sammenlikne produktene det reklameres for og måten reklamene henvender seg til leseren i de ulike utgavene fra 1875 og 1895 er det tydelig at det skjer en økonomisk vekst og at reklame blir mer lønnsomt for kjøpmennene, forretningene og bedriftene da forbrukersamfunnet vokser i stor fart. Reklamene går fra å tilby både varer og tjenester til å tilby i hovedsak produkter, dog i et bredt spekter. Telegrafen, telefonen og transportmidlenes effektiviserende virkning påvirket til et krysskulturelt åndsliv i avisene, noe som gjenspeiles i reklamer for litteratur og flere andre produkter som for eksempel frukt, klær og alkohol.

Refleksjoner rundt arbeidsmetode
Gruppa erfarte at den type forskningsarbeid som vi har gjort i forbindelse med dette prosjektet ofte tar lenger tid men man tror. Det kan være svært fordelaktig å jobbe i grupper da man vil få undersøkt et bredere spekter av forskningsområdet og lettere kan se historiske, økonomiske og kulturelle sammenhenger dersom man har en god dialog. En dårlig dialog kan gjøre gruppearbeidet til en ulempe i arbeidsprosessen da det kan bli vanskeligere å se større sammenhenger og å ha en god flyt i å arbeidet. Gruppa opplevde det som positivt å i begynnelsen stille seg noe generelle spørsmål vi kunne jobbe ut ifra for å et lite overblikk og å bli kjent med forskningsområdet. Teoritekster skulle vært brukt litt mer aktivt fra begynnelsen da undersøkelsene lett kunne bevege seg i en irrelevant retning.

Martine

Denne høsten har vi fått prøve en undervisningsform som for meg var helt ny. I løpet av mine år på NTNU har jeg aldri hatt et fag med så mange innleveringer, ei heller så mange kollokvietimer som i dette faget. Det var nytt, spennende og mine forventninger til faget var høye.

Ikke alle hadde  erfaring med blogg som plattform, så dette var noe av det aller første vi fikk satt oss inn i. Noe fram og tilbake, men det gikk overraskende greit. Ansvaret for å publisere blogginnleggene ble fordelt, og dette fungerte veldig bra. Det å publisere hver uke førte til at vi jobbet jevnt med faget, og mulighet for skippertak mot slutten av semesteret ble utelukket.

Jeg, på min side, hadde ikke trodd at faget kom til å være så omfattende og tidskrevende. Det tar tid å lese aviser fra 1800tallet, som er skannet inn og publisert på nasjonalbibliotekets nettsider. Likevel er det veldig spennende når man først finner noe, og det å se hvordan trykte medier har forandret seg har vært en stor del av prosjektet.

Mangel på de store funnene har vært en litt frustrerende del av prosessen. Som da vi så på kvinnens rolle i reklamene, og fant svært lite. Vi hadde vel en underliggende forhåpning om at vi ville få et innblikk i en større del av hvordan livet var på denne tida. Men det vi sitter igjen med er i stor grad at mediene hadde en langt mindre betydning for folk flest enn i dagens samfunn, likevel har det vært et spennende prosjekt, og et morsomt innblikk i mediehverdagen i 1875 og 1895.

“Samfundets Stötter” och hr. E. Jonas.

Denne uken fikk vi endelig, etter mye om og men, sett på mikrofilmen med Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, som ble sendt til oss fra Stockholm. Vårt arbeid med mikrofilm startet for godt over en måned siden. Først fikk vi tilsendt feil årstall fra Stockholm. Når vi så fikk den riktige, viste det seg at mikrofilmscanneren som stod på biblioteket på Dragvoll var ødelagt.

Helt død mikrofilmscanner. 🙁

Med lovnad om at de skulle få en ny maskin oppe og gå om kort tid, måtte vi dra med uforrettet sak. Men så! Godt over én måned etter at vi hadde bestilt mikrofilmene for første gang, møtte vi alle tre opp, duggfriske og klare, på biblioteket for å ta fatt på den spennende mikrofilmoppdagelsesferden vår. Ville vi finne noe? Skulle det vise seg å være noe interessant og, ikke minst, relevant?

Her er den, den splitter nye ScanPro3000! Velkommen til Dragvoll!

