Sigrid Aspli var på det første kullet av NTNU Link. Nå har hun vendt tilbake som Lis1 ved Sykehuset Levanger og tar der del i et VR-prosjekt i akuttmedisin. Les og hør mer på dette innslaget fra Midtnytt.
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-midtnytt/202210/DKTL98101422/avspiller#t=29s
“Jeg skal bare vise studenten noe før jeg kommer hjem.”
Marina og Maria, to studenter fra Kull-19, skriver om noen av sine erfaringer i sitt første semenester på NTNU Link.
Jeg møter anestesilegen som ber meg henge på. Vi går inn på et pasientrom hvor han gjør klart for en elektrokonvertering. Videre løper vi bort til intensivavdelingen for å lese kort om en annen pasient, hvorpå legen viser meg pasientens CT og ber meg forklare hvor lesjonen sitter. Etterpå får jeg muligheten til å undersøke pasienten, og videre diskutere med legen hvorfor vi finner de aktuelle funn. Neste dag kommer jeg i god tid før en planlagt operasjon for å gjøre meg klar. I gangen møter jeg legen som ber meg følge etter. Han drar meg inn på et pasientrom hvor jeg får observere hvordan legene og sykepleierne jobber for å stabilisere en intensivpasient. Hvordan håndterer de en stor pågående blødning? Hva gjøres når pasientens hjerte flimrer over tid? I etterkant diskuterer vi hvorfor de ulike prosedyrene ble gjort, basert på kroppens mekanismer ved sykdom. Resultatet? En student i ekstase over det hun fikk oppleve.
Rotasjonsmodellen vi har på LINK gjør at vi får hvert fagområde flere ganger, og vi skal derfor ikke kunne alt om et emne med en gang. Det er derimot ikke alltid så lett å huske på. Spesielt ikke når en karkirurg blar seg gjennom en hel CT og vil at du skal navngi alle blodårene som går ut fra aorta, med forgreininger, og du nettopp kommer fra lesesal der du leste om malignt melanom som forberedelse til pasientmøtet på kreftavdelingen i morgen. Eller når lungelegen lurer på hvilken medisin du vil velge til KOLS-pasienten, mens du egentlig sitter i en tåke av hematologi-diagnoser fra uketjenesten på blod i går. Jeg merker likevel at det sakte, men sikkert blir lettere å se sammenhengen i det hele. Når jeg nå møter en pasient med et symptom fra blodet kan jeg plutselig se at årsaken kan ligge i en diagnose jeg lærte om på gastro, som kanskje igjen kan behandles på en av måtene jeg lærte om etter å ha vært på kreftpoliklinikken. Når en pasient på karkirurgen forteller om symptomer fra beina har jeg stadig i bakhodet tilstander jeg lærte om på nevro. Det går altså fremover, selv om det ikke alltid er så lett å huske på. Det er også utrolig gøy å få være med på så mye forskjellig. Det er ikke mange som i løpet av sine to første måneder på 3. året allerede har fått gjennomført to benmargsbiopsier, eller som får møte fire-fem pasienter hver uke! Det er ganske LINK-unikt!
Er det én ting som er sikkert, så er det at her i Levanger elsker de studenter. Står du for eksempel og venter på at pasienten din skal bli hentet ned til operasjon, så er det fort gjort at en tilfeldig passerende lege som har plukket opp på at du er student drar deg med inn på en annen operasjon i mellomtiden. Legene her ved Levanger sykehus har en helt unik evne til å se oss studenter. De har et engasjement for å lære bort som smitter over på oss studenter. Ny dag med ny klinisk tjeneste på en ny avdeling betyr nye utfordringer hvor vi får snakke med og undersøke pasienter. Vi blir spurt spørsmål som fremmer nysgjerrighet og lesemotivasjon, og får samtidig både positiv og konstruktiv tilbakemelding etter gjennomført klinisk tjeneste. Dette gir en mestringsfølelse samtidig som man får en pekepinn på hva man skal fokusere på fremover.
Det at vi har såpass mye en-til-en undervisning gjør at legene kan følge den individuelle students utvikling veldig tett, og gir tilbakemeldingen på utviklingen, og ikke bare den konkrete konsultasjonen man nettopp hadde. Vi føler oss veldig inkludert på sykehuset. Studentene er på fornavn med alle legene, og allerede før vi ankom Levanger hadde flere av legene satt seg ned med bildene våre fra håndboken og pugget navnene våre!
Nå har vi i kull 19 fullført vår fjerde «rotasjon» på Levanger sykehus, og det er nok fullstendig kaos i hodene på oss alle. Vi får stole på flere av våre undervisere når de sier at etter jul så begynner brikkene å falle på plass for fullt! Med det tar vi ferie, og ønsker alle en riktig god jul!
