«Britain needs the EU more than the EU needs Britain, but they both need each other.»
Kenneth Rogoff (Interviewed in March 2017 by the broadcaster NrK)
Stikkord: brexit
Etter at en folkeavstemning 23. juni 2016 overraskende ga flertall for at Storbritannia skulle forlate EU, knytter det seg spenning til hvordan og hvor rakst dette kan skje. Det er også spennende hva slags handelsavtale britene vil ha med EU istedet for medlemskap, og hvor lang tid det vil ta å få dette nye rammeverket på plass. Forhandlingene kan gi ny innsikt i hva slags relasjon ikke-medlemmer kan ha til EU i fremtiden, som også vil kunne bli nyttig for oss.
- Bakgrunn
For Norge er dette spennende fordi det som velges og forhandles frem vil bli sett i sammenheng med EUs avtale med Norge, Island og Liechtenstein – EØS-avtalen, samt Sveits sin handelsavtale med EU. Dette til tross for at Storbritannias statsminister Therese May klart har uttrykt at de ikke skal være med i det indre marked eller velge en ordning som noen andre har valgt i forbindelse med en tolvpunktplan for utmeldelse, framlagt 17.01.2017.
Etter folkeavstemningen er det opp til britene å aktivere prosessen som skal lede frem til utmelding, som reguleres av Lisboa-traktatens artikkel 50. Parlamentet, som må stemme over utmeldelsen fra EU, ifølge en kjennelse fra britisk høyesterett 24.01.2017, har gitt regjeringen fullmakt til å forhandle om betingelser for Storbritannias uttreden fra EU.
Når Storbritannia velger å gå ut av EU vil sirkelen på mange måter være sluttet. Britene hadde stor innflytelse ved opprettelsen av frihandelsforbundet EFTA i 1960 – fordi de var skeptiske til planer som omfattet mer enn frihandel. Storbritannias handelsavtale kan også få betydning for andre.
2. Skal vi forvente Hard Brexit?
I Therese Mays tale 17.01.2017 ble det framholdt at man bestemte seg for såkalt hard brexit – det vil si en total løsrivelse fra EU; man skulle ikke være delvis utenfor og delvis innenfor. Et viktig spørsmål er om dette gjennom eksemplets makt kan åpne for mer EU-uro på kontinentet i forbindelse med en serie politiske valg som skal gjennomføres senere i år. Enkelte har ment at andre medlemsland kan komme til å velge egne varianter av brexit, som kan true EU-samarbeidet. Usikkerheten rundt denne muligheten kan oppleves sterkere siden endringer i holdninger ikke ble godt fanget opp på forhånd, i meningsmålinger, i forbindelse med brexit-avstemningen i Storbritannia og presidentvalget i USA sist høst.
Men kanskje bør vi ikke britene på ordet når de lover hard brexit? Det er nærliggende å se uttalelser i den nåværende fasen i sammenheng med de senere og svært vanskelige forhandlingene om utmelding som må følge, med EUs andre medlemsland og EU-institusjonene.
Den viktigste grunnen til at britene klart uttrykkes at man ikke vil være delvis innenfor, er trolig at grunnen til at så mange stemte for brexit var at de ønsket færre arbeidsinnvandrere fra EU. Samt at det er vanskelig å tenke seg noen nær tilknytning til det indre marked uten fri flyt av personer, det vil si produksjonsfaktoren arbeidskraft. Talsmenn for EU har vært nøye med å påpeke at de ikke vil premiere et land som trekker seg ut, gjennom en spesielt gunstig handelsavtale. Men Storbritannia og EU har noen felles interesser. Og Storbritannia vil bli en viktig handelspartner for flere land i EUs indre marked. Hva slags samarbeid britene ønsker, og tror de kan få til, kan derfor i stor grad bli avklart gjennom forhandlinger, i lys av blant annet gjensidighet og muligheter.
Det kan derfor være mindre opplagt hvordan de økonomiske relasjonene mellom EU og det utmeldte Storbritannia vil bli behandlet i tiden framover enn vi kunne få inntrykk av å ha fått vite 17.01.2017. Forhandlingene få en indirekte betydning for Norge og de andre EØS-landene, og for Sveits som fra før har en handelsavtale med EU. Det kan også ha betydning at et stort land melder seg ut av EU og det indre marked, og dermed gjør andre land som ikke er inne mindre unormale.
Britenes eksplisitte klargjøring av at de ikke vil ha noe som likner på EØS-avtalen framstår likevel som troverdig: Det er vanskelig å tenke seg en slik løsning uten et sterkt trykk på Storbritannia fra arbeidsinnvandring, som var en av de viktigste – om ikke den viktigste – grunnen til brexit. Vi er for vår del blitt minnet om at vi ikke har en perfekt avtale – som gjensidig markedsadgang isolert sett kunne være, dersom vi aksepterte en viss pågang i form av arbeidsinnvandring, som vi har hatt en stund. EU må i tillegg ha betalt fra Norge til strukturfondene som investerer lengst øst i Europa.
