Kategori: Arkiv

Denne uken har vi sett på hvordan reklamer for frukt, kjøtt og  julerelaterte varer har utviklet seg fra 1875 til 1895. Vi har sammenlignet reklametekstene og prøvd å finne noen ulikheter mellom annonsene fra 1875 og 1895. Vi har tenkt til å jobbe med dette frem til uke 41. 

 

 

 

 

 

 

Både i 1875 og i 1895 ser vi at julerelaterte reklamer har fått en god plassering i avisa. Det som går igjen er at store julereklamer blir plassert øverst på siden. I 1875 finner vi for eksempel en stor reklame for julepresanger plassert øverst i hjørnet til høyre, mens i 1895 finner vi en reklame for et juleblad plassert øverst i hjørnet til venstre. I 1875 kan en se at at julereklamene ofte blir stemplet som nyttig eller som gode kjøp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En gjenganger vi finner i julereklamen fra 1895 er at reklamene har tittelen: “Til jul!”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forskjellen mellom 1875 og 1895 kan muligens vise oss et forbrukersamfunn i endring. Forbrukersamfunnet i 1975 viser oss at kjøpmennene gir varene positive adjektiv for å øke salget, mens kjøpmennene i 1985 er mer opptatt av å opplyse forbrukerne om varene sine. Dette kan være relatert til at forbrukerne hadde en sterkere økonomi i 1895 og dermed ikke trengte å tenke seg ekstra om før de handlet.

Når det gjelder reklame for frukt, forekommer det i 1875, ca en ganger per nummer. Reklamen er verken beskjeden eller overdreven. Rammer har vi sett lite av, men annonsene har ofte store overskrifter, artige fonter, eller en original måte å organisere annonsen på. Et eksempel er hvordan ordene er plassert.

Her kan en se at ordene er plassert skrått under hverandre. Dette er antageligvis gjort for å
skape et blikkfang og oppmerksomhet rundt reklamen. En grunn til at reklamen er artig utført, men ikke fullstendig overdreven med rammer og dekor kan være at den skal virke mer folkelig. Publikumet denne reklamen prøver å nå er kanskje stort, og derfor vil en overdådig og dekorert reklame virke “for fin” for allmennheten.

I den utvalgte uken i 1895 forekommer det kun en reklame for frukt. Denne reklamen er vist nedenfor. 

Denne annonsen reklamerer ikke kun for frukt, men også for vin og konfekt. Denne reklamen er rammet inn i motsetning til reklamen fra 1875. Rammer ble hyppigere brukt i avisene i 1895, så rammebruken tyder ikke på at reklamen henvender seg til et annet publikum. Reklamen er på mange måter lik i utrykket som annonsen fra 1875, men en relevant forskjell er at plassen er bedre utnyttet. Denne reklamen bruker mer av plassen på informasjon i forhold til reklameannonsen fra 1875. Dette kan tyde på et mer kommersialisert samfunn. Det kan virke som det i 1895 var en større bevissthet rundt hvordan man drev reklamering i avisene mest mulig effektivt.
Jeg trodde kanskje at på grunn av økende muligheter for kommunikasjon og transport, ville annonsene vise flere annonser av importert frukt i 1895 i forhold til i 1875. Dette var ikke tilfellet. Det kan virke som de reklamerte for mye av det samme i 1875 og 1895. Reklameannonsen under viser en annen annose fra 1875 hvor en tydelig kan se at importert frukt ble solgt.

Her selges både appelsiner og sitronen. I annonsen jeg fant fra 1895 ovenfor ble det også reklamert for appelsiner og sitroner. Det er relevant å tro at de forandringene som er skjedd på markedet i denne tiden ikke vises tydelig gjennom frukt annonsene. Det er langt færre annonseringer på frukt i 1895 i forhold til i 1975. Dette kan riktig nok si noe om markedet. Det er for eksempel mulig at frukten må vike for andre, nye spennende varer, som ferdigsydde klær framfor stoffsalg. Det er rett og slett mulig at frukten som ble solgt ikke var like spennende som alle de andre varene en fikk tilgang på i 1895.

En annen ting vi har sett på er forskjellen mellom fruktreklamene i 1975/1895 og i dag. Dett er et eksempel på en reklameannonse fra 2016:

Det har selvsagt skjedd svært mye på reklamefronten fra 1875 og 1895. En påfallende ting som er annerledes i 2016 er synet på frukt og reklameringen for den. I 1895 er frukten reklamert sammen med vin og konfekt, dette tyder på at frukt er en form for godteri, eller dessert. I 2016 er frukt reklamert sammen med grønnsaker, og sunnhet er understreket. Frukten brukes selvsagt som dessert i 2016 også, men synet på frukt er at frukten er sunn, dette er ikke fokuset i reklamene fra 1875 og 1895.