Hilsen Maria og Marina
En stor del av det å være student ved NTNU Link handler om å tilegne seg kunnskap i forbindelse med pasientmøter. Noen ganger er dette gjennom å lese henvisningen til pasienten i forkant av en poliklinikktime, og slå opp i lærebøker for å forberede meg selv til pasientmøtet. Andre ganger handler det om å møte pasientene, høre hvordan de har det og sette symptomene deres i system. Av og til om å følge den videre utviklingen til pasienten i etterkant av konsultasjonen. Det er ofte mye læring å hente ut av hvert pasientmøte!
Skrevet av student Hanne Ringvoll
Hemodialyse har vært en av aktivitetene i semester IID som virkelig fremhevet potensialet som ligger i læringsmodellen Link bygger på. Her fikk hver av studentene enkeltvis være med og erfare de praktiske oppgavene ved dialyse, som oppkobling av dialysemaskin, vurdering av elektrolyttbalanse og beregning av væsketrekk. Likevel var en stor del av dagens læringsutbytte ikke de praktiske oppgavene, men det dagens pasienter og deres medisinske historier hadde å by på.
På dialysen fikk jeg snakke med de ulike pasientene, med sine unike erfaringer og historier. De fortalte om hvordan det oppleves å være i dialyse, og åpnet opp for videre læring gjennom å la meg lese i journalene deres. I journalen kunne jeg bla meg tilbake, og finne svar på spørsmål som: «Hvorfor har denne pasienten fått behov for dialyse?», «Når bestemte man at det var riktig tidspunkt for å starte dialyse?» og «Hvordan har pasientens utvikling vært under dialysebehandling?». Etter en dag på avdelingen satt jeg igjen med veldig mye kunnskap om utallige aspekter omkring dialyse i praksis. Kunnskap jeg ville brukt lang tid på å tilegne meg uten denne muligheten. Jeg hadde også en hel del spørsmål: Hva betydde alle disse diagnosene og biopsisvarene egentlig?
Å sette seg ned og lese om de utallige diagnosene vi som medisinstudenter må lære oss gjennom et semester er ikke alltid like motiverende. En enda større utfordring er å koble riktige symptomer til forskjellige diagnoser, og skille de ulike symptombildene fra hverandre. Erfaringen til veldig mange av oss på NTNU Link, er likevel at en virkelig pasient som jeg selv har møtt gjør hele denne prosessen både betydelig lettere og mer motiverende.
Etter mitt oppmøte på hemodialysen var det denne effekten jeg følte på. Det er å sette seg ned for å lese om en diagnose for å bedre forstå en pasient man har møtt eller skal møte, oppleves som noe helt annet enn å lese uten kontekst. For alle de dialysepasientene jeg møtte på, sitter jeg igjen med flere spørsmål og flere diagnoser jeg helst vil rett til bøkene for å lese mer om. Erfaringsmessig vil også kunnskapen feste seg bedre med et ansikt som knagg. Med vår spirallæringsmodell møter jeg også kanskje noen av pasientene igjen på nyrepoliklinikken om noen måneder, og da kan jeg i hvert fall være trygg på at diagnosen deres holder seg borte fra glemmeboka i lang tid fremover.
Etter snart to år med hyppige pasientmøter og pasientsentrert læring som en stor del av hverdagen, har jeg lært flere ting om meg selv – og spesielt om meg selv som medisinstudent:
Nå går to fine år ved NTNU Link mot slutten for min del. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått drive pasientsentrert spirallæring ved NTNU Link i denne perioden, og tar med meg erfaringene jeg har fått inn i videre praksis. Og til fremtidige studenter som lurer på om NTNU Link kan være noe for deg: Jeg ville i alle fall aldri valgt noe annet om jeg var i deres sko igjen!
Høsten 2018 ble åtte studenter pionérer i et nyetablert desentralisert studieløp tilknyttet profesjonsstudiet i medisin ved NTNU, også kjent som «NTNU Link». De to påfølgende årene fulgte nye kull etter, og per dags dato har det vært totalt 30 studenter i NTNU Link. De åtte første pionérene gjennomfører denne våren sin hovedoppgave og vil fra høsten av gå inn i sitt sjette og siste studieår ved NTNU. Hvordan har innføringen av et nyskapende desentralisert utdanningstilbud for legestudenter gått?
