Fra fjæra og ned til tareskogen finner vi en av våre vanligste nakensnegler langs hele norskekysten, Onchidoris muricata. Men selv om den i første øyekast kan virke enkel å kjenne igjen, har den en nær slektning, Adalaria proxima, som i ytre karaktertrekk er nesten prikk lik. Ved hjelp av molekylære metoder som DNA barcoding, har vi nå et verktøy til å hjelpe oss i identifikasjonen av disse artene, og vi jobber med å finne forhåpentligvis enklere måter å skille disse artene fra hverandre på.

Onchidoris muricata og Adalaria loveni tilhører i nakensneglverdenen en ganske stor familie som kalles Onchidorididae. Denne familien omfatter i våre farvann slektene Acanthodoris, Adalaria, Doridunculus og Onchidoris, som i norske farvann er representert med 12 arter og som historisk sett er enklest å skille på utforminga av tennene på raspetunga. I ytre bygning er onchidorididene ganske like med en rund og flat kropp der ryggsiden er dekket med tuberkler (ryggpapiller), de har en tydelig gjellebusk, og rhinoforene (hodetentaklene) er lamellate (dvs. inndelt i skiver). Dette er også de viktigste ytre karakterene vi bruker for å skille de ulike artene fra hverandre.

Med Onchidoris muricata skal vi igjen tilbake til slutten av 1700-tallet, nærmere bestemt 1776 da vår nå kjente og kjære Otto F Müller fant og

beskrev arten fra færøyske farvann. Hans beskrivelse var som datidens metode for beskrivelser av arter ganske kort. Og som vi vet, så holder det ikke alltid med korte ytre beskrivelser for å skille de ulike artene av onchidoridider fra hverandre, så det kan opp gjennom 17- og 1800-tallet være vanskelig å bestemme seg for hvilke arter onchidoridider de gamle naturhistorikerne egentlig hadde foran seg. Derfor har O. muricata ofte blitt blandet sammen med en god del andre arter av Onchidoris og Adalaria. Men med den samlede informasjonen vi har i dag, så kan vi sette sammen en mer eller mindre god beskrivelse. O. muricata er en liten tass som er observert til å bli mellom 14-20 mm stor, og som har en rund kappe (ryggside) der kroppsfargen varierer fra gjennomsiktig hvit til kremgul. Den har et stort antall tuberkler på ryggsiden der størrelsen avtar ut mot kanten på kappa. Disse tuberklene er nesten kulerunde i formen og nesten flate i toppen. Men her må vi passe på, fordi de mindre tuberklene langs kappekanten ofte har en spissere utforming. Gjellebusken er tydelig med enkle forgreininger, og hodetentaklene er lange og slanke og har sjelden mer enn 12 lameller. Nå må vi også huske på at hos onchidorididene så kan gjellebusk og hodetentakler trekkes inn i kappa, så når vi skal studere disse artene nøyere, må vi virkelig dulle med dem og forstyrre dem minst mulig. Helt siden arten for første gang ble funnet fra Færøyene, har utbredelsesområdet blitt utvidet fra kysten av Frankrike i sør til Svalbard og Barentshavet i nord samt østkysten av Nord-Amerika, og både størrelsesintervall og beskrivelser varierer en god del ut i fra hvor i utbredelsesområdet arten har blitt observert.

Adalaria proxima ble på midten av 1800-tallet beskrevet av de britiske naturhistorikerne Joshua Alder og Albany Hancock, for oss best kjent for sin «A monograph of the British nudibranchiate mollusca» fra 1845-1855. I sjette del av monografien fra 1852, beskriver de A. proxima, og imponerende nok har de også håndtegnede fargeplansjer av de aller fleste artene. A. proxima er i ytre trekk veldig lik Onchidoris muricata. Den blir litt større, fra 17-25 mm stor, og varierer i farge fra gjennomsiktig hvit til gul og oransje. Tuberklene på ryggsiden er også her runde i formen, men blir ofte beskrevet som å ha en noe spissere form enn de hos O. muricata. Men som sagt, når formen på tuberklene kan varierer fra de store mot midten på ryggsiden til de mindre langs kappekanten, kan dette være en vanskelig karakter å bruke. Hodetentaklene derimot har flere lameller enn vi observerer hos O. muricata, og kan bli rundt 19 i antallet. Men antallet varierer med størrelsen og vi må ha tunga i rett munn når vi sammenligner antallet mellom individer fra disse to artene. I 1958 undersøkte Thomas Everett Thompson ontogenien (hvordan organismer utvikler seg) til A. proxima og beskrev ganske greit antallet lameller i hodetentaklene i forhold til størrelsen på individene (gjeldende for britiske farvann), men tilsvarende arbeider er ikke gjort på for eksempel O. muricata. Slik som O. muricata har A. proxima et veldig bredt utbredelsesområde, fra den engelske kanalen og nord til Grønland, samt langs østkysten av Nord-Amerika.

Begge artene har en sublittoral dybdeutbredelse, og vi kan faktisk finne dem i stort antall helt nederst i fjæra og ned i tareskogen. Som mosdyrspisere lever de hovedsakelig av skorpedannende mosdyr som vokser på tang og tare, dvs. Electra, Membranipora og Alcyonidium, der Onchidoris muricata har et noe bredere matfat og går også etter skorpedannende mosdyr på hardbunn, slik som Umbonula og Porella. I og med at de deler det samme habitatet, er sannsynligheten stor for at vi kan ha begge artene til stede når vi finner dem. Det er derfor vanskelig å vite med sikkerhet hvilken art vi har funnet når vi står nede i fjæresteinene og beundrer fangsten. Sikker identifikasjon krever derfor at vi må studere individene nøyere enten i lupa eller fiksere de for videre anatomi der vi kan se nærmere på oppbygningen av tennene i raspetunga. Våre resultater fra å ha barcodet et stort antall individer vi har identifisert til begge artene ved kun å se på ytre karakterer, har slått fast at vi hovedsakelig har funnet O. muricata fra våre lokaliteter langs norskekysten. Dette bekrefter hvor vanskelig det er å skille disse artene kun på ytre karakterer, og at vi må jobbe videre med å finne andre karakterer som kanskje kan avsløre nøkkelen til en god artsdifferensiering basert på ytre morfologi.

Referanser:

Alder J, Hancock A (1852) A monograph of the British nudibranchiate mollusca: with figures of all the species. Part VI. Ray Society, London.

Müller OF (1776) Zoologiae Danicae. Prodromus seu animalium Daniae et Norvegiae ingenarum characteres, nomina, et synonyma imprimis popularium, xxxii:282 pp.

Thompson TE (1958) Observations on the radula of Adalaria proxima (A. & H.) (Gastropoda Opisthobranchia). Proceedings of the malacological society of London, 33:49-56.