Denne uka har vi kastet et nærmere blikk på Henrik Ibsens Samfundets Støtter og sammenlignet dets paratekster og begynnelsen av den første akten med Emil Jonas sin oversettelse Die Stützen der Gesellschaft. Til tross for at vi kun er ti sider inn i den tyske utgaven, kan vi se tendenser til omskriver av Emil Jonas, og på de første sidene av stykket er det vanskelig å kjenne igjen originalstykket til Ibsen. Høytlesingen fra den tyske utgaven konkluderte raskt med at Jonas har strøket flere (kvinnelige!) karakterer, hoppet over viktige sceneanvisninger og tatt seg svært kunstneriske friheter når det gjelder karakterenes språkbruk. Fra Ibsens nærmere høye stil der begge kjønn kommer til ordet, kommer Jonas med sitt til tider grove språk, der små gutter stadig får trusler om vold, og kvinner ikke har stort til replikker. Vi kan si med sikkerhet at vi er spente på hvor denne fortellingen ender, Emil Jonas har til nå skapt noen hissige utgaver av Ibsens karakterer, og dersom disse skal fortsette å drive handlingen frem er det ikke usannsynlig i at det hele ender på en ganske annerledes måte enn den originale utgaven.
Under følger en grundig gjennomgang der vi sammenligner forsiden, samt de ti første sidene i den tyske utgaven med den samsvarende handlingen (til den grad det er mulig) i den norske utgaven av Samfundets støtter.
I et teaterstykke danner forsiden, personlisten og sceneanvisninger tilsammen parateksten. Den norske utgavens forside av Samfundets Støtter fremhever Henrik Ibsen tydelig som forfatter. Navnet hans er skrevet med en større skrifttype enn resten av personene som blir nevnt. I tillegg står tittelen til stykket rett under Henrik Ibsens navn slik at hovedfokuset er veldig klart. I motsetning til den norske utgaven blir ikke Ibsen så tydelig fremhevet på den tyske oversettelsen. Her står navnet Emil J. Jonas, som er oversetteren, i en større skrifttype enn Henrik Ibsen. Ved første øyekast skaper det et inntrykk av at det er Emil Jonas som er forfatter. Dette reiser spørsmålet om copyrightlover siden det åpenbart ikke fantes noen klare regler for tydeliggjøring av forfatterskap. Utover det inneholder forsiden til den tyske utgaven en bemerkning om at stykket opprinnelig er et teaterstykke, men at akkurat denne utgaven er ment som en leseutgave, ikke at manus for skuespillerne på scenen. Prisen til den tyske boka er trykket på forsiden. Imidlertid finnes det ingen lignende opplysning i den norske boken.
La oss flytte oppmerksomheten fra forsiden til personlisten. Den norske varianten oppgir flere karakterer som ikke er nevnt på tysk. Den senere analysen av den første akten åpenbarer hvorfor dette særlig gjelder kvinnerollene Grosserer Rummels frue, Postmester Holts frue, Doktor Lynges frue, frøken Rummel og frøken Holt er alle utelatte i den tyske utgaven. Videre finner man i den norske utgaven et notat om andre karakterer vi møter i stykket: «Byens borgere og andre indvånere, fremmede søfolk, dampskibspassagerer» under listen med hovedkarakterer. I den tyske versionen heter det bare «Bürger. Seeleute. Diener. Mädchen.». Her ser vi tydelig at Emil Jonas forandret parateksten. Isteden for byens borgere valgte han å nevne bare borgere. Andere indvånere kan oppfattes som tjener og jenter som han bestemte seg å sløyfe i hovedlisten. Videre unnlot Jonas å bruke adjektivet «fremmede» for å beskrive sjøfolket. Til slutt beskriver en siste anvisning stedet hvor stykket handler og den er den samme i begge bøkene.