Desentralisert legeutdanning er ikke noe nytt. De medisinske fakultetene har i flere tiår hatt kortvarige utplasseringsopphold på lokalsykehus og i primærhelsetjenesten som del av sitt utdanningstilbud. Et mer omfattende desentralisert studieløp har også vært etablert i Bodø i regi av Universitetet i Tromsø (Bodøpakken). Land som Australia og Canada har flere tiår med erfaring fra slike utdanningstilbud og har vist at de kan gi godt læringsutbytte blant studentene også i områder som er langt med rurale enn det som er etablert i Norge. Også legeutdanningen i Trondheim startet i sin tid som et «desentralisert» studieløp da de første legestudentene kom i januar 1975 for å lære klinisk medisin etter 2,5 år med prekliniske studier i Bergen. En av studentene på det første Trondheimskullet var urolog Karsten Vada.
Karsten Vada er en av de som har undervist Link-studentene både teoretisk og i møte med pasienter. Og ekstra spesielt er det, siden han selv var på det første kullet studenter som flyttet fra Bergen til Trondheim for å fullføre medisinstudiet på et helt nytt studiested og med nye undervisere. Før NTNU Link ble vedtatt opprettet var det mange diskusjoner om dette var riktig eller ikke. Tilsvarende diskusjoner var det også før opprettelsen av studieløpet i Trondheim i 1975. I jubileumsboka til Det medisinske fakultet fra 30-årsjubiléet kan man lese at Legeforeningen var negativ og fryktet overproduksjon av leger, at de andre fakultetene fryktet for stor spredning av kompetente fagfolk og at en utvidelse i Bergen ville være billigere enn nyetablering i Trondheim. Lokale myndigheter, helsetjenesten i regionen, stortingspolitikere med lokal forankring og studentene selv talte derimot varmt om saken, og i januar 1975 startet de første 21 studentene sin kliniske del av studiet i Trondheim.
Vada underviser studentene i urologi. Våren 2020 var første gang det faget ble undervist ved NTNU Link. Undervisningen i urologi består blant annet av 3-4 teoretiske seminarer hvor alle studentene er samlet. Studentene har da forberedet seg ved å lese i anbefalte lærebøker og se gjennom annet undervisningsmateriell i tråd med de læringsmålene som er definert av undervisningsmiljøet ved NTNU i Trondheim. Vada har også forberedet seg og funnet fram urologiske kasuistikker som stimulerer til diskusjon. Når Vada så møter studentene til seminar presenterer Vada kasuistikkene, mens studentene vekselvis individuelt, i smågrupper og i plenum drøfter hva de ville gjort og deler sine begrunnelser om hvorfor de tenker slik de gjør. Med lutter øre forsøker Vada å fange opp og å tette kunnskapshull og misforståelser som studentene ikke selv er klar over. Denne undervisningsformen kalles «Peer Instruction» og er en form for studentaktiviserende plenumsundervisning med økende popularitet og evidens. Sammen med det som kalles «Teambasert læring» utgjør «Peer Instruction» standarden for hvordan teoretiske seminar gjennomføres i NTNU Link.
– Jeg har gjort meg noen refleksjoner etter at jeg nå, på slutten av yrkeskarrieren, har fått gleden av å formidle noen «urologiske tanker» til de som om forholdsvis kort tid skal starte opp som leger; nærmere bestemt «Link studenter», sier Vada. – Jeg har jo nettopp begynt med akkurat denne formen for formidling/undervisning, og vet jo lite om hvor «bra» eller « ikke bra» det fungerer. Jeg er glad for at jeg fikk denne sjansen til å prøve å føre videre noe av den kunnskapen jeg mener å ha ervervet etter 40 år i kirurgi og urologi. I den fasen jeg er i nå, så tror jeg at jeg gjør en viktigere jobb som «lærer/formidler» til studenter/unge leger enn som praktisk arbeidende lege/diagnostiker/kirurg/terapeut, sier Vada.
Med pandemitiltakene som ble innført i mars 2020 måtte også Vada prøve seg som digital underviser. Med litt teknisk bistand ble også her studentene engasjert i uroonkologiske diskusjoner online med Vada og professor i onkologi, Stein Sundstrøm, som sparringsparnere. Dette var det siste av fire seminarer i urologi, og kravet til forkunnskaper kunne settes høyt og nivået på diskusjonene ble tilsvarende.
Utover de teoretiske seminarene møter også studentene pasienter på urologisk poliklinikk med urolog eller urodynamisk sykepleier som veileder. Noen operasjoner og MDT-møter skal studentene også delta på (MDT = multidisiplinære team). I tillegg gjennomfører studentene to kasuistikker i urologi som gruppearbeid veiledet av en allmennlege ved Røstad legesenter (såkalt Problembasert læring). Urologi berøres dessuten også av undervisere i andre fagområder slik som radiologi, patologi, farmakologi, onkologi, gynekologi, pediatri, infeksjonsmedisin, nyremedisin, mikrobiologi, og biokjemi. Og sist, men ikke minst er det holdt av tid i studentenes timeplan som skal brukes til forberedelse og fordypning før og etter pasientmøter, gruppearbeid og seminarer.