Til slutt skal vi se litt nærmere på reklamer for kjøtt fra de to ukene vi har har undersøkt. I perioden 16. – 22. desember kan en se at det er ca en kjøttreklame i hvert nummer. Ofte er det også flere reklamer for kjøtt i samme nummer. Annonsene varierer, men noen reklamer ser man igjen i de ulike nummerne. Nedenfor kan en se eksemplet på reklamer som forekommer to eller flere ganger i løpet av juleuken i 1895.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser at reklamene her ikke bare benytter ren tekst (som man gjorde i 1875), men også tar i bruk uthevinger, illustrasjoner og dekorative kanter. Reklamene gjør mer enn bare å informere om hva de selger. I noen av annonsene blir det informert om av varene har vunnet priser og noen av dem har til og med oppgitt telefonnummer.

Når det gjelder 1875, så kan man si at det ser ganske så annerledes ut. Da jeg begynte å lete, trodde jeg at jeg ikke kom til å finne noen, og jeg hadde nesten rett. Den første reklamen jeg finner som ser ut til å være i nærheten av det man kan kalle kjøtt, er en stusselig og trist reklame for torskemager, som kanskje godt illustrerer det lille utvalget av kjøttreklamer som var å finne i perioden jeg lette i (13.-18. desember 1875).

Ikke bare høres det trist ut i sammenligning med 1895 – reklamen ser også ganske tilbakeholden ut. Det samme kan man si om denne reklamen:

Her reklameres det om at et lite parti med sild (en bitteliten fisk) er tilgjengelig, men det gjøres ikke noe stort ut av det. Den tredje reklamen jeg fant, var kanskje mest interessant:

Denne reklamen peker seg kanskje ut som den mest spennende, da den har flere forskjellige produkter til salgs. Det er også verdt å merke seg at 20 år senere – i 1895 – så blir det fortsatt solgt kjøtt fra denne adressen.

Av dette kan man foreløpig slutte at reklame om kjøtt ikke var så veldig prominent i 1875, og det er rimelig å anta at folk kanskje hadde et mer moderat forbruk av kjøtt, og at kjøttindustrien kanskje ikke var så industrialisert i 1875 som i 1895.

Det er altså en god del som har forandret seg når det kommer til reklamen fra 1875 og 1895. Til neste uke skal vi jobbe videre med å sammenligne reklamer som annonserer noenlunde det samme. Dette tillater oss kanskje å kunne si noe om forskjellene i samfunnet, og spesielt innenfor kommunikasjon og tilgjengelighet av varer. Vi skal da se på reklameannonser for bøker, og reklame rettet mot husmødre.

Vi håper å finne noen grensesprengende forskjeller!

 Om man leter etter en spesifikk avis fra 1878, og til og med får den tilsendt på mikrofilm hele veien fra Gøteborg kan det jo være greit om de i den andre (svenske) enden faktisk har lest mailen sin ordentlig!

Denne uken har vi sett videre på den tyske oversettelsen av Samfundets støtter. Planen var i utgangspunktet å lese Emil Jonas svar på kritikken han fikk for oversettelsen sin i den svenske avisen Gøteborg Handel og Sjøfart, men takket være noen surrete svensker ble ikke dette noe av, da de klarte å bomme med et helt tiår på de mikrofilmene de sendte oss. Vi hadde bedt om å få utgaver av avisen fra 1878, men når vi åpnet esken med filmene stod det klart og tydelig 1887 på samtlige. Da var det bare å forlate mikrofilmrommet og sette seg ned med oversettelsen igjen. Vi har som vanlig delt inn stykket i tre, slik at alle får hver sin del å oversette. Under kommer en oppsummering av det vi har funnet denne uken. Vi starter på slutten av akt 2 i den tyske utgaven.

 

Den tolvte scenen i akt to fremhever Emil Jonas’ vilje til å bruke kreative evner. Ved å bruke navnet ’John’ isteden for ’Johan’ noen ganger iblant, skaper Henrik Ibsen mer bevissthet og troverdighet om hans liv i Amerika som etterlot dype spor både i Lona og Johan. Dette finner vi ikke i den tyske versjonen, hvor Johan aldri blir nevnt annerledes. Dermed oppnår Emil Jonas en rask gjenkjennelse av figurene blant leserne, men samtidig tapes noe troverdighet og livlighet blant figurene.

            Videre finner vi uttrykket «Sniksnak» i en setning som bare består av dette ordet. Med tysk som morsmålet kunne man forvente at Emil Jonas valgte å bruke det tilsvarende ordet «Schnickschnack», men istedenfor erstatter han det med ordet «Stadtgeklatsch». Stort sett blir ikke betydningen endret, men man kan spørre seg hvorfor Emil Jonas valgte å unngå den nøye oversettelsen, siden betydningen hadde vært den samme. Løsningen til dette problemet kunne vi ikke finne.