Tekst 1, utgave 43:

Artikkelen fra utgave 43 er skrevet under av en viss K. W-g, som vi har funnet ut er Karl Johan Warburg. Det er en teateranmeldelse av “Samhällets stödjepelare”, som “Samfundets støtter” er oversatt til på svensk. I tillegg får vi en lang og god innføring til handlingen, og noe informasjon om Henrik Ibsen og hans bakgrunn for å ha skrevet dette stykket som er plassert i bygde-Norge.

Warburg starter artikkelen sin med å sammenligne Bjørnson og Ibsen. Han kaller dem begge for skalder, for høvdinger i Nordens diktkunst, men mener ikke at de to konkurrerer på noen måte: “Björnsons skaldekrona minskas icke af att Ibsen flätar ett nytt blad i sin”. Ibsen er allikevel forskjellig fra Bjørnson, fordi han ser verden på en mer bitter måte, og han er beskrevet som en polemiker (en som fører krig ved hjelp av ord) og skriver dermed krasst og samfunnskritisk. “Hans åskådningssätt var pessimistist och det var förnämligast lifvets skuggsidor han ville se och såg”. Det er en god observasjon som passer til stykket – på mange måter er jo historien om Bernick en negativ beretning om en hykler som langt ifra burde sees på som en samfunnsstøtte.

Det som er spesielt interessant i denne teateranmeldelsen, er følgende passasje: “Betonas må dock redan nu att det är hos kvinnorna Ibsen här, som oftast, vill finna samhällets så väl som individens räddning och det är de som, för att nyttja Hilmer Tönnesens fras, “bära idéens fana” i detta drama”. Dermed er det nokså merksnodig, synes også anmelderen, at oversetteren har valgt å kutte ut flere av kvinneskikkelsene, og også har kuttet ned på enkelte av scenene der kvinnene er viktige:

“Af de i första akten samtalande damerna förstods i salongen knappt någon mer än fru Hellberg ordentligt, hvilket bör afhjälpas, då i deras samtal till stor del ligger nyckeln för åskådaren att sätta sig in i intrigen”.

Tekst 2, utgave 54:  

Innlegget fra utgave 54 består hovedsakelig av et sitat hentet fra den østerrikske avisen «Neue Freie Presse» som omtaler «Samfundets støtter» og sammenligner stykket med Bjørnsons verk «Fallit». Bjørnson blir framstilt som en evnerik kunstner mens Ibsen beskreves som «den åndefulle moralisten av overbevisning». Videre heter det at «forfatterens personer er ubeslutsomme og utydelige, situasjonene med makt framtvingende, intrigene dårlig løst, handlingen forvirrende, hele luften i skuespillet rå, rar, uten solskinn, ubehagelig, unaturlig». Forhistorien betraktes som altfor lang og vanskelig, og personene viser ikke sitt fulle potential. Forfatteren av det østerrikske avisinnlegget konkluderer at det skyldes den dårlige oversettelsen av stykket uten at det nevnes hvilken oversettelse som er ment. For å finne dette ut er det viktig å se på den originale artikkelen i den østerrikske avisa. Heldigvis finnes det et nettarkiv hvor man kan se på alle utgavene av «Neue Freie Presse» og til og med lete etter enkelte ord i avisene. Søket viste imidlertid at det ikke fantes en artikkel som sammenligner «Samfundets støtter» med Bjørnsons «Fallit». Videre finnes det heller ikke en notis om hvem som er forfatteren til innlegget.

Tekst 3, utgave 60:

I utgave 60 av Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning finner vi endelig Jonas svar på kritikken han har mottatt av avisens teaterreferent Karl Johan Warburg. Med litt detektivarbeid kan man se at Warburg og Ibsen er nære venner, dette sier Ibsen selv i et brev til Warburg i 1888 der han takker hjertelig for gratulasjoner, og beklager at han svarer så sent, noe man ofte gjør med de næreste venner (se: http://www.ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18880420KWa.xhtml). De har også skrevet sammen så tidlig som i 1877, og viser stor respekt ovenfor hverandre (se http://www.ibsen.uio.no/BREV_1871-1879ht%7CB18770608KWa.xhtml). Dette kan være interessant å ha i bakhodet når vi nå går inn i den siste delen av vårt arbeid med Emil Jonas og Samfundets støtter, og ser hvordan han svarer på kritikken, og ikke minst hvordan K. Warburg forsvarer denne i det siste innlegget i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning.

