Skrift er en teknologi. Da mennesket begynte å omgi seg med penner, blekk og papir i alle varianter utviklet vi faktisk en teknologi. Selv om mange kanskje assosierer ordet «teknologi» med elektrisk strøm, er en kulepenn like mye et verktøy for oss – slike som gjerne oppfinnes for å løse utfordringer – som en datamaskin. Det er disse verktøyene McLuhan sikter til når han snakker om «the extensions of man» i Understanding media: the extensions of man (1964). Duppedittene, som vi ofte kaller dem, fungerer som ekstra sterke armer, øyne som kan se lenger eller ører som kan høre venninnas stemme across the Atlantic uten problemer. Servostyring på biler, kikkerter og mobiltelefoner er alle med på å utvide vårt sanseapparat. Også skriving. Slik er penn og papir et medium, et verktøy som muliggjør å kommunisere meldinger mellom sender og mottaker, på tross av avstand i tid og rom.
Men pennen ligger ikke ensom i verktøyskuffen, langt i fra. Vi omgir oss med tusenvis av verktøy. Hvordan påvirker disse våre liv, hvordan forholder vi oss til omgivelsene og hvordan reflekterer vi over oss selv? Det er noen av spørsmålene emnet LITT2203 tar for seg, slik vi har forstått det. McLuhan sier at den samlede summen av muligheter som disse «extensions of man» gir oss er interessante. Muligheter? Hva med begrensninger? Han sier at samfunnet endrer seg, og at hvert nye medium eller verktøy igjen genererer nye. En fun-fact er at et medium som er nytt ofte er smelta sammen av to gamle, slik TV=radio+film. Men hva er det som er så spesielt med TV-en? Jo, sier McLuhan, TV-mediet lar oss være der på en helt ny måte som hverken radio eller film tidligere hadde vært i stand til. Nyhetssendinger, real-time, alt som skjer «der ute akkurat nå» kunne oppleves hjemmefra via TV-en. Vi tror emnet vil handle om hva som foregår i oss mennesker når vi ganske ubevisst er del av en mediehverdag der for eksempel empati og nærhet til mennesker på andre siden av kloden blir «naturlig» og vanlig. Hva har medie-effekten å si for vår litteraturproduksjon? McLuhan studerer endringene i samfunnet og i oss framfor å la seg distrahere av innholdet i TV-programmet, bildene eller filmmusikken; han ser forbi støyen og de mange signalene, og prøver heller å feste blikket på den samlede effekten av «alt sammen samtidig». Den samlede effekten av alt som skjer i løpet av en dag i 2016 er kanskje det vi er ute etter å se? Kanskje det er dette som er særegenheten ved vår tid, altså «the Message of our time» med stor M? Vi tror McLuhan mener nettopp dette når han sier «The Medium is the Message».
Hittil i høst har vi lært om «duppedittene», for eksempel da vi var på datamuseet. Vi har snakket om alt fra de første datamaskinene til leirtavler i Roma og om telegrafer, grammofoner, og ikke minst internett. Et overordna mål vi har satt oss er å klare å gjenkjenne disse elementene i litteraturen vi leser, fordi vi er litteraturstudenter. Vi skal lese litteratur med stor bevissthet rundt litteraturen som medium. Litteraturen er et medium som også er preget av den medievirkeligheten vi har rundt oss. Vi skal altså fokusere på andre aspekter ved tekstene enn å tolke dem eller la oss distrahere av meningen vi kan finne. Igjen, the medium is the message. Tusenkronersspørsmålet er hvordan denne oppfatninga vi har vil endre seg i løpet av semesteret. Hvordan vil vår Message til slutt se ut? Og hvordan kommer vår lesemåte til å endre seg underveis?
Vi synes det er interessant og viktig at vi får den utfordringen av å skrive blogg om våre opplevelser i dette faget – for vi er jo ikke teknikere, men litteraturstudenter. Her får vi virkelig prøvd oss i å forstå innholdet gjennom et medium som finnes i vår medievirkelighet.
I neste innlegg får vi et innblikk i hva som skjedde da vi hadde heldagsseminar om informasjonsteknologi og reiste til datamuseet på Gløshaugen.
Hilsen
Belen (master allmenn litteraturvitenskap) og Kristin (bachelor historie, nordisk fag 2)