Kategori: Studentblogg

Kategorier
Studentblogg

Brevet som inspirasjonssjanger?

I dette blogginnlegget ønsker jeg å diskutere brevets innflytelse på romansjangeren. Brevveksling i perioden dette emnet tar for seg er en måte å få innflytelse på medienes søkelys. Vi har sett eksempler på hvordan brevveksling har blitt en del av romaners innhold, slik som i Familien Paa Gilje. Jeg ønsker å undersøke brevet som litterær sjanger, se på hvilken rolle det spiller i pressen rundt 1850-1885 og diskutere brevets innhold og dialogiske art med teoretisk forankring i teorier fra Kittler, Bourdieu og med innspill fra Bakhtin.

Brev?

Brevet kan regnes som en av de eldste tekstsortene vi har. Brevet ble benyttet tidligst i den skriftkulturelle fremveksten til å meddele nyheter og andre instruksjoner mellom romlig adskilte partnere (Detering, H. und Arnold, H. L. 1996). Brevveksling var særlig viktig og populær skriftform under reformasjonen. Det ble brukt til å spre informasjon mellom en avsender og en mottaker. Brevveksling la også ett grunnlag for senere tids fiktive diktning. Det utviklet seg også til å bli en egen romanform, nemlig brevromanen.

Det er derimot viktig å trekke ett skille mellom private brev og brev som en litterær sjanger. Siden antikken har brev blitt brukt og ansett som en litterær sjanger. Brevet som litterær sjanger har vært både prosaisk og lyrisk. Innhold har vært alt fra livsbetraktninger, tanker og meninger til kritikk, satire, fortellinger og romaner selv. I Norsk litteraturhistorie har mange store forfattere brukt brevformen i sine romaner. Noen eksempler er Amtmandens Døttre av Camilla Collet, Familien paa Gilje av Jonas Lie og indirekte i Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg ønsker å gå nærmere inn på eksempler fra Familien paa Gilje senere i denne bloggposten.

Brevet og pressen?

Jeg har i forkant av denne oppgaven lagt opp ulike numre av Trønderavisa, som på denne tiden gikk under navnet Innherreds-Posten. Denne avisa dekket hovedsakelig Nord Trøndelag. Første eksempel er fra ett nummer utgitt den 6. Desember 1865:

Med liten skrift kan vi lese avisas ønske om å motta tips via brev.

At en avis ber om tips i brevform innebærer at det vil være vanskelig å vite noe om hvorvidt en nyhet er publisert med utgangspunkt i ett tips via ett brev eller om det er andre forhold som ligger bak. På grunn av dette kan egentlig alle nyheter og saker i avisa være på grunn av ett brev som kilde. En annen måte brevet opererer på er å vekke en journalists søkelys slik at journalisten oppsøker en sak nærmere. På denne måten fungerer brevet som en slags veiledning frem til en nyhetssak.

Her har jeg imidlertid ett sikkert eksempel fra en fast spalte i Innherredsposten fra 15. August 1886:

Spalten «Telegrammer» tar opp viktige begivenheter fra storbyer i Europa som var av interesse.

Her ser vi en kort oppsummering av nyheter fra Christiania, Wien og Florens. Spalten har overskriften «Telegrammer» og fungerer på flere måter som ett brev uten at det faktisk er ett brev. Gjennom de numre av innherredsposten som jeg har lagt opp er dette den meste åpenbare måten en kan påvirker avismediet. Utover dette vil det ikke være hensiktsmessig å trekke inn videre eksempler på informasjon som er trykket med bakgrunn i ett brev, for dette opplyses ikke nødvendigvis om og det vil være vanskelig å kunne påvise hvor stor innflytelse brevet har på avismediet.

Det vi vet er at brevet er denne tidens måte å gi en avis tips på som går utover den muntlige måten å gjøre dette på. Brevet ga andre som ikke befant seg i en avisredaksjonens indre krets muligheten til å påvirke mediet. Innspillene via brev var sannsynligvis om konkrete hendelser i nyhetsbildet slik som telegram-spalten viser, men også med prosaisk og lyrisk innhold som tidligere nevnt er en del av brevet som litterær sjanger.

Brevkorrespondanse mellom karakterene i Lies roman
Nå ønsker jeg å se nærmere på hvilken rolle brevet har i romanen. Romanen Familien paa Gilje omhandler en familie på Gilje med sine tre døtre på 1840tallet. Tematikken er både familieforhold og kvinnesak. Hver av døtrene kvinneskjebner og deres mulighet til å forme sin egen fremtid. Inger-Johanne er det utradisjonelle eksempelet på hvordan en kvinne kjemper imot å bryte mønsteret med ekteskap mot sin vilje og undertrykking av selve institusjonen. Hennes søster Thinka er en drømmende pike som må gi avkall på sin drøm for ekteskapets skyld og Thela som ikke giftes bort må leve hos sin søster som hushjelp.

I romanen finnes det flere passasjer som er skrevet i brevform. Ett eksempel er brevet fra Inger-Johanne fra Christiania hjem til sine foreldre på side 74-75 i romanen. Hun starter brevet med «Kjære Foreldre, …» og forteller så videre om livet hos sin tante og besøkene av Grip og ikke minst kaptein Rønnow og hva hun mener om han.

Det blir mer og mer korrespondanse utover i romanen og brevene er for det meste fra Inger-Johanne til sine foreldre på Gilje men også til sin søstre Thinka. Det forekommer også brev mellom kaptein Jæger og kaptein Rønnow og mellom tanten Alette, som Inger-Johanne bodde hos og Ma, moren til Inger-Johanne.

Brevets innhold skaper avisen og romanen?

For å gi min undersøkelse av brevets innflytelse på romanmediet mer dybde ønsker jeg å trekke inn ett par teorier. Den første teoretikeren jeg finner nevneverdig er den tyske litteraturviteren og medieteoretikeren Friedrich Kitttler. På grunn av omfanget på oppgaven kan jeg ikke gjøre ett veldig dypt dykk ned i Kittlers hovedideer i teksten «Grammofon, Film, Typewriter». Kittler hevder at ett mediums innhold alltid skaper andre medier (Kittler, F. 1986). Brevet, som er eldre enn både avisen og romanen, kan ifølge dette sitatet være grunnen til både avisen og romanen. Modellen for hvordan ett medium fungerer med sender, en melding som sendes gjennom ett medium og hvordan den ender opp hos og forstås av en mottaker beskriver kanskje brevet som medium bedre enn f.eks. romanmediet.

Nyheter og budskap ble skriftlig delt gjennom brev, og dette kan ha utgjort behovet for både romanen og avisa. Brevet var ikke ment for å distribueres like bredt som det romanen og avisen gjør. Innholdet i romanen og avisen er like fullt dekkende på de områder brevet tidligere fungerte. Romaner kan inneholde prosaiske og lyriske elementer som det kan inneholde alt fra livsbetraktninger, tanker og meninger til kritikk, satire, fortellinger. Avisen dekker også meninger, livsbetraktninger, tanker, kritikk, satire, til og med fortellinger og i aller høyeste grad prosaiske elementer. På denne måten kan man følge Kittlers tankegang om at et mediums innhold kan skape andre medium.

På tiden brevet som litterær sjanger var viktig, var ikke en vid distribusjon viktig enda. Under reformasjonen var det de mest sentrale aktørene som trengte å samle sine tanker og ideer, gjennom brevet, og deres distribusjonsmåte foregikk hovedsakelig muntlig. Mest fordi skriftlig kompetanse ikke var en selvfølge blant folk flest enda. Når denne kompetansen etter hvert begynte å vokse utover klassegrensene vokste sannsynligvis også behovet for andre måter å dele tanker og ideer på. Dette kan være grunnen til romanens og avisens fremvekst.

Dialogisitet og feltteoretisk

Den russiske språkforskeren Michail Bakthin presenterte teorien om at den senere tids sjangre, inkludert avisartikler og romanen, i høyere grad enn tidligere er av en mer dialogisk art (Claudi, M. 2013). Dramaet fra antikken for eksempel ble laget for å kunne sette opp en teaterforestilling, og denne kunstformen bærer preg av monologisk utforming. Den antikke lyrikken ble også laget for å kunne fremføre, med tause tilskuere.

Siden fremveksten av romanen og avismediet skjer i lys av en nyere tids tettere forbindelse mellom verk, som gir inntrykk av at verk er i dialog med hverandre og bygger på hverandre, vil det være nyttig å se nærmere på Bourdieus feltteori. Denne teorien er mer aktuell i nyere tid, da litteraturen som vi har større tilgang til og medier generelt har noe å si for hva en skaper.

Jeg ønsker å ta utgangspunkt i Bourdieus grafiske fremstilling av feltteorien enkelt skissert i Paint (Bourdieu, 1996: 124). Denne modellen viser hvordan feltene rundt og feltet hvor litteratur oppstår fungerer. Denne modellen fortjener flere sider med utgreing, men med hensyn til denne oppgavens omfang ønsker jeg å forholde meg til denne tegningen. Det 3. gule feltet innerst er det artistiske feltet hvor litterære verk og annen kunst oppstår. Det 2. oransje feltet, representerer maktfeltet rundt det artistiske feltet hvor ett verk oppstår. Maktfeltet inneholder alle aktører som kan påvirke publiseringen av ett verk. Dette innebærer myndigheter, loven, pressen, enkeltpersoner som kritikere, redaktører osv. Det 1. røde feltet representerer det sosiale feltet ett verk oppstår i.

Hvis vi tar Familien paa Gilje (1883) som eksempel innebærer det at det artistiske feltet er okkupert av Lie selv og andre forfattere i samtiden.  Her kan Ibsen, Collett og Bjørnson nevnes. Lies verk gis ut etter Colletts Amtmandens Døttre som gis ut på nytt i 1879. Denne romanen inneholder også passasjer med brev og en lignende kvinneforkjempende og familiedramatisk tematikk. En tematikk som Bjørnson tar opp i Magnhild fra 1877 og Ibsens Et dukkehjem fra 1879.

Maktfeltet bærer preg av at Lie i likhet med de fleste store forfattere på denne tiden hadde gått på Heltberg Studentfabrikk og at han derfor tilhørte en mektig krets. Det er også slik at forfattere på denne tiden også hadde pressen på sin side da det var mange forfattere som både drev en egen avis og bidro med stoff til pressen (Høyer og Ihlen 1995). I tillegg var forfattere på denne tiden beskjeftiget i øvrige yrkestitler utover deres forfatterskap som også bidro til å gi dem innflytelse. På denne unike måten kunne en forfatter ta del i både det artistiske feltet og maktfeltet.

Det sosiale rommet er Christiania i 1883 med inspirasjon fra Christianias familieforhold på østkanten i 1840 årene. Til dette feltet ville det være nyttig å gi en diskursiv og kontekstuell beskrivelse av det samfunnet Jonas Lie bodde i når verket hans oppsto i 1883. 

Behovet for en kontekstuell forklaring på ett verk, konkret ved bruk av Bourdieus feltteori, kan komme av at litteraturen har utviklet seg til å bli ett felt med mer merkbare sammenhenger. Det romantiske idealet om geniet som ser en helhet og enhet i det ellers uoversiktlige livet vil være motsetningen til denne ideen. Kanskje er det brevet som er overgangen fra kunsten som monologisk til kunsten som utrykk på dette store samspillet?

I denne bloggen har jeg sett på hva ett brev i litterær sammenheng er, hvilken rolle brevet har i forhold til pressen, hvordan brevet blir en del av romanen med Lies roman som eksempel. Jeg har stilt spørsmål rundt hvorvidt brevets innhold kan være en inspirasjon i konstrueringen av romanen og jeg har diskutert dialogisitet som ett trekk i både brevet og romanen. Til slutt prøvde jeg å se på Bourdieus feltteori som behovet for å belyse samspillet rundt skrivingen av ett litterært verk.

Outro

Antikken grunnla en rekke overordnede kunstsjangre som bar preg av monologisitet. Disse sjangrene ble utvidet og formet gjennom tidens tann og alle epokers nye behov. I dette emnet er endestasjonen prosa-realismen hvor romanen som sjanger oppstår som en klart definert sjanger i norsk sammenheng. Romanen var i stand til å påpeke misforhold i samfunnsideal og hvordan livet egentlig var i praksis i alle lag og klasser. Dermed beveget litteraturen seg til å bli samfunnskritisk med bidrag til en debatt som ønskeutfall. Dette gjorde litteraturen til ett felt med flere merkbare forbindelser.

Romanen kan på denne måten se ut som den fungerer litt på samme måten som et brev.  Den er et bidrag til en overordnet debatt som til forskjell fra brevet kan engasjere, nå folk og distribueres på en annen måte. Forfatter har et budskap som skal treffe leserne og kaste nytt lys på den verden de befinner seg i gjennom en fiktiv fremstilling. Hovedforskjellen er kanskje et ønske om at budskapet skal nå flere mottakere enn en mottaker av et brev.

 

Litteratur

  • Bourdieu, P. «For en vitenskap om litterære verk». I Symbolsk makt. Pax forlag. Oslo.
  • Claudi, M. 2013. Litteraturteori. Fagbokforlaget. Vigmostad & Bjørke AS.
  • Detering, H. und Arnold, H. L. 1996. Grundzüge der Literaturwissenschaft. Deutschen Taschenbuchverlag. München.
  • Høyer, S. og Ihlen, Ø. 1995. «Forfattere i pressen. Noen data om forbindelsen mellom forfattere og pressen i det nittende århundret», Norsk medietidsskrift nr. 1.
  • Innherredsposten August 1886 (s. 2)
  • Innherredsposten 6. Desember 1865(s. 1)
  • Kittler, F. 2009. «Grammofon, Film, Typewriter – forord og innledning». I Mediefilosofi, Cappelen Damm, Oslo.
  • Lie, J. 1883. «Familien paa Gilje».
  • Store norske leksikon, 2014 (https://snl.no/brev_-_litteratur) Lastet ned 07.11.2017
  • Store norske leksikon, 2016 (https://snl.no/Jonas_Lie) Lastet ned 12.11.2017
Kategorier
Studentblogg

En lyspære, en snurt tysk professor og en nærende drikk fra Frydenlund bryggeri: Dagbladet, nyttårsaften 1879

Dagbladets forside, 31. desember 1879
Dagbladets forside, 31. desember 1879

I Dagbladets siste utgave for året i 1879, onsdag 31. desember, kunne den oppmerksomme leser, i en beskjeden notis under overskriften «Forskjellige Nyheder», komme over følgende:

Notisen angående Edisons lyspære

Edisons nyeste lampe er endnu langt fra færdig, og skjønt det brændte Papir har vist sig som et udmærket Materiale istedetfor Platina (Lamperne havde brændt uafbrudt i 36 Timer uden at Papiret havde undergaaet nogen Forandring) saa staar dog endnu tilbage Løsningen af den Hovedvanskelighed for Lampernes Benyttelse til Husbrug, at Lysstyrken ikke kan beregnes efter Behovet.

