Nora Dörnbrack – Literature, Technology, and Media

I vår sammenligning av den norske versjonen av “Samfundets støtter” og Emil Jonas’ oversettelse til tysk nærmet vi oss stadig raskere slutten av boken. Nå nådde vi endelig fram til den siste siden og ser at Emil Jonas’ forandringer i de første 2 aktene også gjenspeiler seg i resten av stykket. Videre jobbet vi med Emil Jonas’ biografi for å forberede oss enda bedre til hans avisinnlegg (som vi forhåpentlighvis får i løpet av den neste uka).

Denne uken vil vi presentere Emil Jonas og gi litt bakgrunnsinformasjon om han før vi går videre med siste del av oversettelsen. Emil Jacob Jonas ble født 14.7.1824, og døde 6.1.1912 i Berlin. Han studerte flere steder før han i 1842 tok en doktorgrad i filosofi i Rostock. Han var liberal og flyktet etterhvert til Danmark for å unngå en fengselsstraff han egentlig skulle sone. Han studerte dansk historie og ble svært interessert i Danmark. Han ble journalist for den dansk-tyske avisen Flensburger Zeitung, og jobbet senere som lærer i København. Parallellt med dette jobbet han for det danske ministeriet med å fremme den danske sak i Tyskland, og ble i 1851 forfremmet til dansk statsborger som takk for sin innsats. Han hadde et nært forhold til Fredrik VII og var ofte med på reiser med han og grevinnen. I 1867 flyttet han tilbake til Tyskland og bosatte seg i Berlin. Her jobbet han som journalist, forfatter og oversetter og formidler av nordisk litteratur i Tyskland. I tillegg til Ibsen har han oversatt H. C. Andersen, Bjørnstjerne Bjørnson og flere andre forfattere (Jorgensen, 2016).

I det forrige blogginnlegget oppdaget vi at konsul Bernick og Lona opplevde noen særlige forandringer i sine karaktertrekk. Vi finner enda en nyanse angående konsul Bernicks karakter som ble forandret i løpet av scene sju, akt tre. Bernick står foran den vanskelige bestemmelsen om et skadet skip skal seile for pengenes skyld, eller om han skal fortsette å reparere det imot skipseirens vilje. Kjøpmann Krap sendes for å inspisere skipet:

Norsk (s.71)		Tysk (s.61)
Bernick	[…] Har De opdaget noget, spørger jeg?	Bernick	[…] Haben Sie etwas entdeckt, frage ich?
Krap	Kunde ikke komme til; var forsent; de holdt allerede på at hale skibet ud af dokken. Men just dette hastværk viser tydeligt at –	Krap	Konnte nicht dazu kommen. Sie waren bereits dabei, das Schiff aus dem Dock zu bringen; aber gerade diese Eile beweist deutlich, dass —
Bernick	Viser ingenting. Besigtigelsen har altså fundet sted?	Bernick	Beweist gar nichts. Die Besichtigung hat also stattgefunden?
Krap	Forstår seg; men –	Krap	Versteht sich, aber —
Bernick	Ser De vel. Og man har naturligvis intet fundet at anke over?	Bernick	Sehen Sie wohl; und man hat natürlich nichts auszusetzen vermocht!
Krap	Herr konsul, De ved visst godt, hvorledes slige besigtigelser går for sig, især på et værft, der har et så godt navn som vort.	Krap	Herr Konsul, Sie wissen sehr gut, wie solche Besichtigungen vor sich gehen, besonders auf einer Werft, die einen so guten Ruf hat, wie die unsrige.
Bernick	Lige meget; vi er altså angerløse.	Bernick	Gleichviel; wir sind also nicht verantwortlich.