Under overskriften “Samfundets Stötter” och hr. E. Jonas. innledes Jonas svar til avisen med at avisens hovedredaktør mottok et brev datert 8. Mars 1878 fra hr. Jonas, basert på kritikk av hans oppføring av Samfundets støtter i Tyskland i utgave 43 og 54 av avisen. Brevet er omskrevet “fra et slags blandespråk til svensk.”

Under er en oversettelse av Jonas svar på kritikken, med egne uthevinger:

«Hr. redaktør! Deres teaterreferent har ved flere anledninger gitt meg sidehugg angående min oppføring av Samfundets støtter. Jeg har ikke villet svare da hans bedømming er meg for ensidig han ikke har kjennskap til de krav den tyske scenen stiller til dramatiske arbeid. Jeg skulle heller ikke tatt til pennen i dag, hadde det ikke vært for at dere i dag, i nr. 54 av deres avis, legger min fordervede bearbeidelse av stykket til grunn for at Ibsens stykke ikke har lykkes i Wien. Dette er feil, da det aldeles ikke er mitt stykke som er oppført der, men W. Langes arbeid. Da det er hardt nok for meg å bære mine egne litterære synder, kan jeg ikke påta meg å også bære andres, og ber dere derfor trykke dette brev, som jeg ber dere rette til god svensk.

Merkelig er det dog, at Berlinkritikken klandret den lange 1.akten i Langes oversetting, som oppførtes 8 dager før min bearbeiding kom på Stadttheateret. Min bearbeiding høstet lovord nettopp for den konsentrerte handlingen (se blogginnlegg uke 42!). Deretter fulgte Ostendeteatern med Langes oversetting, bearbeidet av Albert Ländner, så kom Nationalteatern med Ibsens såkalte originalversjon, og endelig ble ringen sluttet med Reunionsteatern, som ga Langes oversetting, som ved oppføring viste seg å være min versjon!

Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. Min oversetting har hatt stor fremgang i Berlin, mens Ibsens oversetting kun er antatt i München og på Berlins Stadttheater. Under min mangeårige litterære virksomhet har jeg, hr. redaktør, ofte skaffet nordiske verk fremgang i Tyskland, og det var først etter nøye overveielse jeg bestemte meg for å bearbeide et så utmerket dikterverk som Ibsens Samfundets Støtter. Skal et stykke slå an må det bringes i sammenheng med et lands smak, og det er det, og intet annet jeg har gjort. Resultatet, bekreftet av tall, gir meg rett.

Med stor høyaktelse, Emil Jonas.»

Etter Jonas’ brev ble det trykket et motsvar fra handeltidningens teateranmelder, K. Warburg. Oversettelsen følger under (egne uthevinger).

        «Så langt hr. Jonas, nå vil handeltidningens teateranmelder tilføye noen anmerkninger til hans skriv.

Hr. Jonas argument er at teateroppsettingen i Wien ikke er hans verk, men dette argumentet er unødvendig, da handeltidningens anmelder aldri har påstått at det er Jonas verk, hans navn er ikke nevnt i den delen av teksten, og det er sannelig ikke vår feil, om Jonas lar seg gjenkjenne i kritikken rettet mot dette stykket, og trodde at det var hans egen versjon som ble omtalt. Han har, for å bruke hans egne ord, tilstrekkelig med litterære synder, uten å måtte ta på seg andres.

Når det gjelder Jonas egen bearbeiding, har vi ikke hatt den glede å direkte gjøre oss bekjent med den, men av adskillelige korrespondanser har det fremgått av hva slags ull den er. På grunnlag av dette står vi ved at det skal en uforskammet naivitet til for å, som Jonas har gjort, forderve stykket gjennom f.eks. å fjerne hele eksposisjonen. Må leseren selv bedømme. En brevskriver til norske Dagbladet i Berlin redegjør på følgende vis for Jonas bearbeidelser i Tyskland: «For korthetens skyld, og for å spare fruene Rummel, Holt og Lynge, har Jonas skrevet om de første 40 (!) sidene til 4-5, slik at Tønnesen rent ut forteller Rørlund beretningen om Dina Dorf. Dermed blir den første akten kun noen minutter, men til gjengjeld blir stykkets begynnelse så flat og dum at den knapt kan sees, og da hele karakteristikken av det «moralsk fordervede selskap» utelates, blir Lona Hessels inntreden helt meningsløs. Stykkets bearbeidelser gjør handlingen ubegripelig. Hilmars karakter er helt forandret, han spiller som en godmodig snill elegant som er ført bak lyset av Bernick. Dinas rolle er også forminsket, og har mistet sin eiendommelighet.». I fall det er den tyske smak å endre alt kunstnerisk på dette sett vet vi ei, men i så fall både kan og vil handeltidningens teaterreferent, med hr. Js tillatelse disputere mot denne smak.