Drøye to måneder tidligere, i oktober 1879, fikk den ikke ukjente oppfinneren Thomas Edison sitt kanskje største gjennombrudd i arbeidet med den elektriske lampen. Med en hittil uprøvd bomullstråd som materiale får Edison og hans medhjelpere en lyspære til å brenne i nær 40 timer (Steen Hansen, 1933, s. 60). I de følgende ukene er det stor interesse fra omverden rundt dette og ryktene florerer i mediene, kunne det virkelig være sant? Det er sannsynligvis disse ryktene Dagbladet har fått tak i og skriver om, informasjon som sikkert har blitt ganske konkret i løpet av to måneder. Allikevel, det endelige svaret om lyspæren kommer ikke før den 31. desember, bare noen timer etter at Dagbladet har gått i trykken, på en offentlig visning ved Edisons eget forskningssenter: «Det var nyttårskvelden 1879. Ekstratogene førte over 3000 mennesker til Menlo Park. Mange av Amerikas mest fremstående menn var med. Hundreder av elektriske lamper gjorde natt til dag. Begeistringen var endeløs.» (Steen Hansen, 1933, s. 62).

En noe heldig/uheldig publisering av Dagbladet og en betydningsfull historisk hendelse runder altså av perioden vi beskjeftiger oss med i kurset NORD2100, litteratur og medieperspektiv i 1850-1880. Jeg vil her gi en liten presentasjon av noe av det vi finner i Dagbladet 31. desember 1879 og se det i (elektrisk) lys av vårt pensum.

Den elektriske lyspæren er et sentralt eksempel i medieteoretiker Marshall McLuhan sin artikkel «The Medium is the Message» fra 1964:

The electric light is pure information. It is a medium without a message, as it were, unless it is used to spell out some verbal ad or name. This fact, characteristic of all media, means that the “content” of any medium is always another medium. (s. 8)

McLuhan mener at innholdet i et medium blir viet så mye oppmerksomhet at vi glemmer betydningen av mediet selv. Det han vil fram til med eksempelet om det elektriske lyset, er at vi ikke tenker over det som ren informasjon fordi det som regel fører med seg et annet budskap. Du legger ikke merke til selve lyset i en reklameplakat, fordi det som står på plakaten stjeler oppmerksomheten din. McLuhan skriver at det er det samme om lyset blir brukt til å lyse opp et baseballstadion eller en lampe på et operasjonsbord, siden det i bunn og grunn er lyset som gjør baseballkampen og operasjonen mulig er det også selve lyset som blir budskapet. Derfor skal man se bak det «forstyrrende» innholdet og rette fokuset mot det mediet som gjør det mulig for innholdet å komme fram. Dette er et av perspektivene vi bruker i kurset vårt når vi ser på avisen som medium. Er det avisen som gjør mye av litteraturen i 1850-80 mulig?

Det første man legger merke til når man ser på Dagbladet, 31. desember 1879, er at den er overraskende forståelig å lese sammenlignet med andre aviser fra samme periode. Grunnen til dette er at Dagbladet er først ute i Norge med å gå over fra fraktur (gotisk skrift) til den skrifttypen vi er vant med i dag (Andersen, 2012, s. 202). Dette skjer en gang mellom januar og juli i 1879, en periode som dessverre er et sort hull i Nasjonalbibliotekets digitale Dagbladet-arkiv og jeg har foreløpig ikke funnet ut akkurat når de skifter. Jeg kan derimot se for meg at dette var en voldsom overgang for Dagbladets lesere!

Tittelside fra Dagbladet 1878, i fraktur
Tittelside etter at Dagbladet har endret skrifttype

Omtrent hele forsiden og det meste av avisen generelt vies to ulike oppsummeringer av året som har gått. Første overskrift er rett og slett: «Europa i 1879», som da virker til å få større oppmerksomhet enn neste seksjon «Tilbakeblikk paa Norges økonomiske Stilling i 1879». Til tross for en lang artikkel om Europas tilstand, er ikke journalisten imponert over nyhetsåret 1879: «Rigt på Begivenheder kan det Aar, som i dag udløber, ingenlunde kaldes. Ingen politisk Mærkedag vil for den senere Erindring være knyttet til Aaret 1879 (…) Tilsyneladende er vi ved Aarets Udgang ikke længer fremme end ved dets Begyndelse.» (Dette kan jo virke noe strengt bedømt i ettertid, men hvilken betydning Edisons lyspære og Albert Einsteins fødsel skulle ha for framtiden kunne de jo vanskelig være klar over). Som seg hør og bør er det også flere hint av litteratur å spore i denne nyttårsaftenutgaven av Dagbladet.

Føljetongromaner fikk i løpet av perioden 1850-80 en sterk posisjon i avisene. Dette var romaner som ble publisert del for del i avisene, enten innlemmet i avisens «kjeller» eller i form av en utklippsroman (fire sider i hver avisutgave, som man klipte ut og til slutt kunne sette sammen til en fullstendig bok!). En «kjeller» var en avgrenset del av en avisutgave, gjerne markert med en tydelig strek, forbeholdt litteraturstoff. I følge Norsk presses historie var det her i landet Den Constitutionelle, i 1841, som var først ute med fenomenet som allerede hadde vært populært i lang tid på kontinentet. I vår utgave av Dagbladet har de da selvfølgelig en føljetongroman på plass i kjelleren sin, nemlig den oversatte Søstrene av den tyske forfatteren Georg Ebers. Ut i fra noen raske internettsøk virker det ikke som om Ebers har noen stor posisjon i litteraturhistorien (dette er riktignok ikke noe jeg kan slå fast), jeg har i det hele tatt hatt problemer med å finne stoff om denne romanen. Allikevel er det en ting som virker klart: den er utgitt for første gang på originalspråket i 1879, det er med andre ord et rykende ferskt verk avisen skjenker sine lesere. I pressehistorien heter det nettopp at Dagbladet en gang på 1870-tallet reklamerte med at de hadde «de nyeste og bedste Romaner» blant sine føljetonger (s. 344).

I mine søk etter informasjon om Søstrene, kom jeg over noe som kan tyde på at denne føljetongen muligens var en smule for fersk. Kun to dager senere, den 2. januar 1880 publiserer Dagbladet en lengre notis om nettopp sin egen føljetong:

Professor Dr. Georg Ebers har i et Kjøbenhavnerblad indtrykket en Protest mod, at et dansk Blad samt Dagbladet har begyndt at meddele som Føljeton en Oversættelse af hans Bog ”Søstrene”, da han har faaet en Boghandler i Kjøbenhavn til at overtage Forlaget af en dansk Oversættelse, der skal udkomme til Vaaren. (utdrag)

Kopirett og beskyttelse av åndsverk var en utfordring for forfattere på denne tiden siden det ikke fantes et håndfast lovverk, noe som var spesielt vanskelig ved oversettelser (Eide, s. 357). Dette viser seg klart her med stakkars Professor Dr. Ebers, som tydeligvis hadde en avtale med en dansk bokhandler om en oversettelse som ikke skulle komme før til våren samme år. Hva trykker Dagbladet rett under notisen om protesten fra Professoren? Jo, neste del av romanen hans så klart.

Den omstridte føljetongromanen, plassert i avisens «kjeller»

Ebers er ikke den eneste forfatteren som setter farge på avisen, både Ibsen og Bjørnson er aktuelle nyttårsaften 1879. Et Dukkehjem hadde sin premiere i København samme måned, men i Norge er det andre stykker som står på plakaten. Det da ti år gamle De unges Forbund skal vekke latter hos publikum på Kristiania Theater, «et lystspill i 5 Akter af Henrik Ibsen» lokker de med i en reklameannonse. Bjørnsons Leonarda var derimot nytt for året og har beveget seg utenfor landegrensene. Dagbladet kan melde at det nå «gjør den største Lykke paa Helsingfors Theater» (noen måneder tidligere, 20. september, skrev Dagbladet om oppsetningen på Kristiania Theater at «Sjelden, maaske aldrig, har et stykke gjort en saa sand Lykke paa Kristiania Theaters scene»). En skulle derfor tro at det også var en sann Lykke å være Bjørnson på denne tiden, men under «Forskjellige Nyheder» er det trykket noe som vitner om at han ikke var like tipp topp i alles øyne. Her gjengir avisen en Kristiania-korrespondanse fra svenske Aftonbladet om nasjonalistiske Bjørnsons retur fra et utenlandsopphold:

Hans Besøg her har været ledsaget av mindre «Vrøvl» (jfr. dog Redaktionsartikelen i Morgenbladet for i Lørdags) end sædvanligt, og de Anstrengelser, hans faa Venner har gjort for at fæste Opmærksomheden paa hans Personlighed, har ikke baaret Frugt. – – Under sin Fraværelse er han dømt til Bøder i et Injuriesøgsmaal, der var anlagt mod ham i Hedemarken.

Dagbladet tar selvfølgelig avstand fra denne korrespondansen (de beskriver heller Bjørnsons tilbakekomst som «storartet»), og trykker den med den hensikt å vise «hvad det ministerielle Partis Kristiania-Korrespondenter er istand til at opvarte med». Noen gnisninger å ane mellom svenske og norske medier 25 år før unionsoppløsningen der, altså!

Dagbladet 31. desember 1879 inneholder dermed flere ting som viser hva vi driver med i NORD2100. Edisons lyspære vitner om den rivende teknologiske utviklingen som fant sted i denne perioden, en periode hvor både norske presse og litteratur blomstrer. Det elektriske lysets betydning er vi alle klar over, blant annet ble det ikke lenger nødvendig med bruk av gass i gatebelysning og folk som måtte tenne og slukke disse kveld og morgen. Dette ville for eksempel hatt direkte påvirkning på hverdagen til den lille gutten, som i Kiellands Arbeidsfolk løper rundt på morgenkvisten: «En gutt med en stige kom løpende nedad fortauet: «Å – omforlatelse, Di! Vil dem ikke slenge Dem mot veggen litt; jeg skulle sløkke gassen»» (Kielland, s. 472). Til slutt kan vi spørre oss: Hvor mye hadde egentlig pressen å si for framveksten av den moderne romanen? Var det avisen som gjorde romanen mulig, som lyspæren gjorde elektriske gatelys mulig?

PS. Siden det er fredag og vi står på terskelen til helg, kan vi alle ta til oss noen velvalgte ernæringsråd fra Dagbladets reklamesider:

Bokøl anbefales af Frydenlunds Ølbryggeri. Dette Øl udmærker sig ved en saa stor Rigdom paa nærende Bestanddele, at det, saavidt vides, heri ikke overtræffes af nogen anden norsk Ølsort, og tror jeg mig derfor berettiget til at afgive den Erklæring, at dette Øl maa ansees for en forholdsvis meget nærende Drik.
– Christiania i Februar 1879, Chr. S. Tobiesen

Kilder:

Andersen, P.T. (2012) Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget
Dagbladet, utgaver:
20.07.1879: https://www.nb.no/items/5b0bd397549779ae1614a0c4932288a4?page=0&searchText=leonarda
31.12.1879: https://www.nb.no/nbsok/nb/883f14e3144b3dbd80818ce2e7b22cd0?index=1#3
02.01.1880: https://www.nb.no/items/d0b3b0e25f6b6907ce0b8795fe8f6fe5?page=0&searchText=georg%20ebers
Eide, Martin (red.) (2010) Norsk presses historie 1660-2010 bind 1. Oslo: Universitetsforlaget
McLuhan, M. (1964) «The Medium is the Message» i Understanding Media: The Extensions of Man (2005) London: Routledge
Steen-Hansen, H. (1933) Boken om Edison: Skaperen av en epoke. Oslo: Cappelen

 

Kategorier
Studentblogg

Bjørnstjerne Bjørnson – et dikterportrett, avisen og den borgerlige offentlighet

 

«Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329).

På forsiden av Verdens Gang lørdag 19. januar 1878 ruver den markante skikkelsen av en ung Bjørnstjerne Bjørnson. Under bildet står trykt det som virker å være dikterens egen signatur?Bildet omkranses av tekst og følgende ingress:

Vi er i forvishede om, at den Følelse der vil gribe vore Læsere, naar de befiner sig ligeoverfor Bjørnstjerne Bjørnsons Billede, vil være den, som rører sig i os, naar vi staar Ansigt til Ansigt med en Mand, der har gjort os saameget godt, at det eneste vi kan give ham til Gjengjeld er vort Hjertes Kjærlighed og Taknemmlighet, – men den ogsaa uden Forbehold og fuldt ud. (Verdens Gang, 1878)

Denne hyllingsingressen med etterfølgende tekst fikk litt over en side i avisen denne januarlørdagen, men det er, som reportasjen til slutt presenterer selv, kun begynnelsen på en lengre presentasjon av dikteren; «Vi skal i nogle følgende Nummere give en mere udførlig Oversigt over Bjørnsons Digtervirksomhed og Liv» (s. 2). Presentasjonen strekker seg over åtte nummer av Verdens Gang, fra 19. januar til 19. februar, og hvert nummer har to kolonner eller mer viet til denne forfatteromtalen. Mest plass får denne i sin første og siste utgave, henholdsvis 19. januar og 19. februar.

I dette åtteutgavers lange dikterportrettet får leserne innsyn i Bjørnsons liv, fra barndom frem til 1878. Avisen peker på samfunnsdebattanten og dikteren Bjørnson, samt gir oss en innføring i flere av stykkene hans, det være seg diktene, fortellingene eller dramaene hans. Ulike utgaver fokuserer på ulike deler av forfatterskapet, og journalisten gir oss innsyn i forfatterens brede offentlige liv og virksomhet. Reportasjerekken minner om en god blanding av dagens portrettintervju (uten at dette er et intervju), minibiografi, bibliografi og forfatterportrett. I dag ville et slikt oppslag antakeligvis vært hovedoppslag og lokkemat i en av de mange helgemagasinene som følger med de ulike avisene når det nærmer seg ukeslutt. I vårt perspektiv i emnet NORD2100, kan en imidlertid ved et slikt sjangerhybrid portrett stille seg spørsmål som: hvilken virkning har en slik reportasjerekke i avisen? Har en slik innføring i Bjørnsons liv og digte noen innvirkning på hans stilling som forfatter? Og hvordan kan avisene påvirke den borgerlige offentligheten? Jeg vil i dette innlegget bruke denne reportasjerekken om Bjørnson som utgangspunkt for å diskutere noen av disse spørsmålene i lys av Jürgen Habermas sin offentlighetsteori. Først vil jeg imidlertid si noe pressehistorisk om avisen og dikterhøvdingen Bjørnson.

Ifølge Martin Eides pressehistorie var det å kombinere redaktør- og forfatteryrket vanlig siste halvdel av 1800-tallet, og mange av de store forfatterne på denne tiden arbeidet i avisen samtidig som de forfattet egne tekster og stykker. Bjørnson var intet unntak, og han var tydelig i pressbildet i andre halvdel av 1800-tallet, både som journalist og redaktør, men også som forfatter med utgivelser av egne verk i aviser og tidsskrifter (2010:329). «Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329). Dette offentlige engasjementet får en også innsyn i gjennom det åtteutgavers lange portrettet i Verdens Gang; «Hans Deltagelse i Debatten om vore offentlige Anliggender er enhver bekjendt. Ligesaa bekjendt er det, at han altid er optraadt som en varm Forkjæmper for Folkeoplysning og Frihed», Bjørnson var altså ifølge denne journalisten en aktiv offentlig person med et klart mål; opplysning. Han var allerede i 1878 en etablert forfatter, så vel i utland som innland, og en av sin tids mer brautende samfunnsdebattanter.

