Enda en ny art nakensnegle har krøpet frem fra det skjulte. Ved en fylogenetisk undersøkelse av arten Eubranchus exiguus, dukket det opp så store genetiske forskjeller at E. exiguus nå har fått en søsterart, Eubranchus scintillans. I første øye kast er de veldig like i utseende, men man kan skille de på pigmentering og form på cerata.

Eubranchus exiguus ble første gang funnet og beskrevet fra de Britiske øyene av Joshua Alder og Albany Hancock i 1848 under navnet Eolis exigua fra kystområdene rundt Plymouth i sør-England. Karakteristisk for arten er de brune båndene som sitter på munntentaklene, rinoforene og cerata. «They (cerata) are ovate, tapering abrubtly to a point: there is a ring of olive or yellowish brown, sometimes reddish, at a short distance from the apex, and frequently two others, less perfect below, but generally these are only indicated by brown spots or streaks.” Allerede i den originale beskrivelsen legges det frem en mulighet for morforologisk variasjon, i og med at de to nederste brune båndene på cerata også kan fremstå i form av flekker og striper, og forskjellige farger. Thompson og Brown noterte seg også i 1984 at «The shape of the cerata are very variable from minute to minute, but they are never knobly.”

I en nyere undersøkelse av arten E. exiguus basert på individer samlet inn fra Barentshavet og norskekysten i 2022, så fant Grishina med flere at E. exiguus har for store genetiske forskjeller til at dette bare kan være en art. Basert på morfologiske observasjoner, kom de frem til at E. scintillans har en annen form på cerata enn E. exiguus fordi tarmkanalen har en ekstra knute nær tuppen på selve cerata – dette gir cerata hos E. scintillans en avlang, oval form med en ekstra hevelse litt over midt på cerata. E. exiguus har ingen forknytninger i tarmkanalen i cerata, slik at formen er kun avlang og oval uten ekstra hevelse, slik som så godt beskrevet i figurene til Alder & Hancock, og som nevnt hos Thompson og Brown. Og som beskrevet hos Alder & Hancock så har E. exiguus to brune bånd under båndet på tuppen av cerata. E. scintillans mangler disse tydelige brune båndene, men har kun brunaktige flekker fordelt over hele ceratum. Innen den samme familien Eubranchidae så kan arten Capellinia fustifera ha lignende form på cerata som E. scintillans, fordi den har 2 til 3 forknytninger i tarmkanalen i cerata som gir tydelige hevelser. C. fustifera har også brune flekker og bånd på munntentakler, rinoforer og cerata, så her gjelder det å telle forknytninger i tarmkanalene for å være sikker.

E. scintillans er ikke det første eksempelet på at kryptiske arter dukker opp i våre farvann. Vi har tidligere funnet kryptiske arter innen arten Dendronotus frondosus, Amphorina andra, Polycera quadrilineata og Aeolidia papillosa, bare for å nevne noen eksempler. Betegnelsen kryptiske arter har betydning i at en velkjent art kan skjule flere arter som er morfologisk nesten identiske, men genetisk ulike. Når vi vanligvis identifiserer og beskriver arter, så baserer vi oss på ytre og indre morfologiske trekk som skiller de ulike artene fra hverandre. Vi baserer oss på utseende med andre ord. Men med moderne metodikk innen systematikk og taksonomi så har genetiske undersøkelser også blitt dagligdagse – vi kan benytte genetikk for å sjekke slektskapet mellom arter og grupper av arter, men også den genetiske diversiteten innen hver enkelt art. Og det er i disse undersøkelsene der man undersøker den genetiske variasjonen innen en art, at forskjellene i genetisk likhet av og til blir for store til at vi fortsatt kan beholde denne arten som en art – men må nødt til å danne det som også kalles for søsterarter. En søsterart er en betegnelse på en art som er nærmest beslektet og identisk med en annen art innen en gruppe arter. Men alle søsterarter trenger ikke å være kryptiske. Det at vi finner flere og flere kryptiske arter innen velkjente og godt etablerte arter, er ikke bare et fenomen innen nakensneglene, men dukker opp blant mange andre arter av dyr og planter. Det har Alexander Martynov og Tanya Korshunova prøvd å gjøre noe med, og har nå i 2022 kommet med en samlebetegnelse som inkluderer artskonsept og ontogeni (livssyklys) hos arter inn i begrepet kryptisk art – multilevel organismal diversity, eller artsdiversitet på flere nivå som vi også kan kalle det å godt norsk. Artsdiversitet på flere nivå innebærer at man for eksempel tar hensyn til variasjon i pigmentering inne de artene som ligner på hverandre. Et godt eksempel på dette er hvordan de kryptiske artene Polycera quadrilineata/Polycera norvegica og Polycera faeroensis/Polycera kernowensis blir grundig undersøkt hos Korshunova med flere i 2021. Her legger de til grunne tydelige tabeller over ytre pigmentering hos disse artene, og hvordan ulike pigmentmønster overlapper hverandre mellom de to ulike artene. En kryptisk art trenger med andre ord ikke være så kryptisk hvis man går nøye igjennom den variasjonen som kan eksistere hos en art, slik at man kan beskrive overlappende fysiske trekk som gjør det lettere for oss å skille nettopp denne arten fra andre lignende arter.

Kilder

Alder J & Hancock A (1848). Additions to the British species of nudibranchiate Mollusca. Annals and magazine of Natural history, 2(1):189-192.

Grishina DY, Schepetov DM & Ekimova IA (2022). Hidden beaty of the north: a description of Eubranchus scintillans sp. n. (Gastropoda: Nudibranchia) from the Barents Sea and North-East Atlantic. Invertebrate Zoology, 19(4):351-368.

Korshunova TA, Driessen FMF, Picton BE & Martynov AE (2021). The multilevel organismal diversity approach deciphers difficult to distinguish nudibranch species complex. Scientific Reports, 11:18323.

Martynov A & Korshunova T (2022). Multilevel organismal diversity in an ontogenetic framework as a solution for the species concept. In: Cryptic species. Morphological stasis, circumscription, and hidden diversity. The systematics association special volume 89.