Innledning
Dette avsluttende blogginnlegget handler om vårt forskningsprosjekt i faget NORD2100 ved NTNU. Vår gruppe, bestående av Linnea, Thea og Nora, tilbrakte høstsemesteret 2016 med å sammenligne Henrik Ibsens “Samfundets støtter” med den tyske oversettelsen “Die Stützen der Gesellschaft” av Emil Jonas.
“Samfundets Støtter” handler om Konsul Bernick som bor sammen med familien sin i en liten by ved den norske kysten. Han framstår som den ærligste politikeren i samfunnet, eier et verft som setter pris på ærlig, norsk kvalitetsarbeid og setter et jernbaneprosjekt i gang som skal bli til nytte for hele byen. Lite vet innbyggerne i kystbyen at Konsul Bernick har bygd sitt gode rykte på løgn, at han jukser med verftets skip for å kunne få mest mulig penger og at han oppretter jernbanelinjen for at han selv skal tjene mest av alle. Alle løgner er i ferd med å bli oppdaget da Johan og Lona, som er i slekt med kona til Konsul Bernick, kommer hjem fra Amerika. Sammen prøver de å få Konsul Bernick til å tilstå sine feil slik at han kan leve med god samvittighet og uten frykt. Til slutt bestemmer Konsul Bernick seg for å følge rådene deres, for at sønnen hans skal ikke arve en formue som er bygd på løgn.
Problemstillingen vi har jobbet med gjennom hele semesteret, er følgende:
“Samfundets Støtter” (1877) av Henrik Ibsen ble oversatt til tysk av Emil Jonas i 1878. Hvordan skiller oversettelsen, “Die Stützen der Gesellschaft”, seg fra originalen? Hvilke kontekstuelle faktorer kan ha påvirket forskjellene?
Vi har brukt ulike tilnærminger for å arbeide med problemstillingen. Vi har møttes hver uke og fordelt oppgaver, men vi har også jobbet mye sammen som en gruppe. Dette har særlig vært nyttig ved sammenligningen av de to utgavene, da satt én med den tyske versjonen, én med den norske, og mens de nærleste og fant forskjeller og likheter ved de to utgavene satt den siste personen på gruppen og noterte. Dette ble etterhvert en svært effektiv metode for å komme seg gjennom oversettelsen. Etter noen uker var vi ferdige med sammenligningene, og da gikk vi videre til konteksten rundt stykket. Nå ville vi finne brev, avisartikler, leserinnlegg som var relevante for problemstillingen. Særlig interessant har det vært å se på brev fra Ibsen til Emil Jonas, samt anmeldelser av stykket til Jonas, og avisinnlegg fra Jonas til den svenske teateranmelderen K. Warburg. Den siste delen av arbeidet vårt har gått med til å sammenfatte de funnene vi har gjort, knytte kontekst mot forskjeller vi har funnet i sammenligningen av stykkene, og å konkludere og oppsummere dette i et siste blogginnlegg.
Hoveddel
Bakgrunnsinformasjon
Da Emil Jonas begynte å oversette «Samfundets støtter» hadde Ibsen allerede autorisert to oversettelser til tysk. Jonas oversatte stykket mot Ibsens vilje og det fantes ingen lov som beskyttet «Samfundets støtter» mot uautorisert bruk. Ibsen kunne ikke klage på publikasjonen eller oppsettelsen. Oversettelsen av Jonas versjon var veldig kontroversiell og fikk Ibsen til å sende et hissig brev til Jonas der han truer med å gå til pressen for å forhindre at Jonas’ stykke blir oppsatt på enda flere tyske scener. Siden de tre oversettelsene til tysk er svært ulike, ble kritikken stykket fikk i teateranmeldelser veldig forskjellig.
[1]
Her ser vi et utklipp fra den amerikanske avisa «New Ulm weekly» fra 1878, som ble publisert i delstaten Minnesota hvor en stor del av innbyggere var tyskspråklig. Stykket blir omtalt som en stor suksess i Tyskland og en amerikansk adapsjon er allerede planlagt.
Helt annerledes ble stykket omtalt i Østerrike i 1890, der det het i Linzer Tages-posten: «Oppsettingen av teaterstykket “Die Stützen der Gesellschaft”, oversatt for den tyske scenen av Emil Jonas, var en ikke altfor lovende begynnelse i går. […] Man forlater teateret med en tvil og er ikke helt sikker på om man likte eller mislikte stykket, som er et betenkelig symptom for et drama. I løpet av kvelden oppstår ingen rett applaus, det finnes heller ikke grunn til det, handlingen flyter rolig, ikke noen eller bare liten sinnbevegelse, ikke noen effektfulle scener, ikke noen virksomme avganger. […] I alminnelighet kan man si at fortrinnene av Ibsens dramatiske utformingen dominerer, men at de ikke kommer til sin rett, fordi fremstillingen er mangelfull.».