På den neste siden begynner den første akten med tre avsnitt om sceneanvisninger i den norske originalen. Først blir utearealet til Konsul Bernicks hus beskrevet. Et avsnitt som framhever scenen inne i stua følger, og det siste avsnittet innleder handlingen. Leseren får inntrykket av et klassisk filmanslag da fokuset stadig nærmer seg handlingen slik at man kan plassere handlingen inn i en kontekst. Den tyske oversettelsen er mye kortere og består av kun fire linjer. Betraktninger angående vær, forbigående folk, personene som befinner seg inne i huset og innledning av handlingen er kuttet ut. Leseren blir kastet inn i et rom i Konsul Bernicks hus med kort informasjon om hvor dørene befinner seg. Sceneanvisninger som blir utelatt på den måten kommer fram i hovedteksten som replikker. For eksempel er Hilmar nødt til å si at damene sitter i rommet slik at leseren forstår hvem som er på scenen. I tillegg er det verd å bemerke at Henrik Ibsens stykke er inndelt i fire akter uten scener mens den tyske versjonen skiller mellom scener i tillegg til aktene.
Etter sceneanvisningene følger hovedteksten. Vi kan ikke sammenligne den første scenen ord for ord fordi forskjellene er for store. Handlinger forekommer i forskjellig rekkefølge og tanker blir ytret av ulike personer i de to utgavene. Dette blir mest merkbar i damenes roller som er helt utelatt i oversettelsen. Istedenfor at damene forteller fru Lynge historien om Lona Hessel og Johan Tönnesen, er det Hilmar som forklarer adjunkt Rørlund forholdene i familien til fru Bernick. Hilmars versjon av hendelsene er mer detaljert enn den historien damene forteller og inneholder hendelser som ikke finnes i den norske originalen. Blant annet hører vi hvordan Hilmar kjøpte seg et billett til fru Dorfs teaterforestilling og at Johan satt forelsket ved siden av ham. I tillegg er samtalen mellom fru Bernick, Olaf og Hilmar blitt redusert til en samtale mellom Olaf og Hilmar. Damene er tause og har overhodet ingen betydning for handlingen. Kvinnerollene blir enda mer forvirrende da en viss «Lina Tönnessen» (s. 7) blir nevnt som ikke eksisterer i Ibsens stykke. De eneste navene som ligner Lina Tönnesen er Lona Hessel og Dina Dorf, mens konteksten gjør det sannsynlig at det er Lona Hessel som er ment. Emil Jonas bruker altså kunstneriske friheter og interpreterer historien med sine egne ord og tanker. At Henrik Ibsen er kjent i Norge som forkjemper for kvinnens rettigheter gjenspeiler seg ikke i det hele tatt i den tyske oversettelsen. Riktignok blir det tyske stykket et patriarkalsk drama. Videre finnes det store forskjeller i språket som brukes. Den tyske versjon bruker ord som er mer vulgære og radikale. For eksempel oppfordrer Hilmar Olaf i den følgende måten å være forsiktig med buen i hånda: «Stå ikke og peg imod mig med buen, din klods.» (s.9) mens på tysk får vi høre at Hilmar skal rive av Olafs ørene hvis han ikke slutter å peke mot ham (s.6). Språklig sett tar Emil Jonas avstand fra originalen og bruker sine egne uttrykk som er svært forskjellige til Henrik Ibsens ordvalg.
I sammenligning av paratekstene og første scenen ble det åpenbart at Emil Jonas bruker en kunstnerisk frihet, og deler av de første scenene ser annereledes ut enn i den originale utgaven. Forfatterskap blir ikke tydelig nok framvist på forsiden og paratekster er grovt forandret. Kvinnerollene sløyfes og i tillegg er handlingen og språk så forandret, at en enkel sammenligning ikke lenger er mulig. Det er dermed ikke vanskelig å forstå hvorfor Ibsen var så opprørt over denne uautoriserte oversettelsen. Dette er noe vi vil se nærmere på neste uke, da vi skal fordype oss i en rekke brev som ble sendt mellom Ibsen og Emil Jonas i forbindelse med utgivelsen av den tyske utgaven av Samfundets støtter. I tillegg vil vi fortsette med sammenligningen av de to utgavene, hvem vet hva som vil dukker opp underveis? Vi kommer til å fortsette å jobbe med begge utgavene samtidig, slik at vi klarer å følge opp hele handlingen i boken. Vi skal også få lest D’Amicos artikkel fra 2014 om de seks poengene, da dette kan være relevant for vår oppgave.
Thea, Nora og Linnea 🙂