Så, hvilken rolle spiller da en slik dikterreportasje for Bjørnson og hans litteratur? Spiller det noen rolle i det hele tatt? I så fall, på hvilken måte? At avisene spilte en viktig rolle i den gryende forfatterkarrieren til flere av dikterne i andre halvdel av 1800-tallet er sikkert og visst. Flere diktere, som for eksempel Ibsen, publiserte først i avisen som et ledd i å etablere seg på et litterært marked (Eide, 2010:329). Denne reportasjen i Verdens Gang er imidlertid ikke noe Bjørnson har skrevet selv, og det er ikke hans egen produksjon. Peker den likevel på viktige aspekt ved forfatteren og litteraturen? Ifølge Eide har avismediet vært viktig både i produksjon og formidling av norsk litteratur og forfatterskap (2010:359), og akkurat ordet forfatterskap må kunne sies å være viktig i mitt valg av avistekst for dette innlegget. Det lange portrettet av Bjørnson er nettopp en formidling av Bjørnsons forfatterskap, om dog i vid forstand. Videre skriver Eide at selv om det i perioder for avisen har handlet mye om økonomisk gevinst i markedsføringen av forfattere, har det også spilt en rolle når det kommer til det å ha litterær innflytelse og da i form av å «[…] benytte litterære tekster som underholdning som selger og skaffer større utbredelse for avisens budskap […]» (Eide, 2010:359). Altså har de ved å markedsføre litteratur og forfattere, som for eksempel ved en slik presentasjon av Bjørnson, hatt et ønske om å ha en innflytelse på litteraturen og den litterære utviklingen.

Dette kan igjen ses i sammenheng med den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ teori om «the public Sphere», eller den borgerlige offentlighet. Dette er ifølge Habermas «[…] a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed» (1989:136). Altså er den borgerlige offentligheten som Habermas snakker om et forum hvor mennesker møtes for å diskutere samfunnssaker. Litteraturen kan være slike diskusjonstemaer, og avisen med sine daglige innslag er således i en særegen posisjon til å påvirke den borgerlige offentlighets mening. Skriver avisene om litteratur, eller inneholder de føljetonger, «kjellere» eller andre litterære innslag vil dette være gjenstand for diskusjon, så også med portrettet av Bjørnson og hans diktning.

Det som er ekstra interessant å merke seg i serien om Bjørnson er siste utgave eller «slutningen» fra 19. februar 1878. Denne har nemlig fokus på Bjørnsons nutidsskuespill; «Sin største betydning har vistnok Bjørnson vundet ved sine Nutidsskuespil, netop derved, at han ikke skygger tilbage for at behandle Tidens brændende Spørgsmaal» (s. 1). Videre omtaler avisen disse nutidsskuespillene; «De nygifte», «En fallit», «Redaktøren» og «Kongen» og sier noe om hvilke problemer de tar opp og setter under debatt. Altså peker avisen her på det som Brandes etterspurte syv år tidligere i 1871, og som Bjørnson i sine nutidsskuespill nå iverksetter. Bjørnson er ikke redd for å skrive om samtiden, hevder journalisten. Avisen promoterer med dette den realistiske litteraturen, og en av de som viser seg å være en av hovedpersonene i det moderne gjennombruddets litteratur. Den viser altså de nye tendensene i datidens samfunnslitteratur, og peker på hva det er som gjør at Bjørnson har «vundet sin største betydning» med disse. For eksempel skriver journalisten hvordan Bjørnson tematiserer ekteskapet, moral og ærlighet, politikk og fristatsspørsmål. Avisen og journalistene blir på denne måten et speil for massene, og den borgerlige offentlighet og en formidler som «[…] føle[r] nasjonens puls» (Eide, 2010:363), noe som ifølge Vinje var en av journalistenes viktigste oppgaver (Eide, 2010:363).

 

Portrettet av Bjørnson er altså et eksempel på hvordan avisen ble viktig i promoteringen av både litteraturen og forfatterne i det moderne gjennombruddets tid. Når Verdens Gang vier åtte utgaver av avisen sin til Bjørnsons liv og diktning, mener jeg det sier noe om 1) forfatterens posisjon i samtiden og 2) verkenes popularitet. Å lese om Bjørnson og om verkene hans fenger massene, – og hvem vet, kanskje øker det fanskaren hans og salg av verkene? Mannen i gata får i alle fall muligheten til å lese om Bjørnson og til å bli nysgjerrig, samtidig som diskusjonene i den borgerlige offentligheten trolig vil ta opp problemdiktningen hans.

 

 

 

Litteratur:

Eide, Martin (red.) (2010). Norsk Presses historie 1660-2010 bind 1, utdrag. Oslo: Universitetsforlaget.

Habermas, Jurgen (1989). «The Public Sphere: An Encyclopedia Article» Translated by Sara     Lennox, and Frank Lennox. In Media and Cultural Studies. Keyworks, edited by Douglas Kellner and Meenakhsi Durham, 102-107. Malden, MA: Blackwell.

Verdens gang 1878, 19. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/32a0b2e9284d82b4aca5f107864cfa35?index=10

Verdens gang 1878, 24. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/297bb9eb05bcf3a66aa55eb48df965e5?index=10

Verdens gang 1878 29. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/ec433c12673b2c5e48e4c4136e5b514f?index=10

Verdens gang 1878 31. januar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0854578e8477ac65d88d8cf510aa33de?index=10

Verdens gang 1878 05. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/c7a91e981cfa9a0acbc304d01d6c9a8a?index=10

Verdens gang 1878 07. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/0c51825caaa3af2fff0ffded4c67df45?index=10

Verdens gang 1878 12. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/8c612f5c0ca1115ab01311b74163a2e4?index=10

Verdens gang 1878 19. februar:

http://www.nb.no/nbsok/nb/b45d3bcf41d23187d17c9378966a6ee6?index=10

Kategorier
Studentblogg

Synnøve Solbakken i pressa

Synnøve Solbakken, 1919

Synnøve Solbakken er eit av Bjørnstjerne Bjørnson sine mest kjende verk. Denne blei kjend med ein gong den var komen ut, som ei bondefortelling, både innafor og utafor Noregs grenser. Denne boka var ein av dei første, store som omtalte bondesamfunnet, og viste byfolk kva for ein livsstil folk i bygdene hadde. Fyrste gong denne kom ut var den publisert som følgjetong i Illustreret folkeblad. Etter dette blei den omtalt i fleire av dei store, norske avisene, til dømes Morgenbladet.

I dette blogginnlegget vil eg legge vekt på omtalelsar av Synnøve Solbakken i avisa og nytte Bourdieu sitt omgrep litterære felt (Bourdieu, 2006) og McLuhan sin artikkel ”The medium is the message” (McLuhan, 1964) for å få fram enkelte forhold som gjorde til at Synnøve Solbakken blei kjend for det norske folket. Eg skal dra fram eit par eksempel frå omtalelsar av Synnøve Solbakken i aviser.

I følgje Bourdieu er romanen midt på treet i hans hierarkiske modell. Romanar har ein svært varierande inntekt og popularitet, samt profitt, og er noko som er tilgjengelig for alle (Bourdieu, s.2006). Eg vil påstå at Synnøve Solbakken fekk ein auka litterær status, fordi den blei så godt omtalt i pressa. Her er eit døme:

 

Bjørnson debuterte med en nasjonal novelle, Synnøve Solbakken, et verk, som kanskje ennå etter så mange års forløp, må reknes som hans beste. Det var den selvfølge, at denne skjønnefortelling stormende nytte nettopp i en tid der streber etter å dra frem forædle etterhvert treff av det folkelige liv: thi hva man navnlig gjennom Asbjørnsens beste Anelse, det, som dermed gav sig tilkjente som en frisk bakgrunn for de eventyr og folksagn, der egentlig var gjenstanden for den nevnte forfatters virksomhet, der fikk man nu i Bjørnsons dikt som hovudformål som et klart og skarpt tegnet bilde tatt like ut av folkelivet. Hvad der imidertid foruten den ekte nasjonale farvning, som slo med beundring, måtte være særlig tiltrekkende ved Synnøve Solbakken, det var den friske naivititet og kunstneriske frihet, hvormed karakterene var tegnet, den varme subjektivitet, som andede ut av den fortelling. Dette som har gjort boken til vårt publikums desidert yndling, gjenfant man også senere i ”En glad gut” og i flere mindre fortellinger. Man leste disse Ting ligesom et skrift dikt, fordi stemningen ble den fortreffende, men de var tillige, som helhet betraktet, naturlige og interessante i karaktertrekning og plan (Morgenbladet, 1867)

 

I dette avsnittet frå Morgenbladet er det tydelig framlagt at publikum likte måten Synnøve Solbakken sin ”kunstneriske frihet” som kan bli tolka som Bjørnsons oppbygning og struktur, og ”varme subjektivitet” som gjorde til at verket blei så godt teken i mot. Språket i boka var annleis enn den vanlege oppbygninga på den tida. ”… men mengden av særnorske ord og enkle, muntlige ordføringen var noe nytt. Det skulle gå flere årtier før dette ble stilmønsteret i Norge” (Dahl, 1981, s.178). Synnøve Solbakken er ein forgjengar for denne typen språkbruk, og det blir godt teken i mot av publikum.

Mcluan sin artikkel ”The medium is the message” kjem til nytte her. Mediumet, altså avisa, sprer bodskapen om Synnøve Solbakken til ein stor mengde, som igjen skaper kunnskap, diskusjon og interesse hjå ein større folkemengde enn tidlegare. Ved å gjere dette blir verket kjent for mange fleire både innafor og utanfor Noregs sine grenser, og verket veks i økonomisk og kulturell kapital. Morgenbladet var ei av Noregs største aviser i tillegg, med mange lesarar. Uansett bodskap vil dette trigge nysgjerrigheit, gi kunnskap og bevisstheit hjå lesarane, og dette igjen kan auke salet og interessa av Synnøve Solbakken. Dersom avisa ikkje hadde omtalt Synnøve Solbakken kan det hende den aldri hadde blitt kjend og publikum hadde ikkje visst om verket.

 

Som det synes, har den gode mottagelse, ”Synnøve Solbakken” med dette fikk såvel i som utenfor Norge, oppmuntret fortfatteren til forøket produksjon, thi i den tiden hans utgivelse forløpne tid har han allerede publisert to arbeider, begge dramatiske: ”Mellom slagene” og ”Halte Hulda”. Den førstenevnte av diktninger synes ikke å vere kommet til Danmark, i det minste er den ikke kommen os for øyet, ligesåidt som forfatteerens ivrige beundrer hr. Zu-Zx, har brakt noen anmeldelse derav. Utgiven synes den å vere, da den æret sveft samtidig omtaler den som ”et lite mesterverk” og altså må formodes at kjende den af mere end omtale. For dens bedkommende må vi altså erklære oss ute av stand til å ha noen mening, thi med al aktelse for vår ærede kollegas dom vil vi dog foretreffe at vente fremfor ubeseet at underdrive den (Aftenbladet, 1858)

 

Avisa omtaler Synnøve Solbakken som ”eit lite mesterverk” og informerer om oppmuntringa til foraukinga av produksjonen. Beundrarar og positive tilbakemeldingar er gull verdt for verkets litterære status. Omtalen ber nærmast lesaren lese Synnøve Solbakken, og roser den med ord og beundrarar.

Ved å nytte trekk frå eit romantisk bondesamfunn i tillegg til realistiske trekk, representerte boka ein realitet for familiar som budde på bygda, og introduserte akkurat dette for bylivet. Skildringa av bondesamfunnet og korleis folket levde var nok ein grunn til at boka blei godt teken i mot. Den representerte «det norske samfunn» som vekte ei nasjonal kjensle hjå mange. Slosskampane, prylen Torbjørn fekk av faren fekk fram korleis det faktisk var å vakse opp i bygdene, samt skapte dette spenning. Forteljinga ender godt, kor Synnøve og Torbjørn får kvarandre.

Då Bjørnson skulle publisere Synnøve Solbakken i Illustreret folkeblad hadde han ein fordel og det var at han sjølv var redaktør i avisa den blei publisert i. Dette gjorde til at han sjølv hadde kontroll over si eiga utgåve. Ingen andre kunne redigere den, eller forhindre at den blei publisert, einaste rolle ein kunne setje seg inn i var mottakarrolla. Synnøve Solbakken var eit autonomt kunstverk, grunna akkurat dette. Det må også bli nemnd at grunnen til at Bjørnson skreiv bondefortellingar sjølv, var rett og slett fordi det var billegare å produsere for Illustreret folkeblad (Dahl, 1981, s.168). Etter kvart som Synnøve Solbakken blei kjend, fekk verket meir innflytelse. I følge Bourdieu sin artikkel ”The field of cultural production” (Bourdieu, 2006) fekk verket makt gjennom kulturell, symbolsk og økonomisk kapital, jo meir kjent den blei.

Avisene var med på å gjere Synnøve Solbakken kjend, ved å omtale verket med så hyllande ord og uttalelsar, som vi har sett ovanfor. Morgenbladet og Aftenbladet var store landsaviser med fleire lesarar, og då Synnøve Solbakken blir omtalt i ei avis med så stort publikum, vil eg for det første påstå at dei som ikkje hadde lest Synnøve Solbakken kunne teke seg å gjere det og dei som allerede hadde lest, kunne tenke seg å gjere det igjen. For det andre at dette auka etterspørselen av boka, dens økonomiske inntekt og dens popularitet.

Synnøve Solbakken stod så sterkt i det litterære feltet grunna fleire forhold, kor eit av dei er sjølvstendigheita Bjørnson hadde då han skreiv Synnøve Solbakken. Som nemnd ovanfor, hadde han kontroll over utgivelsen, ingen andre kunne redigere noko. Verket skildra også bondesamfunnet, og strukturen og oppbygningen var ny og blei populær, som seinare blei vanelg å nytte seg av i andre bøker. I tillegg omtala avisene Synnøve Solbakken på godt og vondt, som gjorde den kjend for andre delar av publikum som ikkje hadde høyrt eller lest boka før. Pressa var eit stort virkemiddel som hjalp til med å auke statusen til det enkelte verket og forfattaren. Spesielt desse uttalelsane som er vist, vil eg tru hjalp boka til å gi den eit løft. Kjente aviser som skreiv om Synnøve Solbakken, hadde stor innflytelse på fleire lesarar, og som vi har sett så blir verket prisa med flotte ord og omtalar som igjen skaper debatt og interesse, og ein allmenn kjennskap til dette verket.

