Hva må vi gjøre for å få kjønnsbalanse i musikk-Norge?
I Norge liker vi å tenke at vi ligger i front i musikkbransjen og at vi er nyskapende. Det er vi også på veldig mange områder, men vi er likevel langt unna når det kommer til kjønnsbalanse. Norge er et av verdens mest likestilte land. Faktisk er vi nummer to i verden, ifølge World Economic Forum, så hvorfor er vi ikke likestilte når det kommer til instrumentvalg?
Debatten om kjønnslig(u)balanse i musikk-Norge blusser stadig opp med jevne mellomrom, og spesielt rundt 8.mars. I 2019 skrev varaordfører i Trondheim Mona Berger innlegget «Ikke så kult å hete Mona og spille bass» hvor hun fortalte hvordan det var å være den eneste jenta i klassen som spilte bass. Nestleder ved Institutt for Musikk her på NTNU, Michael Duch svarte på innlegget med «I år er ingen av de 14 søkerne på bass kvinner».
Kanskje bør utdanningsinstitusjonene ta på seg noe av ansvaret for at det er sånn, og husker på at denne kampen ikke bare gjelder noen få uker, men hele året gjennom. Utfordringen gjelder også hele utdanningsløpet, fra kulturskole helt opp til det profesjonelle feltet. Da hjelper det ikke å skylde på at det ikke er jenter som søker seg inn på deres program. Utdanningsinstitusjonene må legge til rette for, eller sette i gang tiltak, for å gjøre linjen mer attraktiv for det kjønnet som mangler på det aktuelle studieprogrammet. Det blir ingen aktiv endring om det heller ikke jobbes for det.
For når vi snakker om at vi har lyst til å bryte ned eller bryte med en kjønnslig ubalanse så handler det om å la flere av de som bryter med normen, altså de som ikke tilhører majoriteten – slippe til uavhengig av hvilken kjønnsidentitet de har. Jeg vil også påpeke at det å arbeide med å bryte ned normer handler akkurat like mye om å gjøre det lettere for gutter til å plukke opp tverrfløyta som det gjør å få jenter til å spille gitar, trommer eller bassgitar.
Dersom vi ser for oss et typisk «gutteinstrument», så dukker det ofte et tydelig bilde opp. Jeg vet i alle fall med meg selv at det gjør det hos meg, og det er dessverre veldig farga av de tradisjonelle forestillingene om hva slags instrumenter som tilhører de ulike kjønnene. For jo, vi velger nemlig oftere instrumenter som samsvarer med de her klassiske forestillingene om kjønn. Jentene synger, og guttene griper etter gitaren eller trommene. Selv om det fins flere jenter i kulturskolene nå enn før, så er det bare et fåtall av dem som fortsetter videre til det profesjonelle nivået.
Hvert år stilles spørsmålene om hvorfor er det sånn, og hva kan vi gjøre for å holde på dem? Det er nettopp dette Tora Dahle Aagård har klart. Hun har klart å bryte med de forventningene til sitt kjønn. Nettopp derfor blir det lagt merke til, og ikke minst påpekt at hun er kvinnelig gitarist. For dette er ikke like «normalt» ifølge de tradisjonelle forestillingene. Tora Dahle Aagård er utpekt som en av verdens mest spennende unge gitarister, nettopp på grunn av sine ferdigheter. Faktisk er hun en av seks unge gitarister som magasinet Guitar World oppfordrer til å høre på nå i februar 2020.
Innenfor kjønnsforskning og sosiologi er det et begrep man ofte bruker som heter homososial reproduksjon, eller homososialitet. Det betyr at man har veldig lett for å velge noe som ligner på seg selv. Om vi hadde hatt flere kvinnelige forbilder på blant annet gitar, trommer og bassgitar, så kunne det vært et steg i riktig retning for å bedre kjønnsbalanse. Som Tora Dahle Aagård sier til Adresseavisen, har hun flere store forbilder som John Mayer, Michael Jackson og Prince. Dette er store stjerner som sikker flere kan kjenne seg igjen i å se opp til. Det er likevel færre kvinnelige instrumentalister i musikkbransjen, og mye av det kan tenkes er på grunn av mangel på kvinnelige forbilder.
Nettopp her kan utdanningsinstitusjonene være med på å gjøre en endring. Tiltak som kan iverksettes er blant annet å ansette flere kvinnelige instrumentalister til undervisning. Dette kan ses som en selvfølge. Undervisningsmaterialet som blir lagt frem for studentene må også være mer balansert. Dette er helt nødvendige tiltak for å gjøre instrumentene mer attraktive for begge kjønn. Dersom forskning viser at vi har lettere for å velge noe som ligner på oss selv, hvorfor er ikke universitetene med på den tankegangen?
Ronja Voldsund
Ronaja Voldsund er masterstudent i musikkvitenskap ved Institutt for musikk på NTNU