Da var vi ved veis ende, ærede lesere. Forskerbloggen har vært et fint instrument i vår søken mot svar. Ga virkelig Redaktør Lynge en treffsikker skildring av Verdens Gang og redaktør Olav Thommessen? For å finne ut av dette har vi studert gamle avisutgaver med gotisk, snirklende skrift og brukt tilleggskilder fra Thommessens tid. Men hva har vi egentlig funnet ut?
Pressens utvikling
Vi har benket oss foran skjermen på mikrofilmrommet i høst for å lete i gamle utgaver av Verdens Gang fra 1880- og 1890-tallet, for å se om vi finner likheter eller ulikheter fra Hamsuns roman. Olav Thommessen var redaktør fra 1878 frem til 1910. I løpet av disse 22 årene gikk Verdens Gang fra å være en liten fargeløs venstreavis til å være en stor tabloidavis som hellet mer mot høyre. Vi tok først for oss en utgave fra 1878 for å ha et sammenligningsgrunnlag. Denne avisutgaven hadde en svært enkel grafisk profil, med lite reklame og store tekstbolker. Skrifttypen var gotisk (fraktur) og avisen hadde ingen illustrasjoner eller bilder. Det eneste med en viss grafisk utforming var logoen til avisen, som var stor og prangende, og omringet av et blomstret dekor.
Videre tok vi for oss en avisutgave fra 1902, et godt stykke lengre inn i Thommessens redaktørperiode. I denne utgaven har rotasjonspressen blitt tatt i bruk og avisen har dermed et mer ryddig uttrykk og mer oversiktlig skrift. Nå har avisen tatt i bruk større overskrifter og har henvisninger til artikler på forsiden. “Profesjonelle” reklamer er skrevet i antikva for å være lettere å lese, og flere bilder og tegninger står som illustrasjon til artiklene. Det er mer reklame, hovedsakelig for tobakk og alkohol.
Det er et større fokus på sensasjonsjournalistikk og vi finner overskrifter som “dette er utroligt!” som er ment for å fange publikums interesse og som minner mistenkelig mye om VG slik vi kjenner den idag.
Politiske saker
Unionsspørsmålet er et sentralt spørsmål i Redaktør Lynge og derfor var vi hele tiden interessert i å se om vi fant noen saker som omhandlet dette. Så en dag hadde vi lykken med oss. Vi fant en hel avis som dreide seg om unionsspørsmålet, med ulike vinklinger og synspunkter. Sånn sett traff blogginnlegg nummer seks veldig godt på både problemstilling og oppgavetekst. Her uttaler Egyptologen Lieblein seg i en fortale for unionen. Thommessen er helt klart ikke en unionsvenn på dette tidspunktet, i 1893 og polemiserer mot egyptologen. Han snur hans egne argumenter mot ham, og er syrlig i kritikken. I avisen er det også andre saker som omhandler unionen. En av sakene er hentet fra Fridtjof Nansen, enda en unionskritisk sak. Nansen skriver et innlegg i Times at ”Vi vil aldrig opgive den minste tøbbel af vor Ret for et frit og uafhengigt Rige.”
I en annen bloggpost utforsket vi litt nærmere det “klassiske” avisskillet – høyre og venstreavisene. Her skriver Verdens Gang at alle Morgenbladets menn ble valgt inn som formannskap i Kristiania. Thommessen kritiserer her en “uopplyst” hovedstad, bare 151 av 107’000 deltok i avstemningen! Dette var et artig funn, da vi måtte lete fram informasjon om hva et formannsskap egentlig er. Vi kom frem til at det kan minne litt om det moderne byrådet.
I samme avis kan man også lese at hele 500’000 kroner blir bevilget til et “negeropprør”. Verdens Gang, og da altså Thommessen, mener den danske regjeringen har opptrådt dårlig, men har ingenting å utsette på den store pengesummen som er gitt vekk.
Hamsun og mediene
Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og telegraferte ofte til hverandre. Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år og hadde også skrevet for Verdens Gang. Det var et nyttighetsforhold mellom norske forfatterne og medier, der forfatterne fikk viktig publisitet og avisene fikk godt redaksjonelt stoff i form av dikt, føljetonger og anmeldelser. Men så skjedde det noe som skulle surne forholdet mellom dem. Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.”
I Redaktør Lynge fremstår redaktøren som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum. Det mest kjente sitatet fra romanen er Lynges egen beskrivelse av hans posisjon: Man er presse, man er statsmagt.” I boken blir Thommessen beskyldt for å gjøre avisens meninger om til sine egne. I mikrofilmutgavene ser vi flere artikler uten underskrift, og det er da logisk å tro at det er Thommessen som står bak. Disse blir dermed representative for avisen, og vi ser spesielt på den politiske siden at Thommessen ER avisen, det stemmer overens med hans egne politiske overbevisning.
Arne Garborg fikk på forsiden den 22. april 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Garborg tar Thommessen i forsvar og skriver at Hamsun umulig kan skildre en persons innerste tanker og motiver uten å være ham selv. Han poengterer også at man ikke kan straffe en person som henger ut en annen i en roman, på samme måte som man kan gjøre ved et personangrep i avisen.
Kritikken var forventet fra vår side, men vi finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. “Om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi” konkluderer Garborg.
Hva har vi lært?
Kritikken i Redaktør Lynge er krass, men Hamsun treffer på kornet når den hevder at Thommessen gjør sine meninger representativt for avisen. Vi har funnet ut at redaktøren hadde et reelt forhold til Bjørnson og Garborg, slik som det står om i Hamsuns roman. Det er en tydelig utvikling i avisen fra Thommessen tok over, og med innføringen av rotasjonspresse får avisen et mer oversiktlig og rent format. Annonsemengden øker, avisen får en tydeligere politisk profil, på samme tid som sensasjonsjournalistikk vitner om et mer tabloid format. Vi fant også mange telegrammer fra amerika, og det vitner dermed om et globalt fokus i likhet med det vi har i dagens aviser. Vi har også fått mye kunnskap om 1800-tallets pressehistorie og utvikling til et moderne tabloidformat.
I vår konklusjon vil vi også si at mye av stoffet i Lynge samsvarere med det vi har funnet i Verdens Gang, spesielt når det gjelder det politiske spørsmålet. Vårt inntrykk av Thommessen er at selv om Hamsun har overdrevet sin satire, så er det mye som stemmer med fremstillingen. Vi tar likevel Garborgs ord til minne, og kan anta at Thommessen også hadde gode sider som blir utelatt i romanen.
Forskerblogg – en god læringsform?
Gjennom dette prosjektet har vi lært oss å operere mikrofilm. Vi skulle hatt mer tid til å utforske den nye mikrofilmmaskinen, så det var litt synd den kom så sent. Det har likevel vært spennende å få et innsyn i en gammel researchmetode, en stor kontrast til nåtidens teknologi. På tross av utfordringer med timeplaner og studieretninger har vi fått til å møtes. Vi har tatt i bruk sosiale medier for å holde kontakt og fordele arbeidsmengden. Det har vært kjempegøy med bloggform, muligens litt mye press i forhold til andre store oppgaver, og da spesielt bacheloroppgaven. Men bloggformen gjør også at det er lett å spore egen utvikling. Det har også vært positivt å kunne gå inn og følge de andres oppdagelser.
Vi håper dere har lært like mye som det vi har. Takk for oss!
– Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig