Krisepedagogiske tips

Illustrasjon: Peter Mørk, Institutt for lærerutdanning, NTNU, CC BY

Med ujevne mellomrom oppstår det situasjoner som omtales som kriser eller katastrofer. De kan være naturlige eller menneskeskapte, men har det felles at mediene slår det stort opp. Det kan skape utrygghet og frykt hos barn og unge. Krisepedagogikk er en tilnærming lærere kan bruke for å håndtere denne utryggheten i klasserommet. Det handler ikke om terapi, men om håndtering. Samtidig kan god håndtering ha terapeutisk virkning. Krisene er i tillegg verdifulle læringssituasjoner. Med LK20 (Fagfornyelsen) kan man se dem som et arbeid med livsmestring.

Krisepedagogikk

Krisepedagogikk legger til rette for at elevene arbeider seg gjennom en krisesituasjon slik at de blir klokere og mer kunnskapsrike og enn før. I boka Krisepedagogikk. Hjelp til barn og ungdom i krise (Raundalen & Schultz, 2006), påpekes det at læring har terapeutisk virkning, og at kriser har kontekstualiserte læringspotensialer som lar elever bli hovedaktører i egen læring.

I prosjektet Klok i kriser snakker vi om krisepedagogikkens 1-2-3:

1. Uttrykksfasen
2. Faktafasen
3. Handlingsfasen

Uttrykksfasen

Uttrykksfasen har et dobbelt formål. På den ene siden lar den elevene formulere seg om krisen. Hva vet de? Hva tror de? Hva lurer de på? På den andre siden gir den læreren innblikk i elevenes forforståelse og eventuelle bekymringer. Med Korona-viruset vil det være naturlig å ta utgangspunkt i hvilke tanker og følelser barn eller unge har i tilknytning til epidemien. Det er viktig at elevene opplever at det er trygt å gi uttrykk for sine tanker og følelser. Hvis lærer tenker at enkeltelever kan oppleve det som utrygt, vil det være hensiktsmessig at elevene gir uttrykk for sine tanker og følelser individuelt, f.eks. ved at de tegner/ skriver.

Faktafasen

I faktafasen kan læreren bekrefte og avkrefte elevenes oppfatninger og oppklare eventuelle misforståelser. Dette må tilpasses alderstrinnet og elevgruppen, men Raundalen og Schultz presiserer at det vil virke mot sin hensikt å holde tilbake informasjon om «det verste». Det som presenteres må være sant, for at det ikke senere kan oppfattes som at viktige voksenpersoner snakket usant om noe viktig. Et sentralt punkt blir å skape mening og hjelpe elevene å rydde, ordne og arkivere.

Folkehelseinstituttet og mediene bruker ord som kan være vanskelige å forstå både for barn og unge. For de yngste vil det være nødvendig med oversettelse, for ungdommene oppstår en mulighet for begrepslæring og arbeid med kildekritikk. Medier rettet mot barn (NRK’s Supernytt og Aftenpostens Junioravisa) vil ofte ha reportasjer der journalister har forsøkt å forklare vanskelige nyheter for barn.

Handlingsfasen

Handlingsfasen dreier seg om å finne frem til praksiser som er nyttige for elevene i møte med den aktuelle krisen. Det kan både handle om å finne gode måter å håndtere informasjonsstrømmen på og å få kjennskap til viktige rutiner og praksiser.

Det kan trygge elever å få kjennskap til handlinger som det er rett og viktig å gjøre i møte med krisen, og å øve på dem. Gjennom konkrete praksiser etableres sammenheng og kontinuitet mellom fortid, nåtid og framtid. Aktuelle praksiser i forbindelse med korona er å følge rådene om håndvask, hosting og nysing. Men det kan også være å stenge skolen. Uten kunnskap om hvorfor og hvordan stenging bidrar i kampen mot koronasmitten, kan det oppfattes som et signal om stor fare for elever som må sitte hjemme. Hvis stengning er presentert som en nyttig handling i møte med krisen, vil det ikke fremstå som truende.

Sentralt i handlingsfasen står også engasjement og solidaritet. Det kan f.eks. komme til uttrykk gjennom ytringer som sendes til sterkt berørte. I forbindelse med korona kan det også komme til uttrykk ved det solidariske i å følge smittevernrådene, selv om smitten ikke nødvendigvis er farlig for en selv.

I prinsippene for god kommunikasjon, gjelder det å etablere forståelse og sammenheng. Det som læreren presenterer må være begripelig, håndterbart og meningsfullt, og kan berøre flere fag.

Å skille mellom opplevelse av fare og faktisk risiko

Selv om mediene vil gjøre sitt beste for å gi inntrykk av at faren er stor og risikoen for at dette rammer DEG er høy, er det ikke alltid tilfelle. Vanligvis er den faktiske risikoen mindre enn det medieoppslagene gir inntrykk av. Mediene rapporterer om det uvanlige – som f.eks. terror, ulykker og epidemier. Og jo mer dramatisk, jo høyere nyhetsverdi. På den måten kan elever få inntrykk av at terror, ulykker og epidemier er vanlig. Når kriser får stor oppmerksomhet i media, kan det altså være nyttig å tematisere skillet mellom opplevd fare og faktisk risiko med elever.

Selv om du som student kan ønske at du ikke vil oppleve store kriser som berører elevene «dine», er det noe du må regne med å håndtere.

Faktisk risiko knyttet til koronaviruset

Koronaviruset spres eksponentielt raskt. Tidlige smitteverntiltak kan avgjøre håndteringsevnen. Flere kilder melder virus med høyere dødelighet enn vanlig influensa – høyest blant eldre over 65 år og kronikere, men at barn hittil vanligvis blir mindre syke ved smitte. Det er sannsynlig at store deler av befolkningen vil smittes. Å dempe spredningen av viruset er viktig for å opprettholde samfunnsfunksjoner, som helsevesenet. Konkrete tiltak som bidrar til dette vil utvikles løpende. Det er viktig å holde seg orientert om tiltakene, og skape løsninger som demper skadevirkninger for den enkelte og fellesskapet.

De fleste i skolesamfunnet vil ha noen i egen familie eller nærhet som er mer utsatt. Ved å følge opp anbefalte smitteverntiltak bidrar alle til dugnaden for folkehelsen. Stengte skoler krever egen oppfølging i læringsmiljøet, f eks med digitale praksiser.

Ulik informasjon og ulike praksiser

I møte med koronasmitten ser vi at ulike kommuner har sendt ut litt ulik informasjon. Oslo kommune advarte f.eks. mot fysisk kontakt mellom elevene, mens Trondheim kommune ikke gjorde det i sin informasjon. I tilknytning til kriser vil skoler ofte få informasjon fra sentralt hold, men den kan altså variere fra kommune til kommune.

Videre oppfølging

Raundalen og Schultz (2006) beskriver også en fjerde fase i krisepedagogikken, som dreier seg om videre oppfølging av elever som er spesielt berørt. Lærerens viktigste rolle i den forbindelse er å vurdere om elever har bruk for videre oppfølging, og – i samråd med foresatte – kontakte PP-tjenesten.

Litteratur

Raundalen, M. & Schultz, J. 2006. Krisepedagogikk. Hjelp til barn og ungdom i krise. Oslo: Universitetsforlaget.