– De unge er like høflige som vi var i sin tid, konkluderer Vada med et smil. – Men det må ha skjedd en utvikling over tid når det gjelder læringsmåter. I min tid som student i Bergen og senere Trondheim, i hvert fall som jeg husker det nå, så var det viktigste for den enkelte student å lære seg, og holde for seg selv, diverse detaljkunnskaper som man kunne servere ved eksamen og håpe at færrest mulig andre studenter hadde fått seg dette lille, ofte uvesentlige poenget. Vi arbeidet aldri sammen i grupper med noe felles mål i sikte, «gjøre hverandre god» osv., det var helt ukjente tanker. Og vi lærte aldri sammen med andre yrkesgrupper med noe felles mål.
Urologi er kun ett av mange fag som studentene ved NTNU Link undervises i. Ambisjonene før etablieringen av NTNU Link var store. Svært mange fagområder og store deler av helsetjenesten i regionen er involvert. Undervisningsmetodene har vært nyskapende, og gjennomføringsevnen stor! Det er rett og slett imponerende å se på hvilket undervisningstilbud som er etablert og i hvor stor grad ansatte i helsetjenesten i regionen har bidratt til å skape et godt læringsmiljø. Dette også gjennom et helt år med pandemi!
Som prosjektleder ved NTNU Link vil jeg berømme alles bidrag til å gjøre NTNU Link til et godt studietilbud som forhåpentligvis utdanner gode leger som er rustet til å håndtere fremtidens helseutfordringer i samarbeid med øvrig helsepersonell. Det er mange faktorer som påvirker læringsprosessen til oss mennesker og det er umulig å si hva som er mest avgjørende. Jeg vil likevel trekke fram viktigheten av å høre til. Akkurat det tror jeg er det største fortrinnet med å studenere ved vår lille «filial». Til deg som jobber ved et av sykehusene våre eller i primærhelsetjenesten i regionen: det betyr veldig mye for studentene når du hilser, ønsker velkommen, spør og gir tilbakemelding. Husk at forskjellen på ingenting og litt er uendelig stor! Derfor tusen takk for at du omsorgsfullt tar i mot Link-studenter og andre studenter/hospitanter/ferske kollegaer i en travel hverdag. Når en student trives og er motivert, tror jeg faktisk ikke vi klarer å hindre han/hun i å lære 🙂
Nå mener vi at det er på høy tid at dere får den takken dere fortjener, og som muligens også er sårt tiltrengt. Det har kanskje ikke blitt presisert nok, men vi er så takknemlige for den jobben dere har gjort som de første studentene på NTNU Link! Dere har gått foran og brøytet veien slik at den ble lettere for oss å gå.
Vi har kanskje tenkt litt lite over det, men i vår som vi så at dere igjen startet med et nytt semester med nye undervisere og nye startvansker, så skjønner vi hvor mye jobb dere faktisk har lagt ned for dette studiet.
Umiddelbart etter vår ankomst til Levanger ble vi tatt imot med åpne armer. Grilling, Quiz og volleyball allerede første uken la grunnlaget for et år med nye vennskap og god stemning. Utveksling av erfaringer med treningssenter, restauranter og andre aktiviteter bidro til at vi kanskje kom raskere på plass enn dere. Det satte vi veldig pris på i en hverdag som ellers var rimelig hektisk den første tiden. Den første tiden deres var nok mer preget av uro og en veldig stor arbeidsmengde. På grunn av de tilbakemeldingene dere ga, med flytting av ulike tema til vårsemesteret og oppdeling av klinikk, ble vår start på et mer behagelig nivå.
Det som kanskje ikke ble som de skulle for deres del ble nærmest optimalt for vår del. Der dere møtte noe som kanskje liknet smått på kaos har vi møtt tydelige planer, oversikter og ivaretakelse. Da vi møtte opp på Namsos første gang, visste resepsjonisten akkurat hvem vi var og hvilke nøkler vi trengte. Vi fikk garderobeskap og gikk smått uvitende opp til nevro. Der ble vi møtt av en entusiastisk underviser som viste oss rundt og introduserte oss for flere pasienter. På Børstad sto rommene klare og neste dag gikk alt som smurt på både ØNH og øye. Dette mye på grunn av deres rimelig lange referansegrupperapport med evaluering av opplegget.
Vi ønsker altså bare å si TUSEN TAKK! Takk for at dere har tilrettelagt, og fortsatt tilrettelegger, for at vi skal få et så bra studium som mulig. Takk for at dere torde å være de første, og for at dere har rettet opp i problemer som dere møtte på. Takk for at dere har lært undervisere hva TBL egentlig betyr, og at en 3. klassings nivå verken er det samme som en 6. klassing eller en 1. klassing. Takk for at dere har bidratt og lagt ned en så stor jobb for dette studiet som vi elsker. Takk for alt dere har gjort for oss, vi setter så ufattelig stor pris på det, og ikke minst den velkomsten vi fikk som nye studenter i en ny by.