 

 

Kjelder:

Aftenbladet, 21.08.1858:

https://www.nb.no/nbsok/nb/31b8f27247da036aec5d1edf47ada9da?index=1#0

Bourdieu, Pierre (2006) The field of cultural production. I David Finkelstein og Alistair McCleery red. The Book History Reader. London: Routledge s. 99-120

Dahl, Willy (1981) Norges litteratur: 1 : Tid og tekst 1814-1884, Oslo: Aschehoug.

Morgenbladet, 17.03.1867:

https://www.nb.no/nbsok/nb/e077cd61cc79c2ee7cd980a118b13429?index=1#0

McLuhan, Marshall (1964) The medium is the message. I Understanding media: The extensions of Man. Utgivelsessted: London: Routledge, 2005 s.7-23

Synnøve Solbakken (1919), henta frå:  https://i.ytimg.com/vi/s9plI3pV4qA/hqdefault.jpg  den 30.10.2017

 

Kategorier
Studentblogg

Pressen «i forhandling» med litteraturen

Tynset, Østerdalen. Foto: Mittet & Co AS.

 

 

Tynset, Østerdalen. Foto: Mittet & Co AS.

 

Hvordan fremstilte datidens presse bondelivet i sine spalter, og hvordan kan vi se dette i sammenheng med tynsetingen Nikolai Ramm Østgaards bok En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen fra 1851 (heretter referert til som En Fjeldbygd)? Når jeg bruker begrepet «bondeliv» i denne teksten, er det i lys av Østgaards fortale (forord) i 1.utgave:

«I det Hele taget ønskede jeg, ligesom i et sammentrængt Panorama af en charakteristisk Natur og Folkecharakter, at kunne levere et Bidrag til at udvide Kjendskabet til vort Lands Eiendommeligheder» (side VII).

Her velger jeg å tolke forfatterens ord som at han ønsket å vise fram et øyeblikksbilde av en natur og et folk med en spesiell egenart, og på den måten gi publikum økt kunnskap om hva som særpreger de rurale strøk. Deretter ønsker jeg å se på hvorvidt pressen har vært med på å påvirke litteraturen. Jeg vil spesielt fokusere på noen endringer i Østgaards verk, og stille noen spørsmål angående pressens rolle, i lys av teori fra Stephen Greenblatt.

 

Multer og etterlysninger

Dette blogginnlegget er basert på fem aviser fra 1850, 1860 og 1870-årene. Jeg har hovedsakelig valgt byaviser i forkant av denne oppgaven, som en kontrast til temaet som går igjen i Østgaards forfatterskap, bygda og naturen. Med opprinnelse i Christiania, har jeg sett på Morgenbladet, Aftenbladet og Dagbladet, og i tillegg har jeg valgt ut Den Frimodige fra Trondheim og Drammens Tidende. Hva angår bygdefolk og deres hverdag, så har jeg funnet flere spor av dette i annonseavdelingene i de ulike avisene. I følge Aftenbladet fra 1862, var det mulig å få kjøpt både multer fra Nordland, samt nylig ankomne «store Snare-Ryper fra Røraas og nyslagtede Rensdyrstege», sistnevnte kunne fås kjøpt av en bonde på Torget (24.februar, s.4).

Trondheimsavisa Den Frimodige hadde i 1852 et eksempel på bygdeliv med en mer dramatisk undertone. Her er det som om vi hører et ekko fra Østgaards persongalleri, som blant annet inkluderte navn som «Tull-Ivar», «Gamle-Faster», og «Embret Tønsæting». Avisannonsen var titulert som en oppfordring, men var i realiteten en etterlysning adressert til alle embetsmenn i Trøndelag og omegn, undertegnet presten på Kristiania tukthus. Presten var på jakt etter en kvinne med tilnavnet «Svart-Ellen», samboer med «Hans Bynæsing», hvis sønn satt i tukthuset sørpå. Saken var at Ellen måtte bekrefte om sønnen var døpt eller ikke, slik at de kunne få konfirmasjonen unnagjort, og løslate den unge mannen. Avisa var tilgjengelig over hele landet, men det er ikke godt å vite om presten noen gang fikk en «Meddelelse fra ærede Embedsmænd og Embedsbrødre nordenfjelds» (26.januar, s.4).

 

Fjellbygda- minutt for minutt

Når vi leser Østgaards fortale, var hans fremste misjon å skildre natur og folk fra Østerdalen, og formidle en lokal kultur og dens skikker. Han mente selv at han var den rette til dette, da han hadde god kjennskap til rurale strøk som tynseting. I følge forfatteren hadde mange andre prøvd på bygdelivsskildring, da «… det Nationale har været i Mode» (s. IV). Han fortsetter med å påpeke at det er vanskelig å få fram en troverdighet i teksten, hvis man selv er fra byen.

«Jeg tror, at man maa være opvoxet i Folkets Midte og selv saagodtsom have udgjort en indlemmet Bestanddeel deraf, for tilfulde at kunne opfatte dets Eiendommeligheder» (s.V).

Skal vi tro Knut Knutsen i Nikolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket, lykkes forfatteren i stor grad med dette: «Det er sant som ein har skrivi, at nett slik – til den minste detalj – er Tynset-bygda som ho er skildra hjå Østgaard» (s.107). Knutsen fortsetter med å beskrive En Fjeldbygd som en topografisk skildring, som inneholder en rik mengde med kulturhistorisk kildestoff (ibid.).

Østgaard er som en etnograf i sine beskrivelser, for eksempel når han skriver om den gjeldende skikken for bryllupsklær på landet: «Naar saa kjolen er kommen paa – og den som brugtes ved den her beskrevne Anledning og som i lang Tid ansaaes for den gildeste i Bygden, var af rød figureret Silkedamask, lidt falmet ved langvarig Brug rigtignok, men lige gjæv for det, med Halværmer og Garneringer af grønne Baand, – saa spendes det Sølvkniplings-Belte om Livet, og over Brystet fæstes den pragtfulde, med Guld og perler paa rød Bund rigt besatte Smekke, der omtrent i Form af et Pantser gaaer lige op til Halsen, medens sidstnævnte Legemsdeel endnu til Overflod dækkes af et hvidt Tærklæde» (s.128).

 

En vederkvegelse for byfolk

Da En Fjeldbygd utkom, var svært mange begeistret. Jeg har her to eksempler på omtaler som begge er strålende positive i sin kritikk, Den Frimodige og Morgenbladet. Vi låner øret til den trønderske avisa først:

«Vi hadde næsten tvivlet om at faae see et saa naturtro Billede af Fjeldfolkets Liv, thi naar, som nu for Tiden enhver Vægsmører forsøger sig i Billeder af Naturen og Folket… der gaaer en saa frisk Luftning igjennem Østgaards «Fjeldbygd», at det er en sand Vederkvægelse[1] for Aanden lig den, som den til den kvalme Byluft Vante finder ved at indaande Fjeldluften» (Den Frimodige 1852, 26.januar, s.4).

Utover dette støtter avisa forfatterens grep med bruk av dialekt, og spør, med en viss brodd til kritikerne, om de noen gang har prøvd å la budeia på sætra snakke dansk? (ibid.). Disse kommentarene gir mening, når vi vet at Den Frimodige sto for et arbeidervennlig standpunkt, på tross av at de var ikke-sosialistiske (Bratberg,2008, s.188). Morgenbladet anbefaler boka i sin utgave fra 1851, som god lesning for alle som er interessert i folkelivet i norske fjell og daler (26.desember, s.3).

«Vi tro ikke at sige formeget, naar vi paastaa, at vi ei have truffet nogen Skildring af det norske Folkeliv, der i Friskhet, Livlighed og tro Opfatning af det Charakteristiske… Man kan næppe lægge Bogen for sig, naar man engang har begyndt paa den, saa tiltrækkende er den» (ibid.).

Avisa roser videre Østgaard for ikke å ha benyttet romaners «sædvanlige kunstige Midler», som spenning og lignende, men likevel klarer å holde på leserens oppmerksomhet (ibid.).

[1] I følge Bokmålsordboka har ordet vederkvegelse samme betydning som forfriskning, eller trøst.

 

Nikolai Ramm Østgaard hadde også andre talenter, her er hans tegning av faren.

 

Pressens anonyme røst

Her ønsker jeg å bringe inn den amerikanske teoretikeren Stephen Greenblatt, som går for å være opphavsmannen til litteraturvitenskapen nyhistorisme. Hans visjon handlet om at tekster har evnen til å reflektere kulturelle koder, samtidig som de kan fremstille kodene, forme og opponere mot dem (2008, s.556). Som Greenblatt sier, en litterær tekst er ikke den eneste, frittstående bærer for all tolkning (s.559). Derfor må vi som lesere, og tolkere, se i stoffets marg, i ytterkantene, for å skape liv og mening (ibid.). Teoretikeren ønsket selv «å snakke med de døde», men alt han kunne høre, var sin egen stemme. På denne måten må en i følge nyhistorikerne, kjøre i sløyfe mellom forfatter, tekst og samfunn, for «… there is no escape from contingency» (ibid.). En kan altså ikke rømme fra tilfeldighetene, da historien alltid er i forhandling og således blir omskrevet.

En Fjeldbygd kommer i mai 1852 ut i en 2.utgave, hvorpå det er gjort justeringer i stoffet. Forfatteren utdyper årsakene til endringene han har gjort i den nye utgavens fortale: «Mod «Min sidste Sommer i Hjemmet» har det været fremsat den Anke, at Løsningen af Kjærlighedshistoriens Knude ikke er motiveret nok» (s. XVI). Her tolker jeg tilbakemeldingene som forfatteren har fått, som at opptakten til at Ragnhild og Bersvend blir et par, ikke var tydelig nok. Videre sier Østgaard at han satte seg fore «… i den nye Udgave at borttage saa meget som muligt af hvad der kunde ansees for Overfyldning» (ibid.). Men samtidig ønsket han ikke å ta bort for mye, og har derfor «… brugt Kniven paa enkelte smaae Vandskud og studset lidt paa Formen hist og her» (ibid.).

I Drammens Tidende fra 1852 kan vi lese under «Korrespondanse», et anonymt leserinnlegg som tar for seg En Fjeldbygd, og roser boka for dens fortrolighet til stoffet. Leseren omtaler seg selv som en fra landet, som kan relatere til bygdeskildringene og karakterer som «Tull-Ivar». Det leseren er mest kritisk til, er imidlertid bryllupsskildringene som benevnes som kjedelige, og den anonyme skriver om Østgaard at han er «… en Smule tilbøielig til at tage Alt med, og det Hele mangler Organisme» (16.januar, s.1).

At bøker kommer ut i nye og reviderte utgaver, er i og for seg ikke noe noe nytt. Men her kan man spørre seg, om pressen indirekte var delaktig i prosessen i forkant av den reviderte utgaven av En Fjeldbygd. Kan det tenkes at dette leserinnlegget i avisa ble en «contingency», som et av sannsynligvis flere, var med på å påvirke tynsetingen Østgaard til skrive en ny utgave av boka, kun et halvt år etter den første?

 

 

Forfatteren og barna. Foto: ukjent.

 

Historien forhandles alltid

Østgaard la ikke skjul på at han skrev for folk tilhørende den øvre klasse i sentrale strøk. Hans forfatterskap fremstår som et slags uttalt «kall» i opplysningens tegn, og Østgaard skriver om sitt publikum: «… de ville nu saa gjerne vide god besked om Alt hvad der hører Bonden til, baade om hans Tale og hans Stell og hans Skikke i Et og Alt» (s.XIII). Nettopp av den grunn, er det inkludert fotnoter, og en alfabetisk ordforklaring på 15 sider, bakerst i boka. Østgaard synes å være skråsikker på homogenitetet i sin egendefinerte lesergruppe, og tilføyer at om hans verk «…nogengang kom til at forvilde sig saa langt op i Dalene», så vil ikke Tynsetingene forstå fagbegrepene om komposisjon og dialekttrekk (ibid.).

Forfatterens definisjon på sitt publikum, står i kontrast til det H.Olaf Hansen skriver i Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage. Her får vi vite at fortellingene fra den østerdalske bygda vakte sterk motstand på grunn av bruken av folkespråket (1862, s.149). Videre skriver Hansen om en viss anseelse av folkespråket i sang og musikk, altså i sin muntlige form, men «… som Skriftsprog vilde man naturligvis ikke vide af det» (ibid.). Han fortsetter om språket, at «… det kunde være godt for Bonden, men at den dannede Mand skulde tale, og Literaturen skrives i saadant Sprog, det faldt for svært» (ibid.).

I 1862, ble Østgaards bok fra 1858, Fra Skov og Fjeld, lagt ut for utlodning i Aftenbladet sammen med annen litteratur, på grunn av at forleggeren Christian Tønsberg går ut av forlaget (Aftenbladet 24.februar). Tønsbergs kampsak, var i følge Norsk biografisk leksikon, å gjøre norsk folkeliv og natur bedre kjent, både i utlandet og i Norge, gjennom boksalg og utgivelser på egen hånd (Tveterås, 2009). Eksempler på utgivelser av Tønsberg, er bøkene Norge, fremstillet i Tegninger og Norske Nationaldragter; tegnede af forskjellige norske Kunstnere og ledsagede med oplysende Text (ibid.). Kan vi med dette si at Østgaards tanker om å formidle ekte hverdagsbilder av bygdeliv til såkalt storfolk, sannsynligvis når et større, og mangefasettert publikum enn det forfatteren selv hadde tenkt?

Jeg tenker at utlodningen kan ha medvirket til at bøkene ble ansett som noe mer triviell litteratur. Samtidig, kan det også ha hatt en positiv innvirkning, da boka En Fjeldbygd, ble utgitt i fem opplag bare i løpet av 1800-tallet (Østigaard, snl.no). Dagbladets utgave fra 1870 tyder på at lesestoff om livet på bygda fremdeles var populært, selv nesten 20 år etter Østgaards første utgivelse. Her reklameres det for abonnement på Norsk Illustrert Familieblad, og som abonnent vil en motta et hefte 12 ganger i året (15.januar, s.3). Annon-sen frister også med smakebiter fra innholdet i 1.kvartal, hvor vi finner tekster som «Bondehøvdingen», «Nærødalen i Sogn» (illustrert), samt «Rustikt Bondebryllup» (ibid.).

Pådriveren her, eller den som påvirket litteraturen, kan på denne måten indirekte sies å ha vært pressen, i form av en mulig justert leserskare. Hvis vi tenker tilbake til utdraget fra En Fjeldbygd om bryllupsbekledning og ser på det med nåtidsbriller, kan en kanskje si at responsen på Østgaards verker, til en viss grad har gått fra eufori til et unisont gjesp. En kan alltids håpe at forfatteren vil unngå den verst tenkelige leserresponsen av dem alle, nemlig et unseelig skuldertrekk.

 

Nikolai Ramm Østgaard fikk i 1874 en gate oppkalt etter seg. Gata ligger på Torshov i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen.