[2]
Forskjellen mellom disse to kritikkene er hovedsakelig grunnet i de forskjellige oversettelsene som er betraktet. Wilhelm Langes versjon i den amerikanske avisa får masse ros, mens Emil Jonas oversettelse skiller seg dårlig ut.
Emil Jonas
Emil Jakob Jonas, født 1824, død 1912. Studerte dansk historie og hadde en doktorgrad fra Rostock. Jobbet som bl. a. journalist i den dansk-tyske avisen Flensburger Zeitung og som lærer i København. Flyttet tilbake til Tyskland, jobbet som journalist, forfatter og oversetter og formidler av nordisk litteratur i Tyskland. Oversatte bl.a. H. C. Andersen og Bjørnstjerne Bjørnson til tysk, i tillegg til Ibsen.
Sammenligning mellom oversettelse og original
Karakterforandring – Konsul Bernick
Konsul Bernick gjennomgår de tydeligste forandringer i løpet av oversettelsens prosess.
Henrik Ibsen kalte Konsul Bernick «Karsten», mens Emil Jonas valgte å nevne han «Karl». Grunnen til det finner vi når vi ser på toppen av navnestatistikker fra Tyskland mellom 1800 og 1900. Da ser vi at Karl ligger på en første plass hele århundret. Navnet Karl var altså svært kjent i Tyskland og Jonas prøvde muligens å utnytte denne gjenkjennelsesverdien slik at publikumet hadde det enklere å følge med på de kompliserte familierelasjonene. I motsetning til det, er «Carsten» ikke noe særlig populært navn i Norge. Dermed blir Konsul Bernick i den tyske versjonen til en mer alminnelig karakter enn han framstår i den norske originalen.
Den andre eksempelen er hentet fra side 45 i den norske versjonen. Konsul Bernick sier: “Hun har jo mig og Betty og Olaf og mig. Menneskene bør da ikke i første række tænke på sig selv, og allermindst kvinderne” ([5], s.45). Ibsen leker nesten med Konsul Bernick i denne situasjonen, når Bernick først viser seg som et veldig selvopptatt menneske og i neste setning påpeker at det er et dårlig egenskap å tenke altfor mye på seg selv. På tysk finner vi imidlertid dette utdraget: “Sie hat ja Betty und Olaf und mich. Die Menschen dürfen doch in erster Reihe nicht an sich selbst denken und am allerwenigsten die Frauen.” ([6], s.35). Den andre setningen betyr akkurat det samme som på norsk, men i den første ser vi forskjellen. Her mangler den første «meg» som gjør hans selvopptatthet så tydelig. Dermed forsvinner Bernicks egoisme og ironien går tapt.
I akt fire, scene ni finner vi en enda en viktig forandring i karakteren til Konsul Bernick, denne gangen i form av en aldri så liten utelatelse. Her handler det om den viktigste grunnen til at Bernick påstår sine løgn til slutt. Sin sønn Olaf skal ikke arve en stilling i samfunnet som er grundet på svindel.
| Konsul Bernick | […] Jeg må gå tilgrunde som hele dette forhutlede samfund. Men der vokser op en slægt efter os; det er min søn, jeg arbeider for; det er for ham jeg lægger et livsværk tilrette. Der vil komme en tid, da der sænker sig sandhed ned i samfundslivet, og på den skal han grunde en lykkeligere tilværelse end hans faders. |
| Frøken Hessel | Med en løgn til underlag? Betænk, hvad det er, du giver din søn i arv. |
| Konsul Bernick | (i undertrykt fortvivelse). Jeg giver ham tusende gange værre arv, end du ved. Men engang må dog forbandelsen vige. Og dog – alligevel – (udbrytende) Hvor kunde I bringe alt dette over mit hoved! Men nu er det sket. Nu må jeg fremad. Det skal ikke lykkes jer at få knust mig!
([5], s.89) |
På tysk kan vi ikke finne noe tilsvarende, slik at Bernicks motivasjon til å fortelle sannheten blir mye svakere. Oppsummert kan vi fastslår at Konsul Bernick er mindre livlig og egoistisk, karaktertrekkene er flatere og han mangler de sterke følelsene han har i den norske originalen.