Det er verdt å spørre seg om Emil Jonas var bevisst på konsekvensene som de små forandringene i den tolvte scenen medfører med hensyn til karakterframstillingen. Dette gjelder spesielt konsul Bernick og Lonas møte i denne scenen. I den norske versjonen er konsul Bernick helt vill og irvrig for å få snakke under fire øyne med henne. Bernick tilstår at han «brænde[r] efter» (s.49) å få unnskylde seg og vil «trygle om [hennes] tilgivelse» (s.49). I motsetning til disse sterke følelsene har konsul Bernick i den tyske versjonen lengtet etter å snakke med henne og vil gjerne be om tilgivelse (s.40). Videre forteller den norske konsulen Bernick på en veldig overdreven måte hvor lykkelig han har vært sammen med Betty, som etter hvert har tilpasset seg fullstendig hans ønsker. Dette avsnittet er sterkt kuttet i det tyske stykket og består av en meget kort beskrivelse av hans lykke. Ved å utelate denne intense skildringen av Bernicks oppførsel mot sin kone, blir den norske leseren bevisst på hans egoisme og selvopptatthet, mens tyskerne går glipp av dette karaktertrekket. Kanskje kommer vi til å finne ut mer om Emil Jonas motivasjon til å kutte dette, når vi får lese hans artikkel i den svenske avisen.

Andre karakterer endrer seg også under oversettelsen. Lona går fra å være en omsorgsfull søster til en egoistisk tenkende person i den tyske utgaven. Opprinnelig tilstår Bernick, at Lona vil ikke svikte han og hans løgn, fordi Lona vil ta hensyn til Bettys følelser (s.53). I den tyske versjonen blir denne følelsen til egoisme, da Bernick påpeker at Lona vil ikke svikte ham med hensyn til seg selv (s.44). Hennes motivasjon til å tie blir forandret med en enkel setning uten at Jonas’ motivasjon for denne forandringen blir tydelig.

Scenene tretten til sytten er stort sett nøyaktig oversett med unntak av noen små forandringer som ikke forandrer konteksten eller forståelse av teksten og figurene.

 

Videre går vi til akt tre, scene en. I den norske utgaven står det en paratekst som et eget avsnitt under overskriften «tredje akt», om at konsul Bernick kommer ut fra et rom med et spanskrør i hånden, og at han lar døren stå åpen når han kommer inn. I den tyske utgaven står dette skrevet likt, men det er plassert som en parentes rett før Bernicks replikk begynner, og ikke som et eget avsnitt. Her er det altså kun det fysiske utseende til teksten som er endret på, og ikke innholdets betydning. Det neste som skjer er at Bernick raser over Olafs rampestreker, han har sneket seg ut på natten for å gå alene ned til havna. Her er de to utgavene så og si like hele veien, med det unntaket at i den tyske utgaven sier Bernick: Olaf – der Schlingel, mens i den norske utgaven blir ikke Olaf nevnt med navn, det kan være Ibsen går ut fra at mottakerne skjønner det er Olaf det dreier seg om, mens Jonas kanskje vil friske opp i minnet til mer uoppmerksomme lesere eller teaterpublikummere?

I scene to forteller Krap Bernick om hva han tror Aune vil gjøre med Indian Girl, at han vil senke den. Her er en liten replikk fra Bernick utelatt, slik at to replikker fra Krap blir slått sammen uten at dette får noen større betydning for innholdet og det vi forstår av teksten.

Litt senere leser vi at Bernick er forskrekket, og han spør om ikke Aune er redd for at menneskeliv eller kapital skal gå tapt om “Indian Girl” synker. I den tyske utgaven er replikken der han spør Krap om Aune er redd for at kapitalen skal gå tapt, strøket, slik at han kun spør om menneskeliv. Dette kan gjøre at man får et mildere inntrykk av konsulen, da han i den tyske utgaven i større grad fokuserer på tap av menneskeliv. Når han i den originale utgaven spør om menneskeliv og kapital, gjør det ham mindre sympatisk.

Enkelte replikker er utelatt i scene tre i den tyske utgaven. Hilmar Tønnesen kommer inn og forteller at et rykte går om at utenlandske selskap har kjøpt opp eiendommer rundt den planlage jernbanestrekningen. Følgende ordveksling er utelatt fra den tyske utgaven: «Konsul Bernick: Umuligt! Hilmar Tønnesen: Så? Hvorfor tror du disse kræmmersjæle var så villige til at gå med på dit foretagende? Tror du ikke de selv havde spidset sine næser på at – ?» Etter denne utelatelsen følger den tyske utgaven igjen den norske. Det kan virke som at Jonas har strøket enkelte replikker han finner intetsigende eller unødvendige for å forbedre flyten i stykket, eller rett og slett at han kjeder seg når dialogene blir for lange.