Skrevet av student Ingrid Hafskjold.
Per Brodal. For de fleste norske leger og legestudenter behøves ingen introduksjon. Mange har lest boka hans (Sentralnervesystemet). Mange har lært medisin på en måte som han bidro sterkt til; med integrering, dybdelæring og studentaktiv læring (Oslo 96 – ti år etter). En studiemodell som brøt radikalt med hva som var normen for medisinsk utdanning i Norge på den tiden. Brodal er riktignok blitt professor emeritus, men evner fortsatt å se framover og tenke nytt. Med artikkelen «Hvordan kan legestudiet ivareta grunnleggende profesjonelle verdier?» var Brodal trolig den første som beskrev «langsgående integrert klinisk tjeneste» i norsk utdanningslitteratur. Og Brodals artikkel bidro til at NTNU valgte nettopp en slik studiemodell da NTNU Link ble etablert. Det var derfor en stor ære å få Brodal på besøk hos NTNU Link høsten 2019.
Agenda for dagen var naturligvis utdanningskvalitet. Brodal var spent på å høre både studentenes og undervisernes erfaringer så langt. Men vi kunne ikke la Brodal bare få snakke om utdanning. Han ble også utfordret til å ta del i en studentaktiv læringsaktivitet i nevrologi. En utfordring som ble tatt på strak arm.
Studentene fra tredje studieår som blant annet omfatter klinisk nevrologi presenterte selvopplevde pasientmøter fra nevrologisk avdeling i Namsos eller fra slagavdelingen på Levanger. Symptomer og funn ble avdekket litt etter litt, og de andre studentene og Brodal delte sine hypoteser og kommentarer underveis.
Også studenter fra fjerde studieår møtte opp, og prosjektleder for NTNU Link – Børge Lillebo – hadde tatt med seg sin egen «Sentralnervesystemet» for å få forfatterens signatur.
Til slutt ble det litt tid til prat om læring og utdanning, og både Brodal og studentene lyttet interessert til hverandres erfaringer og synspunkter.
Etterpå ble det avholdt et uformelt møte mellom Brodal og et knippe involverte undervisere fra NTNU Link som til sammen representerte allmennmedisin, hematologi, lungemedisin, gynekologi, nevrologi og onkologi.
Grunnprinsippene bak NTNU Link ble gjennomgått og bilder og erfaringer fra det første året med NTNU Link ble vist og drøftet. Brodal understreket viktigheten av pasientkontakt i grunnutdanningen. «Autentisk pasientkontakt og tid til refleksjon og fordypning er det viktigste for en legestudent. Alt annet er et supplement.», sa Brodal. Dette poenget har også Brodal understreket i et senere intervju i Forskerforum (Forskerforum/2019/Nummer 9), og hvor fokuset på kontinuitet i NTNU Link trekkes frem som en god modell for læring.
«Autentisk pasientkontakt og tid til refleksjon og fordypning er det viktigste for en legestudent. Alt annet er et supplement.»
Per Brodal
Å få besøk av og støtte fra en nestor i medisinsk utdanning kommer godt med i den pågående implementeringen og kontinuerlige kvalitetssikringen av studieløpet NTNU Link.
Tusen takk for besøket, Per Brodal!
Les mer om medisinsk utdanning fra Per Brodal:
Studentoppgaver og publisering i Tidsskriftet
I NTNU Link har studentene problembasert læring (PBL) én gang per uke. Dette foregår på Røstad legesenter med allmennlege som PBL-fasilitator. Med problembasert læring (PBL) menes en særskilt form for gruppearbeid. PBL var sentralt da profesjonsstudiet i medisin ble etablert ved NTNU på starten av 90-tallet, og PBL er fortsatt en av de viktigste læringsaktivitetene – også i NTNU Link.
En PBL-gruppe består av ca. 8 studenter. Gruppen møtes for gjennomgå én PBL-oppgave hver uke. Gruppas arbeid støttes og utfordres av en gruppeveileder. I PBL kalles en slik veileder for fasilitator. PBL-fasilitatoren følger gruppa gjennom hele semesteret på tvers av alle fagområder som studentene får undervisning i. Å være en god PBL-fasilitator er utfordrende. Vanligvis er PBL-fasilitatoren en sykehusspesialist, forsker eller en eldre student. I NTNU Link har vi derimot benyttet allmennpraktikere ved Røstad legesenter som fasilitatorer. Alle fasilitatorer får spesifikk opplæring gjennom et eget grunnkurs som fakultetet arrangerer.