Jonas’ motivasjon til å foreta disse endringer er ikke helt tydelig. En mulig forklaring finner vi likevel når vi se på tyske teatervaner. På den tida var det vanlig at publikumet gjorde opprør, når de så moralsk eller kunstnerisk dristig oppførsel. Muligens ville Jonas roe det tyske publikummet ned og slik ble Konsul Bernick mer behersket i sine handlinger og derfor flatere som karakter.
Forkortelser og utelatelser
Noen av de største endringene i oversettelsen kommer i første akt. I den originale utgaven er første akt først tre avsnitt med sceneanvisninger, der hagen og deler av huset til konsul Bernick, samt selskapet som sitter inne i hagesalen og får en forelesning av Rørlund, blir skildret. Disse avsnittene har Jonas forkortet til fire linjer. Sceneanvisninger som blir utelatt på den måten kommer fram i hovedteksten som replikker. For eksempel er Hilmar nødt til å si at damene sitter i rommet slik at leseren forstår hvem som er på scenen. I tillegg er det verdt å bemerke at Henrik Ibsens stykke er inndelt i fire akter uten scener mens den tyske versjonen skiller mellom scener i tillegg til aktene. At Jonas har kuttet så kraftig ned på den første akten er trolig fordi han utelater flere av karakterene som skildres, og som han selv skriver i et leserinnlegg i Gøteborgs-Tidningen, ville han tilpasse stykket den «tyske smaken», og har dermed utelatt store deler av skildringene Ibsen hadde med i originalen. En annen grunn til å korte ned rollelisten kan ha vært for å spare utgiftene ved en teateroppsettelse. Vi har først og fremst sammenlignet selve stykket som det var ment for å leses.
Som konsekvens av at de kvinnelige karakterene er utelatt i den tyske utgaven, er det Hilmar som forklarer adjunkt Rørlund forholdene i familien til fru Bernick og historien om Lona Hessel og Johan Tönnesen. Dette skiller seg veldig fra originalen, der samtalen foregår som sladder mellom kvinnene om det som har hendt. I Jonas’ versjon er Hilmars beskrivelse av hendelsene mer detaljert enn den historien damene forteller, og inneholder hendelser som ikke finnes i den norske originalen. Blant annet hører vi hvordan Hilmar kjøpte seg en billett til fru Dorfs teaterforestilling og at Johan satt helt forelsket ved siden av ham. I tillegg er samtalen mellom fru Bernick, Olaf og Hilmar blitt redusert til en samtale mellom Olaf og Hilmar. De tre damene som er utelatte, er tause og har overhodet ingen betydning for handlingen, og nevnes knapt i en bisetning her og der, uten at navn nevnes.
Jonas kutter bort litt kjedelige, unødvendige passasjer og detaljer – kanskje for å få teksten til å fungere bedre på kommersielt teater i Tyskland. Eksempelvis er replikker vi kan kalle unødvendige for handlingens utvikling, for eksempel “Forstår sig, herr Konsul” og “Det skal gå, Bernick” ikke med i den tyske versjonen.
Videre i teksten finner vi kun små utelatelser/forkortelser som ikke får noen større betydning for innholdet. Det er altså først og fremst i første akt vi har de store endringene i den tyske utgaven. Oppsummert kan vi si at Jonas har endret stykket en del i starten for å tilpasse den til den tyske smaken, som han selv påpeker i leserinnlegget sitt.
Domestication
Domestication er et begrep som innebærer at man tilpasser et uttrykk eller en tekstpassasje til det språket i landet der teksten skal leses eller stykket skal settes opp. Dette ser vi for eksempel i det som Dina sier til Johan (norsk s. 83, tysk s. 75):
“Jeg kaster mig på bunden af fjorden”
“Ich werfe mich von der Klippe in’s Meer”
Her er “fjord” et erkenorsk ord, som passer veldig godt inn i det norske samfunnet teksten skulle bli lest i. Emil Jonas har derimot endret teksten, slik at det på tysk står at hun skal kaste seg “på havet”. Et lite, men finurlig grep for å tilpasse teksten til det tyske språksamfunnet.