I scene fire ser vi også tendenser til at Jonas slår sammen replikker og kutter der han finner det for godt. En samtale mellom Bernick og Lona om noe som skjedde for mange år siden, og ryktene som ble spredd, der det viste seg at Bernick var skyld i det Johan var blitt beskyldt for har blitt endret. I den tyske utgaven skrives denne delen i lengre, uavbrutte avsnitt, altså slår Jonas sammen flere replikker til et langt replikkavsnitt for Lona og Hilmar. Innholdet i replikkene er altså stort sett det samme, kun strukturen er endret på. Dette kan være gjort for at leseren ikke må skifte ståsted for annenhver setning, slik at rollefigurene får sagt mer når det er dens tur til å fortelle, for å få bedre flyt i historien og samtalen mellom de to.

Vi er nå over på akt 5 og 6 i den tyske utgaven. Johan sier i den norske utgaven at Bernick må fortelle sannheten: “for at jeg kan vinde hende, er det nødvendigt at du frigjør mig” (s. 65), uten noen nærmere forklaring på hva Bernick skal frigjøre Johan fra. Den oppmerksomme leser skjønner selvsagt hva dette handler om ut fra konteksten. I den tyske oversettelsen er det tydeligere at dette er et teaterstykke, der det av og til er nødvendig med gjentakelser og forklaringer for at publikum skal greie å henge med i handlingen, og for at stykket skal bli lettere å forstå. I den tyske utgaven sier Johan at alt avhenger av sannheten for hans del. Bernick må fortelle sannheten for å frigjøre Johan fra den mistanken som retter seg mot ham selv om han er uskyldig (s. 55).

Jonas oversetter ordet “samfund” med “Commune”. Dette er interessant, for Ibsens stykke heter “Samfundets Støtter” på norsk, og er oversatt til “Die Stützen der Gesellschaft” på tysk. Gesellschaft er altså ordet som kanskje burde vært brukt i oversettelsen – både for å spille tilbake på tittelen, men også fordi det assosieres forskjellite ting med “Commune” enn med “Gesellschaft”. Idet Bernick sier “Du kjenner ikke vår kommune lenger” (“Du kennst unsere Commune nicht mehr”, s. 55), blir det tydelig at stykket kanskje er mer stedsspesifikt enn om han hadde brukt ordet Gesellschaft, som betyr samfunn. I originalen står det jo “Du kender ikke vort samfund længer” (s. 65).

Etter at Bernick har fått fram at han står i en veldig spesiell posisjon, som, hvis den sås tvil om, kan ødelegge byens framtid, sier Johan: “Og retter jeg ikke slaget imod dig, så ødelægger jeg selv min hele fremtidslykke” (s. 65). I den tyske utgaven har Emil Jonas lagt til “Das ist traurig, aber…” (s. 56) før han sier den samme replikken som i den norske utgaven. Det er usikkert hva Jonas egentlig vil med dette. Replikken blir mer direkte på norsk, og “pakkes” inn mer på tysk. Johan har altså forståelse for at det er trist, men han må likevel først og fremst tenke på seg selv og sin egen lykke.

Det at Bernick har kjøpt det stykket med land som jernbanen skal gå gjennom, mener Lona følgende om: “Dette er vovsomt, Karsten” (s. 66). Vovsomt er et ord som sjeldent brukes i dag, men det kan bety noe sånt som farlig, drøyt, usikkert eller risikofylt. Å vove kan også sees i sammenheng med det Bernick sier i neste replikk: “Hele min formue har jeg vovet på dette” (Ibid). Han har altså satset alle pengene sine på det, og satt alt på spill for dette. I den tyske oversettelsen sier Lona “Das ist ein gewagtes Spiel, Karl!” (s. 57). Denne replikken innebærer mye av det samme som den norske replikken, men selve språkbruken er litt annerledes. Her ser vi et språk som understreker at dette ser ut som et hasardiøst, moralsk betenkelig spill, som gjør at Bernick tar en høy risiko for å ødelegge sitt gode navn og rykte.

Samtalen mellom Bernick og Skipsbygger Aune tar også en interessant vending. Mye er likt mellom oversettelsen og originalen, men den helt siste passasjen er forskjellig:

Norsk (s. 70)                                                 Tysk (s. 60)

Bernick: Altså, – “Indian Girl” sejler –        Bernick: Also – “Indian Girl” segelt –

Aune: Imorgen?                                              Aune: Morgen?

Bernick: Ja.                                                     Bernick: Ja!

Aune. Vel.                                                        Aune: Gut!
Det norske uttrykket “vel” kan bety noe ganske annet enn det tyske “gut”, særlig når “gut” har et utropstegn bak seg. Her leser vi Aunes “vel” som et uttrykk han trekker på og drar ut, noe han ikke helt vil fastsette. “Gut!” fungerer derimot som en avslutning på en samtale, som om Bernick og Aune ble enige om at skipet seiler i morgen, helt sikkert. I den norske originalen virker det som om Aune må svelge den kamelen, og bare godta det at Bernick bestemmer skipets sjøsetting.

