TANKER OM IBSEN OG MORGENBLADET – Intervju med journalist Håkon Gundersen

På 1800 – tallet hadde avismediet utviklet seg fra en postkasseadresse til en dagsavis. Hvordan stilte den politiske, konservative avisen Morgenbladet seg? Og hva kan en historiker og journalist fortelle om Morgenbladets historie? Forskergruppen har reist til Tigerstaden.

Tirsdag 1. november 2016 hadde forskergruppen en avtale med Morgenbladets journalist Håkon Gundersen i Oslo.  Gundersen er journalist i Morgenbladet, og har skrevet om alt fra kulturstoff til historiske artikler. Han har en mastergrad i historie, og har arbeidet i NRK Radio og vært ansatt på journalistutdanningen i Bodø. Etter en hyggelig presentasjon ble vi geleidet opp til en liten sidefløy i Morgenbladets redaksjonslokaler, der Gundersen hadde funnet frem en samling av Morgenbladets aviser. Gruppen begynte straks å bla, mens Gundersen fortalte om avisens historie. Han forteller blant annet at Henrik Ibsen kom tilbake til Christiania på en tid hvor mye hadde endret seg rent politisk og hvor Stortinget hadde blitt en viktig maktfaktor. Gundersen hadde funnet frem en interessant artikkel i forbindelse med Ibsens tilknytning til Morgenbladet, og Ibsens som avisleser.

     «En artikkel som jeg har funnet frem, som kan være av interesse for deres prosjekt, er skrevet av Gerhard Gran og heter Ibsen og Morgenbladet» opplyser Gundersen og finner frem artikkelen på MacBooken.  «I denne artikkelen blir Ibsens forhold til Morgenbladet beskrevet. Det er tydelig at Ibsen var preget av en Morgenbladets tone. Han var arrogant og ironisk. Han hadde ingenting til overs for de som snakket om selvstendighet og løsrivelse fra Sverige.» sier Gundersen. Avisen spilte en viktig rolle under Norges nasjonsbygging, hvor nye teknologiske oppfinnelser forandret samfunnet. Avisene fikk en ny posisjon, som innebar makt. Og redaktørens rolle skulle etter hvert få større betydning. Gundersen trekker frem en av avishistoriens mest betydelige menn, nemlig Christian Friele, som tok over pennen etter redaktør Stabell. For mange var Christian Friele en innbitt og vanskelig mann. Gruppa har lest seg opp og funnet ut at blant annet Arne Garborg var kritisk til denne mannen. Håkon Gundersen finner frem et erindringsessay om Friele som Garborg har skrevet i «Kolbotn – brev» (disse finnes digitalt på Nasjonalbiblioteket).

«Har dere forresten sett disse brevene fra Arne Garborg?» spør Gundersen oss.» Han mislikte sterkt Morgenbladet og Friele som redaktør.»

Gruppa skyter inn og spør om han var svært religiøs, og til det svarer Gundersen:

   

  «Det kan nok tenkes. Ihvertfall var hans far veldig religiøs, og Garborg skrev et rystende oppgjør mot ham i boka Fred. Arne Garborg bodde i Øvre Vollgate, og hadde utsyn til Christian Friele.» sier Gundersen. «Garborg skriver i et brev: Denne mannen hev med sitt Morgenblad bøle i øvre Vollgate som du veit, mellom vaskekjerringer og anna rart. Og kvar gong ein kjem att mot vindauget og skal sjå ut, så er det framsida og baksida av Friele å få augo på. Med flossen i nakken og avispakka under armen stabber han i veg på sine podagrabein, i dag som i går.»

         Det er også kjent at Friele skar tenner. Han klemte de innbitt sammen. Og noen mente dette skyldtes tix, eller tourette – syndrom, mens andre slo det helt ifra seg og påsto at det var en del av hans bevisste karakter. Dette finnes det også spor av i Bjørnsons Redaktøren fra 1875, der han skildrer en redaktør som skjærer tenner. Christian Friele ble sett på som innbitt og vanskelig.

       «Når var det redaksjonen begynte å dele ut verv som kultur, politikk og utenriksredaksjoner?» spør Forskerguppen interessert.

      «Det var nok i regimet av Nils Vogt, hvor mye av Morgenbladet ble endret. Artiklene som ble skrevet, ble jo heller ikke signert. Så det var vanskelig å vite hvem som skrev hva i avisen.» svarer Gundersen.

       På slutten av, og utover 1890-tallet tok redaktøren en mer bestemmende rolle i avisen, og ga dermed mer arbeid til journalistene og typografene. Men det var ikke før rundt første verdenskrig at det ble en mer fullstendig avis, slik vi kjenner den, med egne kulturredaksjoner og faste spalter om mat, kunst, historie eller økonomi.

