Familien Onchidorididae er i våre farvann nå representert med fem ulike slekter og ti ulike arter. På verdensbasis har vi 49 arter fordelt på seks ulike slekter. Familien har en lang historie med taksonomisk usikkerhet om slektskap, og vi har tidligere skrevet om hvordan fem av artene skiftet slektsnavn fra Knoutsodonta til Atalodoris. Denne gangen har det blitt gjennomført en fylogenetisk undersøkelse på onchidoridide nakensnegler i Middelhavet med fokus på artsdiversitet på flere nivå, og vi har fått introdusert et nytt slektsnavn som fører til at en av våre arter, Atalodoris depressa nå kombineres med et nytt slektsnavn Idaliadoris.

Idaliadoris depressa, tidligere kjent som Atalodoris depressa. Foto: Christian Skauge.

Slektsnavnet Idaliadoris er gitt i forhold til typearten for slekten som er Idaliadoris neapolitana, som opprinnelig ble beskrevet fra Napolibukta av den italienske zoologen Stefano Delle Chiaje i 1841. I tillegg til å være en dyktig biolog, var han også en av de første forskerne til å undersøke skjebnen til funnene av menneskerester i byen Pompeii som ble begravd av et vulkanutbrudd fra vulkanen Vesuvius i år 79. Arten ble opprinnelig beskrevet som Idalia neapolitana, men slektsnavnet Idalia var allerede brukt av den tyske naturhistorikeren Freidrich Sigismund Leuckart som navn for slekten Okenia i 1828. Benyttelsen av det feilgitte navnet Idalia sammen med det gamle taksonomiske navnet Doris, som tidligere ble brukt på omtrent alt av nakensnegler som hadde heldekkende kappe og gjellebusk, skal være et kompliment til den historiske taksonomien.

En av årsakene til at Furfaro med flere oppretter dette nye slektsnavnet, er at flere arter innen onchidorididene, deriblant Atalodoris depressa, skiller seg såpass mye genetisk fra de andre etablerte slektene, at de representerer en egen gruppe. I tillegg til den genetiske forskjellen, bruker forfatterne også morfologiske trekk som kappetuberkler og ontogeni (individutvikling) ut ifra formen på eggstrengene, for å sammenstille artene innen de ulike slektene. Slekten Idaliadoris skiller seg ut ifra de andre slektene ved å ha kappetuberkler som enten er lange og tynne eller ovale med kanter uten tydelige kalkspikler. Eggstrengen er en sammenkrøllet sirkel der eggene ligger i en lang rekke etter hverandre. Vår art, Idaliadoris depressa har kappetuberkler som er lange og tynne, og kanskje ligner litt på kappetuberklene til Acanthodoris pilosa, men i motsetning til A. pilosa, så er kappetuberklene ikke satt i tette rekker, men spredt godt mellom hverandre slik at kappa vises tydelig. Figuren under viser hvordan kappetuberkler og eggstrenger tydeligjør forskjellene på de ulike slektene innen Onchidoridiidae som vi finner i våre farvann.

De fem slektene Acanthodoris, Atalodoris, Idaliadoris, Adalaria og Onchidoris fremstilt i forhold til hvordan kappetuberklene og eggstrengene er utformet. Hos slekten Acanthodoris er kappetuberklene lange, tynne og myke. Eggstrengen legges om et tykt og bredt bånd i tilfeldig retning. Hos slekten Atalodoris er kappetuberklene korte og avrundede, av og til med tydelige kalkspikler på utsiden. Eggstrengen legges som et flatt snurrende snøre der eggene ligger tett ved siden av hverandre. Hos slekten Idaliadoris er kappetuberklene lange og tynne eller ovale med kanter. Eggstrengen legges som en sammensnurret sirkel der eggene ligger i rekke etter hverandre. Hos slekten Adalaria er kappetuberklene runde med tydelige kalkspikler. Eggstrengen legges som et smalt sammensnurret bånd. Hos slekten Onchidoris er kappetuberklene runde men flate i toppen, innsnøret i basis, eller med kalkspikler som stikker ut i toppen. Her har alle kappetuberklene tydelige kalkspikler. Eggstrengen legges som et tykt og bredt bånd i tilfeldig retning. Illustrasjon: Jussi Evertsen. Fritt tegnet etter Furfaro med flere (2023).

Kilder:

Furfaro G, Trainito E, Fantin M, D’Elia M, Madrenas E & Mariottini T (2023). Mediterranean matters: Revision of the family Onchidorididae (Mollusca, Nudibranchia) with the description of a new genus and a new species. Diversity 2023, 15, 38. https://doi.org/10.3390/d15010038.