 

Som dere ser har vi kommet et godt stykke videre på oversettelsen, og fikk heldigvis brukt tiden til noe fornuftig til tross for at vi egentlig var mest interesserte i å lese Emil Jonas sitt leserinnlegg denne uken. Vi satser på at svenskene klarer å sende oss riktig mikrofilm til neste uke, i så fall vil vi se på dette avisinnlegget vi er så spente på. Hvis ikke fortsetter vi videre med oversettelsen, vi kommer stadig nærmere en konklusjon på hva Jonas sin oversettelse egentlig har gjort med stykket helhetlig sett.

Nora, Thea og Linnea!

 

Redaktør Lynge (1893) er en roman ”hed som Had” (Næss, 1994, s. 294) ifølge forfatteren selv. Boken var en politisk nøkkelroman, skrevet som ”et ord foran valgene” (Ibid.) i den hensikt å diskreditere Ola Thommesen, redaktøren av Verdens Gang på slutten av 1800-tallet.

Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år. Han hadde skrevet for Verdens Gang, og telegraferte ofte med avisens redaktør. Hamsun skriver også i et av sine brev: ”Holst og Thommessen var gode mod mig, og naar jeg kommer tilbage, saa skal jeg skrive godt for dem.” Også senere i et brev til Thommesen selv:

”Undskyld, kære Thommessen, dette Brev. Heft Dem ikke ved, at det bare er mig, som takker Dem. Blir jeg saasandt til noget i Verden, skal jeg huske Dem det bedre. Deres inderlig forbundne, Knut Hamsun.” (Næss, 1994, s. 141.) Så hvorfor surnet forholdet mellom de to skribentene?

Det var flere grunner til disputten – Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.” (Arntzen, 2002, s. 132.) I tillegg ble Hamsun også ”sveket” av sin gode venn. Han skrev nemlig en novelle med navn Hasard som lignet mye på en roman av Dostojevskij, kalt Spilleren, men både Hamsun og Thommessen visste at han hadde skrev sin tekst lenge før Dostojevskij. Som Hamsun fryktet ble han senere beskyldt for plagiat, og den ene personen som hadde makten til å redde ham sa ikke et ord. Kort tid etter kom romanen Redaktør Lynge.

En kvass karikatur
Verdens Gang hadde lenge vært et kamporgan for det ”rene venstre.” Etter valgene i 1888, der Thommessen støttet Johan Sverdrup, begynte vittighetsblader å karikere ham som ”Veirhanen” – et kallenavn som fulgte ham under Steens venstreregjering. (Næss, 1994, s. 294.) Dette videreførte Hamsun i Lynge, hvor redaktøren fremstår som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum.

Navnet Alexander Lynge er interessant av flere grunner. ”Alexander” var mest sannsynlig en referanse til Alexander den store, nok en stikk til Thommesens ego. ”Lynge” derimot, henviser til slyngplanten, og skal illustrere måten redaktøren klenget seg innpå folk og deres meninger. (Arntzen, 2002, s. 133.)

Hamsun diskuterer navnevalget med sin agent Gustav Philipsen tidlig i prosessen, før det blir endret til Lynge:
”Posten er endnu ikke gaaet fra Havnen, hører jeg, to Dage efter Indleveringen! Vi kan selvfølgelig finde et andet ”simpelt” navn til Olafsen, hvis dette O. Betegner formeget. ”(Næss, 1994, s. 293.)

Mottagelse i mediene
Arne Garborg fikk i 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Avisene ymtet også om at den foraktelige redaktøren var Hamsun selv. (Ibid.)
Hamsun kommer med dette innspillet til Dagbladet i april 1893, hvor han oppfordrer Lynge til å gjengjelde slaget:

Paris, 28 April 1893.
I anledning af gentagne Skriverier om min Bog ”Redaktør Lynge” erklærer jeg herved, at jeg selvfølgelig overtager Ansvaret for alt, hva jeg deri har sagt. Min Model opfordres herved til at træffe de Forføjninger, han ønsker mod mig, jeg skal intet fragaa, intet fordølge. Han bør ikke af Hensyn til, at han ikke er nævt ved Navn i min Bog unlade at træde frem, det vilde være Affektation af ham at lade ukyndig om, at det er netop ham og ingen anden, jeg har ment. (Næss, 1994, s. 309)

Hamsun innrømmer pøbelen, han nevner videre i brevet til Gustav Philipsen ”Jeg blir naturligvis dømt; ti jeg vil ingen Beviser føre, ikke et eneste et; men jeg har alligevel rammet den Humbug, han repræsenterer, og det var min Mission.” (Ibid)

På forsoningens sti?
Endog – Etter angrepet på Thommessen i Redaktør Lynge skrev Verdens Gang særdeles positivt om Ny Jord. (Næss, 1994, s. 345) Hevet redaktøren seg over det, eller var hadde det skjedd en endring i forholdet deres? Også i senere brev virker det som om en forsoning har funnet sted. Kanskje mediene og forfatterne var mer avhengig av hverandre enn vi vet om?

