Elektronisk avfall er det søppelberget som vokser raskest. I 2020 ble 53,6 millioner tonn med slikt avfall sluppet ut i miljøet. Dette er ventet å øke til 74 millioner tonn i 2030. 

Det å ha gode miljødata er viktig. Dette er data om grunnvann, elver, skoger og økosystem. Ny teknologi for overvåking og innsamling av data om miljøet, gjør det mulig å handle riktig, tidsnok og målrettet. Dette forutsetter gode systemer både for å håndtere dataene som alt eksisterer og for å skaffe nye. Digital teknologi kan derfor gi oss forståelige data slik at politikere, næringsliv og folk flest kan treffe gode valg til beste for både miljø og samfunn.

En gruppe internasjonale forskere i «Policy Network on Environment and Digitalisation» har skrevet en rapport som beskriver bruk av digitale teknologier i miljøovervåkning. Rapporten «Recommendations on Using Digitalisation for Our Common future”  https://www.intgovforum.org/en/filedepot_download/249/20850 er nettopp publisert og levert til FNs miljøvernprogram.

Rent vann og bærekraftig matproduksjon er helt essensielt for oss. Forskerne bak rapporten anbefaler å bruke digital teknologi for å måle vannkvalitet og forurensing i  jord, luft og vann. Digital teknologi kan også gi svar på hvordan klimaendringer påvirker matproduksjon og naturen kornet dyrkes i og husdyrene beiter i. Slike miljødata skal hjelpe politikere og samfunnsplanleggere til å sikre mat- og vannsikkerhet uten å ramme klimaet. 

Det er også helt nødvendig med bedre systemer for produksjon og gjenbruk av elektronikk. Leveringssikkerhet, sporbarhet og innsikt i produksjon, bruk og gjenbruk av både apparater og deler er viktige bidrag til et bedre miljø. Større åpenhet om forsyning og produksjon skal bidra til at bransjen blir tvunget til å gjøre mer bærekraftige valg. Internasjonale standarder trengs for å gjøre det enklere å dele, reparere eller gjenbruke på andre måter. Målet er økt levetid på elektroniske produkt. 

I 2021 ble 1500 millioner smarttelefoner til søppel. Det samme ble 513 millioner rutere, 

659 millioner bærbare datamaskiner og 126 millioner stasjonære datamaskiner. Hver av disse inneholder betydelige mengder mineraler, plast og kretskort som kan gjenbrukes.  

I dag har vi ikke gode nok system for å ta hånd om og gjenbruke dette. Ofte blir utrangert utstyr sendt til u-land. Dette er land der det ikke er god nok kompetanse til å hente ut restverdiene.

For å kunne snakke om digital forsøpling, må vi vite hva vi snakker om. Den digitale verden er både produksjon av fysiske apparat som mobiltelefoner, datamaskiner, skjermer og klokker, samt lagring, prosessering og deling av data mellom disse dingsene. Samlet sett står den digitale verden for 13,7 % av det globale miljøfotavtrykket, og det øker! 

Store datamaskiner løser store oppgaver. De største kan regne og prosessere data som det ellers ville ha tatt en vanlig datamaskin mange tusen år å gjøre. Vi kan simulere og beregne klodens klimautvikling, hvordan virus smitter og pandemier brer om seg. Oppgaver som krever enorme datamengder og enorm regnekraft. Det er bra, men det krever selvsagt energi, mye energi. Stordatamaskinen Betzy på NTNU, bruker like mye kraft som det 69 husholdninger gjør når den gjør beregninger til FNs klimarapport. Det har selvsagt klimakonsekvenser. Det som er bra da, er at overskuddsvarmen fra Betzy går rett inn i et fjernvarmeanlegg. 

Fremdeles har vi mye å gå på når det gjelder å prosessere og hente ut viktig informasjon fra verdens mange datasentre. Ikke minst er det mye å hente på å gjøre selve datauthentingsprosessen mer energieffektiv. 

Når vinninga går opp i spinninga. La oss bruke netthandel eller e-handel som et eksempel på hvor vanskelig det er å gjøre bærekraftige valg. Hver gang Amazon, Zalando og Komplett lager eller oppdaterer digitale varelister, bruker de energi. Hver gang vi er ute og søker på nettet, forbruker vi CO2. Derfor kan det virke fornuftig å lage gode algoritmer som anbefaler riktig produkt til riktig bruker. På den måte slipper kunden å bruke masse tid til å leite på nettet. 

Men: Skal du lage gode algoritmer som gjør at vi handler mer enn vi hadde planlagt? 

Og hva med alle skoene som er for trange, eller plaggene som hadde en farge som ikke var kledelig? De sender vi jo enkelt i retur. Utslippene fra returnerte netthandelsvarer utgjør i USA 16 millioner tonn CO2 årlig. Det er mer enn utslippene fra tre millioner bensinbiler.

Så har vi Internet of things eller tingenes internett. Det er vanlige gjenstander som koples på og bruker nettet. PC, klokke, tv, kjøleskap, lyspærer, brannvarslere, alarmer, termostater, barneleker og masse, masse mer. I dag har vi ca 23 milliarder enheter som er koplet sammen. Det tallet er ventet å doble seg innen 2025.

Hvordan kan digitale teknologier bidra til å  løse klimautfordringer?

Rapporten som nå er levert til FNs klimapanel bør kunne bidra til økt bevissthet når vi utvikler datateknologiske løsninger. Vi kan ikke lenger utvikle ny teknologi bare for å forenkle og forbedre hverdagen vår. Vi må også kjenne til livssyklusen til produktene vi lager, og vi må kjenne de totale miljøkonsekvensene.

Dette skal studentene her på NTNU utdannes i på en helt annen måte enn tidligere. Fakultetet har nylig laget sin egen bærekraftstrategi som skal gi retning til forskning og utdanning også innenfor digital teknologi. Vi skal ikke bare utvikle nye dingser og løsninger. Vi skal også unngå at dette fører med seg nye og andre problemer, sett ut ifra et bærekraftperspektiv. 

Knapphet både på energi og mineraler bør motivere både til handling og til gode valg. Vi må maksimere miljøgevinsten av digitalisering. Vi som står bak rapporten har tro på åpenhet, innsikt, ansvarliggjøring av de som produserer, ansvarliggjøring av politikerne våre og ikke minst ansvarliggjøring av hver og en av oss. 

Innlegget ble først publisert i digi.no

https://www.digi.no/artikler/debatt-digital-teknologi-kan-lose-klimautfordringer-men-ogsa-skape-nye-hva-gjor-vi-med-det/518415?utm_source=newsletter-digidaily&utm_medium=email&utm_campaign=newsletter-2022-03-30