Det lever og ånder i Tyskland en annen mann utenom hr. J., som ikke er ubekjent med den tyske scene. Han heter Henrik Ibsen. Denne mannen har selv sørget for en oversettelse av sitt verk. Av estetisk, moralsk og økonomisk synspunkt bør han fredes fra at en klåfingret bearbeider mot hans vilje tar og omskriver hans arbeid og lar det seile under eget flagg.

Hr. Jonas er jo, og det med rette, så ømfintlig følsom om sin bearbeidelse, at han legger inn forbud hos politimakten mot å bruke hans stykke. Han skryter også av at hans bearbeidelse er antatt ved 32 tyske scener, mens Ibsens er antatt ved langt færre. Det må være hr. J. forbeholdt å dømme seg selv til vinner.

Leseren skulle sikkert like lite som vi, godta at hr. J. tillater seg å omskrive Ibsens verk slik. Vår uførlighet har blitt fremkalt av Jonas eget brev. Vi ville unngå å komme tilbake til temaet av hensyn til Jonas beundringsverdige forsøk på å gjøre nordisk dikning kjent i Tyskland, slik som oversettelsen av Victor Rydbergs «Den sinte ateneren».

K.W – g.»

Da jeg, Solveig og Ida Marie dukket opp på mikrofilmrommet tirsdag den 25. oktober for å gjenopplive minner om en heller kritisk anmeldelse av Redaktør Lynge skrevet av ingen mindre enn Arne Garborg, var det litt av et syn som møtte oss. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet har investert PENGER i en flunkende ny mikrofilmscanner!!!! Denne maskinen kan alt! Den kan gi oss HD-scanninger av eldgammelt materiale, å justere lysstyrke og kontrast har aldri før vært enklere! Den kan til og med speilvende avbildningen som dukker opp på PC-skjermen. Den kan sende scanninger DIREKTE inn på e-posten. Vel, nesten. I følge læremesteren vår kan den til og med søke i mikrofilmteksten, men det er for viderekommende altså. Dette betyr at Jørgen er avskjediget i sin post som mikrofilm-sjef, og er nå erstattet av Nora, Solveig og Ida. Det handler om å være på riktig sted på riktig tid i livet, folkens. PS! Vi var de første studentene som fikk prøvekjørt den nye skjønnheten på rom 8507 på Dragvoll. Ikke for å skryte, altså.

Så til anmeldelsen! Det er selvfølgelig ganske ironisk at Verdens Gang tok på seg den hellige oppgave å anmelde Redaktør Lynge for første gang, når vi alle til nå burde ha forstått at Alexander (den store) (s)Lyng(plant)e faktisk er en karikatur av Ola Thommesen, og alt dette på forsiden den 22. april 1893. Hamsun sparer jo ikke på kruttet i sin skildring av redaktøren.  Nå burde det jo heller ikke overraske noen at anmelderen stiller seg gjennomtrengende negativ til Hamsuns nye bok. Garborg beskriver den som sint. En forfatter som vil noe. Hamsun er ikke lenger «bare» merkverdig. Hamsun viser seg som en forfatter som er menneskelig grepet, og Hamsun holder «moralsk dommedag» med romanen sin. Så langt alt vel, men…

Hamsun som en virkelighetsfjærn, rasende pøbel
Garborg sammenligner Redaktør Lynge med Alexander Kiellands Sankt Hans Fest og Jakob, men i så tilfelle skulle Garborg ha ønsket at Hamsun hadde lært noe mer av Kielland, for det er visse ting ved boken som ikke er bra, eller Kiellandsk, som Garborg kaller det. Blant annet gjør Garborg poeng ut av at det som kan virke virkelighetsnært i Hamsuns skildringer ikke er det, fordi en forfatter kjenner kun sitt eget indre, og dermed går det galt når han gjør et forsøk i å utforske andre menneskers sinn.

