Hvordan lærer vi å trøste?
En mor, far eller ansatt i barnehagen vil sikkert svare nølende på spørsmålet med et «Ja, det kan jeg, da». De nøler fordi spørsmålet er rart. Selvfølgelig kan vi trøste barna våre!
Den helt eksistensielle betydningen av å møte et barns behov for trøst blir tydelig med dette retoriske spørsmålet: Kan du forestille deg et barn som trenger trøst, men som konsekvent blir neglisjert av de voksne? Nei, antar jeg. På tvers av landegrenser, sosiale klasser og kulturer gjør barn krav på å få dekket sitt behov for trøst når det oppstår.
Og behovet kan dukke opp uten forvarsel.
Trøsten er global og viktig
Når voksnes trøst er så viktig og global, er det vel også en grundig utforsket praksis? Nei, det er i hvert fall ikke mitt inntrykk. Sett utenfra er trøsten og dens effektivitet den rene magien. Barnet som er dypt ulykkelig, strigråtende og i smerte, forvandler den voksne på bare noen få minutter til et nesten balansert, ferdigtrøstet barn.
Smerten er drevet på flukt som om det var en vellykket eksorsisme. Jeg har skrevet en bok som undersøker hva som ligger under overflaten av tilsynelatende magi. Samler man de mange kroppslige, følelsesmessige og språklige momentene av trøsten i sin helhet, viser det seg å være en meget sammensatt og avansert praksis.
For hvordan utvikler barnehagelærere sin trøstekompetanse? De har åpenbart ikke lest seg til det i utdanningen, siden det ikke finnes fagtekster om emnet. Hvor kommer den da fra?
Nøkkelen til å forstå samspillet mellom trøst og trøstens praksis sporer boken til kroppen. Den dypere forståelsen av trøstens hemmeligheter og de menneskelige pedagogiske praksiser mer generelt er plassert i hendene på den franske sosiologen Pierre Bourdieu.
Dermed blir boken også en grundig innføring i hans handlingsteori og sosiologiske teori, spesielt rettet mot det pedagogiske feltet. Samlet byr boken på en kunnskaps-, kropps- og maktsosiologisk utfordrer til dagens pedagogikk.
Monsterpedagogikk
Til slutt undersøkes mistankene som har rammet moderne pedagogikk: Har en ensidig dyrkelse av intensjon, bevissthet, intervensjon og innovasjon gjort læreren til et monster, med et monsterhode, men uten erfaringene til den lærende kroppen?
Gjennom kapitlene i boken forfølger jeg dermed en spenning innen pedagogikken mellom tankesettet som setter teori over praksis, sjel foran kropp og posisjonene som gir kroppen og lærerens praksis en plass i seg selv.
Bent Olsen
Bent Olsen er professor i pedagogisk sosiologi ved NTNU.