Et annet eksempel er når Grosserer Rummel sier “Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper” (norsk s. 18). Nordmenn vet godt hva dette innebærer, nemlig at du kan stole på en nordmann, men tyskere forstår kanskje ikke referansen. Nordmenn forbinder noe spesielt med Dovre. Ordspråket “Enig og tro til Dovre faller” forbinder vi med grunnlovsmennene på Eidsvoll i 1814, med samhørighet, og med noe som aldri kommer til å ødelegges – Dovrefjellet faller jo forhåpentligvis aldri. Jonas oversetter Rummels replikk med “Das Wort eines Norwegers ist wie Felsen des Dovergebirges” (tysk s. 12). Dette tror vi ikke fungerte like godt på tysk som det gjorde på norsk. Kanskje har han til og med misforstått hele setningen, i og med bruken av “Dover”. Det kan jo hende han har hatt “The White Cliffs of Dover” i tankene når han har oversatt? Men det kan også selvfølgelig tenkes at Jonas rett og slett har skrevet feil, og at det er snakk om en trykkfeil. Dette får vi nok aldri vite.
Kontekst
Henrik Ibsens brev til Emil Jonas
Henrik Ibsen ble så opprørt over Emil Jonas’ oversettelse at han følte seg nødt til å skrive et hissig brev.
[3]
Her ser vi brevet Ibsen sendte til Emil Jonas den 18 i Januar 1878. Det består av tre gulaktige ark som er brettet i midten og skrevet på bare på den ene siden. At Ibsen ikke brukte baksida tyder på at han hadde nok penger til å sløse med papir. Skriften vi ser er ganske lett å lese på grunn av det mørke blekket Ibsen brukte. På den første siden ser vi dessuten Ibsens monogram trykket med blått blekk. Ibsen var åpenbart kjent og rik nok til å ha et monogram som framhever hans status i samfunnet.
Innholdsmessig påpeker Ibsen at det allerede finnes to autoriserte oversettelser, slik at Jonas’ versjon er «således ganske øverfløtig». Videre skal Jonas ha misforstått hele stykket siden strykninger er meningsløse og det ikke finnes noen rolle som kan utelates, ifølge Ibsen. Dermed forandret stykket seg og Ibsen tar avstand fra det. Siden Ibsen ikke kan går juridisk mot Jonas, truer han med å vende seg til pressen. Dette viser at pressen hadde stor makt og innflytelse i de litterære og kulturelle kretsene. En liten trøst for Ibsen er at publikummet kan sammenligne de to autoriserte versjonene med Jonas’ oversettelse, og så hever Ibsen æresoppreisning ved at Jonas trykker plakater av sin egen oversettelse hvor det står «lemlestet av Emil Jonas».
[4]
Anmeldelse av stykket
Eugen Zabel anmeldte teateroppsetningen av Jonas’ versjon av Samfundets Støtter 5. februar 1878, i den tyske avisen National-Zeitung Berlin. Vi har oversatt denne anmeldelsen (med forbehold om enkelte feil), og legger ut noen sitater fra Zabels anmeldelse her:
Skuespillet „Die Stützen der Gesellschaft“ av Henrik Ibsen har i Berlins teaterhistorie opplevd suksess uten sidestykke, og ble fremført på fire ulike scener samtidig. Utelukkende en forening av fremragende kunstnere, som de i Hoffteateret, klarer å bringe frem det ypperste ved dette stykket, og samtidig skjule dets feil. Ibsens drama innehar ikke bare en betydningsfull dikterisk, men også en ekte dramatisk kjerne, som til tross for dette må brekkes ut av et skall av episke oppfinnelser/oppspinn. De overflødige, likegyldige personene er fjernet, og lengden på de retoriske ordflommene er passende forkortet. I denne formen imøtekommer stykket våre ønsker for teateret, så langt det lar seg gjøre ved den arkitektoniske grundfeilen stykket har.
Kilde: http://ibsen.nb.no/id/11156181.0, egen oversettelse.
Som man kan se var Zabel svært begeistret for de endringene Jonas hadde utført, og stykket ble godt mottatt. Samtidig sendes det stikk til originalversjonen, noe som kan tyde på at den bearbeidede versjonen faktisk ble bedre mottatt enn originalen, gitt at anmelderen faktisk hadde sett begge stykkene og kunne sammenligne disse.
Leserinnlegg i Gøteborgs Handels og sjøfartstidning, Emil Jonas og K. Warburg.