«Tingen er: vi kjender ikke hinanden tilstrækkelig. Til syvende og sist kjender vi kun os selv – og daarlig nok det. Naar vi siger at Digteren kan «skildre Mennesker,» saa er ikke det saa at forstaa, at han kan tage et hvilketsomhelst Individ, han træffer på Gaden, og trænge det ud ind; med hin talemaade mener vi bare følgende: Da han har en højst udviklet Evne til Selviagttagelse; da hans indre Liv er i høj grad magfoldigt og sammensat, og da han tidlige* er udrustet med en særdeles kraftig formende Fantasi, – saa er han istand til ud af sit eget Indres Rigdom og Mangfoldighed og med støtte i ytre Indtryk og Iagttalser at forme Stiftelser*, her virker illustrerende paa os, og som vi «gjenkjender» som os selv eller vor Næste, fordi – og forsaavidt – Digterens indre Liv med al sin Rigdom alligevel er af samme Art som vort. Vover han sig udenfor sig selv, vil han udtrykkelig vende ind du på Medborgeren Hansen, gaar det som oftest galt, fordi han ovenfor Medborgeren Hansen mangler det fornødne indre Kjendskab. Tilbunds kjender han kun det han selv har skabt […]

Men i det øjeblik man ønsker at skrive en Pamplet, plejer det netop at være Sympatien, som mangler. Man er vred; man er krænket, forarget. Og Vreden gjør moralsk blind, heder det jo; gjør os ganske særdeles oplagte til at mistyde, misforstaa, underskyde falske Motiver […] at hvad der under slige Omstændigheder fremkommer, er ikke Hr. Hansens Billede, men hans Karrikatur; og da denne Karrikatur tillige vil mangle Humor, saa kalder vi den «Vrænge-Billede» og føler bare Ærgelse ved den (Bortset fra mulig Skadefryd ved at se Naboen sat i Gabestokken)»(Arne Garborg, Verdens Gang, 22. april 1893)
*ord jeg er litt usikker på i min tolkning av avisen.

Garborg mener altså at Hamsun er blindet av sitt eget hat og er dermed ikke skikket til å se flere sider, i dette tilfellet Thommesens side, av en sak. Med alt dette i bakgrunnen anklages Hamsun videre for å være feig, for å bruke våpen der en hederlig forfatter vet at motstanderen ikke kan forsvare seg, nemlig i kunsten. En mann som angripes i avisen kan i det minste forsøke å få angriperen straffet, dette er umulig når en person blir angrepet av en forteller. Som Garborg poengterer er det bare å slenge sammen en miks av virkelighetsnære tendenser, litt mangler, samt noen påfallenheter, alt motivert av hat, så kan fortelleren utlevere helten sin så svart som han selv ønsker – direkte til mobben som sluker offeret. Garborg synes det er leit at Hamsun bor i et land der han slipper å stå til ansvar for egen bedrift, og mener om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi. I stedet, hevder Garborg, at det kan virke som at Hamsun driver dommedag over seg selv.

Og det var ikke bare Arne Garborg og Ola Thommesen som mislikte Redaktør Lynge. I Hamsuns egne brev skriver Hamsun at Bjørnstjerne Bjørnson har kalt boken «det uærligste i norsk Litteratur» (Næss, 1994, s.308) mens Dagbladets anmelder kaller Hamsun for uansvarlig og feig (ibid.)

Det jeg er overrasket over å lese i Arne Garborgs anmeldelse av Redaktør Lynge er ikke hvor utrolig negativ han stiller seg til Hamsuns arbeid. Dette var forventet fra vår side, men jeg finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. Det er interessant å se hvordan dette spørsmålet, som er meget aktuelt i dag, ble trukket fram allerede i 1893, og vi faktisk talt enda ikke er kommet til en klar enighet om. Som Garborg påpekte kan en person som får sitt gode navn og rykte ødelagt i avisens offentlighet forsøke å få uthengeren straffet.

«Det havde været bedre om Hamsun havde respekteret Grænserne og bare leveret en Satire. Som Bogen nu er blit, maa jeg – med al Anerkjendelse af de Fremskridt, den muligens røber – deltage i den Beklagelse, der er kommet tillorde over den; jeg tror ikke, den vil bidrage til at styrte Agtelsen for Litteraturen. Det er for Pøbelen “Redaktør Lynge” er skrevet» avslutter en oppgitt Arne Garborg som forsvarer sin venn Ola Thommesen.