I neste uke skal vi gå dypere inn i politikkens mulm og mørke. Finner vi spor av striden mellom Nordmanden og Gazetten (Dagbladet og Verdens Gang) i avisutgavene fra høsten 1889?

Ærbødigst,
Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig

Kilder:

Arntzen, Even (red.) 2002: Knut Hamsun og 1890-tallet. Øystein Rottem: Den helstøpte personlighet vs. Det disharmoniske nutidsmennesket. Et paradigmatisk spenningsmønster i Hamsuns forfatterskap belyst gjennom en lesning av Redaktør Lynge. Gjøvik: Hamsun-selskapet.

Næss, Harald S. 1994. Knut Hamsuns brev. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Denne uken har vi fortsatt med den tyske oversettelsen til Emil Jonas av Henrik Ibsens “Samfundets Støtter”. Det er mange detaljer og mye man kan fokusere på, så det tar ganske lang tid å nærlese de to tekstene. Denne uken fant vi ut at de passasjene vi fokuserte på var svært like både i innhold og på ordnivå, og det virker som at flere setninger er oversatt ord for ord. Likevel er det flere interessante forskjeller.

 

Hva har vi så funnet ut?

Jonas fortsetter å ta sine kunstneriske friheter, og han deler opp teksten i scener. Dette gjør ikke Ibsen i originalen – i originalen er det de skiftende scenehenvisningene som atskiller de forskjellige delene av stykket fra hverandre. Vi synes Jonas er flink til å dele inn teksten i scener, og de delene han har satt sammen som en scene, passer godt. Det har også noe med spenningsoppbyggingen å gjøre. Enkelte ganger fungerer sceneoppdelingen nesten som en cliffhanger, noe som gjør at leseren får lyst til å lese videre. Et eksempel på det er i første akt, scene 6 (s. 17) i Jonas sin versjon, når den siste setningen i scene 5 ender med “Was – was sehe ich?” (“Hva – hva ser jeg?”).

Ellers merker vi også at det er en flott ressurs å ha en tysk morsmålsbruker på gruppen. Nora finner flere setninger som høres merkelige ut på tysk. Et eksempel er denne setningen: “Mein Bruder reibt sich auf mit allen Geschäften, denen er im Interesse Anderer sich hingibt.” (s.10)

Dette er tydelig et tegn på et poetisk språk i oversettelsen, da refleksivpronomenet er satt seint i setningen. Man ville ikke sagt dette i et muntlig språk.

I den tyske utgaven er det et avsnitt der Hilmar, Betty og Martha snakker sammen om jernbanen. Vi kan ikke finne dette i den norske originalen, så dette har nok Jonas funnet på selv.

Jonas har også kuttet ut at Rørlund spør Dina (s. 17) om hva som er “smukt” – han har altså fjernet en passasje der Dina blir oppfordret av en mann til å vurdere, tenke selv.

Emil Jonas har i sin oversettelse beholdt de norske begrepene og ordtakene, og ikke tilpasset dem tyske forhold. Et eksempel på det er når Grosserer Rummel sier “Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper” (s. 18). Nordmenn vet godt hva dette innebærer, nemlig at du kan stole på en nordmann, men tyskere forstår kanskje ikke referansen. Nordmenn forbinder noe spesielt med Dovre. Ordspråket “Enig og tro til Dovre faller” forbinder vi med grunnlovsmennene på Eidsvoll i 1814, med samhørighet, og med noe som aldri kommer til å ødelegges – Dovrefjellet faller jo forhåpentligvis aldri. Jonas oversetter Rummels replikk med “Das Wort eines Norwegers ist wie Felsen des Dovergebirges” (s. 12). Dette tror vi ikke fungerte like godt på tysk som det gjorde på norsk. Kanskje har han til og med misforstått hele setningen, i og med bruken av “Dover”. Det kan jo hende han har hatt “The White Cliffs of Dover” i tankene når han har oversatt?

Dovrefjell. Hentet 26.09.16 fra http://www.nasjonalparkstyre.no/Global/Scaled/926x350x1/Images-Dovrefjell%20bilder-Sn%C3%B8hetta-F1000038.jpg

The White Cliffs of Dover. Hentet 26.09.16 fra https://www.treadright.org/sites/default/files/styles/slideshow/public/project_slideshow/White%20Cliffs%20aerial-1_1440x810.jpg?itok=jtMOz6z4

Jonas kutter bort litt kjedelige, unødvendige passasjer og detaljer – kanskje for å få teksten til å fungere bedre på kommersielt teater i Tyskland. Eksempelvis er replikker vi kan kalle unødvendige for handlingens utvikling, for eksempel “Forstår sig, herr Konsul.” og “Det skal gå, Bernick” ikke med i den tyske versjonen. Et annet eksempel er når Betty spør Bernick om hva de snakker om, hvorpå Bernick svarer at det er noe som damer ikke kan sette seg inn i (s. 18). Her forstår vi altså at Jonas ikke nødvendigvis har en negativ holdning mot damer, men at han kun er opptatt av å kutte ut det overflødige i originalteksten.