I motsetning til den tyske anmeldelsen, ble en oppsetning av stykket i Wien anmeldt, og mindre godt mottatt i Sverige, der Knut Johan Warburg anmeldte det. Emil Jonas tar kritikken personlig og svarer på dette, men det viser seg at stykket som ble satt opp i Wien ikke en gang var hans egen oversettelse. Sitat: “Da det er hardt nok for meg å bære mine egne litterære synder, kan jeg ikke påta meg å også bære andres. Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. (Emil Jonas)”. Videre skriver Jonas at han har hatt større suksess med sin versjon av stykket i Tyskland enn Ibsen selv med sin autoriserte utgave, og gjentar at han kun har gjort de endringer som er nødvendig for å tilpasse stykket den tyske smak:
“Jeg tror enda i dag at jeg med min bearbeidelse har truffet tyskernes smak. Min oversetting har hatt stor fremgang i Berlin, mens Ibsens oversetting kun er antatt i München og på Berlins Stadttheater. Under min mangeårige litterære virksomhet har jeg, hr. redaktør, ofte skaffet nordiske verk fremgang i Tyskland, og det var først etter nøye overveielse jeg bestemte meg for å bearbeide et så utmerket dikterverk som Ibsens Samfundets Støtter. Skal et stykke slå an må det bringes i sammenheng med et lands smak, og det er det, og intet annet jeg har gjort. Resultatet, bekreftet av tall, gir meg rett.”
Emil Jonas, i utgave 60 av Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, 1878.
Motsvaret fra Warburg var at det for det første ikke en gang var Jonas sitt stykke de anmeldte, og at de ikke helt skjønner hva han argumenterer mot, men at han trolig føler seg truffet av en grunn.
Konklusjon
Hvordan har endringene påvirket stykket?
Vi har funnet større og mindre endringer i utgaven til Jonas, men alt i alt er helheten bevart i den tyske utgaven med tanke på innholdet. Likevel blir figurene flatere og familierelasjonene enklere å forstå, fordi han kuttet ut flere roller. Formen er noe endret ved at Jonas har delt inn aktene i scener. Man kan se Jonas’ oversettelse som et eget stykke, samtidig som man også kan se det som en ny versjon av stykket, da det ikke skiller seg veldig fra originalen når det gjelder innhold. Begge utgavene har gjort det bra på den tyske scene, og det kan se ut til at Jonas lyktes med å nå ut til det tyske publikummet med sine endringer.
Hvilke kontekstuelle faktorer har påvirket stykket?
Siden det ikke fantes copyrightlover som beskyttet stykket mot uautoriserte oversettelser, kunne Emil Jonas lage sin egen versjon til tross for at det allerede fantes to autoriserte versjoner som ble satt opp på den tyske scenen. Emil Jonas’ intensjon med å oversette stykket nok en gang, var for å tilpasse “Samfundets støtter” til den tyske smaken, noe han ikke syntes var tilfellet de to tidligere versjonene.
Hva har vi lært av dette prosjektet?
Vi har lært å bruke verktøy som mikrofilmleser og programmet Ibsenstage, og å gjøre grundig research for å finne skjult informasjon der vi minst aner det. Det finnes utrolig mange gode kilder og ressurser når det gjelder Henrik Ibsens liv og virke, og disse har vi brukt med stor iver. Vi har også lært at det kan finnes mange grunner til å gjøre endringer i en tekst når man oversetter, men at det av og til også kan være vanskelig å finne årsakene som ligger bak. Ikke minst har vi gjennom det kontinuerlige gruppearbeidet lært å strukturere forskningen vår, slik at arbeidsmengden blir overkommelig. Til slutt har vi lært at en oversettelse er en subjektiv forståelse av en tekst, og vi har fått bedre forståelse for hvorfor Jonas tok de valgene han gjorde. Det ble ikke så verst allikevel, og man må ikke alltid være enig med Ibsen.
Kilder:
[2] http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?aid=tpt&datum=18900212&query=%22Ibsen%22&ref=anno-search
[3] Det Kongelige Biblioteks Fotoatelier: http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/litteratur/ibsenvisfaks.pl?stykke=Brev&path=/litteratur/ibsen/ms/brev/eiere/kbkbh&fil=b78004&sider=1-3,a&siffer=2&side=0&ms=Emil+Jonas+78+18/1&foto=Foto:+Det+Kongelige+Biblioteks+Fotoatelier.+Kommersiell+bruk+kun+etter+avtale+med+biblioteket.
[4] http://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peEJ.xhtml?bokstav=J
[5] “Samfundets støtter” av Henrik Ibsen:
http://www.nb.no/nbsok/nb/76994aa2bb037d0404fbdf746154787f?index=1#0
[6] “Die Stützen der Gesellschaft” oversatt av Emil Jonas:
http://www.nb.no/nbsok/nb/cef1171542cd1cd76585981dd6699e7f.nbdigital?lang=no#0