 

 

Kilder:

Aftenbladet, 24.02.1862

Drammens Tidende, 16.01.1852

Den Frimodige, 26.01.1852

Dagbladet, 15.01.1870

Morgenbladet, 26.12.1851

Bratberg, Terje T.V: Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget (2008)

Hansen, H. Olaf: Den norske literatur fra 1814 indtil vore dage: et bidrag til en norsk literaturhistorie. København: Fr. Wøldikes Forlagsboghandel (1862)

Greenblatt, Stephen: «The circulation of social energy». I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008)

Knutsen, Knut: «Nicolai Ramm Østgaard, mannen og livsverket». I Om Runer og Rim frå Rendalen til Røros: ein litterær antologi frå Nord-Østerdalen ; del I fram til 1920. Tynset: Tynset historie- og museumslag (1979)

Tveterås, Egil (13.02.2009). «Christian Tønsberg»: Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Christian_Tønsberg

Østgaard, Nikolai Ramm: En Fjeldbygd. Billeder fra Østerdalen. Elverum: O. Bull Aakrann (1956)

 

 

 

Kategorier
Studentblogg

Et tidsperspektiv

 

Norsk mediehistorie så en massiv utvikling på 1800-tallet, med oppfinnelser som telegrafen og grammofonen, samt utbyggelsen av jernbanen. I takt med denne utviklingen ser vi en stor økning i mennesker med høyere kunnskapsnivå grunnet økte lese- og skriveferdigheter. Mye av denne utviklingen kan man takke den raske avisutviklingen for. Moderniseringen av pressen, og utviklingen av journalistikk som sjanger, ga avisene en sterkere plass i norsk offentlighet, og en ser tendenser til en profesjonalisering av journalistikk som fagfelt ut over 1800-tallet (Eide 2010: 370).

Omkring 1850 ble det mulig å benytte seg av tremasse for å trykke opp aviser og bøker, dette skapte et prisfall som gjorde avisene mer tilgjengelig. Slike faktorer ligger til grunn for den gradvise moderniseringen av pressen. Vi har da å gjøre med en prosess eller en overgang til det moderne mediet snarere enn et brudd (Aarseth 2009). Det er nettopp denne overgangen som vil være tema for dette blogginnlegget, og nærmere bestemt tiden fra noe skjer til det skrives om i avisene. Dette gjøres ved hjelp av et lite utsnitt av en svært interessant forfatterjournalists enmannsforetak, Dølen skrevet av Aasmund Olavsson Vinje.

Aasmund Olavsson Vinje

For å undersøke dette nærmere, har jeg benyttet meg av to tekster som omhandler utviklingsprosessen i norsk mediehistorie. Asbjørn Aarseths tekst, ”Det moderne gjennombrotet i mediehistorisk perspektiv”, tar for seg en side av det moderne gjennombrudd som omhandler hvilken effekt mediene har hatt i denne prosessen. ”Norsk presses historie” av Martin Eide (red.), tilbyr en historisk gjennomgang av tema, samt underkapitler som tar for seg forfatter og journalister fra den aktuelle tidsperioden, 1850-1870. Ved hjelp av de to tekstene, samt relevante eksempler Dølen og andre aviser, skal jeg forsøke å gi et bilde på tidsrommet fra noe skjer til det er skrevet om, og hvorfor.

Vinje publiserte første utgave av Dølen 10. Oktober 1858, og den bestod av 4 sider tekst. Han kalte det selv eit vikublad, som han ga ut med ujevne mellomrom i en periode på tolv år. Allerede dagen etter første utgave, 11. Oktober 1858, skriver Aftenbladet om dette nye ukebladet som ”igaar gjorde sin indtrædelse i denne unorske verden.”

Aftenbladet 11. Oktober 1858

 

Et slikt tempo i journalistikken virker overraskende, spesielt med Aarseths (2009) beskrivelse av hurtigheten i pressen. Han skriver om en tydelig avstandsfaktor i avisene på 1850-tallet grunnet land tidsperiode mellom hendelse og publikasjon. Det som virker å melde seg som årsaken avsløres spennende nok i Morgenbladets notis om nyheten samme dag. I avisen står det ”Den tidligere bebudede blad…”, noe som forteller oss at utgivelsen og dens dato er annonsert i forkant. Slik informasjon gjør det vanskelig å kunne si noe spesifikt om tidsperspektivet, annet enn at det slik kunnskap er avgjørende for å kunne opptre presis.

Etter et første eksempel som ikke ga oss mye informasjon om teknologiutviklingens rolle, kan det være greit å sette ting i perspektiv. Det kan det nevnes at da Napoleon døde på St. Helena 5. mai 1821, før den elektriske telegrafens inntreden, kom beskjeden til England med skipskurér 4. juli, to måneder senere (Aarseth 2009). I Vinjes tilfelle blir tidens gang også tydelig på et noe annerledes vis. Den tiden da han skriver Ferdaminni fraa sumaren 1860 (heretter referert til som kun ferdaminni), som er en reiseskildring med tydelig journalistiske preg. Teksten har en personal synsvinkel og kan på mange måter minne om en dagbok eller blogg. Det føles fristende å antyde at Vinje også er en av vår tids første bloggere da hvert kapittel av Ferdaminni kunne blitt publisert som individuelle blogginnlegg. Det er dog ikke sikkert Vinje ville likt denne sammenligningen spesielt godt dersom han levde i dag. Boken skrives også i retrospekt som kanskje kan minne mer om journalistikk og hans eget ukeblad, eller som Eide (2010) skriver, litterær journalistikk. En sjanger som blander journalistikk med personlige elementer. Dette gjør at verket i denne teksten regnes som en form for pressepublikasjon og dens tidsperspektiv er relevant.

Aftenbladet 2. februar 1861

 

Vinje gir ut siste originale utgave av Dølen 3. juni 1860, og publiserer første del av boken februar 1861. Denne sendes til de som abonnerer på Dølen, som en kompensasjon for de siste 8 månedene, tiden har han brukt på å reise til Trondheim for å se kroningen av kong Karl 15. av Sverige til kong Karl 4. av Norge i Nidarosdomen, samt å forfatte verket (Eide2010: 336). Reisen hans er lang, den gjøres for fot, med tog og med båt. Det er åpenbart at tiden ville vært forkortet dersom framkomstmidlene var flere. Likevel skriver Vinje i Ferdaminni, om sin begeistring for jernbanen og de mulighetene den gir. Det virker i all hovedsak å være reisen som utgjør hovedessensen i verket. Vi kan altså slå fast at både boken og ukebladproduksjonen ville gått raskere dersom Vinje hadde hatt tilgang på hurtigere framkomstmidler.

Vinje publiserte andre del av Ferdaminni i juni samme år, men denne måtte leserne betale for (Haarberg 2015). Den første anmeldelsen av andre del tilgjengelig på nasjonalbiblioteket sine nettsider er av Morgenbladet 5. august 1861, 3 måneder etter utgivelsen. Selv om dette er relativt lang tid, bør det nevnes at det ikke alltid trenger å være tid som er årsaken, men kanskje heller prioriteringer gjort av de ulike avisene.

Siste utgave av Dølen kommer ut 24. juli 1870, 6 dager før Vinje dør. Det går noen dager etter dette før vi får et klart eksempel på at medieutviklingen ikke enda kan regnes som utpreget moderne. 30. juli 1870 skriver Dagbladet at Vinje er meget syk og innlagt på rikshospitalet. Ved enkel matematikk kan vi skjønne at det er akkurat denne dag Vinje faktisk dør. Avisene har ingen mulighet til å få en slik beskjed så raskt og det går 4 hele dager før Dagbladet igjen skriver om han, denne gangen en dødsannonse.

Dagbladet 4. august 1870

Det tok altså 4 dager fra Vinje dør til det når Dagbladet, som også er den første avisen til å omtale det. Etter 2 dager kommer det en lengre tekst i samme avis, noen minneord om Vinje. Det er interessant å se hvor lang tid det tar før nyheten når Verdens Gang (VG). 10. august, elleve dager etter hans død er hele deres forside dekket med et bilde av han, og det er brukt mye plass i avisen for å dekke dette. Det vil igjen være vanskelig å si noe om andre faktorer, slik som hvorvidt de holder igjen nyheten eller ikke, men trolig kan vi fastslå at farten på medieutviklingen er en sentral faktor.

På tiden da Vinje døde var telegrafnettet i Norge så godt utbygd at Finnmark også var koblet på (Aarseth 2009). Dette sier oss at nyheten trolig gikk over telegrafen, som transporterte informasjon i øyeblikket. Årsaken til at det likevel ofte tok noen dager før avisene hadde tilgang på nyheter skyldtes ofte økonomi. Avisene måtte skaffe seg et nett av korrespondenter, noe som var svært kostbart. Løsningen ble etterhvert å etablere såkalte telegrambyrå, da informasjonen ofte gikk over dette nettet (Aarseth 2009). Hvorvidt Verdens Gang var påvirket av nevnte faktorer er vanskelig å si, men det er interessant å se at det tar nesten to uker før de får dette på trykk. Det må kunne tenkes at redaktøren hadde tilgang på Aftenpostens utgave fra 4. august, og kunne valgt å publisere en artikkel. Samtidig må det nevnes at Verdens Gang har den lengste og mest omfattende dekningen av Vinje. Dette må tenkes at tar tid.

Verdens gang 10. august 1870

 

Etter å ha sett på ulike eksempler fra Vinjes liv i avisene, kan vi altså se at det ikke nødvendigvis er noen klar sammenheng mellom tid og teknologiutviklingen. Det er andre faktorer som må tas hensyn til for å kunne si noe sikkert om hvorfor ting tar tid i pressen. Dette er komplekse faktorer som det ikke nødvendigvis er mulig å si noe sikkert om.

Det er spesielt ett av eksemplene som gjør seg gjeldende i spørsmålet om tidsperspektivet i tiden. Det som står frem som spesielt spennende i sammenheng med teknologiutvikling er når Vinje reiser for å skrive Ferdaminni og hele prosessen ender opp med å ta over et helt år med reisen og tekstproduksjon. Det er mulig å spørre seg hva som ville skjedd dersom Vinje ikke hadde muligheten til å ta toget deler av strekningen. Da hadde vi nok hatt et helt annet tidsperspektiv å forholde oss til. Trolig også et helt annet verk.

Selv om Ferdaminni av mange regnes som en tidlig form for journalistikk, er det nok stor enighet om at avisene har kortere holdbarhet og dermed er mer påvirket av teknologiutviklingen. Det er også klart at den elektriske telegrafen har hatt stor betydning sett i et tidsperspektiv når vi ser på slike eksempler som hvor lang tid det tok før verden fikk vite at Napoleon var død. Det tok også tid før verden fikk vite at Vinje var død, men som vi har sett, bare 4 dager. I gjennomgangen av Dølen og andre aviser fra tiden da teknologiutviklingen tok fart, har også blitt tydeligere at det ikke nødvendigvis er dette som avgjør hvor fort nyheter sprer seg. En annen faktor som virker å være sentral er prioriteringer. Hvorvidt avisene har gjort både økonomiske og plassrelaterte prioriteringer. Vi kan altså slå fast relevansen av å ta for seg flere sider av hvorfor det tok tid før avisene publiserte nyheter, da det virker å være en sammensatt årsak.

 

Litteratur

Aarseth, Asbjørn. (2009). Det moderne gjennombrotet i mediehistorisk

perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin (red.). (2010). Norsk presses historie 1660-2010 bind 1. Oslo:

Universitetsforlaget.

Haarberg, Jon. (2015). Ferdaminne. I Store norske leksikon. Hentet 21.

Oktober 2017 fra https://snl.no/Ferdaminne 

Aftenbladet 11. Oktober 1858

http://www.nb.no/nbsok/nb/1a41ffed8d140c212b60e8c95ba4b278?index=4

Dagbladet 30. Juli 1870

http://www.nb.no/nbsok/nb/5dfc42cc62792b761393a95607dadb6e?index=1

Dagbladet 3. august 1870

http://www.nb.no/nbsok/nb/622ced56934bce7cb816aad2c1e1960e?index=12

Dagbladet 5. August 1870

http://www.nb.no/nbsok/nb/5dfc42cc62792b761393a95607dadb6e?index=1

Dølen 10. Oktober 1858

http://www.nb.no/nbsok/nb/b8cdbf75c69b93dbc75485a084f133f5?index=5#21

Dølen 3. Juni 1860

http://www.nb.no/nbsok/nb/b8cdbf75c69b93dbc75485a084f133f5?index=5#345

Dølen 24. Juli 1970

http://www.nb.no/nbsok/nb/bdc75e9c661c4e06ea4c6e16261c1a50?index=4#439

Morgenbladet 11. Oktober 1858

http://www.nb.no/nbsok/nb/4491ccb4cd0598b80c7c4e5738a0fe58?index=5

Morgenbladet 5. August 1861

http://www.nb.no/nbsok/nb/622ced56934bce7cb816aad2c1e1960e?index=12

Verdens gang 10. August 1870

http://www.nb.no/nbsok/nb/5dfc42cc62792b761393a95607dadb6e?index=1

 

 

 

 

Kategorier
Studentblogg

Reklame og avisene på 1800-tallet

I løpet av kurset vårt i nordisk litteratur har vi muligheten til å analysere pressen og aviser på 1800-tallet. Vi skal velge 15 aviser fra 1850 til 1880, og finne noe som er påfallende ved første blikk. I dette blogginnlegget skal jeg konsentrere meg om utformingen og formen på avisene og deretter på reklamene og viktigheten av dem.

Hvis man konfronterer avisene på den tiden og avisene på vår tid, kan man merke at det fins en stor utvikling som har medført forskjellige endringer. Dette kommer tydelig til uttrykk når man ser på de fire ulike avisene jeg har studert: Bergens Adressecontoirs Efterretninger, Drammens Tidende, Aftenposten og Morgenbladet.

En liten presentasjon av strukturen i avisene.

Avisene på 1800-tallet hadde noen elementer som var forskjellige fra i dag. Først og fremst var de ikke lengre enn 4 sider. Dramens Tidende kan man imidlertid av og til finne publisert med 2 sider mer enn vanlig som het «Tiillæg til Drammens Tidende» (4.5.1851).

Dessuten hadde avisene ikke den samme størrelsen: Morgenbladet og Aftenposten var f.eks. ganske store med 5 spalter på hver side mens Drammens Tidende og Bergens Adressecontoirs Efterretninger var mindre med bare 3 spalter. I tillegg var det ikke vanlig å legge til bilder mellom teksten.

Det er ganske interessant bruk av skrifttype på denne tiden: alle avisene ble skrevet i fraktur, en stilvariant av gotisk skrift som ikke er mye brukt i dag. Fraktur var dominant i tekstene, men man kunne også finne antikva, selv om den ble brukt bare i visse tilfeller som for eksempel i reklamer eller i spesielle deler av aviser (Delen om Telegrammer på Bergens Adressecontoirs Efterretninger i 2. sept. 1870 er et eksempel). Etterretninger var bare på fraktur.