I PBL tar studentene utgangspunkt i en medisinsk problemstilling. Slike problemer kan brukes i utdanningssammenheng på mange måter. I problembasert læring er formålet med problemet først og fremst å stimulere til studentaktivitet. Hensikten er å få studentene i gruppa til å bruke den kunnskapen de har fra før til å diskutere hvordan problemet kan forstås. Diskusjonen skal føre til at kunnskapsmangler hos studentene avdekkes. Det kan for eksempel være aspekter ved problemet som gruppa ikke greier å forklare uten å innhente mer kunnskap. Gruppa må hele tiden strekke seg så langt de klarer i å komme opp med mulige forklaringer på problemet, for så å identifisere hva de mangler av kunnskap, tilegne seg den kunnskapen og deretter drøfte problemet på nytt.
I tillegg til å fremme aktivitet og forståelse, kan problemer også bli brukt i utdanningssammenheng til å illustrere prinsipper. For eksempel kan et problem demonstrere hva en lege burde eller ikke burde gjøre i en spesifikk situasjon. Problemer kan også brukes bare for å rette studentenes oppmerksomhet mot en viktig del av et fagområde («guiding»). Alle disse fire formålene ønsker vi å oppnå med PBL:
PBL som undervisningsform ble etablert av nevrologen Howard Barrows i Canada på 60-tallet, og som det første av universitetene i Norge innførte NTNU i 1993 PBL i legeutdanningen. Hensikten med PBL er «to challenge the learner with patient problems and other problems that will be faced in practice both as a stimulus for learning and a focus for organizing what has been learned for later recall and application to future clinical work» (Barrows, Problem-based learning applied to medical education, 2000). Med PBL søker man å oppnå kunnskapsorienterte, individorienterte og sosiale målsetninger. Med kunnskapsorienterte målsetninger menes at studentene skal lære å tenke som en lege (medisinsk kunnskap). Med individorienterte målsetninger menes at studentene skal utvikle sine evner til å finne fram til ny kunnskap (livslang læring). Med sosiale målsetninger menes at studentene skal lære å samarbeide med andre inkludert det å kunne gi og motta konstruktive tilbakemeldinger (samarbeidsevne).
Spesielt for PBL er at hver gruppe omtrent midtveis i hvert semester gjennomfører en omfattende og strukturert evaluering av gruppen som helhet, gruppens medlemmer og gruppens fasilitator. Denne midtveisevalueringen er et viktig virkemiddel for å oppnå de sosiale målsetningene i PBL.
Øvrige PBL-møter gjennomføres med utgangspunkt i forhåndslagede PBL-oppgaver («digitale kasuistikker») og i henhold til en forhåndsdefinert prosess som kalles «De syv trinn»: 1) Orientering og oversikt, 2) Hypotesetesting, 3) Systematisering av tema, 4) Formulering av delmål, 5) Evaluering, 6) Innhenting av kunnskap, og 7) Rapportfase. Det er ingen innlevering i PBL. Studentene blir heller ikke vurdert systematisk, men PBL-fasilitatorens inngrep i gruppa er svært viktige for gruppas arbeid og studentenes læringsutbytte. Dette lærer man mer om i «Grunnkurs i PBL-fasilitering» (for nye PBL-fasilitatorer). Fakultetet har også egne retningslinjer for hvordan PBL-oppgaver skal designes.
Hvordan har det så gått med allmennpraktikere som PBL-fasilitatorer? Studentene har vært fornøyde med fasilitatorene sine. I referansegrupperapporten skriver studentene blant annet «Flott at PBL-veilederne veileder oss til å holde perspektivet fra en allmennmedisiners synspunkt». Oppgavene i PBL er stort sett laget av sykehusspesialister og problemstillingene kan variere fra åndenød den ene uken til trafikkulykke eller kreftsykdom den neste uken. Ikke ulikt bredden i allmennmedisin. Alle PBL-oppgavene har en kommentardel som PBL-fasilitatoren bør lese på forhånd, og som studentene kan lese etter at oppgaven er gjennomført. Det å fasilitere en PBL-gruppe på denne måten kan også være utviklende for fasilitatoren selv – faglig og mellommenneskelig.
Bioingeniør Randi Jensen arbeider med pasientnære analyser ved Sykehuset Levanger og har nylig kurset fjerdeårs NTNU Link-studenter i ulike prøvetakings- og analysemetoder.
Kurset omfatter venøs og kapillær prøvetaking og skal bidra til at studentene lærer de korrekte praktiske håndgrepene og utvikler forståelse for konseptene preanalytisk, analytisk og biologisk variasjon. Kursprogrammet er utviklet i Trondheim av undervisningenheten for medisinsk biokjemi, men ble nå også for første gang gjennomført på Sykehuset Levanger. En positiv bivirkning av kurset er at studentene lærer litt om hvordan laboratoriearbeid foregår og hva en bioingeinør gjør og kan.
I kurset tar studentene både kapillære og venøse prøver av hverandre. Det er mye å tenke på første gang man skal ta prøver. Det er relativt enkelt å få fram blod på en kapillærprøve, men likevel mange forholdsregler for å redusere de preanalytiske feilkildene. Noe verre kan det være å få nåla inn i blodåra ved venøs prøvetaking. Kurset gir ikke mengdetrening. Den må studentene få senere i studiet i praksisperioder i allmennmedisin på sjette studieår.
Det er mange feilkilder ved prøvetaking og noen av studentene har allerede opplevd at prøver har blitt tatt av pasienter uten at prøvetakeren har fulgt en like streng prosedyre som det som blir gjennomgått på kurset. Dette kan i verste fall ha ført til feil resultat som igjen kan påvirke beslutninger om videre utredning og behandling. På kurset blir blodprøvene analysert både på pasientnære apparater og på laboratoriets stasjonære apparater. For enkelte er det stor variasjon mellom kapillære og venøse prøver, og også variasjon mellom samme venøse prøve målt på to ulike måleapparat.
Hele kurset skal avsluttes senere i semesteret når alle studentene har gjennomført prøvetakingen og analyseringen. Da skal resultatene presenteres og gjennomgås og studentene skal demonstrere sin forståelse av konseptene analytisk, prenalytisk og biologisk variasjon.
NTNU Link startet høsten 2018. Det var da 8 studenter som «tok sjansen» og valgte å starte på sitt tredje studieår i dette desentraliserte studieløpet med Langsgående INtegrert Klinisk tjeneste. Denne høsten fortsetter denne gjengen i sitt fjerde studieår. Og det er første gang fjerde studieår gjennomføres i NTNU Link.
Fjerde studieår er ved NTNU delt i to ulike semestre: IIC og IID. Hvert semester består av 16 undervisningsuker og avsluttes med skriftlig og muntlig eksamen. Semester IIC gjennomføres i NTNU Link på høsten med eksamen før jul, mens IID gjennomføres på våren. Første dag i studieåret ble studentene introdusert for fagområdene (i tillegg til at studentene bidro til å introdusere tredjeårsstudentene for sine fagområder).
Samme dag kom også Bibliotek for medisin og helse ved NTNU på besøk og informerte om hvilke tjenester de kan tilby med tanke på hovedoppgaven i femte studieår. Den informasjonen kom nå fordi studentene i løpet av fjerde studieår må skrive protokoll for hovedoppgaven.
Fjerde studieår består av de kliniske fagområdene revmatologi, psykiatri, infeksjonsmedisin, ortopedi og dermatologi/venerologi. En rekke parakliniske fagområder er også involvert, blant annet medisinsk biokjemi, bildediagnostikk, farmakologi og patologi. I NTNU Link er også allmennmedisin involvert i IIC da studentene har klinisk tjeneste på Røstad legesenter som en av læringsaktivitene i semesteret.
IIC er delt inn i fire temauker som studentene roterer gjennom totalt fire ganger hver.
All klinisk tjeneste gjennomføres på Levanger med unntak av hud/venerologi som gjennomføres på St. Olavs hospital som en studentdrevet hudpoliklinikk, men mer om dette håper vi å få blogget om en annen gang…
NTNU Link har en langsgående integrert struktur som gjør at alle studentene i kullet har noenlunde like kliniske erfaringer gjennom hele året, og at de stadig vender tilbake til de samme fagområdene. Denne strukturen er forskjellig fra slik medisinstudiet ved NTNU originalt ble planlagt der studentene gruppevis roterer rundt på forskjellige avdelinger ca 2 uker ad gangen (med dertil svært ulike erfaringer mellom gruppene i løpet av året).
NTNU Link sin struktur legger mer til rette for at fellesundervisning som alle studentene i kullet deltar på kan ha økende vanskelighetsgrad utover studieåret, og i fagområdet bildediagnostikk har dette blitt utnyttet i undervisningen.
Leder for undervisningsenheten i radiologi, Erik Berntsen, har vært med i planleggingen av undervisningen i bildediagnostikk i NTNU Link. Kan du gi en kort beskrivelse av hvordan radiologiundervisningen ved NTNU i 3. studieår er oppbygd fra tidligere?
– På tredje studieår er undervisningen knyttet til de kliniske temaene som undervises, dvs. nevro- (inkl. ØNH), gastro-, thorax- og karradiologi. Undervisningen består av forelesninger og øvinger. Øvingene foregår i mindre grupper hvor studentene får tilgang til kasuistikker og kan interagere med CT- og MR-bilder selv. Vi har også en sesjon med teambasert læring i nevroradiologi.