         «De berømte lederartiklene ble ikke signert heller» opplyser Gundersen. «Man måtte være en daglig leser av avisen, får å se eller oppdage dette. Avisen gikk også over fra å bli utgitt en gang om dagen til to.» Videre forteller journalisten om avisens layout, hvor lite overskrifter det var i begynnelsen, før det ble endret av avisens neste redaktør Nils Vogt. Han skulle få en stor betydning for Morgenbladet som en kulturavis. Det kom blant annet flere annonser med kulturstoff som teater og bøker. Flere forfattere fungerte som journalister, blant annet Arne Garborg og Johan Borgen. Avisens ytre endret seg også, da det ble mere overskrifter og tydeligere redaksjonelle linjer.

      «En ting er jo Olaf Thommesen som dere har nevnt i forbindelse med Knut Hamsuns Redaktør Lynge – som var en moderne avismaker, men en nærliggende person å nevne er Amandus Schibsted, som eide Aftenposten og som dessuten var den første til å bruke telegrammer.» Gundersen legger også til at Schibsted utstyrte sine journalister med nok penger til at de kunne ringe inn og formidle tekstene til redaksjonen direkte.

          «Dere har jo nevnt telefonen også, og det ble også viktig for journalistene. Men mannen som overtok etter den forhatte Christian Friele var Nils Vogt, som også var en radikal modernisator. Dette ser vi tydelig i avisen når Vogt inntar redaktørrollen. Her kommer som sagt overskriften og bildene, dette fra 1893 og utover» På forskerguppens spørsmål om det er skrevet noen bedriftshistorie om Morgenbladet som et nytt medium i samfunnet på 1800 – tallet rister Gundersen skuffende på hodet.

     «Det er ikke skrevet noen ordentlig, skikkelig historie om Morgenbladet, bortsett fra en mann som hadde jobbet her i alle herrens år, men han fikk bare påbegynt og kom til første bind. Bindet slutter rundt 1850 – etter det; ingenting.»

        Dette er altså alt som er laget om Morgenbladets historie. Men går vi til norsk historie finner vi det jo generelt i både norsk litteraturhistorie og i kultur og politikkhistorie.» Som en god nyhet poengterer allikevel Gundersen at dette er på endringens vei og at det nå skal skrives en ordentlig historie om Morgenbladet. Forskergruppen spør når.  

       «I forbindelse med 200 årsjubileet, er det en erfaren historiker og forfatter som skriver på Morgenbladets historie. – jeg vet ikke hvor langt han har kommet. Den skal være klar i 2019, altså 200 år siden avisen så sitt lys.  Min oppgave er å finne frem kildemateriale.” Forteller Gundersen.

   “Vet du hvor mange sider den første avisen var på?» spør Forskergruppen.

Gundersen forteller at det bare var ett sammenbrettet ark. Men det var absolutt ikke på det nivået vi kjenner til med sideantall i dag. I dag er det på 56 sider. «En daglig avis av alle slags innhold» En dagsavis frem til 1980 tallet – og så ble det endret.

Stilen har endret seg. Det har vært mange forskjellige, redaksjonelle linjer. Både politiske og kulturelle – alt etter hva det var som var hovedinnholdet. Det store skiftet i Morgenbladets historie skjedde i 2003 da avisen ble kjøpt opp av Fritt ord, Forlaget Pax, og Dagsavisen. Etter dette ble det mere og mere en kulturavis. Mens det i dag eies av norsk handel og sjøfartstidenegruppen.

Tidlig i forrige århundre var konkurransen med Aftenposten intens, da Aftenposten begynte å utgi et morgennummer, laget Morgenbladet også to utgaver om dagen, Morgenbladets aftennummer. Gundersen mener at Ibsen leste avisene på grunn av politikken, men også for å få med seg alt «småpratet» som skjedde i hovedstaden. Enten at noen av betydning har fått seg en ny jobb eller noen har giftet seg,

      «Ibsen var nok opptatt av livet hjemme i Christiania.» tenker Gundersen. «Annonsene gir også et bilde av hva som foregår. Jeg skal se om jeg ikke finner noen sitater som Ibsen har skrevet om Morgenbladet.» Gundersen finner blant annet et sitat som er fra en julekampanje:

«Henrik Ibsen fra Roma: Morgenbladet er det eneste norske blad som holdes her» Og fra Dredsen: «Mitt abonnement til Morgenbladet er ute i mai måned, tør jeg bede dig om at fornye samme for et halvtår.»

Som et intressant sidespor forteller også Gundersen om dekningen av Krim– krigen, som ble den første store, offentlig dekte mediesaken. Etter at en svart kabel ble lagt ut ved Krimhalvøya og ut mot  England, kom det etter hvert daglige telegrammer som fortalte om utviklingen av krigen. På denne tiden hadde ikke Morgenbladet noen direkte tilknytning til det som skjedde der, men avisen hadde en avtale med The times i London, hvor de trykte de artiklene som ble skrevet.

          «Det var en utrolig detaljert dekning» opplyser Gundersen «Det forteller viktigheten av telegrammet som et nytt teknologisk fenomen. Folk kunne plutselig få med seg nyheter, raskere enn noensinne.» Dette sier altså noe om telegrammet som et nytt teknologisk fenomen.

Tekst av: Andreas Nelu Bentzrød.
Forskergruppen takker for intervjuet med Håkon Gundersen i Morgenbladet.