Andre eksempler på avvik mellom original og oversettelse er at Konsul Bernick heter Karsten på norsk, mens han heter Karl på tysk. En annen interessant setning som er strøket, er “Familien er samfundets kjerne” (s. 21).

På norsk snakker alle kvinnene (fru Holt, fru Lynge, fru Bernick og fru Rummel) sammen om det “toget” av mennesker som kommer til byen, men siden Jonas har kuttet ut mange av kvinnerollene er det Hilmar og fru Bernick som snakker sammen.

Oversettelsen av den sjuende scenen er enkel å sammenligne fordi det meste som blir sagt i den norske versjonen gjenspeiler seg på akkurat den samme måten på tysk. Den viktigste forskjellen finner vi på side 45 i den norske utgaven: “Hun har jo mig og Betty og Olaf og mig“, mot den tyske oversettelsen “Sie hat ja mich und Betty und Olaf.“ Her framstiller Bernick ubevisst seg som særlig selvopptatt, bare for å tilføye rett etterpå at mennesker ikke burde være altfor opptatt av seg selv. I den tyske versjonen er hans egoisme mindre tydelig og derfor går ironien tapt.

Hva skal vi gjøre neste uke?

Vi skal fortsette å sammenligne Emil Jonas’ oversettelse og Henrik Ibsens original. Forhåpentligvis kommer det mer spennende avvik mellom originalen og oversettelsen etter hvert!

Linnea, Nora og Thea

Denne uken har vi fortsatt med å se på utgivelsene fra 1878 – rett og slett fordi vi fant ut at nasjonalbiblioteket sitt nettarkiv inneholder mange flere utgaver fra det året enn vi først trodde. I tillegg ønsket vi å se om vi kunne spore en litt klarere politisk profil enn det vi fant i den utgaven vi studerte sist uke.

I boken Redaktør Lynge er redaktøren helt klart en venstrevridd mann, men vi ser også noen tendenser til at han vender seg mot høyresiden av politikken mot slutten av boken gjennom de ulike sakene han skriver om i avisen Gazetten. Om dette er på grunn av at han rett og slett skifter politisk standpunkt eller bare vil nå ut til nye lesere er usikkert, men det som er sikkert er at bokens hovedperson er sterkt inspirert av Ola Thommessen – en høyst reell redaktør av den velkjente avisen verdens gang. Vi syntes derfor at det hadde vært interessant å forsøke og spore Thommessens politiske meninger og standpunkter i noen av verdens gangs utallige saker.

I dette blogginnlegget skal vi ta for oss en utgave som ble utgitt den 19 desember 1878. Vi befinner oss altså helt på slutten av Thommessens første år som redaktør for verdens gang, og vi var spente på hvilke saker som var aktuelle nå som redaktøren forhåpentligvis hadde blitt litt mer varm i trøya. En av de første sakene som lyste mot oss var en sak om det danske folketings oppløsning. Her skrives det om en regjering uten penger i en presset situasjon  der en falsk finanslov gir regjeringen unødvendig mye spillerom. Hovedsaken er at
det danske venstrestyrte folketinget bevilget 2 millioner kroner til et «negeropprør», men bevilgningen gikk ikke igjennom. Regjeringen gikk av som følge av dette, men påfølgende dag ble det gitt 500 000 til «negeropprøret» likevel. Det kommer tydelig frem at avisen mener at den tidligere danske regjeringen har opptrådt dårlig, men at de heller ikke har noe i mot at de ville gi bort penger til opprøret. Artikkelen er usignert, men man forstår at det er redaktørens politiske mening som skinner igjennom.

I en annen stor sak som vi finner litt lenger ut i avisen kan vi lese at bare 151 av 107 000 mennesker møtte opp for å stemme fram Kristianias nye formannskap. Overskriften lyder: «En Oplyst Hovedstad». Vi leser dette som en klart ironisk og sarkastisk overskrift, og vi antar notisen er skrevet av Ola Thommesen selv siden notisen ikke er signert.

Vi har ikke helt klart å finne ut av hva et «formandsvalg» var, men vi antar det er valg av byens borgerskapsrepresentasjon som omtales – altså det vi i dag kjenner som bystyret. Man kan lese mer om dette her: (https://www.oslo.kommune.no/OBA/faktaark/f_eligerte.asp), som er stedet vi har funnet informasjonen om dette. I notisen står det at alle Morgenbladets menn ble valgt, altså alle de kandidatene Morgenbladet hadde fremmet eller hadde hatt på sin valgliste. På denne tiden var det nemlig vanlig at avisene presenterte listene vi i dag finner i stemmelokalene. Morgenbladets liste inneholdt antakeligvis et knippe etablerte, konservative menn fra det etablerte borgerskapet, mens Verdens Gangs liste antakeligvis fremmet venstreorienterte personer. Dette kan vi ikke verifisere, men med den kunnskapen vi har om avisenes politiske standpunkt må vi anta dette.

