I 1884 kom Henrik Ibsen med samtidsdramaet Vildanden. Dette stykket handler om fotografen Hjalmar Ekdal som lever en «livsløgn» uten selv å vite det. Hans kone Gina, som både fotograferer og retusjerer bildene i loftsgalleriet deres, er også en av de som er med på å holde løgnen i live. Når Hjalmars barndomsvenn Gregers Werle kommer tilbake etter flere år finner han ut av denne løgnen og føler seg moralsk forpliktet til å fortelle dette til vennen sin, til tross for Dr. Rellings meget kjente utsagn: «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra ham med det samme». Var det best for Hjalmar og hans familie å leve i løgnen, eller var det riktig av Gregers å fortelle sannheten? Stykket stiller både moralske spørsmål og spørsmål om løgn og sannhet, virkelighet og fantasi, gjennom å bruke fotografiet som motiv og metafor.
Fotografiet fungerer som en metafor i stykket. Man finner flerfoldige kontraster som er med på å gjøre metaforen synlig. Kontrasten mellom lys og mørke er helt essensiell i fototeknologien og er også en viktig metafor gjennom hele stykket. Sannheten kommer fram i mørke rom, mens løgnen blir bevart i de opplyste rommene. Vi finner også representasjoner av kontraster mellom virkelighet og fantasi, ekte og falsk, løgn og sannhet. Man kan stille seg spørsmål om et retusjert fotografi er en sann representasjon av virkeligheten? Hvor mye kan vi stole på representasjonsteknologien vi omgir oss i hverdagen? Hvor mye er sant og hvor mye er løgn? Her kan det dukke opp spørsmål som: burde verden fremstilles så realistisk og uretusjert som mulig? Her kan tanken om idealisme være et viktig stikkord.
Idealismen er synlig i flere av karakterene i stykket. Den idealistiske subjektsforståelsen handler mye om å forene subjekt og objekt, dikter og natur. Med et antroposentrisk regime er mennesket i sentrum. Når skriften er dominerende er det et menneske som sanser og så omsetter det til skrift. Nye teknologier innebærer eksteriorisering av informasjonen. Grammofonen eksterioriserer stemmen. Skrivemaskinen fører til at hånden fjernes fra papiret. De nye teknologiene fører med seg en ny subjektsforståelse, et ikke-idealistisk subjektssyn, et mer fragmentert subjekt.
Med ny vitenskap om synet, får man også en relokalisering av synet til menneskekroppen, en slags kroppslinggjøring av synet. Kittler sier at analoge medier tok ånden ut av skriften, på samme måte hevder Crary at vitenskapeliggjøringen av synet tok ånden ut av det å se. Jo mer man ser på synet som fysiologisk kapasitet, jo mer oppmerksom blir man på at det kan maniuleres. Som følger av dette fremkommer et moderne fysiologisk visualiseringsregime. Nye diskurser er med på å forme måten man ser og tenker om det å se. Oppmerksomhetsdiskursen vokser frem i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Dette innebærer blant annet tanken om at noen sanseinntrykk settes i fokus fremfor andre. Det oppmerksomme subjektet blir idealet.
Den tidligere visuelle modellen var en helhetlig modell som brukte camera obscura som utgangspunkt. Det er en boks med et hull som slipper inn lys og gir et avtrykk på den andre veggen, som vist i denne illustrasjonen:
Dette var en visuell modell for hvordan man forstod forholdet mellom subjektet og verden. Poenget med denne modellen er å skape en kontrast. Det moderne synsbegrepet river opp tanken om denne modellen. Det er ikke verden som lager avtrykk i subjektet, men subjektets sansemessige oppmerksomhet som registrerer enkelte utsnitt av verden. Oppmerksomhetsdiskursen som vokser fram er et symptom både på at man har fått et fysiologisk grep om synet og overgangen fra det idealistiske/ helhetlige subjektet til det fragmenterte/ustabile subjektet.
Hvordan kan man lese Vildanden i en slik diskurs som Crary presenterer?
Vi kan begynne med å se på lyssettingen i stykkets første scene. Hvor kommer sannheten fram? Sannheten kommer fram i det mørske rommet, løgnen holdes i live i lyset. De grønne lampeskjermene rundt om i Werles hus er et tegn på at han ønsker en dempet belysning, han ønsker å spare det svekkede synet sitt. Det er et spill mellom hva som skal fordekkes og hva som skal være synlig.
I stykket kan man se Gregers som en representasjon på fortiden, siden han kommer tilbake etter mange år, han kommer på en måte fra fortiden. Fotografiet kan være en representasjon på fortiden. Fortiden rulles tilbake i det mørke rommet. Tiden står stille på loftet.
Man ser at det spilles på forholdet mellom syn og innsikt, det å se og det å innse, sannhet og visualitet.
Gina minner oss stadig på at fotografiet må retusjeres. Dette kan man se på som en allegori på det borgerlige familieidealet hvor virkeligheten alltid er retusjert, en løgn. Men en løgn er også en representasjon, det er en virkelighet som er produsert. Fotografiet er en representasjonsteknologi, fotografiet bidrar til å presentere en fragmentert virkelighet.
Hedvig er i ferd med å miste synet, men hun kan se i overført betydning ved hjelp av idealisten Gregers. Gregers allegoriserer mørkeloftet, han er også siste instans før Hedvig tar sitt eget liv.
Stykket representerer en konflikt mellom det idealistiske fortolkningsregimet og et langt mer sammensatt syn på hva sannhet og virkelighet er, en mer fragmentert virkelighet.
Man kan være svaksynt, men likevel ha innsikt (Hedvig), man kan også være amoralsk og med innsikt (Grosserer Werle). Hjalmar blir ikke moralsk bedre av å få innsikt. Gregers er en idealist. Det er mye som tyder på at tragedien i stykket skyldes idealismen.
Dette er bare noe av det man kan lese ut av dette stykket i en visualitetsdiskurs. Det kan være interessant å se på enda flere aspekter, men det får vi rett og slett ikke plass til i dette blogginnlegget.