Lomanotus genei og Lomanotus marmoratus er to arter nakensnegler som er nye for våre farvann. Dette er arter som er kjent fra farvannene rundt de Britiske øyene, og som først i 2017 dukket opp på sørlandet.

Slekten Lomanotus tilhører dendronotoidene, en større overfamilie som også omfavner slekter slik som Dendronotus, Doto og Hancockia. Felles for alle disse gruppene er at de er cladobranche nakensnegler som ikke har cerata, men gjeller som sitter som forgreinede utvekster langs kanten på ryggsiden. Disse gjellene kan ha litt ulike former, slik som de veldig forgreinede og busklignende gjellene hos Dendronotus, de konglelignende gjellene hos Doto og de begerformede gjellene hos Hancockia.

Slekten Lomanotus skiller seg fra de andre dendronotoideene med at de har en utvidet kappekant som danner et gjelleskjørt – gjellene danner en kontinuerlig rekker med halvmåneformede og frynsete skiver. L. genei er den av artene som har en gjennomsiktig hvit kroppsfarge, av og til bedekket med gul pigmentering på gjelletuppene, eller helt omsluttet av en skarp rød farge. L. marmoratus på sin side er alltid brungrå i kroppsfargen med hvite og mørkebrune prikker. L. genei ble første gang funnet i Egersund av Erling Svendsen i 2017, mens L. marmoratus ble første gang funnet i Trondheimsfjorden av Heine Jensen i 2020. Det har ikke blitt gjort noen flere observasjoner av disse artene siden.

Nakensneglene er ofte utsatt for parasittiske kopepoder. Disse parasittiske kopepodene, som er bitttesmå krepsdyr, kan enten være ektoparasitter som lever på utsiden av sneglekroppen, eller endoparasitter, som har utviklet fascinerende kroppsformer for å leve inni sneglene, og som ofte er artsspesifikke i forhold til hvilken snegle de parasitterer (Anton & Schrödl 2013). Den splanchnotrophide endoparasittiske kopepodearten Lomanoticola insolens ble allerede i 1895 beskrevet som en spesifikk endoparasitt for nakensneglen L. genei av Scott & Scott. Splanchnotrophide endoparasitter som L. insolens graver seg gjennom huden på sneglen og infilterer seg plass mellom de indre organene hvor den livnærer seg på hemolymfe. Når kopepodehunnene er gravide og danner eggstrenger, stikker de på nytt hull i huden på sneglen, og legger eggstrengen på utsiden av sneglen, slik at de henger der som bleke cheesedoodles. Fordelen med å henge eggstrengene på utsiden av sneglen er tilgang på oksygenrikt vann og lettere avgang når de pelagiske kopepodelarvene etterhvert skal svømme seg fri fra eggstrengen.

Referanser

Alder J & Hancock A (1845-1855). A monograph of the British nudibranchiate mollusca. London, Ray Society.

Anton RF & Schrödl M (2013). The gastropod–crustacean connection: towards the phylogeny and evolution of the parasitic copepod family Splanchnotrophidae.

Scott T & Scott A (1895). On some new and rare British copepoda. The Annals and Magazine of Natural History, 16)95):353-362.