Nå har Artsdatabanken lagt ut alle kjente arter av nakensnegler i Norge ut på nett.  Tidligere var vi kjent med nesten bare en art av Polycera, Polycera quadrilineata, som med sine mange fargevariasjoner er en vanlig art i tareskogen. Men i det siste har det skjedd mye med slekten Polycera, og i tillegg til den mer sjenerte arten Polycera faeroensis, har vi nå to nye arter å bli kjent med – Polycera capitata og Polycera kernowensis.

Som sagt, vi har i dag fire arter av Polycera som rusler rundt i tareskogene langs kysten vår. To av disse har vi kjent fra før. Den første, Polycera quadrilineata, var en av de første nakensneglene som fikk en formell beskrivelse. Det skjedde i 1776 da den danske zoologen Otto Friedrich Müller publiserte en beskrivelse av arten fra individer han fant i Drøbak i Oslofjorden. Med tiden ble flere og flere variasjoner av pigmentering inne arten beskrevet og i 2014 ble P. quadrilineata beskrevet som et artskompleks av Palomar og kolleger. Dette førte til at arten i 2020 fikk sin første søsterart, Polycera norvegica. P. norvegica skilte seg genetisk såpass mye ut fra P. quadrilineata at den ble beskrevet som en egen art av Sørensen og kolleger, men som var morforlogisk vanskelig å skille fra P. quadrilineata. I 2021 kom en mye større undersøkelse på artskomplekset P. quadrilineata på banen. Korshunova og kolleger fant ut at P. norvegica riktig nok faller ut som en egen søstergruppe til P. quadrilineata, men at arten egentlig er en art som tidligere er godt beskrevet, men synonymisert under P. quadrilineata som Thecacera capitata beskrevet av Alder og Hancock i 1854. P. norvegica hadde ikke bare en tidligere artsbeskrivelse å bli hektet på, men den viste seg å ha en mye større utbredelse også. Navnet P. norvegica forsvant dermed som eget navn, og endte opp som synonym under den gjenopprettede arten Polycera capitata.

Den andre, Polycera faeroensis, ble beskrevet fra Færøyene av den danske bløtdyrforskeren Henning Lemche i 1929. Selv om P. faeroensis har morfologiske karakterer som gjør den unik blant de andre artene av Polycera som finnes i nordeuropeiske farvann, er arten lite kjent. Da Korshunova og kolleger i 2021 kom med undersøkelsen av artene nærmest beslektet med P. quadrilineata, fant de også ut at P. faeroensis har en søsterart som nå er beskrevet som Polycera kernowensis.

Begge de to nye artene, P. capitata og P. kernowensis, har en ukjent utbredelse i våre farvann, selv om de er basert på arter som allerede er funnet her. Dette er fordi vi ikke har sett etter disse variasjonene i morfologi som skiller artene fra hverandre. Utbredelsen til P. capitata er nok innenfor utbredelsen til P. quadrilineata, og det samme gjelder for P. kernowensis og P. faeroensis. Hvor omfattende de nye artenes utbredelse er vet vi ikke før vi begynner å lete etter dem og finne dem.

Men hvordan ser vi forskjell?

Vanligvis når vi ser en Polycera, så kjenner vi den igjen på den avlange snegleformede kroppen med et tydelig haleparti, en ryggside uten tydelig kappe men med en tydelig gjellebusk omgitt av et sett med avlange og fingerformede kappetuberkler, og et tydelig hodeparti med lange og lamellate rinoforer samt et større antall lange, tynne og fingerformede kappetuberkler satt på et slør som omgir hodet. Ytre pigmentering består gjerne av guloransje eller gule tupper på rinoforene, gjellebusken og kappetuberklene, og ofte som guloransje eller gule flekker og streker langsetter halen og ryggsiden. Når det gjelder denne pigmenteringen så kan vi som en tommelfingerregel si at det bare er P. faeroensis og P. kernowensis som bare har pigmentering på ekstremitetene, mens det bare er P. quadrilineata og P. capitata som har pigmentering som flekker og striper også på ryggsiden. Det finnes individer av P. faeroensis som kan ha gule flekker på og striper på ryggsiden også, men denne arten har et annet ytre morfologisk trekk som er så unikt at vi fremdeles kan holde tommelen oppe. P. quadrilineata og P. capitata er mer fargerike i sin fremtoning, også fordi de har individer som kan ha innslag av sorte striper og brune flekker i varierende grad over hele ryggsiden. For å gi tommelen vår en siste knekk, så er det også observert individer av P. faeroensis der hele ryggsiden er dekket av en brunsvart ytre pigmentering.

