I NTNU Link har vi nå startet med simulering. Her samarbeider vi med Nord Universitet og jobber i tverrfaglige team med sykepleiestudentene. Idéen er at vi skal få testet teoretisk kunnskap og få trene på og utvikle praktiske ferdigheter og samarbeidsevne. I en simuleringssituasjon får vi muligheten til å øve på dette i et trygt miljø der situasjonen og omstendighetene er planlagt og vi har mulighet til videopptak, pauser, evaluering og drøfting.
Organisering
Simuleringen ble kjørt i to paralleller, hvor begge grupper fikk de samme fire kasuistikkene. Hver gruppe besto av 16 sykepleiestudenter og to legestudenter. På hver kasuistikk var det to sykepleiestudenter og én legestudent som simulerte, før man gikk inn til gruppa for å evaluere. Til slutt hadde to nye sykepleiestudenter fellesundervisning for alle. Legestudentene fikk dermed gjennomføre to simuleringer hver, og observere to.
I forkant av simuleringen hadde vi fått beskjed om temaet vi skulle jobbe med, respirasjonssystemet, og vi kunne dermed forberede oss før vi skulle møtes. Vi hadde i tillegg fått beskjed om å forberede oss på akuttundersøkelse (ABCDE) og behandling/tiltak ved ulike respirasjonsproblemer.
Gjennomføring
Da vi møttes på simulatorsenteret på Campus Røstad på torsdagsmorgenen ble de to puljene fordelt på hvert sitt rom der vi fikk hilse på våre fremtidige kollegaer og fikk litt informasjon om hvordan dagen skulle se ut – i grove trekk. Her var både leger og sykepleiere tilstede som koordinatorer for opplegget. Så startet simuleringen – parallelt i de to puljene. Da ble én av de to legestudentene i puljen sendt på gangen mens sykepleierstudentene og den andre legestudenten fikk rapport om en pasient de skulle ha ansvar for på vakta si denne dagen.
Deretter gikk to av sykepleierstudentene inn til «pasienten» (en såkalt SimMan 3G-dukke som er skremmende naturtro) på simulatorrommet der de foretok undersøkelse og målinger før de eventuelt ringte til lege for assistanse. Resten av puljen fulgte med på hva som skjedde på simulatorrommet på storskjerm fra naborommet.
Den første runden var det jeg som skulle spille legen. Det var skummelt og spennende på samme tid. Siden jeg ikke fikk være med på rapporten visste jeg ikke hva som kom til å møte meg da jeg gikk inn i rommet, og jeg var helt avhengig av en god rapport fra sykepleierne som hadde tilkalt meg for å få en oversikt over situasjonen og eventuelle tiltak som hadde blitt gjort. Sykepleierstudentene brukte ISBAR-metoden da de ga rapport om pasienten. Ut i fra rapporten og møtet med pasienten gjorde jeg meg opp en mening om situasjonens alvorlighetsgrad og om hvilke spørsmål, undersøkelser og tiltak som var hensiktsmessige å gjennomføre. Som lege fikk jeg mulighet til å ringe «bakvakta» (fasilitator) dersom det var noe jeg var usikker på (f.eks. dosering av medisiner). Da fikk også jeg testet meg i ISBAR-metoden.
Etter at simuleringssituasjonen var over gikk vi inn til resten av gruppa der vi skulle evaluere oss selv og få tilbakemeldinger fra resten av gruppa: Hva var bra? Hva var mindre bra? Hva kunne man gjort annerledes? Deretter var det plenumsundervisning før ny runde med simulering for to nye sykepleierstudenter og den andre legestudenten.
Å få trene på å arbeide på denne måten var utrolig kjekt og lærerikt. Det var spennende å se hvordan arbeidsfordelingen fløyt og hvordan vi utfylte hverandre, i hvert fall etterhvert som man kom litt inn i det. Vi lærte at det er utfordrende å gi en god, systematisk rapport – og viktigheten av god kommunikasjon både i rapporten og ellers. I tillegg måtte vi hele tiden ta hensyn til at det lå en pasient der som trengte vår hjelp og som vi også skulle ivareta oppi det hele.
Jeg skal ikke legge skjul på at nervene fikk kjørt seg og at jeg fikk skikkelig adrenalin-kick av hele opplegget, men kasuistikkene gikk bedre og bedre etterhvert som man ble varm i trøya og bedre kjent med hverandre. Takhøyden var stor og ingen spørsmål var dumme. Under evalueringen fikk vi god tid til å reflektere over hva som hadde skjedd og hvorfor vi reagerte som vi gjorde, begrunne avgjørelsene våre og tenke over hvordan man kunne gjort ting annerledes.
Å få være med på simulatorlaben, sammen med våre fremtidige kollegaer, var rett og slett veldig stas og jeg gleder meg allerede til neste gang – da er det sirkulasjon som er tema.
Marianne Aarø Fosseide
Medisinstudent, NTNU Link