Reklamene: det ekte elementet i avisa

Et element som man kan finne veldig ofte i avisene både i det 19. århundre og i nåtida er reklame. I alle aviser, som jeg har lest, kunne man merke at det var en konstant nærværelse av reklame i dem, og det er interessant å få øye på dem. I dag er de ennå stadig i avisa. Framgangsmåten i å presentere dem har riktignok endret seg helt på grunn av nyere teknologi, men målet har nok ikke  ikke endret seg. Og når man kan finne reklamer hver dag i avisa, betyr det at de spiller en stor rolle for alle avisene. Med sikkerhet er reklamene en god hjelp for å stole på produkjonen av avisene fordi den sikret avisen inntekter.

På 1800-tallet kan man merke at det var forskjellige produkter som ble solgt. I tillegg kan man finne annen informasjon i form av reklamer, som f. eks. ruteplaner for skip eller tog.  I alle avisene fins den samme strukturen for å presentere reklamene: de var ganske små og de dekket bare lite plass på en side i sammenlikning med de nåværende reklamer som også kan fylle hele siden. Dessuten var det ikke bilder, men vanligvis bare en kort beskrivelse av produkter. Det fantes ikke noe motto eller spesielle ordspliller som kunne tiltrekke oppmerksomheten til kunder.

Det var avisene som bestemte hvordan reklamene måtte fremstilles og de hadde ulik interesse med dem. Vi kan analysere f. eks. Bergens Adressecontoirs Efterretninger der reklamene hadde en viktig rolle. De dominerte avisen, og man kan se at det er nesten 3 sider med bare reklamer og bare én side med etterretninger. I tillegg kan man merke at reklamene faktisk stod på de første sidene og ikke på slutten av den slik de gjør i de andre. Med avisen Dramens Tidende har man en annen framstilling av reklamene: her står reklamene på slutten av avisen og de dekker bare én side mens det er etterretninger som dominerer hele avisen. Morgenbladet og Aftenposten hadde en jevnere  fordeling av reklamer og etterretninger.

Reklamer og McLuhan

I kommunikasjonsfeltet er Marshall McLuhan (1911-1980) en av de viktigste tenkerne. 37 år etter  hans død utøver han enda stor  innflytelse på den menneskelige tanken. Ifølge McLuhan var det nødvendig å analysere medier og ikke bare innholdet deres. Med den berømteste setningen “the medium is the message” oppsumerer han sin teori. Kommunikasjonsmidler er ikke nøytrale og det er ikke innholdet, men strukturen de produserer som er av innflytelse: “Indeed, it is only too typical that the “content” of any medium blinds us to the character of the medium”(McLuhan 1964). Hvis man analyserer f. eks. en utgave fra avisen Bergens Adressecontoirs Efterretninger (utgaven av 11. December 1872 er et perfekt eksempel) kan man se at etterretninger, som kan forstås som innholdet ikke har stor viktighet.  På første plass finner man bare reklamer som blir disponert nesten på en uregelmessige måte. Noen reklamer dekker to spalter mens andre bare èn. Man kan se også forskjellige størrelser av bokstaver som om reklamene vil ta oppmerksomheten til leseren og oppfordre ham til å kjøpe noe.

Men hvorfor er reklamene så viktige for avisene? Ifølge Macluhan «The classified ads (and stock-market quotations) are the bedrock of the press. Should an alternative source of easy access to such diverse daily information be found, the press will fold. (…) Advertisers pay for space and time in paper and magazine, (…), they buy a piece of the reader, listener, or viewer as definitely as if they hired our homes for a public meeting (McLuhan 1964).

Avisene på denne tiden bestod ikke bare av etterretninger eller reklamene om produkter. Litteraturen spilte også en stor rolle for avisene på 1800-tallet. Man kunne finne dikt eller fragmenter av romaner som ble trykket uten bestemte regeler, og leseren kunne

 lese dem som en del av avisen selv.

Sånne tekster blir sett som en del av reklamene fordi forfatterere skrev dem for underholde leserne og tiltrekke oppmerksomheten deres. Et eksempel er et fragment fra romanen fra I Schillingsgaarden av den tyske forfatteren E. Marlitt som man finner i Bergens Adressecontoirs Efterretninger (3.08.1879). Sånne tekster var så populære at leserne betalte avisene for å lese dem.

 

Det er sikkert at sånne reklamer kan virke rare for noen i dag, kanskje til og med uattraktive hvis vi sammenligner dem med reklamer fra i dag. Da må vi huske på at middelet og teknologien for å overføre “the message” har forendret seg radikalt i løpet av tiden. Midlene har blitt mer effektive enn før på grunn av de nye teknologiene. Likevel har avisene og reklamene samme rolle nå som da: Uten reklamer og annonseinntekter kan ikke aviser eksistere.

Litteratur:

McLuhan Marshall 1964 «The Medium is the Message» I Understanding Media: The Extensions of Man. Corte Madera: Gingko Press.
Dramens Tidende 4.05.1851, 12.08.1857
Bergens Adressecontoirs Efterretninger 2.09.1870, 11.12.1872, 3.08.1879
Morgenbladet 11.06.1863, 3.5.1860

Kategorier
Studentblogg

Digter og journalist i tandem

«Every literary field is the site of a struggle over the definiton of the writer.»
– Pierre Bourdieu

1_V5_P68_ZZDm_Eo0_Lnvj_DD4_Aig

Litteraturanmeldelsen er ingen ny sjanger, og med den store avis-boomen på 1800-tallet ble det lettere for mannen i gata å utvikle et forhold til litteraturen gjennom møtet med anmeldelser i de store avisene. Likevel kan vi spørre: hvilken hensikt hadde egentlig disse anmeldelsene, og hva var journalistens formål? Hvordan engasjerte avisene seg med sitt eget leserpublikum, gjennom å videreformidle litteraturen? I dette innlegget skal jeg se på nettopp hvordan journalisten selv deltar i litteraturen, gjennom å engasjere seg kritisk i en offentlig sfære.

For å undersøke dette engasjementet og kommunikasjonssituasjonen som oppstår, har jeg tatt utgangspunkt i fire litteraturanmeldelser, fra fire ulike aviser publisert mellom 1850-1880. Disse tekstene har dannet bakteppet for den følgende diskusjonen, der jeg vil bruke tanker framlagt av Richard Salmon, Stephen Greenblatt, Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu for å undersøke litteraturanmeldelsen i et medieperspektiv.

I sin tekst The Public Sphere: An Encyclopedic Article skriver Jürgen Habermas om hvordan litteratur og aviser står sentralt i offentligheten. Mer presist skriver han at aviser og litteratur bidrar til å utvikle det han kaller the public sphere, på norsk «den borgerlige offentligheten» . Med dette uttrykket mener Habermas ‘first of all a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed.’ (1989, s. 136) Med andre ord er the public sphere, eller offentligheten, den felles delen av menneskers sosiale liv der en generell oppfatning om noe, en mening, (fritt) kan skapes og utvikles (av alle). Siden avismediet er en del av denne offentligheten, bidrar altså det daglige ordtrykkeri til å utvikle folkeopinionen – også om litteraturen.

Pierre Bourdieu har i teksten The Field of Cultural Production uttrykt seg om hvordan litteraturen  og det litterære feltet utvikles i samspill med andre sosiale, økonomiske og politiske felt. Avisen som medium danner på mange måter et krysspunkt for disse feltene – den er både omfattende og mangfoldig med hensyn til teknologi, produksjon, tilgjengelighet og begrensninger, og spilte på andre halvdel av 1800-tallet en viktig rolle for litteraturen. Blant annet bidro avis-anmeldelsen kritikernes dom tilgjengelig for et bredere publikum.

Gjør vi et lite dykk inn i sjangeren, kan vi si at en anmeldelse er skrevet av en skribent eller journalist, om et kunstverk, for et publikum. Hensikten med anmeldelsen er å vurdere et kunstverk, her en litterær tekst, for leseren. Journalisten kan bruke denne posisjonen til å fremme en tekst, slik (den anaonyme) skribenten «D.» gjør her i Morgenbladet, 12. oktober 1854:

‘… jeg føler mig overbevist om, at enhver tænkende og følende Læser vil med mig være enig i, at Salomon de Caus i det hele taget er et ualmindelig skjønt og ædelt Digterværk, som upaatvivlelig engang i Tiden, om ikke før, vil blive henregnet til den nordiske Literaturs Brydelser.’

Eller han kan avskrive nedsettende, eller utelate å felle dom over verket, slik som her:

‘Hvor meget det vil veje i Drachmanns samtlige Pærler, hvor dybt det vil grave sig ind i Literaturen, drister jeg mig for Øieblikket ikke til at udtale nogen afgjørende Mening om.’ (anonym anmeldelse av «Strandby Folk», Bergens Tidende, 21. april, 1883).

Parallelt med anmeldelsen kan vi anse selve den litterære teksten, som også er skrevet av en forfatter, om et emne, og for et publikum. Omtrent slik:

Image1

I anmeldelsen «snakker» journalisten til sine lesere, som har en ukjent mengde kunnskap om litteraturen som diskuteres. Av og til fungerer disse anmeldelsene opplysende og informerende, og har som hensikt å anbefale eller fraråde leseren å engasjere seg i verket. Et slikt eksempel finner vi i anmeldelsen av Ibsens Catilina fra Morgenbladet, 5. juli 1850, der skribenten «A.» ryddig avslutter sin anmeldelse med følgende: ‘Bogen, der er net udstyret, faaes i Boghandelen til en Priis af 48 Shilling.’ Teksten, som allerede har blitt møysommelig forklart (og muligens spolert) og vurdert utifra kritikerens beste evner, promoteres til syvende og sist som et salgsobjekt, og skribentens hensikt blir til syvende og sist å selge.

Uansett er det en ensidig kommunikasjonssituasjon som oppstår når journalistene anmelder litterære verk, og det kan framstå som om journalisten forventer at leseren allerede har kjennskap til teksten som diskuteres, basert på nivået diskusjonen befinner seg på.

Selv om skribenten inngår i en offentlig diskusjon rundt litteraturen er de fjernet fra sine lesere.Denne distansen oppstår på grunn av 1) mediet, altså avisen, som kun skribenten i utgangspunktet har mulighet for å uttrykke seg i, og 2) anonymisering av selve skribenten. Begge disse hindrer mottakeren i å respondere. I tillegg oppstår en tredje form for distanse gjennom det akademiske nivået anmelderen ofte skrev på. Her diskuteres tekniske aspekt ved litteraturen så vel som tematiske elementer, og språket kan ofte i seg selv være svevende og abstrakt, som for eksempel når denne skribenten anmelder den allerede nevnte dramatiske teksten Salomon de Caus av den populære forfatteren Andreas Munch ved å begynne slik:

‘De ere Violer, før tidlig udsprungne i Ideens Martsmaaned, Blomsterknopper ubetimelig udfoldede i en falsk Vaar. Mellem dem og de duftende Roser ligger endnu mange Dages Storme og mange Nætters Frost. Hvis det ikke var formaktelig Tale, saa kunde man sige, at det var, som om Forsynet, naar det er ifærd med at frambringe noget Stort og Nyt paa denne Jord, gjorde nogle mislykkede Forsøg, førende det traf det Rette – den Rette, det er ikke denne, og ikke denne, men der er han. Caus var ikke den Rette; derfor døde han i et Galehuus.’ («D.», Morgenbladet, 12. oktober 1854)

Slike eksempler gjør at anmeldelsen framstår som forsøk på å delta i selve litteraturen, så vel som i en intellektuell diskusjon rundt den. Denne diskusjonen er samtidig på et nivå som muligens var  fullstendig utilgjengelig for en stor andel lesere av datidens lesere. Derfor anser jeg det slik at vi har å gjøre med en uklar situasjon med henhold til sender, produkt, og mottaker – hvem er avsender, hva er tekstens prosjekt, og hvem er egentlig mottakeren?

Bourdieu skriver at ‘producers and products will be distinguished according to their degree of success with the audience’ (2006, s. 101). Sett i lys av anmeldelsessjangeren støter vi her på en kompleks kommunikasjonssituasjon, der journalistiske skribenter omtaler skjønnlitteraturen i uvisshet om hvorvidt publikum allerede har kjennskap til verket eller ikke. Her blir produsenten (den originale forfatteren, eller ‘Digteren’) og produktet (det litterære verket) ikke kun anerkjent av et publikum, men deres anerkjennelse blir mediert – og kanskje regulert, i positiv eller negativ forstand – gjennom anmelderen og avisen som medium. Her trekker Bourdieu dessuten inn et økonomisk og politisk perpsektiv: ‘the relationship to the audience and, more exactly, economic or political interest … constitute one of the bases for evaluating the producers and their products.’ Blant annet ser vi i enkelte tilfeller at anmelderen sniker inn noen politisk ladde linjer, som å foreslå at «Digteren» bak Catilina  ‘om muligt, næste gang, prøve sine Kræfter paa et mere taknemmeligt Felt, nemlig Fædrelandets Historie.’ («A» i Morgenbladet, 05. juli 1850)

En anmeldelse av et litterært verk har som primærhensikt å bedømme verkets verdi, eller gyldighet. Gyldighet er også noe Bourdieu kommer inn på når han diskuterer begrepet legitimacy. Han beskriver tre prinsipper som styrer gyldighet: 1) Producers who produce for other producers, art for art’s sake, art for artists, 2) Legitimacy corresponding to ‘bourgeouis’ taste, consecration bestowed by the dominant class and private tribunals, og til sist 3) ‘Popular’ legitimacy, consecration bestowed by the choices of ordinary consumers, ‘mass audience’. (2006, s.105) I vårt tilfelle må vi vurdere prinsipp 2 og 3, da gyldigheten som blir anslått av en dominant samfunnsklasse (blant annet de dannede/utdannede, og priviligerte avisskribenter) kan (og vil) bidra til å regulere hva som anses som gyldig blant et større publikum, altså offentligheten.

Dette offentlighetsperspektivet er særlig relevant når vi snakker om avisen som medium! Richard Salmon skriver i A Simulacrum of Power at ‘the newspaper gains the capacity to overcome distance and return the modern public sphere to its supposedly original state: that of the agora.’ (2000, s. 31) Avisen har med andre ord muligheten til å gi offentligheten en stemme. I anmeldelsen er det derimot en autoritetsskikkelse, nemlig kritikeren, som legitimerer seg selv, og gir seg selv en stemme (dog ironisk nok, ofte anonymt). Avisen som medium får dermed en dobbel funksjon for journalisten: han skriver «ut» mot et publikum samtidig som han skriver seg selv «inn» i historien og kulturen, gjennom å involvere seg med litteraturen. For å forklare dette nærmere vil jeg se på noen utdrag fra Stephen Greenblatts tekst, The Circulation of Social Energy.