Dette utsnittet viser to ting. For det første ser vi at Emil Jonas holder seg nøye til Henrik Ibsens stykke, med unntak av punkteringen. Det gjelder mesteparten av den tredje og fjerde akten og kan derfor står som eksempel for Emil Jonas’ evne som oversetter i det hele tatt. For det andre forandret han det siste ordet “angerløse” til det tyske ordet “verantwortlich”, som betyr ‘ansvarlig’ på norsk. Etter vår oppfatning kan ‘angerløs’ bety, at konsul Bernick har ansvar for skipet, men bestemmer seg likevel mot bedre kjennskap til å la det skadete skipet seile. Han viser seg som et kaldt menneske som er rede til å tape livene til matrosene som er om bord, bare for pengenes skyld. I motsetning til det, avviser den tyske konsul Bernick alt ansvar. Han nekter å se realiteten. Han er feig, mindre beregnende. Denne forandringen passer sammen med Bernicks manglende egoisme i den tyske versjonen som følge av Emil Jonas’ tidligere forkortninger (se blogginnlegget “1878 eller 1887 – er det så viktig egentlig?” (03.10.2016)). Videre bestemmer Emil Jonas seg i akt fire, scene ni til å utelate den viktigste grunnen til at konsul Bernick til slutt påstår sine løgn: sin sønn Olaf skal ikke arve en stilling i samfunnet som er grundet på svindel. Etterfølgende er delen som Emil Jonas kuttet ut fullstendig sitert, for å framvise hvor stor forandringen er:

Bernick

[…] Jeg må gå tilgrunde som hele dette forhutlede samfund. Men der vokser op en slægt efter os; det er min søn, jeg arbeider for; det er for ham jeg lægger et livsværk tilrette. Der vil komme en tid, da der sænker sig sandhed ned i samfundslivet, og på den skal han grunde en lykkeligere tilværelse end hans faders.

Føken Hessel

Med en løgn til underlag? Betænk, hvad det er, du giver din søn i arv.

Bernick

(i undertrykt fortvivelse). Jeg giver ham tusende gange værre arv, end du ved. Men engang må dog forbandelsen vige. Og dog – alligevel – (udbrytende) Hvor kunde I bringe alt dette over mit hoved! Men nu er det sket. Nu må jeg fremad. Det skal ikke lykkes jer at få knust mig!

(s.89)

I det følgende tilføyer Emil Jonas ingenting som tilsvarer denne utelatte passasjen, slik at konsul Bernicks endelige motivasjon til å innse sine feil er mye svakere. Etter flere uker med oversettelser kan vi dermed konstatere at den tyske konsul Bernick er mindre livlig og egoistisk, har langt mindre sterke følelser som den norske og har i det hele tatt fått flatere karaktertrekk.

I vårt første blogginnlegg om sammenligning mellom de to versjonene fant vi ut at Emil Jonas’ oversettelse passer dårlig til Ibsens rykte som kvinnerettsforkjemper. I den siste akten stryker Jonas enda en replikk som kan styrke dette argumentet, nemlig Lonas ytring “Mændene river mangt og meget isønder omkring sig for at komme til lykken.” (s.86). Lona fremstår som en veldig uavhengig karakter som gjerne kan si opprørende ting om menn, men det gjør hun ikke på tysk. På den samme likegyldige måten fremgår han med Dina som sier at hun ikke vil “være en ting, som tages” (s.84), mens på tysk vil hun ikke være en ting, som kan kjøpes (s.76). Den tyske Dina fremstår mer vulgær, siden en kvinne som kan kjøpes ofte er assosiert med å selge sex. En kvinne som tages er deriblant mer som en dokke som er et bilde som passer bedre til Dinas stilling i samfundet. Om Emil Jonas var bevisst om denne forskjellen kan vi bare gjette. Men siden Ibsen kritiserte han for å utelate kvinnefigurene, kan vi håpe å finne et svar i hans avisinnlegg.

I uke 39 (“Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper”) refererte vi til et fall av ‘domestication’, da et anliggende blir forandret i en oversettelse for at det utenlandske publikumet skal forstår handlingen. I vår tilfelle ble Dovrefjellene til de mer kjente Cliffs of Dover. I den siste akten finner vi enda en domestication av norsk natur. Dina truer å kaste seg på “bunden af fjorden” (s.83) hvis hun må gifte seg med adjunkt Rørlund. Siden ‘fjord’ ikke er et kjent ord på tysk, var Emil Jonas nødt til å forandre Dinas trussel til det mer forståelige utsagnet “Ich werfe mich von der Klippe in’s Meer” (s.75) (‘Jeg kaster meg fra klippen i havet’).

