Dverger spist av kannibaler på Bjørnøya

– En blogg om prøvefiske etter røye på Bjørnøya sommeren 2020.

Når røyene blir svære blir de til kannibaler. Før det spiser de mest fjærmygg, men når skjer denne overgangen i diett? Det skal jeg undersøke i min masteroppgave, og slik går dette til.

En suselyd i det fjerne høres igjennom blafringen i teltduken som jeg har begynt å bli godt vant til og som er normalen for hvor jeg våkner. Susingen er primusen fra naboteltet hvor kaffen blir klar om noen minutter. Jeg snur meg i soveposen og motiverer meg selv til å gå ut i tåka for å finne en stein for litt diskresjon og ly, før jeg rusler over i naboteltet hvor kaffen er klar, og tre karer lager frokost med bena fortsatt godt plantet i soveposen. I dag er det skikkelig «cowboyfrokost», egg, bacon og tomatbønner på menyen.

Kort næringskjede

Planen videre er vi godt kjent med, jeg skal samle data til min masteroppgave og har fire andre som hjelper meg. Ikke på mine 23 år har jeg opplevd et lignende landskap, ikke helt min forestilling om å havne på en øde øy med noen få andre. De fantastisk hvite strendene er til stede, men temperaturen, solen og palmene er erstattet med steinur, fjell som ender loddrett flere hundre meter ned i sjøen og lyden av fugler som angriper og suser ned mot meg med klørne ute for å skremme meg vekk. Ikke så rart siden vi befinner oss 74˚ nord langt ute i Barentshavet på en isolert øy med over 700 innsjøer. Et eneste stort røyelaboratorium hvor næringskjeden er kort og røyedietten stort sett baserer seg på fjærmygg, men hvor noen individer vokser seg større og blir kannibaler som lever av de mindre dvergrøyene. Øya er dermed perfekt for min masteroppgave som handler om når rekruteringa til kannibal- og dvergdelen av populasjonen skjer.

«Døden på Bjørnøya» var den første og nesten eneste litteraturen jeg fant når jeg søkte på plassen jeg skulle tilbringe en måned i telt på. Videre fant jeg informasjon om en meterologisk stasjon som jeg nå ser virkelig fram til å besøke etter 10 dager i isolasjon grunnet koronarestriksjoner, og dermed 10 dager uten varmt rennende vann. Først må vi derimot i gang med dagens gjøremål som består i å komme oss ut til vannet som ligger 2-3 km med steinur unna. Jeg kaster i meg det siste baconet mens jeg drømmer om litt smågodt.

Steinsjøen, som dagens vann heter, er et særs passende navn og små gule blåser kommer til syne ute på vannet i det vi nærmer oss båten vi har båret rundt på de siste dagene. Jeg finner fram til hanskene min mor ga meg i det jeg reiste, som jeg da lo veldig av, men som jeg nå ikke kunnet vært foruten. Store, gule, forede gummihansker kommer godt med når både dverger og kannibaler blir med garnet over ripa på den sammenleggbare båten. Håvard, som kjører motoren, strever med å holde båten stødig i vinden så jeg får dratt opp garnet.

Fisking i mange vann

Når det siste garnet er i båten finner vi fram dybdemåleren, en siste tur på kryss og tvers av vannet står for tur. Vi speiler samtidig etter en snøfonn å stå på for lettere å kunne ordne garna klare til neste vann. Steinura som omringer oss er ikke bare en utfordring for å rette opp i garnene, men også for sålene på de nye «lundhagsene» jeg kjøpte før turen er snart er helt glatte.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg ble litt glad for at det ikke ble så mye fisk denne dagen. Det blåser kaldt, og vi løper oss alle en liten tur før vi går i gang med å løse opp i garnene.

Det samme gjelder for å se fram til bæringen av båten igjennom ura til neste av totalt 11 vann vi skal fiske i, hvor muligheten for å komme i varmen igjen er stor, noe jeg tidligere har syntes å være et slit. Bixiten erstatter raskt også denne dagen den planlagte lunsjen for å komme i gang med bæring og litt varme igjen. Båten, motoren, garnene og drivstoffet virker lettere enn det var for 10 dager siden og garnene settes nå i en fei.

Da starter vi med grovarbeidet

Jeg hører pipet fra klokka som villig signaliserer at klokka er 20:00. Vi, professor Berg, Henriette og jeg finner fram dagens fangst. Sløyefjøl, kniver, vekt og protokoll finnes fram mens jeg ikler meg oljehyre for å begrense at fiskeodøren setter seg for dypt i meg. De neste par timene blir benyttet til å beundre mengden parasitter og bendelorm i kannibalene, ta kjøttprøver for isotop- og tungmetallanalyse, måle vekt, lengde og kløyve hodene på røya for å hente ut øresteinene som forteller alderen.

De første gangene trodde jeg at det måtte være hallusinasjoner at jeg kjente lukta av biff mens vi sløyet, men ble etter hvert oppmerksom på at rutinen var at middagsforberedelsene kom i gang når vi nærmet oss de siste fiskene. Med unntak av at vi varmrøkte de beste individene noen av dagene.

Rutinene ble også tidvis avbrutt av besøk fra fjellreven som lusket rundt teltet hvor det etter hvert blir en tettere odør og godluft for en reveskrott.

Kveldene ble ofte avsluttet med å øke ett hakk på multifuelovnen, noe godt i koppen, og jeg merker at jeg gradvis hadde blitt litt glad i de ukjente menneskene jeg hadde havnet på en øde øy med.

Takk til gjengen

Nå står jeg på kaia på Bjørnøya, venter på å bli hentet av KV Andenes med mye mer enn jeg føler jeg kom hit med, medlemskap i Bjørnøya nakenbadeforening og minner jeg ikke drømte om at jeg skulle få når jeg skulle skrive en masteroppgave om hvordan røyedverger rekrutteres til å bli kannibaler.

Tusen takk for en helt fantastisk tur og en helt fantastisk gjeng bestående av Ole Kristian Berg, Henriette Vaagland, Håvard Sneve og Robert Harley Mostad. Og en spesielt stor takk til kokkene, båtførere, garnrensere, muntrasjonsråd, sherpaene og altmulighjelperne Robert og Håvard som syns en sommerjobb med biologer på Bjørnøya var en storveies ide!

Tonje Hornnæs

Tonje Hornnæs studerer til en Lektorutdanning i realfag for trinn 8–13. Studiet er et 5-årig masterprogram.