Redaktør Lynge (1893) er en roman ”hed som Had” (Næss, 1994, s. 294) ifølge forfatteren selv. Boken var en politisk nøkkelroman, skrevet som ”et ord foran valgene” (Ibid.) i den hensikt å diskreditere Ola Thommesen, redaktøren av Verdens Gang på slutten av 1800-tallet.
Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år. Han hadde skrevet for Verdens Gang, og telegraferte ofte med avisens redaktør. Hamsun skriver også i et av sine brev: ”Holst og Thommessen var gode mod mig, og naar jeg kommer tilbage, saa skal jeg skrive godt for dem.” Også senere i et brev til Thommesen selv:
”Undskyld, kære Thommessen, dette Brev. Heft Dem ikke ved, at det bare er mig, som takker Dem. Blir jeg saasandt til noget i Verden, skal jeg huske Dem det bedre. Deres inderlig forbundne, Knut Hamsun.” (Næss, 1994, s. 141.) Så hvorfor surnet forholdet mellom de to skribentene?
Det var flere grunner til disputten – Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.” (Arntzen, 2002, s. 132.) I tillegg ble Hamsun også ”sveket” av sin gode venn. Han skrev nemlig en novelle med navn Hasard som lignet mye på en roman av Dostojevskij, kalt Spilleren, men både Hamsun og Thommessen visste at han hadde skrev sin tekst lenge før Dostojevskij. Som Hamsun fryktet ble han senere beskyldt for plagiat, og den ene personen som hadde makten til å redde ham sa ikke et ord. Kort tid etter kom romanen Redaktør Lynge.
En kvass karikatur
Verdens Gang hadde lenge vært et kamporgan for det ”rene venstre.” Etter valgene i 1888, der Thommessen støttet Johan Sverdrup, begynte vittighetsblader å karikere ham som ”Veirhanen” – et kallenavn som fulgte ham under Steens venstreregjering. (Næss, 1994, s. 294.) Dette videreførte Hamsun i Lynge, hvor redaktøren fremstår som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum.
Navnet Alexander Lynge er interessant av flere grunner. ”Alexander” var mest sannsynlig en referanse til Alexander den store, nok en stikk til Thommesens ego. ”Lynge” derimot, henviser til slyngplanten, og skal illustrere måten redaktøren klenget seg innpå folk og deres meninger. (Arntzen, 2002, s. 133.)
Hamsun diskuterer navnevalget med sin agent Gustav Philipsen tidlig i prosessen, før det blir endret til Lynge:
”Posten er endnu ikke gaaet fra Havnen, hører jeg, to Dage efter Indleveringen! Vi kan selvfølgelig finde et andet ”simpelt” navn til Olafsen, hvis dette O. Betegner formeget. ”(Næss, 1994, s. 293.)
Mottagelse i mediene
Arne Garborg fikk i 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Avisene ymtet også om at den foraktelige redaktøren var Hamsun selv. (Ibid.)
Hamsun kommer med dette innspillet til Dagbladet i april 1893, hvor han oppfordrer Lynge til å gjengjelde slaget:
Paris, 28 April 1893.
I anledning af gentagne Skriverier om min Bog ”Redaktør Lynge” erklærer jeg herved, at jeg selvfølgelig overtager Ansvaret for alt, hva jeg deri har sagt. Min Model opfordres herved til at træffe de Forføjninger, han ønsker mod mig, jeg skal intet fragaa, intet fordølge. Han bør ikke af Hensyn til, at han ikke er nævt ved Navn i min Bog unlade at træde frem, det vilde være Affektation af ham at lade ukyndig om, at det er netop ham og ingen anden, jeg har ment. (Næss, 1994, s. 309)
Hamsun innrømmer pøbelen, han nevner videre i brevet til Gustav Philipsen ”Jeg blir naturligvis dømt; ti jeg vil ingen Beviser føre, ikke et eneste et; men jeg har alligevel rammet den Humbug, han repræsenterer, og det var min Mission.” (Ibid)
På forsoningens sti?
Endog – Etter angrepet på Thommessen i Redaktør Lynge skrev Verdens Gang særdeles positivt om Ny Jord. (Næss, 1994, s. 345) Hevet redaktøren seg over det, eller var hadde det skjedd en endring i forholdet deres? Også i senere brev virker det som om en forsoning har funnet sted. Kanskje mediene og forfatterne var mer avhengig av hverandre enn vi vet om?
I neste uke skal vi gå dypere inn i politikkens mulm og mørke. Finner vi spor av striden mellom Nordmanden og Gazetten (Dagbladet og Verdens Gang) i avisutgavene fra høsten 1889?
Ærbødigst,
Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig
Kilder:
Arntzen, Even (red.) 2002: Knut Hamsun og 1890-tallet. Øystein Rottem: Den helstøpte personlighet vs. Det disharmoniske nutidsmennesket. Et paradigmatisk spenningsmønster i Hamsuns forfatterskap belyst gjennom en lesning av Redaktør Lynge. Gjøvik: Hamsun-selskapet.
Næss, Harald S. 1994. Knut Hamsuns brev. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag