”Ja, hva vil du gjøre med dette, da?”. Jeg har akkurat snakket med en ung pasient med intens hodepine mens legevaktslege Tomas har hørt på. Istedenfor å bare rekvirere prøver, tar han seg tid til å høre hva jeg har tenkt. ”CRP? Temp?” svarer jeg litt usikkert, og prøver samtidig febrilsk å komme på noe fra den lange listen med ulike differensialdiagnoser ved hodepine. Er dette bare en tensjonshodepine? Migrene? Kan det være subarachnoidalblødning? Så blir det stille i hodet mitt. Jeg kommer ikke på flere diagnoser fra hodepine-listen. Jeg innser at det ikke er helt bra å bare komme på tre differensialdiagnoser for hodepine, og noterer meg at dette må jeg repetere.
Ny læringsarena
Vi er godt over halvveis i Link-året. Det store fjellet med faglige utfordringer føles ikke lenger uoverkommelig, og jeg kjenner at det er blitt lettere å ta til seg ny kunnskap. Med mer faglig overskudd har jeg derfor begynt å benytte meg av en veldig fin mulighet vi har fått – å hospitere på legevakten.
På legevakten kommer det mennesker med alle mulige slags problemer, og på kort tid må legen avklare; hvem kan dra hjem igjen, hvem trenger medisin, og hvem må sendes over på sykehuset? Her skal det gå fort, og som læringsarena er det en gullgruve. Og det blir enda bedre når vi som studenter får sitte i førersetet!
Tenke sjæl
Tomas lar meg ofte få begynne konsultasjonen, og stiller meg masse spørsmål underveis. ”Hva er det viktig at vi utelukker her?”, ”Hva hørte du på lungene nå?”, ”Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette?”. Og så gliser han bredt når han har kommet fram til diagnosen og jeg ikke er i mål enda. Gjennom pasientmøtene blir det på denne måten tydelig for meg hva jeg kan, hva jeg ikke kan, hva jeg kanskje har misforstått, og så hender det at jeg sitter igjen med mestringsfølelse. En annen stor fordel med pasientmøtene på legevakta, er at pasientene ikke kommer inn med en lapp i panna hvor det står ”tema: øvre luftveisinfeksjoner” eller ”tema: akutt abdomen”. Man blir nødt til å tenke helhetlig og bruke kunnskap fra alle de forskjellige fagfeltene for å løse problemet.
Epikrisen
Pasienten med den intense hodepinen hadde ikke høy CRP, men feberen var høy, og det uten at vi fant noe infeksjonsfokus som kunne forklare høy feber. Ingen hoste, øret var ikke rødt, mandlene var fine, ikke vondt i halsen. Det ble derfor en tur på sykehuset. Neste gang jeg møter Tomas, viser han meg epikrisen fra sykehuset. Pasienten hadde hatt en viral meningitt. Det var blitt gjort en CT caput uten funn, og en spinalpunksjon som viste økt celletall. Etterpå satte jeg meg ned og leste på meningitt, og jeg er ikke i tvil om at kunnskapen på denne måten har satt seg mye dypere. Neste gang skal jeg i hvert fall ikke glemme meningitt fra listen med differensialdiagnoser!
Hospitering på legevakta er en spennende og nyttig læringsarena, og jeg er veldig takknemlig for at vi får muligheten. Det er både mer interessant og mye lettere å lese om en diagnose etter å ha sett den, samtidig som jeg får trening i klinisk tankegang, og ikke minst får jeg et kjempefint innblikk i hvordan helsevesenet vårt fungerer.
Med vennlig hilsen,
Cecilie Annette Wagenheim
Medisinstudent, NTNU Link