Greenblatts tekst tar utgangspunkt i hans «ønske om å kommunisere med de døde». (2008, s. 557) Særlig er han opptatt av den litteraturen som har bevart verdi, gyldighet og anerkjennelse lenge etter sin tid. Likevel mener jeg at hans argumenter som omhandler litteraturens «sosiale energi» også er relevante når man snakker om samtidslitteratur, og kritikerrespons og -engasjement rundt denne. Blant annet skriver Greenblatt:

‘The ‘life’ that literary works seem to possess long after both the death of the author and the death of the culture for which the author wrote is the historical consequence, however transformed and refashioned, of the social energy initially encoded in those works.’ (2008, s. 560)

Kan man da si at litteraturanmelderen «skriver seg inn i» eller blir en del av litteraturens «sosiale energi'» og kulturen den springer ut av? Er dette en uunngåelig del av anmelderens prosjekt når han velger å engasjere seg, i offentligheten gjennom en avis, altså i et medium som kan bevares for ettertiden? Jeg mener: Ja.

Greenblatt skriver: ‘In its aesthetic modes, social energy must have a minimal predictability … and a minimal range: enough to reach out beyond a single creator or consumer to some community.’ (Greenblatt, 2008, s. 561) Anmelderen styrker det litterære verket gjennom å promotere det, altså gi det oppmerksomhet, i avisen.  Selv om kritikeren fordømmer verket, har kunstverket fått omtale, og som man sier; «all presse er god presse». Det er dette anmelderen gjør, under skjul av å forsøke å informere eller påvirke den allmenne respons til dikterverket. Samtidig som anmelderen bedømmer verkets verdi og gyldighet, skriver han seg altså inn i den sosiale energien som omfatter verket, og involverer seg med litteraturen på flere nivåer: historisk, politisk, økonomisk; som leser, kritiker, og videreformidler.

Kunstens mottagelse, og kunstens kritiker, blir med verket inn i historien. Som Greenblatt skriver: ‘[A]rt does not simply exist in all cultures; it is made up along with other products, practices, discourses of a given culture.’ (Greenblatt, 2008, s. 565)

 

Litteratur:

Bergens Tidende 26.06.1879
Bergens Tidende 21.04.1883
Bourdieu, Pierre, ‘The Field of Cultural Production’ i David Finkelstein og Alistair McCleery (red.): The Book History Reader. London: Routledge (2006), s. 99-120
Greenblatt, Steven, ‘The Circulation of Social Energy’. I David Lodge og Nigel Wood (red.): Modern Criticism and Theory. A Reader. Harlow: Pearson Longman (2008), s. 557-571.
Habermas, Jurgen, ‘The Public Sphere: An Encyclopedic Article’ trans. Sara Lennox and Frank Lennox. I Media and Cultural Studies. Keyworks. ed. by Douglas Kellner og Meenakshi Durham. Malden, MA: Blackwell (1989), s. 136-142
Morgenbladet 05.07.1850
Morgenbladet 26.06.1854
Salmon, Richard, ‘A Simulacrum of Power: Intimacy and Power in the Rhetoric of the New Journalism’ i Nineteenth-Century Media and the Construction of Identities. Laurel Brake, Bill Bell, David Finkelstein (red.), Palgrave: New York (2000), s. 27-39.

Kategorier
Arkiv Studentblogg

IBSENFORSKERNES «GRAND DAME» – Intervju med professor Vigdis Ystad.

Intervju skrevet av: Andreas Bentzrød.

I 2010 utkom siste bind av Henrik Ibsens skrifter der en studie av hans dramatikk og diktning er detaljert kommentert. Alt fra hans kjærlighetsbrev, forretningskorrespondanser til de mindre, ukjente telegrammene. Ibsen som brev og telegram- skribent er et interessant studie, og noe som forskergruppen har jobbet med.  – Men hva vet vi egentlig om Ibsen som brev- og telegramskriver, og hvilken betydning hadde det for hans forfatterskap? Kan telegrammene Ibsen sendte forklare noe? Og hva kan en pensjonert professor fortelle oss om Ibsen som spåmann? Forskergruppens andre intervju forsøker å besvare spørsmålene, som for noen kanskje har stått uløste.

Forskerguppen er fortsatt i Oslo. Det er november og kaldt, og etter gårsdagens intervju med Morgenbladets journalist Håkon Gundersen har turen kommet til en stor personlighet innenfor nordisk litteraturvitenskap. Denne gangen skal vi intervjue den pensjonerte professoren og Ibsen – forskeren, Vigdis Ystad. Ystad er en av Norges desidert beste forsker på dikteren og dramatikeren Henrik Johan Ibsen. Etter å ha avlagt doktorgrad på universitet i Oslo i 1974, der hun forsvarte sin avhandling om Kristoffer Uppdals lyrikk, har hun jobbet både som universitetslektor og dosent. Og allerede i 1979 ble hun tildelt et professorat ved universitet. I norsk litteratur har Ystad sin kompetanse på lyrikk og diktning, og Henrik Ibsens dramatikk. I løpet av årene har Ystad hatt utallige styre- og lederverv innenfor ulike akademiske organisasjoner. I september 2012 utnevnte Kong Harald Ystad til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «For hennes innsats for norsk kulturliv». Det er ekstra stas for forskergruppen å kunne intervjue henne. Ystad er en bestemt, men en svært hyggelig kvinne, som gladelig åpner dørene til sin omfattende kunnskapkilde om Henrik Ibsen – og hans innholdsrike liv. Fra 1998 til 2010 ledet hun, Norges hittil, største humaniora – prosjekt. De 17 bindene om Henriks Ibsens skrifter, utgitt av Aschehoug forlag og universitet i Oslo. Forskergruppen møter henne på Nasjonalbiblioteket der hun også har forskerkontor. Hun tar imot oss ved bibliotekets kafe, der vi setter oss ned. Det første forskergruppen stiller spørsmål om, er hva hennes tanker om Ibsen som brev- og telegramskriver er? Ystad kremter og forteller at Ibsen ikke skrev så mange brev- og telegrammer.

PENSJONERT PROFESSOR: Ystad er i dag pensjonert professor men jobber alltid med prosjekter ved siden av. Forskergruppen møtte henne på nasjonabiblioteket ved Solli plass, der hun for tiden har et eget kontor.
PENSJONERT PROFESSOR: Ystad er i dag pensjonert professor men jobber alltid med prosjekter ved siden av. Forskergruppen møtte henne på nasjonabiblioteket ved Solli plass, der hun for tiden har et eget kontor.

        «Han (Henrik Ibsen) har jo en dreining mot det forretningsmessige i korrespondansen sin», forteller Ystad. «Han var jo ikke noen stor brevskriver, slik som Bjørnson som har etterlatt seg omkring 30 000 brev. Ibsens brevsamling består av ca. 3000.»

         Ystad nevner også at Selma Lagerlöw skrev rundt 40000 brev. Hun poengterer  videre at Ibsen var svært bevisst på sin brevskriving, nettopp fordi det tok tid, og han følte seg tvunget til å la konsentrasjonen ledes mot sitt arbeide og diktningen. Det var dermed en bevisst handling fra Ibsens side at han ikke skrev flere brev enn det han gjorde. Ibsen var en kontrollert, bevisst og effektiv mann,

       «Dette er noe som også forteller mye om Ibsens personlighet» legger Ystad til.

Men spørsmålet som Ystad, i likhet med forskergruppen stilte seg er hvorfor Ibsen sendte telegram? Telegrafen som et nytt teknologisk fenomen vet vi var et middel for å oppnå raskere, og mer effektiv kommunikasjon. Viktige beskjeder kunne sendes over store avstander i løpet av kort tid. Forskergruppen har bitt seg særskilt merke i at Ibsen sender telegrammene på flere ulike språk, men hvorfor?

         «Ibsen kunne tysk» begynner Ystad å forklare og setter seg nærmere bordet. «Han bodde lenge i Tyskland, i München og i Dresden blant annet, så det å skrive telegrammene på dette språket var åpenbart det mest hensiktsmessige. Han kunne jo også italiensk, i hvert fall så leste Ibsen italienske aviser. Og han kunne nok såpass fransk, at han kunne komme seg igjennom de enkleste samtaler og avisartikler, vil jeg tro. Men engelsk derimot.» Ystad rister på hodet. «Engelsk var Ibsen svært dårlig i. Det var et språk han ikke behersket. Italiensk lærte han seg mens han var på tur til Italia i 1864. Og tysk var jo et språk alle kunne.»

    Allikevel er det et punkt forskergruppen har lagt merke til som var svært snodig. Hvorfor sender Ibsen et telegram på fransk fra Italia? Ystad tenker seg om noen sekunder før hun svarer:

        «Dette er fordi han regner med at mottakeren ikke kan italiensk, vet dere.»

Men hvorfor var det ikke på norsk? Lurer gruppen på videre.

         «Dette skal jo gå igjennom en person som skal omsette ordene til morsesignaler og da må det jo være en som kan dette språket. Den som gjennomfører sendingen må altså kunne det språket. Det vil jeg tro er det logiske» forklarer hun.  

          Den franske kunnskapen i Italia er dermed god, mener Ystad, ettersom de hadde stasjonert franske soldater i Vatikanet. Sveitsergarden kunne fransk og Vatikanet var i meget stor grad franskkynding, det er dermed nærliggende å tro at det ikke burde være noe problematisk for vedkommende som skal overføre ordene til telegrafiske beskjeder.

         Et annet interessant spørsmål som forskergruppen stiller i forhold til Henrik Ibsens skrifter, er om det har fremkommet nye brever, eller tekster av Ibsen. Det er rimelig å tenke seg at under et arbeid vil det stadig dukke opp noe.

         «Ja, ett og annet brev, mener jeg har kommet til rette» sier Ystad. «En eller annen dedikasjon, men så vidt jeg vet er det ikke funnet noen telegrammer, som dere søker. Det er jo klart at det alltid vil dukke opp nye ting. Men, et annet spørsmål er jo vedlikehold. Det sitter en person i halv stilling på Ibsensenteret på Universitet i Oslo, noe som er altfor lite, som skal vedlikeholde alt tekstmateriale. Og det er klart at det er en krevende prosess. En person, det sier seg selv. Det er altfor lite.»14939504_694668880687565_5989970746923611373_o

          Til spørsmål om hvordan arbeidet med Henrik Ibsens skrifter begynte forteller Ystad at det hadde vært diskusjoner om et prosjekt allerede på tidlig 1990 – tallet, hvor det skulle lages en større samling og innsamling av Henrik Ibsens tekster. Dette hadde blitt fremmet lenge, men saken lot hvile på seg før de greide å samle midler fra ulike fond til å begynne prosjektet i 1998. Ystad var hovedredaktør. De andre, redaksjonelle redaktørene var blant annet professor i historie Narve Fulsås, og førsteamanuensis i tysk litteratur og Ibsen – forsker Christian Janss. De gamle utgavene av Ibsen var bygd på en standard som ikke var filologisk korrekt, og som behøvde en grundig og nøye, revurderende vitalisering. Redaksjonen ville tilbake til  et utgivelsesteoretisk prinsipp som innebar at førstetrykket skulle nyttes og dermed ville det bli en mer autentisk tekst. Det ble derfor en omfattende prosess for gruppen som skulle starte arbeidet. Hensikten med prosjektet var ikke å forandre, men snarere å gå tilbake til de opprinnelige kildene for å forstå den filologiske standarden bedre. Redaksjonen besto av omkring 5-10 personer med ulike bakgrunner. Skrivingen av et kommentarsett som skulle kunne brukes av forskere eller studenter ble også satt i gang.

         «Vi visste også at elektroniske tekster er fremtiden, så vi sørget for å kode alle tekstene fra dag en, istedenfor å ta en tekst å kode den, så gjorde vi en og en tekst ferdig kodet. Dette er med på å skape en elektronisk forlengelse av verket, og som kan stå i mange år fremover. Det er en viktig del av prosjektet» sier Ystad, som forteller at det har vært en lang og tidkrevende prosess.  

          «Med dette prosjektet har vi forsøkt å gi en dyptgående oversikt over Ibsens biografi, og over den skjønnlitterære delen av hans verker, brever og artikler til en slags biografisk linje til verket, og det er klart at det er jo svakheten ved mye av dagens litteraturforskning, at selve kontekst- studiet ofte sveller ut. Slik at det blir en form for reduksjonisme» sier Ystad. «Verket vil altså fremstå som en liten klump, og så kan man gå ut i fra alle retninger, så det er en veldig reell fare.»

         I lys av dette har redaksjonen forsøkt å koble dokumenter å se sammenhenger, og hvis en ser på brevutgaven, så vil den fremstå som annerledes enn den utgaven det er kommentert på i dramautgaven.

Forfatteren og dramatikeren Henrik Ibsen (født 20/3-1828, død 23/5-1906) Foto: Scanpix / arkiv
IBSEN: Forfatteren og dramatikeren Henrik Johan Ibsen. (født 20/3-1828, død 23/5-1906)Foto: Scanpix / arkiv) 

         «Vi har forsøkt å koble dokumenter, å se sammenhenger. Vi kommenterer slik dramaene står, vi kommenterer ikke fremtiden.» fastslår Ystad.  «Slik som Nora i Et dukkehjem, velger å gå eller å bli hos ektemannen, altså å bryte ut av ekteskapet eller fortsatt være der, Vi vet ikke når Gengangere kommer to år senere, at kvinnen vender tilbake til ektemannen, og dette får Ibsens refs for, fordi det er enda mer radikalt. Dette er det vi kaller en åpen kloakk» humrer Ystad. “mens når det gjelder brevene, når vi begynner på brevene, så fantes det ikke noen rettighetslover for forfattere, så hvem som helst kunne gi ut Ibsens verker og tjene masse penger. Det var faktisk en mann i Kristiania som gjorde dette, men han kunne selvfølgelig ikke bli anklaget for noe, grunnet at det ikke fantes en lov»

           Forskergruppen kjenner til debatten om forfatterrettigheter og nikker blidt enig i Ystads beskrivelse av temaet.

        «Ibsen ville blant annet dra med seg andre forfattere som Bjørnson og stortingsrepresentanter for å få skaffet en lov for dette. Saken gikk jo faktisk til høyesterett, og Ibsen vant! Så dette var et viktig steg for forfattere i Norge, og Norden generelt, at opphavsretten til verkene ble beskyttet, da i bunn og grunn hvem som helst kunne forsyne seg.» forteller Ystad. Som et interessant sidespor til dette oppdaget også forskergruppen under arbeidet, en roman hvor familien Ibsen ble direkte hengt ut, eller portrettert. Romanen var skrevet av John Paulsen, som faktisk var en god venn av familien Ibsen – da Ibsen mente Paulsen kunne bli en stor og mektig forfatter, hvis han arbeidet godt. I et brev forskergruppen har oppdaget kan man knytte beskjeden hvor Ibsen skriver til Paulsen at han burde begynne å studere litteratur og kunsthistorie. Uten disse fagene kan man ikke bli en dyktig forfatter. Brevet sendte Ibsen fra Roma, der han bodde i deler av sitt dikterliv. Romanen var særskilt utleverende i forhold til Ibsens sønn Sigurd, som Paulsens forlegger Frederik Hegel, som forøvrig også var Ibsens forlegger, legger merke til i romanen under et annet, fiktivt navn. Etter denne utgivelsen bryter Ibsen kontakten med Paulsen. Resultatet er slettes ikke bra, og på kort tid har Paulsen mange av skandinavias viktigste forfattere på nakken som Kielland, Bjørnson og Jonas Lie som var gode venner av Ibsen. Vigdis Ystad kjenner godt til historien og vemmes ved romanen “Familien Pehresen”. Det er en stygg roman på mange måter, sier hun. “Har dere forresten lest den?” spør hun. Forskergruppen rister på hodet, men innrømmer at det virker som en roman en burde vite om.