Hva er forskjellig fra dette i NTNU Link?
– I NTNU Link er det ingen forelesninger, men mer bruk av teambasert læring med utgangspunkt i kasuistikker og med teori mellom kasuistikkene. Siden studentene i NTNU Link har en langsgående integrert klinisk tjeneste kan de ulike temaene stadig vendes tilbake til med økende vanskelighetsgrad gjennom semesteret i stedet for at man gjør seg ferdig med ett tema og går videre til det neste. Dessuten er det samme underviser hver gang i NTNU Link, mens det på St. Olavs er flere forskjellige undervisere på de ulike fagområdene.
På hvilken måte kan man sikre at studentene lærer det samme når de undervises på forskjellige steder av forskjellige undervisere?
– Undervisningen styres etter læringsmålene i radiologi. Vi har dessuten hatt et godt samarbeid med universitetslektor Andreas Sjøli i NTNU Link, som har sett hva og hvordan vi gjør undervisningen i Trondheim. Vi har en felles forståelse av hva som er viktig for medisinstudenter å kunne når de uteksamineres fra medisinstudiet, og har tro på at dette kan nås på begge studiestedene.
Spesialist i radiologi, Andreas Sjøli, har gjennomført undervisningen i radiologi i NTNU Link, og har da underviset alle tema alene. Hvordan har det vært å undervise hele bredden i fagområdet?
– Jeg synes det har vært mer utfordrende enn tradisjonell undervisning hvor man underviser i ett og ett tema. Både med tanke på vektingen av de ulike temaene innenfor tiden vi har disponibel og hvordan man skal legge opp hver samling. I tillegg har konseptet vært å ikke gå gjennom stoff teoretisk, men heller aktivisere studentene i form av oppgaver som skal løses enten enkeltvis eller i grupper.
– I startfasen kan både pensum og fagfeltene oppfattes som uoversiktlige, dette gjelder både hos studentene og hos meg som underviser. Det er imidlertid tilfredsstillende mot slutten av året da mye av pensumet / oppgavene er kjent stoff og vi kan bygge på det vi allerede har vært i gjennom og det studentene har lært andre steder. Dyktige og aktive studenter har bidratt til god gruppedynamikk. I tillegg vil jeg nevne god kollegastøtte fra radiologene som underviser i Trondheim.
Kan du gi en kort beskrivelse av undervisningen slik den forløp gjennom studieåret?
– Som nevnt har vi ikke hatt tradisjonell tavle- eller powerpointundervisning, men heller tatt utgangspunkt i ulike oppgaver som skal løses av studentene. Etter oppgaveløsningen har vi ofte gått gjennom små mengder teori om emnet. Studentene har deretter blitt oppfordret til å se nærmere på dette på egenhånd. Vi har forsøkt å være innom de ulike fagfeltene på hver samling, og også forsøkt å øke vanskegraden på oppgavene underveis i løpet av året.
Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter ett år med NTNU Link? Er det noe du vil gjøre annerledes til neste år? Hvorfor?
– Både jeg og studentene har vært forsøkskaniner dette første året. Veien har blitt litt til mens vi har gått. NTNU Link som såden er også nytt for meg. En del tid har gått med til forberedelser og planlegging av de ulike samlingene. Jeg synes det har vært flott å jevnlig treffe og bli kjent med studentene og tydelig se progresjon både i kunnskap og resonneringsevne..Neste år vil jeg prøve å ha flere oppgaver / kasustikker basert på pasienter som studentene har truffet på de kliniske avdelingene. Dette kan bidra til at studentene enda bedre forstår den sterke integrasjonen mellom kliniske fag og radiologi.
Radiologiundervisningen startet allerede første undervisningsdag på 3. studieår, og for studentene var undervisningen i radiologi deres første møte med studentaktiviserende plenumsundervisning i NTNU Link. I sin emneevaluering skriver studentene at undervisningen var motiverende, og de satte stor pris på kontinuiteten med underviseren som ga tydelige beskjeder om hva som skulle være gjort til neste gang. De fikk en systematisk gjennomgang av hvordan røntgenbilder skal tolkes, og likte godt at de ble testet i dette om og om igjen. Det var litt frustrerende å møte hele bredden i fagområdet fra start av, men de skriver også at de merket at det lønnet seg utover i studieåret. Mellom hver gang de hadde undervisning i bildediagnostikk hadde de jo også flere kliniske erfaringer slik at grunnlaget for å forstå bildediagnostikk som en integrert del av en leges kompetanse økte jevnt og trutt. Til Andreas har studentene en klar anbefaling for hva han bør gjøre til neste år: Fortsett i samme stil!