Litteratur:
Næss, Harald S. (1994), Knut Hamsuns brev 1879 – 1895, Gyldendal Norsk Forlag: Oslo/Gjøvik

Denne uken skulle vi endelig få sett på avisartiklene Emil Jonas skrev i 1878, men i det vi slo på maskinen inne på biblioteket støtte vi på tekniske problemer. Tilfeldigvis sluttet mikrofilmleseren å fungere den dagen vi kom med de riktige filmene, så vi må nesten bare spare det vi håper er det beste til slutt, og prøve igjen neste uke. I mellomtiden har vi tatt en titt på den første av to anmeldelser av Emil Jonas’ oversettelse og oppføring av dette på Stadttheater i Berlin i februar 1878. Under følger noen utdrag av anmeldelsen på tysk, etterfulgt av en noe rotete oversettelse i kursiv til norsk (Linnea tar på seg skylden for dette, da hun ikke hadde Nora aka. tyskeksperten på gruppa tilgjengelig).

Anmeldelse av Eugen Zabel 5. februar 1878, National-Zeitung Berlin

Das Schauspiel «Die Stützen der Gesellschaft» von Henrik Ibsen hat in der Theatergeschichte Berlins beispiellosen Erfolg erlebt, zu gleicher Zeit auf dem Repertoire von vier verschiedenen Bühnen zu erscheinen.

Skuespillet „Die Stütsen der Gesellschaft“ av Henrik Ibsen har i Berlins teaterhistorie opplevd suksess uten sidestykke, og ble fremført på fire ulike scener samtidig.

Lediglich ein Verein hervorragender Künstler, wie ihn das Hoftheater besitzt, vermag die Vorzüge dieses Schauspiels zur Geltung zu bringen und seine Fehler zu verdecken. Utelukkende en forening av fremragende kunstnere, som de i Hoffteateret, klarer å bringe frem det ypperste ved dette stykket, og samtidig skjule dets feil.

Ibsen’s Drama besitzt nicht nur einen bedeutenden dichterischen, sondern auch einen echten dramatischen Kern, der allerdings aus einer Schale epischer Erfindungen herausgebrochen werden muß.

Ibsens drama innehar ikke bare en betydningsfull dikterisk, men også en ekte dramatisk kjerne, som til tross for dette må brekkes ut av et skall av episke oppfinnelser/oppspinn.

Für das Stadttheater, welches die Novität Sonnabend, den 2. Februar, zum ersten Male aufführte, hat Emil J. Jonas eine empfehlenswerthe Uebersetzung und Einrichtung geliefert.

For Stadttheateret, som førte opp stykket for første gang den 2. Februar, har Emil J. Jonas levert en anbefalingsverdig oversettelse og oppføring.

Die Ueberfülle gleichgiltiger Personen ist beseitigt, die Längen der rhetorischen Ergüsse sind entsprechend gekürzt worden. De overflødige, likegyldige personene er fjernet, og lengden på de retoriske ordflommene er passende forkortet.

In dieser Form entspricht das Stück unserem Bühnenbedürfniß, so weit dies bei dem architektonischen Grundfehler des Ganzen möglich ist.

I denne formen i møtekommer stykket våre ønsker for teateret, så langt det lar seg gjøre ved den arkitektoniske grundfeilen stykket har.

Die tüchtige Charakterschilderung und die gesunde Weltanschauung des Dichters verhalfen jedoch der Novität auch im Stadttheater zu einem lebhaften Erfolg.

De dyktige karakterskildringene og det sunne verdensbildet til dikteren hjalp nyskapingen også i Stadttheateret til en suksessfull fremgang.

Kilde: http://ibsen.nb.no/id/11156181.0, egen oversettelse…

Denne uken har vi altså sett på en anmeldelse av oppsettingen av den oversatte versjonen av Samfundets støtter i Berlin. Det kan virke som at den tyske anmeldelsen var svært fornøyd, og til og med foretrakk Jonas sin versjon framfor den originale. At enkelte personer og dialoger er fjernet ble tydeligvis godt mottatt av Eugen Zabel, som mente at dette kun var til det beste for stykket. Det kan virke som at Zabel mener at denne versjonen har gjort Ibsen bedre. Mer om dette vil vi diskutere i oppsummeringsinnlegget vårt.

Neste blogginnlegg har forhåpentligvis litt nytt om Emil Jonas med seg, og ellers vil vi etterhvert begynne å oppsummere det vi har funnet ut så langt dette semesteret.

Nora, Thea og Linnea 🙂