Synnøve Solbakken, 1919
Synnøve Solbakken er eit av Bjørnstjerne Bjørnson sine mest kjende verk. Denne blei kjend med ein gong den var komen ut, som ei bondefortelling, både innafor og utafor Noregs grenser. Denne boka var ein av dei første, store som omtalte bondesamfunnet, og viste byfolk kva for ein livsstil folk i bygdene hadde. Fyrste gong denne kom ut var den publisert som følgjetong i Illustreret folkeblad. Etter dette blei den omtalt i fleire av dei store, norske avisene, til dømes Morgenbladet.
I dette blogginnlegget vil eg legge vekt på omtalelsar av Synnøve Solbakken i avisa og nytte Bourdieu sitt omgrep litterære felt (Bourdieu, 2006) og McLuhan sin artikkel ”The medium is the message” (McLuhan, 1964) for å få fram enkelte forhold som gjorde til at Synnøve Solbakken blei kjend for det norske folket. Eg skal dra fram eit par eksempel frå omtalelsar av Synnøve Solbakken i aviser.
I følgje Bourdieu er romanen midt på treet i hans hierarkiske modell. Romanar har ein svært varierande inntekt og popularitet, samt profitt, og er noko som er tilgjengelig for alle (Bourdieu, s.2006). Eg vil påstå at Synnøve Solbakken fekk ein auka litterær status, fordi den blei så godt omtalt i pressa. Her er eit døme:
Bjørnson debuterte med en nasjonal novelle, Synnøve Solbakken, et verk, som kanskje ennå etter så mange års forløp, må reknes som hans beste. Det var den selvfølge, at denne skjønnefortelling stormende nytte nettopp i en tid der streber etter å dra frem forædle etterhvert treff av det folkelige liv: thi hva man navnlig gjennom Asbjørnsens beste Anelse, det, som dermed gav sig tilkjente som en frisk bakgrunn for de eventyr og folksagn, der egentlig var gjenstanden for den nevnte forfatters virksomhet, der fikk man nu i Bjørnsons dikt som hovudformål som et klart og skarpt tegnet bilde tatt like ut av folkelivet. Hvad der imidertid foruten den ekte nasjonale farvning, som slo med beundring, måtte være særlig tiltrekkende ved Synnøve Solbakken, det var den friske naivititet og kunstneriske frihet, hvormed karakterene var tegnet, den varme subjektivitet, som andede ut av den fortelling. Dette som har gjort boken til vårt publikums desidert yndling, gjenfant man også senere i ”En glad gut” og i flere mindre fortellinger. Man leste disse Ting ligesom et skrift dikt, fordi stemningen ble den fortreffende, men de var tillige, som helhet betraktet, naturlige og interessante i karaktertrekning og plan (Morgenbladet, 1867)
I dette avsnittet frå Morgenbladet er det tydelig framlagt at publikum likte måten Synnøve Solbakken sin ”kunstneriske frihet” som kan bli tolka som Bjørnsons oppbygning og struktur, og ”varme subjektivitet” som gjorde til at verket blei så godt teken i mot. Språket i boka var annleis enn den vanlege oppbygninga på den tida. ”… men mengden av særnorske ord og enkle, muntlige ordføringen var noe nytt. Det skulle gå flere årtier før dette ble stilmønsteret i Norge” (Dahl, 1981, s.178). Synnøve Solbakken er ein forgjengar for denne typen språkbruk, og det blir godt teken i mot av publikum.
Mcluan sin artikkel ”The medium is the message” kjem til nytte her. Mediumet, altså avisa, sprer bodskapen om Synnøve Solbakken til ein stor mengde, som igjen skaper kunnskap, diskusjon og interesse hjå ein større folkemengde enn tidlegare. Ved å gjere dette blir verket kjent for mange fleire både innafor og utanfor Noregs sine grenser, og verket veks i økonomisk og kulturell kapital. Morgenbladet var ei av Noregs største aviser i tillegg, med mange lesarar. Uansett bodskap vil dette trigge nysgjerrigheit, gi kunnskap og bevisstheit hjå lesarane, og dette igjen kan auke salet og interessa av Synnøve Solbakken. Dersom avisa ikkje hadde omtalt Synnøve Solbakken kan det hende den aldri hadde blitt kjend og publikum hadde ikkje visst om verket.