Høydepunkten i stykket “Samfundets støtter” er nådd når et festtog kommer til konsul Bernicks hjem og adjunkt Rørlund holder en festtale for han. Talen er meget lang og Emil Jonas bestemte seg for å klippe ut noen passasjer, blant annet alle referanser til Lona og Johan. Dette hadde ikke vært så ille i seg selv, hadde ikke konsul Bernick referert til dette noen sider etterpå. Der står det plutselig “Es wurde vorhin gesagt, dass schlechte Elemente uns heute Abend verlassen haben“ (s.90) (“Det blev sagt at slette elementer havde forladt os iaften” (s.100)), men i den tyske versjonen ble det aldri sagt før. Her var Emil Jonas tydeligvis altfor fordypet i sin oversettelse og glemte at han strøk avsnittet om Lona og Johan.

Dermed er vi ferdige med å sammenligne Henrik Ibsens “Samfundets støtter” med den tyske oversettelsen av Emil Jonas. I vår endelige rapport skal vi sortere forskjellene i flere kategorier og presentere enkelte eksempler for å framheve virkningen til forandringene. Ibsens raseri var stor da han oppdaget hvor frimodig Jonas hadde vært med teksten hans. De forandringene Emil Jonas valgte baserte seg sikkert ikke på uvitenhet, da han ikke var noen ukjent eller uerfaren oversetter.

Dermed er vi klare til å se på Emil Jonas’ reaksjon på kritikken og kan analysere hans forsvar i forhold til bakgrunnsinformasjonene vi oppdaget denne uke. Så langt har vi ikke hørt noe mer fra svenskene, men vi håper at vi får se på Göteborgs Handels- og Sjöfartsavisa i løpet av den neste uka.

Linnea, Thea og Nora

P.S.: Thea fant en trykkfeil i den norske utgaven. Det er snakk om fru Bernick når grosserer Rummel sier “Men jeg satte mig i forbindelse med din frue; han tillod mig at arrangere lidt, […]” (s.80). Selv Ibsen er ikke uten feil 😉

P.P.S: Kilde til bakgrunnsinformasjonen om Jonas:

Harald Jørgensen: Emil Jonas i Dansk Biografisk Leksikon, Gyldendal. Hentet 09. oktober 2016 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=292258

Denne uken har vi fordypet oss i brevene fra Ibsen om og til Emil Jonas og hans tyske oversettelse av Samfundets støtter. Vi har både sett på bokhistorie og brevenes fysiske utseende, samt brevenes innhold. Ibsen er forbannet på Jonas, og bruker skarpe ord når han beskriver hans litterære tyveri.

Vi var heldige å finne bilder av Ibsens brev ved Det Kongelige Bibliotek i København og nærmere beskrivelser av brevet på nettside “Henrik Ibsens Skrifter” (HIS). Da Henrik Ibsen skrev til Emil Jonas brukte han foransidene av tre gulaktige ark. I følge HIS måler papiret 145 x 225 mm og “er misfarget, har flekker og andre skader” i tillegg til at den ble brettet i midten. Likevel er skriften lett å lese, ikke minst fordi Ibsen brukte mørkt blekk på lys papir. Helt øverst på den første siden ble Ibsens monogram trykket med blått blekk. Hele teksten er venstrehellende og hvert nytt avsnitt begynner med innrykk slik at teksten får en klar struktur.