Selve rosinen i pølsa er likevel at tilnærmet all lovgivning «utveksles» en vei, fra EU til Norge, samt at overnasjonale organer – ESA og EFTA-domstolen – har siste ord i regulering av konkurransen i det felles markedet. Formelt kan vi reservere oss – som hittil ikke har skjedd, fordi det kunne være grunn til å frykte mottiltak.
Det er dog mye bra i EUs lovgivning i tilknytning til markedet, som det er bra at også vi kan anvende. Og det er opplagte stordriftsfordeler knyttet til regulering, som blir lettere når man har erfarne byråkrater fra mange land. I denne sammenhengen er det også rom for våre gode ideer. Men det som er særegent med gode ideer, er at de er velkomne omtrent over alt hvis de ikke koster noe.
EØS-avtalen har gitt oss de fire friheter og EUs konkurranseregler, innen en ramme som gjenspeiler 1980-årenes EU. Dette er ikke perfekt, men det er uvisst om vi kunne gjort det bedre. Storbritannias forhandlinger vil kunne bidra med ny innsikt på dette viktige og følsomme feltet. Feltet er meget følsomt er pga. den store betydningen EØS-avtalen har for det norske samfunnet.
*******************************Ole Bjørn Røste’s blog, 14 February 2017 *********************
Disclaimer: The information above is provided by the author. Any views expressed are the author’s, and may not shared by others. All rights reserved.
Kategorier
Brexit og euro
Storbritannia deltok aldri i euro-samarbeidet. Men det betyr ikke at fellesvalutaen er skjermet for negativ påvirkning fra Brexit. Politisk høyrevind med populisme, som var grunnlaget for Brexit kan true både EU og euroen. Euroen kan trues via angrep på det politiske fundamentet.
- Bakgrunn
I kontinentale EU-land har finanskrisen lagt en demper på stemningen siden den rammet i 2008. I år er det en rekke viktige valg – og rom for politisk uro. Risikoen er at Brexit kan stimulere til fornyet uro ifm. valg på kontinentet senere i år. Høyrepopulister – en samlebetegnelse på anti-establishment-bevegelser på den politiske høyresiden rapporteres å ha framgang i Nederland, Italia og Frankrike. I Frankrike har Nasjonal Front framgang. Det anses som lite sannsynlig at Le Pen skal kun vinne en andre valgomgang. Men det var også usannsynlig at et flertall av britene skulle stemme for å forlate EU. Styrken på den politiske vinden vestfra kan bli viktig for utfallene.
I 2016 var det for første gang etter finanskrisen, som har rammet EU-landenes økonomier siden 2008, tegn til ny vekst. Særlig i Spania hvor BNP-veksten nådde 2,5 prosent. Italia lå noe lengre bak, med en vekst på om lag 0,7 prosent i 2016. Italia er for stort til å bli «reddet», slik Hellas har blitt, men det er satt iverk en redningsaksjon for bankene i Italia – som også ventes å bli krevende.
2. Kriser og «redning»
Problemet med «redningsaksjoner» er at land som blir reddet pålegges byrde i form av renter på kapitalen som stilles til disposisjon. Det hjelper kanskje ikke nok at lånene er billigere enn de ville vært dersom de hadde kunnet oppnås fra andre enn troikaen (IMF, ECB, EU-kommisjonen) – som reddet Hellas. Det internasjonale pengefondet IMF har nylig uttalt at den greske statens gjeld er ikke opprettholdbar, tross en hard sparepolitikk, og at andre EU-land bør ettergi gjeld. Tyskland har vært imot dette, og ment at det vil være brudd med Lisboa-traktaten og forutsette at Hellas forlot den økonomiske og monetære unionen, EMU. Denne uenigheten kan være overvunnet, men det vil fortsatt være vanskelig å avskrive gjeld. Samtidig er den greske statsgjelden om lag dobbelt så stor som landets årlige verdiskapning. Da hjelper det kanskje ikke nok med moderate renter.
Å skjerme tyske skattebetalere mot Sør-Europas problemer har vært ansett som svært viktig av tyske myndigheter. Dette hensynet går som en rød tråd gjennom både forberedelsene til og den senere gjennomføringen av euro-prosjektet. I en urolig tid kan EU ha en bredt basert interesse i å stabilisere området Hellas er en del av. Dermed kunne det i teorien tenkes at EU kunne være interessert i å betale noe for å beholde en svak flankestat innenfor. I alle fall hvis man kunne enes om hvordan det skulle skje, samt hvem som skulle betale og hvordan. Man måtte være sikker på at en slik velvilje ikke ville bli misbrukt – altså ha sterk tillit.