Denne notisen synes vi er veldig interessant med tanke på det politiske vi ønsker å se på. Den sarkastiske og ironiske tonen i overskriften viser at Thommesen antakeligvis var svært misfornøyd med valgresultatet. Det virker nesten som om Thommesen insinuerer at valgresultatet kom som et resultat av en uopplyst befolkning som kanskje ikke visste bedre. Hvis vi legger synsing til side så ser vi klart at dette er et stikk til de konservative og et uttrykk for misnøye med valgresultatet.

I samme avis kan vi også lese Thommesens redegjørelse rundt hans forgjenger i redaktørstolen, Harald Sverdrup, som på denne tiden var stortingspresident. Sverdrup hadde fått kritikk i avisen «Fædrelandet» for å fremdeles være nært knyttet til Verdens Gang. Blant annet får Verdens Gang kritikk for å ha trykket en artikkel «Fædrelandet» mener var Sverdrups. Dette avviser Thommesen, og ber avisen, samt et par andre som skriver om disse usannheter, om å rette opp i denne faktafeilen.

Etter at nok en uke har passert har vi dukket dypere inn i en spennende verden der vi litt etter litt avdekker nye spennende saker og kuriositeter fra Kristianias politiske og kulturelle liv på slutten av 1800-tallet. Vi gleder oss til å gå videre med å utforske senere utgaver av avisen, og neste ukes prosjekt blir som følger å undersøke noen utvalgte utgaver fra 1890-tallet. Vil vi oppdage noen saker som minner om de vi leser i Redaktør Lynge, eller kommer vi til å se en forandring i avisens politiske profil? Det vil tiden vise!

Vi snakkes!

Hilsen Jørgen, Nora, Ida Marie og Solveig

 

Gruppa møttes som vanlig et par timer på torsdag, der fortsatte vi arbeidet fra forrige uke. Denne uka har vi tatt en nærmere titt på reklamene i Aftenposten, ukene før jul i 1895. Først og fremst har vi sett på hva det reklameres for, samt hvem reklamene rettes mot i denne perioden.  Vi har også så smått begynt på sammenligningsdelen av oppgaven.

Hva reklameres det for?
Reklamenes fellestrekk mellom 15- og 22 desember 1895, er ikke overraskende at de rettes mot jul og julehandel.

Her er et utklipp fra Aftenposten 16. desember, hvor reklamen ikke er direkte rettet mot barn, men viser et leketøy mange barn sikkert ønsker seg til jul. Her står det tydelig hva apen gjør, den klatrer selv, samt pris og hvor man får tak i denne. En informerende reklame. Den skiller seg litt ut fra andre annonser i denne perioden, da denne har et tegnet bilde sammen med den skrevne teksten i reklamen.

Utklippet over viser typiske reklamer fra 1895, de er informerende , i form av at det er svært tydelig hvem som reklamerer, og hvor man finner produktene. Hva som selges blir listet opp, og rettes mot folk som skal kjøpe julegaver. Hvor varene kommer fra er også framhevet, sannsynligvis for å gi varene et eksklusivt preg.

Det er jo lov til å kose seg litt ekstra i jula, det gjorde de jammen meg på slutten av 1800tallet også! Her ser vi en reklame som skal friste folket med både dadler og druer. Denne type reklamer ser en ofte i tiden før jul, ofte kategorisert som ”julegotter”,

Forskjeller mellom reklamene fra 1875 og 1895 (ved første øyekast)
Reklamene i 1895 har i større grad inkludert prisene på produktene sine, og bruker oftere bilder, logoer og figurer. Man kan tenke seg at reklamebransjen har utviklet seg og bruker flere virkemidler for å nå fram til leserne. Under ser vi to reklamer som reklamerer for omtrent det samme. Den til venstre er fra 1875 og den til høyre er fra 1895. Begge to oppgir priser, men den til høyre gjør det i en større og mer detaljert grad enn den eldste reklamen. Eksemplet fra 1895 har også større bruk av imperativer og utropstegn i språket, som «Klip dette du!» og «Ja, læs gjennom…». Den har også en påminning som sier «Husk ogsaa paa, at ho Olaf Jensen foregaar der i disse Dage stor Realisation, saa der spares Penge ved at kjøpe der.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser også at noen reklamer begynner å ha et språk som ligner innholdet i dagens reklamer. Under ser vi en reklame som drister ser til å bruke imperativer («Læs dette!» (med utropstegn til og med(!)) og «prøv mine») og er på den måten mindre beskjeden og mindre høflig i formen enn reklamene fra 1875 og de fleste reklamene vi har sett i 1895.