ibsenvisbilde-pl ibsenvisbilde2-pl ibsenvisbilde3-pl

kilde: Det Kongelige Biblioteks Fotoatelier

Innholdet i brevet fra Ibsen til Jonas tydeliggjør at Ibsen er både fornærmet og forbannet over det Jonas har gjort med stykket hans. Ibsen påpeker at det allerede eksisterer to tyske oversettelser, og mener da at Jonas sin oversettelse er “således ganske overflødig(…)”, og han vil frabe seg denne utgivelsen av denne utgaven. Videre mener Ibsen at Jonas har misforstått verket fullstendig, og at de strykninger (som vi nevnte i forrige blogginnlegg) som er gjort er helt meningsløse. Stykket forandrer mening. Han kaller Jonas en “simpel litterær fusker”. I følge Ibsen kan “ingen roller udelades og ikke en eneste replikk stryges”, men som vi allerede har sett flere eksempler på overser Jonas fullstendig denne anmodningen fra Ibsen. Den tyske versjonen blir dermed et nytt stykke, som Ibsen tar avstand fra. Ibsen truer med å gå til pressen, og vi forstår av dette at pressen har makt og innflytelse i de litterære og kulturelle kretsene på den tiden. Fraværet av copyrightlover gjør at Ibsen ikke har noe annet valg enn å offentliggjøre hva Jonas har gjort mot stykket. På den måten viser Ibsen det skandinaviske og tyske publikummet at han ikke står inne for Jonas sin oversettelse. Han ønsker ikke å bli assosiert med denne. De to autoriserte tyske oversettelsene vil også bli oppsatt, og vil gi publikum en mulighet til å sammenligne Jonas sitt stykke med de godkjente versjonene. Til sist ønsker Ibsen “æresoppreisning” fra Jonas, ved å la Stadttheateret trykke plakater med “verstümmelt von Emil Jonas” over navnet til stykket, altså “lemlestet av Emil Jonas”. Brevet bærer preg av en svært opprørt Ibsen, som ikke sparer på kruttet i sin beskrivelse av Jonas og det “makkværket” han har prestert å skrive.

Oversettelsen til Jonas blir videre omtalt i flere brev sendt fra Ibsen til ulike personer i det litterære miljøet. I et brev til Lorentz Dietrichson fra april 1877 kan det virke som at Dietrichsons stykke “En arbejder” også har blitt uautorisert oversatt av Jonas. Ibsen advarer om at Jonas vil få all ære for stykket, og at Dietrichson ikke vil få noe, og anbefaler han om å reise en offentlig påtale mot Jonas “af den nu bestående lovløse og beskyttelsesløse tilstand, hvorunder vi norske litterater lider.”. Copyrightproblematikken er et tydelig problem i de litterære kretsene i Norge på denne tiden.

I januar 1878, i et brev til Fredrik Hegel blir Jonas omtalt som en “skrækkelig literær bandit”. Oversettelsen til Jonas har da Stadttheater i Berlin, samtidig som at stykket spilles i Ibsens versjon ved Nationaltheateret og Bellealliancetheateret. Også i et brev fra mai 1878 til C. K. F. Molbech blir Jonas omtalt som en banditt. Ibsen sier at han foreløpig har klart å hindre en oppsetning av Jonas sin versjon i München der Ibsen for tiden bor, men at han ikke råde over hva som skjer andre steder i Tyskland.

Dette er det vi har funnet ut til nå, vi vil neste uke fortsette med å se på oversettelsen av Samfundets støtter, det rakk vi ikke denne uken da vi manglet Thea. I tillegg vil vi prøve å finne ut hva Emil Jonas svarte på kritikken han fikk for sin oversettelse av stykket, og for å finne ut av det må vi på en eller annen måte få tak i avisen Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning fra 1878, nr. 43, 54 og 60. Om vi klarer dette får vi endelig se litt av Jonas egne tanker om stykket, og kanskje vil det gi oss en forståelse av hva han egentlig ville frem til med sin utgave. Har han en god unnskyldning for de kvinnelige rollene han har sløyfet? Hvordan forsvarer han det vulgære språket? Vi vil også se på to anmeldelser av Emil Jonas sin versjon av stykket fra premien i Berlin i 1878.

Nora og Linnea (Thea var med oss i tankene fra København) 🙂