3. Euro og økonomisk vekst
En nokså utbredt oppfatning er at euroen har begrenset veksten i Europa etter finanskrisen, sammenliknet med hva som kunne vært tilfelle dersom man ikke hadde hatt felles valuta. Dette begrunnes innenfor rammen av teorien for optimale valutaområder, som vektlegger muligheten for asymmetriske sjokk som en kostnad ved et omfattende valutaområde, inkludert en valutaunion mellom flere land slik euroen er. Den samme typen argumenter var sterkt framme i 1990-årene, før euroen ble introdusert. Finanskrisen var på overflaten et symmetrisk sjokk. Men selv om alle euro-land ble rammet, ble krisen mest alvorlig i syd-europeiske land med høy statsgjeld. Effektene av krisen ble slik assymmetriske; Syd-Europa fikk større problemer enn Nord-Europa – i forhold til blant annet statsfinanser og arbeidsledighet. Særlig ungdomsarbeidsledigheten var vanskelig.
Slik ble finanskrisen en kraftig negativ, og ujevnt fordelt, forstyrrelse som man hadde håpet å slippe i overskuelig framtid da euroen ble innført. At denne krisen regnes som den nest mest alvorlige i moderne tid, etter den store depresjonen i 1930-årene, og er blitt omtalt som The Great Recession, kan illustrere at håpet kanskje ikke var urimelig. På den annen side kan finansiell atferd, med store låneopptak og vekst i privat og offentlig gjeld fra årtusenskiftet, som euroen forsterket der det tidligere hadde vært dyrt å låne, ha bidratt til mindre motstandsdyktighet. Selv om det er lett å peke på i ettertid at nettopp dette bidro til at krisen ble asymmetrisk og alvorlig.
4. Hvor sannsynlig er utmeldinger fra euroen?
Gitt at Storbritannia skulle bestemme seg for å forlate EU, er det en fordel for EU at dette landet i løpet av medlemskapet ikke hadde byttet ut sitt pund med euro. (At britene heller neppe ville godtatt dette, kan kanskje indikere at Brexit burde ha vært mindre overraskende enn det ble.) Brexit påvirker derfor ikke direkte euroen, men vil likevel kunne svekke den indirekte, via redusert oppslutning om institusjonene som ligger til grunn for fellesvalutaen. I så fall vil det være eksemplets makt på dette planet som spiller inn og reduserer interessen for euro. Hvor sannsynlig en slik utvikling er, er vanskelig å vite.
Det finnes ingen enkel meny å velge fra for land som eventuelt skulle ønske seg ut av euro-samarbeidet. I alle fall så lenge man ønsker åpne kapitalmarkeder på tvers av landegrenser, vil finansmarkedenes logikk begrense nytten av ulike valgmuligheter. Det er ikke lett å tenke seg en alternativ pengepolitikk for et tidligere medlem i EMU som eventuelt «har fått nok».
Naboland og viktige handelspartnere ville fortsatt bruke euro, og det kunne bli vanskelig å forklare et behov for en valuta som svinger annerledes enn euro med økonomiske konjunkturer. En ellers lik, men svakere, valuta kunne man derimot kanskje ha, hvis man også godtok en høyere rente. Det er problemer både med et strengt pengepolitisk regime, som med euro, og med tidligere tiders mindre restriktive regimer med sterkt svingende valutakurser og høye og variable renter. Skulle man unngå dette, måtte kapitalmobiliteten begrenses – som verken ville være lett eller gratis.
Det er derfor ikke sikkert at det ville være økonomisk attraktivt å forlate euroen eller EU, selv for land i Syd-Europa med store økonomiske problemer. Problemene vil mest sannsynlig følge med ut av unionen, og ikke så lett la seg løse på utsiden heller. Kanskje ville man dermed komme omtrent like langt. Og selv om det skulle fremstå som attraktivt å tre ut av euroen, kan det være politiske grunner til å bli. I så måte kan det være illustrerende at vi hører lite fra de østligste eurobrukerne. For dem er euroen mye mer enn en valuta – og binder landene til et forpliktende vestlig samarbeid.
5. Avslutning
Brexit kan ha betydning som et eksempel på en resolutt handling i en urolig tid. Uroen kan bli nedtonet dersom veksten tiltar og den politiske situasjonen normaliseres. Men uro vil kunne gjenoppstå i forbindelse med senere kriser, særlig hvis det tar lang tid å tilpasse økonomiske handlinger til euroens hardvaluta-logikk. Låneopptak, lønnsfastsetting mv. vil måtte tilpasses. På lang sikt vil aktørene tilpasse seg euroen, men hittil har tilpasningen vært langsom og ufullstendig.
*******************************Ole Bjørn Røste’s blog, 13 February 2017 *********************
Disclaimer: The information above is provided by the author. Any views expressed are the author’s, and may not be shared by others. All rights reserved.