Men heldigvis, vi trenger ikke la oss forvirre av varierende pigmentering hos de ulike artene av Polycera, vi kan godt bruke andre ytre morfologiske trekk for å skille artene fra hverandre. For det første, så har P. quadrilineata og P. capitata færre kappetuberkler rundt hodet enn P. faeroensis og P. kernowensis – begge har 4-6 kappetuberkler rundt hodet, mens de to sistnevnte artene har fra 7-14 kappetuberkler rundt hodet. P. quadrilineata blir minst 3 ganger så stor som P. capitata, og har mange flere lameller på rinoforene. P. faeroensis og P. kernowensis, som begge har et stort antall kappetuberkler rundt hodet, er enklest å skille fra hverandre på hvordan kappetuberklene ved gjellebusken er formet. Vanligvis så har de tre andre artene av Polycera kun et par med kraftige og fingerformede kappetuberkler som er plassert på hver sin side. Men hos P. faeroensis, så er kappetuberklene satt på et smalt vedheng som strekker seg helt til rinoforene – en rudimentær kappekant som vi så fint kaller det, og på denne kappekanten kan det være flere par med ekstra kappetuberkler. P. faeroensis er derfor unik med denne karakteren.

P. quadrilineata har en utbredelse som strekker seg langs hele norskekysten. I og med at P. capitata ble beskrevet ut ifra blant annet andre fargevarianter av P. quadrilineata, så vet vi ikke hvor vanlig denne er, annet enn at individer også fra våre farvann genetisk skilte seg ut fra den gamle arten. Vi har bare derfor en håndfull registreringer av denne nye arten fra vestlandet, midtnorge og Lofoten. P. faeroensis, på tross av at den faktisk ble beskrevet for over 80 år siden, ble faktisk ikke registrert fra våre farvann før i 2004. Da ble den både observert langs mørekysten og gjenfunnet i eldre samlinger her på NTNU Vitenskapsmuseset. Vi vet fremdeles alt for lite om denne artens utbredelse, og det kan hende at den trives på litt dypere farvann enn rett ned i tareskogen. Søsterarten P. kernowensis er hovedsakelig funnet sør for våre farvann, men sommeren 2022 ble den funnet på Gulen dykkesenter, så vi kan nå med alle tomler i været ønske den velkommen som en del av vår fauna av nakensnegler. Men hvor finner vi den neste gang? Og klarer vi å begynne å finne P. capitata i mylderet av fargevariasjoner hos P. quadrilineata?

Referanser

Alder J & Hancock A (1854). Notice of some new species of British Nudibranchiata. Ann. Mag. Nat. Hist. 14:102–105.

Palomar G, Pola M & Garcia-Vazquez E (2014). First molecular phylogeny of the subfamily Polycerinae (Mollusca, Nudibranchia, Polyceridae). Helgoland Marine Research, 68:143-153.

Sørensen CG, Rauch C, Pola M og Malaquias MAE (2020). Integrative taxonomy reveals a cryptic species of the nudibranch genus Polycera (Polyceridae) in European waters. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom, 100: 733–752.

Korshunova TA, Driessen FMF, Picton BE & Martynov AE (2021). The multilevel organismal diversity approach deciphers difficult to distinguish nudibranch species complex. Scientific Reports, 11:18323.