Hei! Det er fredag morgen for meg, ettermiddag for de fleste av dere. Jeg har akkurat fortært en porsjon «oatmeal» til frokost, og jobber meg gjennom en tønne kaffe. Sliter fortsatt litt med jetlag.
Jeg befinner meg for øyeblikket i Baltimore, MD, der jeg har reist med min bedre halvdel på konferanse. Det er den 58. konferansen til International Studies Association. Det er over 5000 deltakere, og konferansen dekker alt fra internasjonal handel, politikk, krig & fred og andre typer relasjoner. Det er egne sesjoner om internasjonal queer, så her er det virkelig noe for en hver smak! Hadde jeg pløyd gjennom det over 400 siders konferanseprogrammet hadde jeg sikkert funnet noe som kunne vært sånn halvrelevant for meg også. Jeg kunne lurt meg til en paperpresentasjon eller to. Men jeg har ikke gjort det. Min deltakelse har så langt begrenset seg til å tuske til meg to glass vin på en «reception» holdt av NUPI (Norsk Utenrikspolitisk institutt) i forgårs kveld. Der traff jeg to gode kolleger fra NTNU, Torbjørn Knutsen og Jennifer Bailey, statsvitere ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, som begge forsker på internasjonal politikk.
Mye av diskusjonen som foregår på konferansen – slik jeg får det referert – handler om de virkelig store globale spørsmål. Står de vestlige, liberale verdier for fall, blir tema som menneskerettigheter og likestilling nå fullstendig underordnet ren maktpolitikk i fremtiden, representerer Russland eller Kina den største sikkerhetstrusselen fremover, og hva med USAs rolle i den underlige situasjonen man har havnet i «over here»? Man kan bli temmelig nervøs av mindre, og som en skarve ingeniør og organisasjonsforsker fortoner mine egne problemstillinger seg svært små i dette uendelige makrobildet av krig og fred og makt.
I stedet for å tråle konferansesesjoner har jeg lest og svart på eposter, prøvd å avverge en liten katastrofe eller to, gjort noen mislykkede forsøk på å logge inn på ephorte fra et ustabilt hotellnett, og fått rapporter fra Grete Wennes som har vikariert for meg på dekanmøtet tirsdag. Og i listen over små og store katastrofer viser det seg at huset mitt ligger i utkanten av et kvikkleireområde, så vi vil trenge geologisk utredningskompetanse i den videre prosessen med rehabilitering. Høyt på listen over hjemmelige aktiviteter har vært kronikk i Adressa om lokalisering av Innovasjonssenter, hvor arkitekt Ole Wiig svarer oss i dag med at vi fremfor Hesthagen heller bør forflytte oss til den «urbane jungel», som angivelig skal befinne seg på Brattøra. Ja ja…..
Men tiden har selvsagt vært brukt til mye annet også. Jeg har lest romaner, ruslet rundt i Baltimore, svømt i hotellbassenget, spist og drukket. Og vi fikk oss en liten tur til Washington DC tidligere i uka: 
Det var som det ofte er på østkysten på denne tiden av året, utrolig varierende temperatur innenfor korte tidsperioder. På bildet der jeg står utenfor Capitol Hill var det fortsatt kaldt og blåsete, men veldig kort tid etterpå skulle det bli temperaturer man knapt opplever på trønderske sommerdager. Legg for øvrig merke til at det ble flagget på halv stang. Det var en tidligere congressman som nylig var gått bort, i følge våre lokale kilder.
Det var lite folk i gatene i DC denne tirsdags ettermiddagen. Noen få turister, men temmelig folketomt langs The Mall. Dekket som var lagt over plenene under presidentinnsettelsen i januar var fjernet, gresset var grønt, og det var vanskelig å forestille seg at det hadde vært så mange (eller så få) der for en måned siden (avhengig av om man forholder seg til «alternative fakta». Eller ikke).
Selv uten mye folk kunne man her og der se tydelige tegn til politisk protest og at det ulmer littegranne under overflaten:
Plakaten om Abortion referer til en nylig publisert undersøkelse som viser at 43% av amerikanere støtter presidenten nå etter en måned.
Vi beveget oss videre til det hvite hus, hvor vi møtte denne karen:
Han hadde forskanset seg bak det hvite hus, der han oppfordret alle forbikjørende bilister til å tute med hornet. «Honk to Impeach Trump», ropte han ut med jevne mellomrom. Han hadde ubegrenset tiltro til skandinavisk politisk gangsyn, kunne han fortelle oss. Vi har jo til og med rett til helsehjelp hvis vi blir syke, la han noe syrlig til…….
Vi følte ikke helt at vi fant ut så mye mer ved å vandre gatelangs. Heldigvis hadde jeg næringvett nok til å snappe meg med en liten kortversjon av Lonely Planet på den korte mellomstoppet vi hadde i København på turen over. Vi fulgte følgelig grundige danske henvisninger til et par politiserte vannhull. Ingen av vannhullene ville vært mulig å oppdage uten boken, så Lonely Planet reddet dagen, som så ofte før når man er ute og farter. Vi fant «The Roundtable» og «Off the Record», begge godt skjult inne i hotell-lobbyer, og begge i kort avstand fra the Donald. Særlig tittelen på sistnevnte lovet godt, syntes vi. Og selv øl-brikettene rommet politiske budskap hos «Off the Record»:
Her var alle menneskene vi hadde savnet utendørs. Det var smekkfullt og støyende av folk i denne lille baren, og gledelig få turister. Vi følte oss rett og slett genuine! Og samtalene gikk høylydt rundt bord og bardisker.
Men skal vi være helt ærlige (og det skal vi jo, særlig i disse tider) fikk vi vel først og fremst stilt sult og tørst. Vi klarte ikke helt å fravriste det politiske Washington noen hittil ukjente hemmeligheter. Vi kunne selvsagt prøvd hardere, ved å presse oss inn mellom noen av diplomatene, departementsansatte og journalistene som benket seg høylytt rundt bardiskene, for å fange opp interessante samtaletema. Men vi gjorde ikke det. Og etter noe tid off record kom vi oss tilbake til MARC-toget som fraktet oss hit hjem til Baltimore.
Ha en strålende helg!
Monica