Som det synes, har den gode mottagelse, ”Synnøve Solbakken” med dette fikk såvel i som utenfor Norge, oppmuntret fortfatteren til forøket produksjon, thi i den tiden hans utgivelse forløpne tid har han allerede publisert to arbeider, begge dramatiske: ”Mellom slagene” og ”Halte Hulda”. Den førstenevnte av diktninger synes ikke å vere kommet til Danmark, i det minste er den ikke kommen os for øyet, ligesåidt som forfatteerens ivrige beundrer hr. Zu-Zx, har brakt noen anmeldelse derav. Utgiven synes den å vere, da den æret sveft samtidig omtaler den som ”et lite mesterverk” og altså må formodes at kjende den af mere end omtale. For dens bedkommende må vi altså erklære oss ute av stand til å ha noen mening, thi med al aktelse for vår ærede kollegas dom vil vi dog foretreffe at vente fremfor ubeseet at underdrive den (Aftenbladet, 1858)
Avisa omtaler Synnøve Solbakken som ”eit lite mesterverk” og informerer om oppmuntringa til foraukinga av produksjonen. Beundrarar og positive tilbakemeldingar er gull verdt for verkets litterære status. Omtalen ber nærmast lesaren lese Synnøve Solbakken, og roser den med ord og beundrarar.
Ved å nytte trekk frå eit romantisk bondesamfunn i tillegg til realistiske trekk, representerte boka ein realitet for familiar som budde på bygda, og introduserte akkurat dette for bylivet. Skildringa av bondesamfunnet og korleis folket levde var nok ein grunn til at boka blei godt teken i mot. Den representerte «det norske samfunn» som vekte ei nasjonal kjensle hjå mange. Slosskampane, prylen Torbjørn fekk av faren fekk fram korleis det faktisk var å vakse opp i bygdene, samt skapte dette spenning. Forteljinga ender godt, kor Synnøve og Torbjørn får kvarandre.
Då Bjørnson skulle publisere Synnøve Solbakken i Illustreret folkeblad hadde han ein fordel og det var at han sjølv var redaktør i avisa den blei publisert i. Dette gjorde til at han sjølv hadde kontroll over si eiga utgåve. Ingen andre kunne redigere den, eller forhindre at den blei publisert, einaste rolle ein kunne setje seg inn i var mottakarrolla. Synnøve Solbakken var eit autonomt kunstverk, grunna akkurat dette. Det må også bli nemnd at grunnen til at Bjørnson skreiv bondefortellingar sjølv, var rett og slett fordi det var billegare å produsere for Illustreret folkeblad (Dahl, 1981, s.168). Etter kvart som Synnøve Solbakken blei kjend, fekk verket meir innflytelse. I følge Bourdieu sin artikkel ”The field of cultural production” (Bourdieu, 2006) fekk verket makt gjennom kulturell, symbolsk og økonomisk kapital, jo meir kjent den blei.
Avisene var med på å gjere Synnøve Solbakken kjend, ved å omtale verket med så hyllande ord og uttalelsar, som vi har sett ovanfor. Morgenbladet og Aftenbladet var store landsaviser med fleire lesarar, og då Synnøve Solbakken blir omtalt i ei avis med så stort publikum, vil eg for det første påstå at dei som ikkje hadde lest Synnøve Solbakken kunne teke seg å gjere det og dei som allerede hadde lest, kunne tenke seg å gjere det igjen. For det andre at dette auka etterspørselen av boka, dens økonomiske inntekt og dens popularitet.
Synnøve Solbakken stod så sterkt i det litterære feltet grunna fleire forhold, kor eit av dei er sjølvstendigheita Bjørnson hadde då han skreiv Synnøve Solbakken. Som nemnd ovanfor, hadde han kontroll over utgivelsen, ingen andre kunne redigere noko. Verket skildra også bondesamfunnet, og strukturen og oppbygningen var ny og blei populær, som seinare blei vanelg å nytte seg av i andre bøker. I tillegg omtala avisene Synnøve Solbakken på godt og vondt, som gjorde den kjend for andre delar av publikum som ikkje hadde høyrt eller lest boka før. Pressa var eit stort virkemiddel som hjalp til med å auke statusen til det enkelte verket og forfattaren. Spesielt desse uttalelsane som er vist, vil eg tru hjalp boka til å gi den eit løft. Kjente aviser som skreiv om Synnøve Solbakken, hadde stor innflytelse på fleire lesarar, og som vi har sett så blir verket prisa med flotte ord og omtalar som igjen skaper debatt og interesse, og ein allmenn kjennskap til dette verket.
Kjelder:
Aftenbladet, 21.08.1858:
https://www.nb.no/nbsok/nb/31b8f27247da036aec5d1edf47ada9da?index=1#0
Bourdieu, Pierre (2006) The field of cultural production. I David Finkelstein og Alistair McCleery red. The Book History Reader. London: Routledge s. 99-120
Dahl, Willy (1981) Norges litteratur: 1 : Tid og tekst 1814-1884, Oslo: Aschehoug.
Morgenbladet, 17.03.1867:
https://www.nb.no/nbsok/nb/e077cd61cc79c2ee7cd980a118b13429?index=1#0
McLuhan, Marshall (1964) The medium is the message. I Understanding media: The extensions of Man. Utgivelsessted: London: Routledge, 2005 s.7-23
Synnøve Solbakken (1919), henta frå: https://i.ytimg.com/vi/s9plI3pV4qA/hqdefault.jpg den 30.10.2017