     “Ja, det er en veldig stygg roman” gjentar Ystad og sukker. “Det er jo rett og slett utlevering, det er infamt.” Forskergruppen leste seg opp på mottakelse og resepsjon av romanen, og de syntes det er svært snodig at ikke Hegel, som var en viktig mann for mange forfattere og særlig Ibsen ikke kjente bedre til innholdet og portretteringen i romanen. Hvordan kan det ha seg?

     “Han leste ikke dette, han!” fastslår Ystad. “Nei, Hegel leste svært lite av det som kom inn til forlaget generelt. Det er mye som tyder på at Hegel tok ting på ordet. For da Ibsens skulle inn på Gyldendal forlag (dansk) i 1866 så hadde Hegel trodd at Ibsens stykke Brand var et historisk drama, etter rykter fra Bjørnstjerne Bjørnson som var på forlaget. Bjørnson hadde jo også skrevet flere historiske skuespill og Hegel trodde dermed at Ibsen også var i gang med et nytt verk. Det gjorde han nok også, egentlig.” Ystad legger til en interessant opplysning:  “Henrik Ibsen hadde i grunn tenkt å skrive om en pirat fra Færøyene som het Heinesen, men så ble det Brand.  Ibsen sendte verket til Hegel. Hegel, derimot hadde tatt Bjørnsons ord for god fisk, og dermed fikk Hegel sendt manuskriptet til trykkeriet – uten å lese det!” Allikevel oppdaget forlagsredaktør Hegel at dette ikke var hva Bjørnson hadde sagt. Stykket var slettes ikke historisk. Det gjorde at Hegel ble svært skeptisk til Ibsens stykke og mente det ble feil å trykke det, med hensyn til salgstall og opplag. Det var ikke forretningsmessig sterkt å publisere et slikt skuespill som Brand. Men dette ble endret da stykket kom ut i 1866. Ibsen var en salgsmaskin. “Hegel leste jo knapt Ibsens stykker” forteller Ystad. Forskergruppen nikker interessert. Men hvordan kan det ha seg at en så kjent manns verker ikke blir lest av forleggeren hans selv?

     “Hegel leste nok mye av Ibsens stykker, og de snakket om det da de møttes hver gang Ibsen var i København. Men til slutt ble det bare et spørsmål om penger. Hegel og forlaget tjente jo mye penger på Ibsens verker. Jeg tror heller ikke at det var vanlig konsulentbehandling av manuskriptene” Det er nok mulig at Gyldendal ikke ville betale for ordentlige korrekturlesere og redaktører utenfra. Det er for forskergruppen et interessant spørsmål å veie opp imot i dag. Hvordan stiller dagens forlagsarbeid seg i forhold til datidens?  For forskergruppen har intervjuet vært en interessant inngang videre i Ibsens liv og diktning. Ystad forteller også hvordan Ibsen kan ha vært en slags spåmann for fremtidens teknologier.

    “Ibsen var en svært klok mann. Han kan nok ha blitt sett på som en slags spåmann” smiler professoren lurt. Dette fordi mange av Ibsens temaer fortsatt er aktuelle i vår tid. Og mange av Ibsens skuespill problematiser noe som angår oss alle, enten det er kjærlighet eller død. Forskningen til gruppen har vist at Ibsens telegrammer har en logisk sammenheng mellom tid og økonomi, da mye av Ibsens korrespondanse omhandler personer og mellommenn som er viktig for hans forretningsmessige kontekst. Ibsen var allikevel en spåmann, en litterær spåmann. Han evnet å se tidens underliggende strøminger i samfunnet. Gjennom sin grundige lesning av aviser innhentet han mye inspirasjon til skrivingen og klarte å treffe tidsånden.

14569729_1458466020846832_595508446_n
FORSKERGRUPPEN: Andreas, Gerd Eli og Ida Louise har jobbet med Ibsens telegrammer i løpet av høsten 2016. Dette er siste innlegg gruppen poster.

Forskergruppen takker for intervjuet med Vigdis Ystad.

Kilder: (Bildet av Henrik Ibsen er hentet fra: https://ndla.no/nn/node/83152 (lastet opp 17.12.16.)

 

 

 

Kategorier
Arkiv

Berlinrapport Knut

Rapport fra Berlin

Hva kan en to-dagers tur til Berlin gjøre for en students interesse i et fag som frem til nå har vært en blandet opplevelse? Svaret er todelt: på den ene siden var det opplevelser under turen som føltes, om ikke meningsløse, så i alle fall ikke særlig relevante for faget litteraturvitenskap. På den andre siden var det derimot en opplevelse som sto igjen som en liten øyeåpner for hva faget faktisk kan bidra med.

 

Dag 1

bilde
Berlins mest sjarmerende hamburgerskur

Etter en kveld tilbragt i Kreuzberg, hvor en av Berlins beste hamburgere mer enn gjorde opp for en ellers dårlig indisk lunsj i Prenzlauer Berg, var første punkt på agendaen et besøk hos Stefanie von Schnurbein på institutt for Nordeuropeiske studier ved ærverdige Humboldt University i hjertet av Berlin, hvor vi befant oss på et lite seminarrom etter en noe problematisk navigeringsrunde. På forhånd hadde vi fått beskjed om å lese Pengar (1885) av Victoria Benedictsson, og undertegnende var forberedt på et miniseminar om teksten. Det som det derimot skulle vise seg at vi skulle gjøre var alt annet enn en tradisjonell forelesning og påfølgende diskusjon, men heller et utradisjonelt undervisningsopplegg, som ved introduksjonen minte om noe tatt ut av en new age instruksjonsbok. Det skulle deles inn to grupper, hvor den ene skulle lage kollasjer og den andre skulle bedrive noe som lå nærmere utøvende teater enn litteraturvitenskap. Frykten for pantomime hindret meg fra å delta på gruppe to, men på kollasjgruppa skulle vi i alle fall klippe ut bilder fra diverse magasiner og sammen sette de sammen som forklaringer på spørsmål vi hadde stilt på forhånd (kort fortalt).

Selv med min skepsis, så skal øvelsen ha skryt for at den klarte å dra i gang en diskusjon og samarbeid som kanskje ikke så ofte dukker opp under tradisjonelle gruppeoppgaver. Dessverre så fikk man ikke en diskusjon som stakk særlig dypt. Dette hadde kanskje kunne vært løst ved at man først (eller kanskje etter) hadde fått en mer tradisjonell forelesning, hvor man hadde gått litt mer inn på verket og dets betydning. Slik det ble gjennomført denne gangen, så føltes det hele litt uten mening. Det som derimot forklarte litt av opplegget var at under samtalen ved middag samme kveld, så forklarte Knut Ove hvorfor de en gang i semesteret gjennomfører denne typen utradisjonell tilnærming til akademia: nemlig at man ved Humboldt har en helt annen holdning til jobb og studier, som bærer preg av å være altoppslukende. Det at man nærmest «puster» akademia fra man våkner til man legger seg gjør nok at følelsen av utmattelse raskere vil melde seg, og sett på dette viset så gir hele opplegget mer mening. Jeg kan likevel ikke si at jeg satt igjen med særlig mye etter vårt miniseminar med Stefanie, men det var i alle fall en ny opplevelse. Jeg ville derimot vært skeptisk til en innføring av lignende opplegg på NTNU.

Etter en heller skuffende lunsj i Mitte (et sort hull når det kommer til spisesteder) bar det videre til Vest-Berlin og teateragenturet Felix Bloch Erben, liggende vegg i vegg med det storslagne (i alle fall på innsiden) Renessanseteateret. Uten å ha noe særlig snøring på hva et teateragentur faktisk gjør, så skulle dette besøket vise seg å bli svært så informativt. Det var dette agenturet som hadde ansvaret for Ibsen i Tyskland, og det å få se en del originale Ibsen-dokumenter var en morsom opplevelse. I spørrerunden som foregikk i den staselige restauranten til teateret fikk vi en særdeles god innføring i hva det faktisk vil si å drive et teateragentur; denne mellommannsrollen som står som bindeleddet mellom skaperen og en faktisk oppsetting av et stykke. Det som dette besøket resulterte i, i alle fall for meg, er en utvidelse av horisonten for hva en kan gjøre med en grad i blant annet litteraturvitenskap. Det høres kanskje banalt ut, eller ut som noe som burde vært åpenlyst, men det er fint å få påminnelser om hva som befinner seg der ute og de forskjellige retningene man kan ta. I denne forstand så var teateragenturbesøket et fint punkt på Berlin-agendaen.

bilde-5
Berlins fineste currywurst.

 

Dag 2

Først en liten anekdote: Før vi kom til kommunikasjonsmuseet (Museum für Kommunikation Berlin) så ble en rask frokost inntatt på en kafe i turiststrøket rundt Checkpoint Charlie, hvor vi fikk bivåne de som hver dag står midt i veien og gjenspiller grensevakter fra tiden i et delt Berlin. Her kunne turister komme bort og få tildelt uniform og effekter og deretter posere med «grensevaktene». Der og da føltes det hele litt bisart. En ting er at turister ser på dette til en mulighet til å ta smilende selfies, men en mer fascinerende tanke er hvordan det er å dag etter dag skulle stå der som grensevakt, og om man ender opp med å leve seg inn i rollen?

Vel, nok om det. På museet for kommunikasjon skulle vi få en guidet tur gjennom den historiske utviklingen til kommunikasjonen, fra tidlige eksempler på skriftsystem til en skjerm som skulle vise twittermeldinger under VM i fotball (om jeg husker riktig). Museet bød på både interessante, og kanskje litt mindre interessante, partier. Det å se en dekonstruert postvogn står som en av de kulere installasjonene, mens en utstillingene om telefonen og internettet kanskje falt litt gjennom, noe jeg kanskje mistenker skjer fordi det ligger såpass nærme vår egen tid og på det viset kanskje mangler litt av den fascinasjonen som man får for tidligere epoker. Jeg synes spesielt at utstillingene om postsystemet var interessante og veggen hvor det var hengt opp en haug forskjellige postkasser var veldig flott og nesten som en kunstinstallasjon i seg selv. Når det gjelder faglig relevans, så er vel dette museet kanskje det beste eksemplet på den utviklingen vi selv har fulgt i faget, med medierevolusjonære utviklinger utstilt på rekke og rad.

Dekonstruert postvogn
Dekonstruert postvogn

Da tanken på å lete etter nok et spisested i Mitte ble for mye, hoppet en gjeng på banesystemet og en heseblesende tur til Kreuzberg senere kunne nok en burger inntas i det mest sjarmerende skuret under U-banelinjen som Berlin kan tilby. En like stressende tur tilbake og vi var klare for turens desiderte intellektuelle høydepunkt: Wolfgang Ernst og hans kolleger.

Starten i Fundus-museet viste oss hvilken tilnærming Ernst og hans forskningsgruppe har til duppedittene som utgjør deler av det mediearkeologiske arbeidet.

Det at vi startet i Fundus-museet satte stemninga, og det å se Ernsts tilnærming til hans duppeditter og hvordan det fungerer som et teknisk museum, samtidig som at det er like mye et Reodor Felgen-aktig verksted, hvor tingene ikke bare er til utstilling, men har sin funksjon. Ting tas vare på og repareres, og Ernst virker til å ha en kjærlighet for dingsene sine, der han står og sier at vi kan hente frem hvilken som helst av dem og han vil kunne fortelle oss dens funksjon. Det er en med en nesten barnlig glede han står der (i en litt for stor dress som gjorde at han minte litt om David Byrne i «Stop making sense») og entusiasmen smitter over på gruppen.

De påfølgende miniforelesningene skulle vise seg å bli en heseblesende introduksjon til feltet mediearkeologi og det som måtte befinne seg i nær relevans til det. Jeg må innrømme at det å skulle notere samtidig som man skulle følge med når det gikk som raskest, fort viste seg å være en umulig oppgave. Derfor ble det hele heller en seanse hvor man følte at man ble vitne til akademikere i verdensklasse, hvor spesielt han med amerikansk aksent holdt et foredrag som sto igjen som turens høydepunkt. Det skal ikke legges skjul på at jeg har vært litt skeptisk til hva dette faget tar for seg, men under disse foredragene fikk jeg en viss følelse av hva som ligger bak fagretningen og hva man faktisk forsøker å få til (bare synd det gikk så fort at mye av det allerede er glemt). Et eksempel er eksperten på seriemordere, som snakket om hvordan hans studenter programmerte og reparerte gamle datamaskiner, og på det viset skapet en kobling mellom det teknologiske og det humanistiske. Programmeringsdelen er jo noe vi selv har hatt på planen i høst, og det viser også at vårt opplegg tydeligvis står nær det som blir gjort av de som fremstår som foregangsmenneskene i fagfeltet, og akkurat det er med på å sette faget i et større perspektiv.

Sånn sett var det akkurat den avslutningen turen trengte, en tur som både har inneholdt innslag som kanskje har føltes litt malplassert, samtidig som det tilslutt ble en særdeles oppløftende opplevelse.

 

Sånn til slutt

Et annet positivt aspektene ved turen er det samholdet som den skaper. Ikke bare mellom studenter som ikke kjente hverandre fra før foruten det å tilbringe to til tre timer sammen i et klasserom hver uke, men også det at det blir skapt det som føles som et litt tettere bånd mellom studenter og forelesere, en følelse man kanskje ikke så ofte får på større universiteter. Det gjelder også faget i seg selv, som med sin intime setting har vært en særdeles positiv opplevelse, og denne følelsen ble forsterket av turen. Det er ikke hver dag man kan drikke tropiske drinker på thairestaurant med foreleserne sine, men det er kanskje noe som burde gjøres oftere.

Det er heller ikke hver dag man deler bord med en av grunnleggerne av forskningsfeltet man studerer på en italiensk restaurant i en bortgjemt bakgård i Kreuzberg, hvor det attpåtil serveres så mye vin man bare vil. Og slike opplevelser er med på å gi en større tilhørighet til faget.

Sånn sett er det kanskje ikke akkurat det faglige opplegget som ga det største inntrykket på turen, men heller følelsen av å være del av noe større og det å knytte seg nærmere opp til både andre fagmiljø, studenter og forelesere. Og turen kommer definitivt til å stå som en av de mer memorable opplevelsene fra studietiden: den ene gangen man følte seg virkelig påspandert av NTNU.

Når alt kommer til alt, så er nok kanskje ikke dette fagfeltet som det frister mest å videre skulle fordype seg i (til det er jeg vel for konservativ og glad i nærlesning av modernismen) men oppholdet i Berlin har satt faget mer i perspektiv og ga det som kanskje best kan beskrives som en rød tråd, noe jeg har slitt litt med å finne selv i løpet av semesteret. I den forstand var turen en suksess.